Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tu dici A, jeg sier B, forskerne spør hva vi mener med det

o-volden@frisurf.no

f. 1958

Cand.paed, brukeraktivist og skribent. Tilknyttet NAPHA og Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF

trine.habberstad@losmail.no

f. 1947

Sosionom og cand.polit. med hovedfag i sosialt arbeid. Freelanser med oppdrag blant annet ved Universitetet i Agder

  • Side: 74-82
  • Publisert på Idunn: 2013-03-15
  • Publisert: 2013-03-15

Brukerperspektivet har gjennom et par tiår fått større og større plass på psykisk helsefeltet. Gjennom politiske vedtak er brukeren i dag anerkjent som aktør på lik linje med andre aktører på feltet. Men det har, i hvert fall om man har lest mellom linjene, vært slik at brukermedvirkning for det meste har vært «en muntlig greie». Brukermedvirkning, på alle nivåer, har i det store og hele foregått i samtale- og møteform. Med andre ord: Helsebyråkrater og tjenesteutøvere har de siste ti-tjue årene, mer eller mindre motstrebende, vært nødt til å møte brukerne og snakke med brukerne. Men ingen har avkrevd dem at de skal lese hva brukerne skriver.1 Dette er interessant, ettersom fagperspektivet i stor grad er et tekstlig perspektiv. Leger, psykologer og sykepleiere, for å nevne de tre profesjonene som historisk har preget feltet, legitimerer i stor grad sine posisjoner gjennom å studere og produsere tekster. Om vi går til selve tjenesteutøvelsen, finner det fortsatt sted en utbredt objektivering og tekstliggjøring av pasienten, gjennom henvisninger, innkomstvurderinger, diagnostisering, tester, journalnotater og epikriser, med mer. På systemnivå produseres sentrale, regionale og lokale planer for psykisk helse, strategiplaner og prosjektrapporter jevnt og trutt.

 

Brukerperspektivet gir også tekstlige motsvar

Det er derfor all grunn til å løfte fram behovet for tekstlige motsvar fra mennesker med egenerfaring med psykisk uhelse. For oss er det et klart premiss at dersom ulike pålegg om å utvikle feltet og tjenestene gjennom å legge til rette for brukermedvirkning skal ha noen mening, må det også legges til rette for brukermedvirkning gjennom tekst.

Det betyr at utdannere, profesjonsorganisasjoner, byråkrater og tjenesteutøvere, men også brukere, brukerrepresentanter og erfaringskonsulenter må forholde seg til brukerperspektivets tekster i et helt annet omfang enn det som har vært tilfelle til nå2.

Vi ønsker på bakgrunn av dette å forsiktig beskrive og dykke litt under overflaten i et italiensk og et norsk brukertekstunivers. Våre ambisjoner er verken større eller mindre enn det. Vi ser dette arbeidet primært som en invitasjon og en reiseguide til et felt vi håper flere vil undersøke.

Arbeidet vårt er eksplorerende. Vi har brukt tekster vi har hatt for hånden: De italienske har vi fått på besøk til Livorno (Toscana). De norske tekstene har vi fått gjennom private medlemsskap i organisasjoner og gjennom ordinære abonnementer.

I Toscana har vi fått noe informasjon fra kontakter i fag- og brukerfeltet. I Norge har vi trukket veksler på deltakelse i fag- og forskningsgruppa i psykisk helsearbeid ved UiA, på ulike roller og kontakter i feltet og ikke minst på lesing og skriving av fag- og brukertekster gjennom mange år.

Tekstuniverset

Italia. Når vi snakker om det italienske tekstuniverset, er det igjen Livorno-regionen vi tar utgangspunkt i, og spesielt bladet Nuovo Abitare, utgitt av brukerorganisasjonene i dette området.

Nuovo Abitare er en del av et mangfold som med en fellesbetegnelse kalles «letteratura grigia» (den grå litteraturen), med henblikk på at det er skrifter som ikke er offentlig utgitt med ISDN-nr. Det blir utgitt mange slike blader i tilknytning til ulike brukermiljøer på psykisk helsefeltet.

Nuovo Abitare betyr direkte oversatt å bo på en ny måte og henspeiler på at redaksjonen er opptatt av at brukere av psykiske helsetjenester skal eksistere i lokalsamfunnet med vekt på medborgerskap. Det første nummeret kom ut i 1998.

I 1999 ble brukerorganisasjonen Mediterraneo opprettet i Livorno. Etter hvert overtok den ansvaret for Nuovo Abitare. Redaksjonen består av både brukere og andre. Bladet ble snart brukt bevisst både til å gjøre seg kjent i lokalsamfunnet og til å gjøre lokalsamfunnet kjent med dem.

Norge. Inger Beate Larsen og Anders J.W. Andersen ved Universitetet i Agder har gjort et omfattende arbeid med å kartlegge og analysere selvbiografier skrevet av mennesker med brukererfaring fra psykisk helsefeltet i Skandinavia, fra 1850 til i dag (Andersen & Larsen 2011a; 2011b; 2012; Andersen et al. 2012).

For norske forhold kjenner vi imidlertid heller ikke til noen systematisk kartlegging av «den grå litteraturen» på feltet. De mest synlige brukerstyrte magasinene er We Shall Overcomes medlemsblad Søkelyset, Mental Helses Sinn og Samfunn, og (riktignok på en ikke-brukerstyrt plattform) Landsforeningen for pårørende innen psykiatris (LPPs) medlemssider i PsykOppNytt.

Vi har valgt ut Sinn og Samfunn, som i 2012 er inne i sin 30. årgang, og som de siste 15 årene har utkommet med fem-seks utgaver i året. Den siste utgaven vi har tilgang til (5-2011) er på 52 sider. Magasinet redigeres og produseres av profesjonelle journalister, men har lederartikler skrevet av organisasjonens politiske leder.

Tekstutvalget

Vi har valgt ut seks lederartikler fra Nuovo Abitare i perioden 2005–2007 og ti fra Mental Helses medlemsblad Sinn og Samfunn fra 2004–20103. Alle de italienske lederne har blitt oversatt til norsk4, slik at vi begge har hatt tilgang til materialet.

Vi benevner de italienske tekstene I1–6 og de norske tekstene N1–10 for å lette lesbarheten og for å fastholde at vi ikke leser, analyserer eller kommenterer tekstene biografisk.

Fire kategorier: fenomen, tjeneste, system og samfunn

Vi har valgt å ta utgangspunkt i fire kategorier i et forsøk på å strukturere materialet. Kategoriene fenomen, tjeneste, system og samfunn låner noe fra den velkjente inndelingen fra litteraturen om brukermedvirkning (individ-, tjeneste-, system- og samfunnsnivå) (Løken 2006).

Forskjellen er primært at vi her har valgt å fokusere på fenomenet (følelsen av uvirkelighet, ensomhet, stemmehøring, lidelsen, etc.) istedenfor på individnivået.

Vi har i dette arbeidet valgt å slå sammen tjeneste- og systemkategorien. Det er vanligvis en særdeles dårlig idé, men vi mener vi har to gode argumenter for å gjøre det her.

For det første: Forskjellene mellom det italienske og det norske psykisk helsefeltet gjør det vanskelig å anvende og formidle skillet mellom tjeneste og system fornuftig innenfor rammene av dette arbeidet.

For det andre: Vi har funnet få tekstutsnitt vi kunne tilordne tjeneste- eller systemkategorien i vårt tekstutvalg (det gjelder i større grad for de norske enn for de italienske tekstene). Det kan være tilfeldig. Men det kan også være at lederartikler i brukerorganisasjonenes medlemsblader nødvendigvis oftest vil dreie seg om forhold på samfunnsmessig (politisk) nivå.

Hva sier tekstene om fenomenene?

Italia. «Lov 180 forsøker å oppnå ... at samfunnet skal akseptere de personene som alltid har vært foruroligende, de som er forskjellige.

Når man gir pasienten tilbake tilliten til sine egne evner, blir han/hun en person som det går an å inngå i en relasjon med. Når han blir behandlet som et menneske, presenterer ikke pasienten lenger en sykdom, men en krise. I motsetning til en diagnose uttrykker krisen menneskets subjektivitet.

Nåtidens samfunn må snarest finne svar på all den forskjellighet det har i sin midte og som det må anerkjenne stadig mer» (I1).

Dette er kanskje det mest spennende funnet vi har i denne kategorien. De sentrale markørene er «personene, som alltid har vært foruroligende», «forskjellighet», «tilliten til egne evner», «en person som det går an å inngå i en relasjon med», «behandlet som et menneske», «ikke ... lenger en sykdom, men en krise», «krisen (uttrykker) menneskets subjektivitet».

Vi ser konturene av et helt annet språk, ja, nesten en poetikk. Tekstutdraget består av tre små, men svært fortettede avsnitt. En relasjon vil kunne te seg ganske annerledes om man starter i dette begrepslandskapet enn om man går rett på «utredningen», «sykdommen», «diagnosen», «prognosen», «behandlingen» og «rehabiliteringen»5.

Norge. N1 bruker relativt bastante betegnelser som «psykiske skader i tidleg alder», «psykisk sjukdom og rus», «behandlingstrengande» og «risikogrupper».

I N3 finner vi imidlertid en passasje som minner om de poetiske italienske fenomenbeskrivelsene: «Ethvert menneske som har vært utsatt for tvang og bruk av tvangsmidler vil i sin historie som menneske i sin selvbevissthet, leve med de erfaringer, og de sår og den smerte dette har medført».

Tre kategorier av fenomener

I møte med det siste sitatet i forrige avsnitt slår det oss at vi kanskje bør innføre et skille mellom tre ulike kategorier av fenomener:

Primærfenomenet: De opplevelsene/følelsene/skadene som gjør at man lider / søker hjelp / blir intervenert for.

Sekundærfenomenet: De erfaringene man gjør seg i møte med tjenestene, og som blir en del av personens historie eller identitet.

Tertiærfenomenet: De opplevelsene man har og erfaringene man gjør seg som følge av primær- og sekundærfenomenet i møte med samfunnet.

Våre erfaringer fra mangeårig kontrollkommisjonsarbeid tilsier for eksempel at mennesker med (alvorlige) psykiske problemer ikke sjelden opplever at intervensjonsmetodene de møter (sekundærfenomenet) og reaksjonene fra nettverket og storsamfunnet (tertiærfenomenet) etter hvert blir en vel så viktig del av problemkomplekset som primærfenomenet.

Hva sier tekstene om tjenestene og systemet?

Italia. I3 berører, for ikke å si konfronterer, tjenestenes mangelfulle kunnskapsgrunnlag:

Det er viktig å anspore stadig mer til erfaringer som er knyttet til «utenfor» i forhold til behandlingsmiljøene. Det er rasjonelt å tenke at fremtiden for psykiske helsetjenestene ikke lenger skal formes ved å se bort fra de som skal motta behandling (pasientene).

For tjenestene som er opprettet i behandlingsøyemed, er det nødvendig å forråde, i betydningen «gå videre» fra egne røtter og overbevisninger, for å integrere og dra nytte av annen, ny og mer utviklet kunnskap som kommer ved at alle bidrar, også de som er direkte rammet av sykdommen.

Dette er et sterkt tekstutsnitt, som bringer tankene inn på tre forhold: nødvendigheten av et nytt kunnskapsgrunnlag, tesen om erfaring og fag på samme lag og radikaliteten i brukerperspektivet: tjenestene må «forråde ... egne røtter og overbevisninger.» Tjenestene (og vitenskapen og profesjonene) kan ikke lenger tillates å fortsette som før.

Det vil fortsatt på mange tjenestesteder finnes en sterk og ugjennomtrengelig mur av begreper, teorier og metoder som sikrer at den enkelte tjeneste fylles opp av erstattbare tjenesteutøvere. Disse vil, i tillegg til et formodentlig ønske om å gjøre godt, ikke sjelden også bære på et ønske om å gjøre godt på standens vis. Det er også en forråding av disse «røtter og overbevisninger» I3 oppfordrer til, slik vi leser sitatet over.

I4 viser til Basaglia-senteret, som virkelig bærer navnet etter Franco Basaglia, siden det ikke brukes tvangsmidler der. Dette senteret hjelper de som har behov for tettere oppfølging på en rekke fysiske og psykososiale områder. Basaglia-sentret er et endelig tilholdssted for mange som er permanent invalidiserte. Senteret har blitt pusset opp og har åpnet seg opp mot omverdenen.

I4 nevner også en flerårig brukerundersøkelse på sengeavdelingen6. Fra 2001 til 2004 har to medlemmer av brukerorganisasjonen Mediterraneo ukentlig intervjuet pasienter på sengeavdelingen på sykehuset i Livorno om opplevelsen av innleggelsen og livet på avdelingen7. Dette medførte mange konkrete forbedringer, både for pasienter og personale.

Vi spør: Hvorfor er ikke dette satt i system i alle helseforetak og kommuner i Norge? Ved siden av at man antakelig ville fått en helt annen kvalitet på tilbakemeldingene fra de faktiske brukerne, vil dette også gitt tiltrengte og attraktive arbeidsplasser for mennesker i en utsatt gruppe. Det ville trolig også bidratt til en konsolidering av lokal- og fylkeslagene i brukerorganisasjonene og av de regionale brukerstyrte kompetansesentrene.

Norge. N3 viser til at brukere med behov for samordnede hjelpe- og behandlingstiltak på flere livsområder har en lovfestet rett på en individuell plan, og at dette for mange enda ikke er et reelt tilbud. Målet er bedre tjenester for den enkelte. Vi får igjen assosiasjoner til arbeidet i kontrollkommisjonen, hvor vi gjennom atskillige år har etterspurt den individuelle planen og hvor vi har sett en viss fremgang, men fortsatt er usikre på om dette er blitt en selvfølgelig del av et behandlingsopplegg.

I distriktet hvor de italienske tekstene er hentet fra, er man opptatt av at alle skal ha et «personlig prosjekt» med utgangspunkt i de tverrfaglige teamene i psykisk helsesentrene. Her har brukeren hele tiden ett team å forholde seg til, uansett hvor hun befinner seg i sitt løp, det være seg innlagt i sengeavdeling, utprøving av arbeidstrening, på vei inn i eller boende i ulike former for bolig, etc.

Hva sier tekstene om samfunnet?

Italia. I2 tar i bruk store ord og henviser til at vi lever i et verdenssamfunn med demokratiunderskudd og profittjag, hvor det eneste som teller er å være produktiv.

Teksten understreker blant annet hvordan dette samfunnet skaper ny fattigdom og marginaliserer grupper som romfolket, innvandrere, de gale (sic), kort sagt; «de forskjellige».

Tilgang til rettighetene i et samfunn bør være likt fordelt: «Også den mentalt syke er en del av vårt liv, vi må klare å skape et samfunn hvor det er mulig å unngå å kronifisere eller privatisere denne erfaringen.»

I3 kritiserer den medisinske modellen og hevder at den kan føre til stigmatiserende holdninger og fordommer som fører til lukkethet, og sier videre at: «Som individer og grupper kan også organisasjoner ha patologiske holdninger», og nevner tvangsmidler og tvangsbehandling som eksempler.

Dette er et perspektiv med en lang historie, men formuleringen «... også organisasjoner ha patologiske holdninger» er ikke mindre tankevekkende for det.

I5 er en tekst om «integrering, om sosial inkludering og livsstiler», en beskrivelse av andre arenaer enn tjenestene å ferdes i for personer med psykisk uhelse. Den handler om integrerings- eller antistigmaprosjekter som Mediterraneo regelmessig driver i samarbeid med ulike skoler, blant annet sjøfartsskolen i Livorno.

På en enkel måte viser teksten hvordan ulike utadrettede aktiviteter fører til naturlig samvær og nedbryting av fordommer og stereotypier. Vi oppfatter det som en overbevisende skildring av hvor viktig og virksomt det kan være å gå nye veier i psykisk helsearbeid.

I6 dreier seg om to ulike begivenheter, en regional og en internasjonal, for å markere 30-årsjubileet for lov 180, Basaglialoven (om stenging av asylene i Italia). Den beskriver kontakt med en annen region i Toscana og en konferanse i Finland.

Det er ett forhold som særlig gjør inntrykk på oss i denne teksten: Brukerorganisering og selvhjelpsgrupper var et ukjent fenomen i et lokalsamfunn i Toscana så sent som i 2007! Brukere derfra ble kjent med brukere fra Mediterraneo i Livorno gjennom et ferietiltak for brukere i regionen, igangsatt av Mediterraneo. Deretter ble det opprettet kontakt både med brukere og fagfolk som gjerne ville lære.

Norge. N1 kommenterer at Mental Helse har vært sentral initiativtaker for realisering av forlengelsen av Opptrappingsplanen. Teksten lister opp seks krav for å oppnå den overordnete intensjonen i Opptrappingsplanen. Kravene spenner vidt, fra ønsket om mindre tvang til at kommunene må få bedre ressurser og brukerorganisasjonene mer tyngde. Teksten nevner også behovet for samarbeid mellom nivåene i helsetjenesten. Vi får umiddelbart assosiasjoner til våre italienske kollegers påpekning av faren ved de to parallelle løp vi kjører i Norge (førstelinjetjeneste og spesialisthelsetjeneste).

N2 ser på skole og kultur som viktige aktører – det utvider perspektivet og åpner for en helhetlig tilnærming. I Livorno er kunst og kultur allerede en sentral del av arbeidet, f.eks. gjennom kunsthåndtverkstedet Blue Camello med sine ringvirkninger; skulpturparken og teatergruppene i Centro Basaglia.

N4 peker på at den omfattende bruken av tvang i norsk psykisk helsevern undergraver det viktige overordnete prinsippet for brukermedvirkning, nemlig frivillighet. Mental Helse etterlyser derfor den statlige handlingsplanen for målrettet redusert og kvalitetssikret bruk av tvangsinnleggelser og tvangsbruk. Det faller naturlig å minne om den åpenbare forskjellen som eksisterer mellom tjenestene i Livorno-regionen (og Italia i sin helhet) og i Norge når det kommer til bruk av tvang.

N7 er en oppfordring til tillitsvalgte og medlemmer om å delta for å påvirke i stortingsvalgkampen. Et sentralt tema er behovet for øremerking av midler til psykisk helsearbeid i kommunene. «Landet over må vi være på plass og fronte kjernesakene, og på den måten påvirke at de som velges inn i Stortingssalen (sic) har et godt psykisk helse-tilbud på agendaen.»

Dette kan være en god illustrasjon på den mulige slagkraften i å ha en landsomfattende brukerorganisasjon. Dette gjøres nok på lokalplan også i Italia – vi har eksempler på det fra Livorno –, men de har mindre tilgang til slikt påvirkningsarbeid for landet som helhet.

N8 er også knyttet til stortingsvalget og den avsluttede opptrappingsplanen. Teksten gir uttrykk for bekymring for at tilbudene som er etablert under planperioden, ser ut til å bli svekket på alle nivåer.

Samhandlingsreformen har utelatt psykisk helsetjeneste som en organisert tjeneste i kommunene. Likeledes er fagdisiplinen psykisk helsearbeid også usynlig. Det betyr at man står igjen med den kommunale pleie- og omsorgstjenesten fra før opptrappingsplanen, en tjeneste som i liten grad la vekt på annet enn «armer og bein». Teksten oppfordrer til å skape debatt om psykisk helse i valgkampen.

Noen avsluttende refleksjoner

Det er sterkt å lese tekster fra kollegaer i et annet land, med en annen historie. Vi kjenner oss igjen, men det er likevel forskjellig. Å lese utenlandske tekster fra et felt vi kjenner kan være en metode for «å eksotisere det nære». Ved siden av å fortelle sine egne historier kaster de italienske tekstene lys over våre.

De norske tekstene er mer generelle enn de italienske, noe som for så vidt er naturlig når vi tenker på at Mental Helse er en nasjonal organisasjon, mens de italienske brukerorganisasjonene som representeres av de tekstene vi undersøker, er lokale/regionale.

De italienske tekstene taler på et vis til alle som vil høre i den nære offentligheten, mens de norske tekstene veksler mellom å tale til medlemmene i organisasjonen som medlemsbladet er et organ for, og til rikspolitikerne.

De italienske tekstene går tettere på faget enn de norske. Dette er et viktig funn. Vi mener at dette nok har en viss sammenheng med forhold vi tidligere har påpekt, som forskjellen i nedslagsfelt for de respektive lands organisasjoner. Men vi mener også at dette kan henge sammen med den tredveårige historien italienske brukere og fagfolk har i felles innsats for å forbedre tjenestene.

Forholdet mellom brukernes ambisjoner og muligheter til medvirkning og innflytelse på tjeneste- og systemnivå, regionalt og nasjonalt, i to såvidt ulike land som Italia og Norge er kanskje det vi har strevd mest med å få tak i, og som det ville vært spesielt interessant å undersøke nærmere.

Økt oppmerksomhet om fenomenene

Vi fant ikke mange referanser til fenomenene i tekstene vi undersøkte. Det kan være at det kreves en grundigere analytisk tilnærming for å sirkle inn fenomenene i brukertekster. Det medisinske og offentlige majoritetsspråket har kanskje vært enerådende så lenge at vi ikke uten videre har annet språk å omtale fenomenene med for tida.

Det å gå på jakt etter fenomennære beskrivelser i brukertekster kan være med på å legge grunnlaget for et annet og mer erfaringsnært språk. Det vil kunne komme til nytte i så vel klinisk sammenheng som i forbindelse med medforskning.

Å motta tjenester eller å forske sammen med fagfolk vil te seg annerledes om man starter med å bli enige om et felles språk for fenomenene, enn om man tar utgangspunkt i et fagspråk som bevisst eller ubevisst adopteres av brukeren eller brukerforskerne.

Vi tror at en tredeling av fenomenene (primær, sekundær og tertiær) vil bidra til å gjøre både fenomenene og feltet tydeligere; for den enkelte, for tjenestene og for politikerne. Det vil i sin tur gjøre det lettere for brukerne å hindre at deres forskjellighet blir undertrykt.

Denne teksten er skrevet i tilknytning til prosjektet Brukerstemmer i tekst og film ved Institutt for psykososial helse ved Universitetet i Agder. Vi har mottatt økonomisk støtte fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Referanser

Andersen, A.J.W. (2012): Psykisk helsearbeid på internett. Kronikk. Agderposten, 3. februar, s. 14.

Andersen, A.J.W., & Larsen, I.B. (2012): Hell on earth – Textual reflections on the experience of mental illness. I: Journal of Mental Health, 21(2), s. 174–181.

Andersen, A.J.W., Hasund, I.K., & Larsen, I.B. (2012): Heaven and Hell on Earth. A critical discourse analysis of religious terms in Norwegian autobiographies describing personal experience of mental health problems. In: Mental Health, Religion & Culture. London. Vol 9, 1-16.

Bjørgen, D., & Westerlund, H. (2009): Rollen som evaluatør med brukererfaring. I: Borg, M. og Kristiansen, K.: Medforskning – å forske sammen for kunnskap om psykisk helse, 121–131. Oslo.

Larsen, I.B., & Andersen, A.J.W. (2011a): En hellig plikt – Hvordan beskriver brukere av psykisk helsevern seg selv, og hvilke motiver oppgir de for å nedfelle sine erfaringer skriftlig? I Klinisk sygepleje, 1, 38–46.

Larsen, I.B., & Andersen, A.J.W. (2011b): «Tvangstrøye og ensomhet, blomstervaser og kjærlighet». I Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2-2011, 120–130.

Løken, K.H. (2006): Å lykkes med brukermedvirkning. I Almvik, A. og Borge, L. (red).: Psykisk helsearbeid i nye sko. Bergen, 187–200.

Volden, O. (2011): Vi sier farvel til «den psykiatriske pasienten». Et brukerperspektiv på psykisk helsefeltet. I: Karlsson, B. og Andersen, A.J.W.: Variasjon og dialog. Perspektiver på psykisk helsearbeid. Oslo, 38–51.

Volden, O. (2011b): Mellom fag og erfaring. Noen tanker langs veien mot det systematiske brukerperspektivet på psykisk helse. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Skien. Hentet 4.2.2013 fra: http://www.erfaringskompetanse.no/kunnskapsbase/publikasjoner/publikasjoner-med-samarbeidspartnere/odd-volden/mellom-fag-og-erfaring

1Et unntak på systemnivå er brukerorganisasjonenes høringssvar til ulike offentlige utredninger og planer. På individnivå kjenner vi til et prosjekt der fastleger og pasienter utviklet pasientens individuelle plan via e-post. Ulike nettbaserte tjenester (spørsmål og svar-tjenester, terapitjenester m.m.) er på vei inn i feltet i stort omfang (Andersen, A.J.W. 2012).
2For flere refleksjoner rundt brukerperspektivet som tekst viser vi til Volden 2011b.
3(I1) vol 19-2005. Diego Cerina: (uten tittel). (I2) vol 20-2005. Diego Cerina: (uten tittel). (I3) vol 21-2005. Diego Cerina: Den daglige virkelighet i tjenestene for psykisk helse. (I4) vol 22- 2006. Pietro di Vita: Søppelet i lokalavisene. (I5) vol 24-2007. Franca Izzo: Mellom lek, eventyr og integrering. (I6) vol 25-2008. Franca Izzo: 1978–2008, tretti år med Basaglia-loven. (N1) 1-2004. Erling Jahn: Perioden for Opptrappingsplanen for psykisk helse er utvida til ut 2008. (N2) 2-2005. Erling Jahn: Verdensdagen 2005. (N3) 3-2005. Erling Jahn: Individuell plan – et verktøy for bedring av tjenestefunksjonen. (N4) 1-2006. Erling Jahn: Bruken av tvang i norsk psykisk helsevern. (N5) 4-2007. Erling Jahn: Takk for meg. (N6) 1-2008. Anne Grethe Klunderud: Hvem er vi? (N7) 2-2009. Anne Grethe Klunderud: La oss starte valgkampen dere! (N8) 4-2009. Anne Grethe Klunderud: Med ønske om en travel høst! (N9) 3-2010. Anne Grethe Klunderud: Hvem kjører egentlig denne bilen? (N10) 5-2010. Anne Grethe Klunderud: Med blanke ark og stø kurs mot tydelige mål.
4Tekstene er oversatt av Trine Habberstad
5I kjølvannet av denne observasjonen følger en rekke spørsmål: Hvor henter de italienske brukerne disse begrepene fra? Er det deres egne begreper, eller har de, kanskje som oss, blitt preget av de psykiatrikritiske fagmiljøenes begrepsbruk? Er den italienske folkepsykologien lik den norske, eller vil ulike historiske, kulturelle og samfunnsmessige formasjoner føre til ulikheter når det kommer til selvforståelsen av psykisk uhelse? Hvordan samarbeider brukerorganisasjonene (i Italia, Norge og andre land) med ulike fagmiljøer? Hvordan påvirkes brukerorganisasjonene av disse samarbeidene? Hvordan påvirkes fagmiljøene av disse samarbeidene? Hvordan påvirkes de enkelte nasjoners psykisk helsearbeid av disse samarbeidene?
6I Norge omtaler vi gjerne denne formen for brukerundersøkelse som Bruker spør bruker (BSB) (Bjørgen og Westerlund 2009)
7Det er et somatisk sykehus med en avdeling med 16 senger for mennesker med psykiske lidelser

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon