Brukerperspektivet har gjennom et par tiår fått større og større plass på psykisk helsefeltet. Gjennom politiske vedtak er brukeren i dag anerkjent som aktør på lik linje med andre aktører på feltet. Men det har, i hvert fall om man har lest mellom linjene, vært slik at brukermedvirkning for det meste har vært «en muntlig greie». Brukermedvirkning, på alle nivåer, har i det store og hele foregått i samtale- og møteform. Med andre ord: Helsebyråkrater og tjenesteutøvere har de siste ti-tjue årene, mer eller mindre motstrebende, vært nødt til å møte brukerne og snakke med brukerne. Men ingen har avkrevd dem at de skal lese hva brukerne skriver.1 Dette er interessant, ettersom fagperspektivet i stor grad er et tekstlig perspektiv. Leger, psykologer og sykepleiere, for å nevne de tre profesjonene som historisk har preget feltet, legitimerer i stor grad sine posisjoner gjennom å studere og produsere tekster. Om vi går til selve tjenesteutøvelsen, finner det fortsatt sted en utbredt objektivering og tekstliggjøring av pasienten, gjennom henvisninger, innkomstvurderinger, diagnostisering, tester, journalnotater og epikriser, med mer. På systemnivå produseres sentrale, regionale og lokale planer for psykisk helse, strategiplaner og prosjektrapporter jevnt og trutt.