I 2013 går Tidsskrift for psykisk helsearbeid inn i sin tiende årgang. Det er en bragd mange har all grunn til å være stolte av. Undertegnede har fått den store ære å være redaktør for tidsskriftet i jubileumsåret og ytterligere to år. Selve feiringen av de ti årene vil finne sted i 2014, noe som vi behørig vil komme tilbake til, og som vil synes over det ganske land! Jeg avløser Tonje Lossius Husum som redaktør og vil benytte denne anledningen til å takke Tonje for det store og viktige arbeidet hun har gjort som leder av tidsskriftet i to år. På vegne av leserne og den sittende redaksjonen vil jeg si tusen takk for innsatsen, Tonje. Det er også flott at du blir med videre i det redaksjonelle arbeidet!

Da tidsskriftet var inne i sin femte årgang, ble det utgitt et nummer med tittelen: «Vi bærer psykisk helsearbeid videre». Den sittende redaksjonen hadde da utviklet syv punkter som etter deres oppfatning var nødvendige for å få en ny omdreining i arbeidet. Disse var:

  1. Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk helse.

  2. Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse – ikke avvik, symptomer og diagnoser.

  3. Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

  4. Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig, og tjenestetilbudet må være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

  5. Ulike levemåter må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må vektlegges og overholdes.

  6. Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste kompetanse.

  7. Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en ledelse – forankret lokalt.

Jeg løfter frem disse syv punktene for å vise at vi som arbeider med psykisk helse ikke kan sette oss tilbake og slå fast at vi er i mål. De syv punktene er like viktige i dag som for fem år siden da de ble utviklet. Innenfor noen av områdene kan en undre seg over om det går fremover eller står stille. La meg konkretisere. Forståelsen av psykisk helseproblemer som primært individuelle og som uttrykk for en personlig sykdom må kunne sies å ha befestet seg ytterligere. Vektleggingen av betydningen av å diagnostisere og sette en merkelapp på ulike psykiske helseproblemer, så tidlig som mulig og på langt flere og ulike menneskelige erfaringer, har tatt en ny dreining. Bare ta en kikk på den femte og reviderte utgaven av diagnosemanualen DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). Her gjøres sorg og intens pc-spilling til sykdom. Vi har i tillegg fått en rekke nasjonale retningslinjer for behandling av ulike diagnostiske kategorier som primært er basert i ekspertenes generelle kunnskap, og som bare i liten grad tar hensyn til personers individuelle erfaringer og kunnskaper. Ekspertkunnskapen begrunnes i fenomenet evidensbasert kunnskap, som i all hovedsak befester en sykdomsorientert forståelse. I tillegg er utsagnet om at «kunnskapen er evidensbasert» blitt hegemonisk i den betydning at den ekskluderer andre kunnskapsformer og bare i liten grad tar høyde for personers egen kunnskap om deres vansker og hva som kan hjelpe. I stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken i Norge fra 2012 uttrykkes dette gjennom meldingens tittel: «Se meg!». Meldingen fremholder hvordan personer som opplever samtidige vansker med rus og psykisk helse, ønsker å bli sett og forstått som hele mennesker med utfordringer knyttet til sin fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle helse. En helhet som også må ses i relasjon til det å ha et sted å bo, en aktivitet og en inntekt samt å inngå i ulike sosiale fellesskap. I Stortingsmelding 13, også fra 2012, om «Utdanning til velferd – samspill i praksis» vises det til behovet for helhet og sammenheng, og ikke fragmenteringer, i alle utdanninger og tjenestetilbud i helse- og velferdssektoren. Meldingen viser til paradokser og dilemmaer hvor ønsker om helhet og sammenheng kan komme til å finne sine uttrykk i praksiser preget av økt fragmentering, ytterligere spesialisering gjennom profesjonskamp og monofaglighet. Meldingen fremholder hvordan utdanningene i helse- og velferdssektoren må stimuleres til økt tverrfaglig og tverrvitenskapelig kompetanse og samhandling som også inkluderer aktiv samhandling med brukerne av tjenestene og deres erfaringsbaserte kunnskaper.

Eksemplene trekkes ikke frem for å svartmale situasjonen i psykisk helsefeltet i Norge. De viser til at det skjer endringer, og at det går for sakte. Endringer på noen områder kan fremstå som motsigelsesfylte og tvetydige i relasjon til endringer som skjer på andre områder av feltet. Kort sagt; vi er ikke i mål. Vi er i beste fall i ferd med å komme ut av svingen for å kunne starte på oppløpssiden. Tidsskrift for psykisk helsearbeid ønsker å fortsette med å gi små og store bidrag til at vi skal kunne realisere de viktige punktene som ble annonsert i 2008. Vi kan gjøre det ved å publisere artikler, vitenskapelige som faglige, fortellinger, gode eksempler og skeive blikk fra og om utviklingen i feltet. Kunnskaper som det er viktig at andre får tilgang til, og som kan inspirere i det viktige endringsarbeidet som vårt felt er avhengig av i den videre utviklingen. Så, godtfolk, enten dere er brukere, utdannere, fagfolk, forskere eller politikere, skriv og send til oss alt dere mener kan bidra. Vi lover at vi skal lese og vurdere alt som kommer inn til oss. Vi kan ikke love at alt kommer på trykk. Vi skal gjøre vårt beste. Sammen kan vi bære psykisk helsearbeid enda videre.