Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Medvandrer og hverdagshjelper – Fagpersoners erfaringer med å bidra til styrking av brukeres medborgerskap

ottar.ness@hibu.no

f. 1977

Familieterapeut, PhD og førsteamanuensis i psykisk helsearbeid

Ansatt ved Høgskolen i Buskerud, fakultet for helsevitenskap

marit.borg@hibu.no

f. 1952

Ergoterapeut, PhD og professor i psykisk helsearbeid

Ansatt ved Høgskolen i Buskerud, fakultet for helsevitenskap

monica.strand@vestreviken.no

f. 1975

Sykepleier med videreutdanning i psykisk helse og master i sykepleievitenskap

Ansatt ved FoU-avdelingen, Vestre Viken

mona.elisabeth.sommer@vestreviken.no

f. 1968

Sykepleier, master i klinisk helsearbeid fra Høgskolen i Buskerud, fakultet for helsevitenskap

Ansatt ved Kongsberg DPS, Vestre Viken

  • Side: 36-45
  • Publisert på Idunn: 2013-03-15
  • Publisert: 2013-03-15

Artikkelen handler om hvordan fagpersoner i et ACT-team arbeider for å styrke brukernes medborgerskap. Dette ble undersøkt gjennom flerstegs fokusgruppeintervju med ansatte i et ACT-team. Intervjuene ble analysert gjennomen fenomenologisk-hermeneutisk metode, inspirert av Ricoeur. Analysen identifiserte tre hovedfunn: (a) å fortjene tillit, (b) å ha samtaler om livet, og (c) å jobbe sammen med. Fagpersonene beskriver hvordan de aktivt arbeidet med å utvikle en trygg relasjon og ha mangfoldige og åpne samtaler, samt tilstrebet et likeverdig samarbeid på personenes arena. De opplevde at dette bidro til å styrke brukernes medborgerskap. Handlingene og samværsformene som fagpersonene forteller om, er hverdagsnære og lar seg vanskelig måle eller manualisere. Fagpersonenes rolle i dette arbeidet kan beskrives som medvandrere og hverdagshjelpere, noe som peker på behovet for samarbeidsbaserte perspektiver og praksiser.

Summary

Partner and Everyday life-supporter. A qualitative study of the experiences of health practitioners in strengthening service users’ citizenship.

This article explores the experiences of ACT-practitioners’ potential to support service-users’ citizenship. Multistage focus group interviews were carried out to generate the data. A phenomenological-hermeneutic approach, inspired by Ricoeur, was used in the data analyses. Three themes were identified: (i) deserving trust; (ii) having dialogues about life; (iii) working together in partnerships. The practitioners’ efforts to create a trusting relationship, to have multifaceted and open dialogues, and to collaborate with their service-users as equals, contributed to strengthening the service-users’ citizenship. These actions and ways of being together, as described by the practitioners, are based upon, and strongly connected to, everyday life issues and are difficult to incorporate into measures or manuals. The ACT-practitioners’ role in this work is understood as an everyday life-supporter and as a partner that walks alongside service-users. This highlights the perspective whereby collaboration is fundamental in the work of regaining citizenship for persons who have severe mental health problems.

 

Bakgrunn

Mange mennesker med psykiske helseproblemer opplever at deres status og rolle som medborgere blir svekket, og føler seg definert som annenrangs borgere. Medborgerskap handler om det å føle seg sett, møtt og respektert som et verdifullt medmenneske, og å ha en plass i samfunnet på lik linje med andre, både rettighetsmessig, økonomisk, sosialt og kulturelt (Tew 2008). Ifølge Bergem og Ekeland (2006) er de sosiale følgene av de psykiske helseproblemene forbundet med større frykt og konsekvenser enn den medisinske diagnosen. Denne frykten er ikke ubegrunnet, da det er stor sammenheng mellom det å ha alvorlig psykiske helseproblemer og sosial eksklusjon (Sayce 2000). Å være sosialt inkludert er en forutsetning for å være medborger med de rettighetene og pliktene det innebærer (Pepper & Perkins 2003).

Viktige aspekter ved medborgerskap som deltakelse og tilhørighet, økt selvstendighet og evne til å mestre eget liv er sentrale mål for Opptrappingsplanen for psykisk helse (Sosial- og helsedepartementet 1998). Opptrappingsplanen tydeliggjør at innbyggere som erfarer psykiske helseproblemer skal kunne leve et trygt og verdig liv i lokalmiljøet, på samme måte som befolkningen generelt. Disse helsepolitiske målene har vært på dagsordenen gjennom flere tiår og er stadfestet i sentrale politiske dokumenter (Sosialdepartementet 1981; Sosial- og helsedepartementet 1996–1997; 1997–1998; 2008–2009). Medborgerskap representerer et skifte i grunnlagstenkningen i psykiske helsetjenester og gjenspeiler seg blant annet i «recovery»-begrepet (bedringsprosesser), som har vokst frem som et nytt paradigme i internasjonal forskning og praksis innen psykisk helse (Borg 2009). Bedringsprosesser dreier seg om å gjenskape tilhørighet i nærmiljøet og å skape seg et liv på tross av de problemene man har (Davidson 2003), og henger i stor grad sammen med sosial inklusjon (Tew 2008). Bedringsperspektivet og medborgerskap er derfor tett forbundet, særlig når det gjelder sosial og kontekstuell forståelse.

Mennesker med langvarige alvorlige psykiske helseproblemer har vært taperne i psykisk helsevern, ut fra manglende samhandling mellom ulike etater og tjenesteytere og et ikke godt nok tilpasset tjenestetilbud (Helse- og omsorgsdepartementet 2008–2009). I forbindelse med desentraliseringen av psykiske helsetjenester på 1970-tallet ble Assertive Community Treatment (ACT) etablert (Stein & Santos 1998). Personene skulle nå få egen bolig i lokalmiljøet og tilpasset oppfølging. Gjenvinning av roller og rettigheter skulle gå side om side med medisinsk behandling (Borg & Karlsson 2011).

Rapporten «Mennesker med alvorlig psykiske lidelser og behov for særlig tilrettelagte tilbud» (Helsedirektoratet 2008) konkluderer med at ACT synes å være den beste behandlingsmodellen for denne målgruppen. På bakgrunn av disse anbefalingene utlyste Helsedirektoratet i 2009 midler til etablering av ACT-team i Norge. Ved utgangen av 2011 var det etablert 11 ACT-team forskjellige steder i landet (NAPHA 2012). Felles for alle ACT-teamene er at de er etablert i et forpliktende samarbeid mellom helseforetak og kommune. Ett og samme team har ansvar for all oppfølging og behandling, både spesialisthelsetjenesteoppgaver og kommunehelsetjenesteoppgaver.

ACT er en evidensbasert behandlingsmodell med tydelig beskrevne elementer (Burns & Firn 2002). De viktigste elementene er å møte brukerne der de lever og bor, hyppig kontakt, aktiv relasjonsbygging, oppsøkende virksomhet, helse- og sosialfaglig kompetanse, tverrfaglighet og teamarbeid. ACT-team har et lavt antall brukere per ansatt, med maks ti brukere per fagperson i full stilling. ACT-modellen innebærer en mer intensiv oppfølging enn man kan gi i ordinære tjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. ACT retter seg mot en spesifikk målgruppe med alvorlige psykiske helseproblemer og tilleggsproblemer (for eksempel rus, manglende nettverk og kriminalitet). Til tross for gode intensjoner med person-nær og tett oppfølging, viser studier at brukere av ACT-team likevel kan savne medmenneskelighet og det å bli betraktet som et vanlig menneske med sine egne mål og ønsker for livet (Krupa et al. 2005; Redko, Durbin, Wasylenki & Krupa 2004). Dette er erfaringer som er viktige å trekke inn i den norske utviklingen av ACT, noe som dannet grunnlaget for den foreliggende studien. Målet med studien var å utforske refleksjoner, handlinger og erfaringer knyttet til å styrke brukernes medborgerskap, hos fagpersoner fra et slikt ACT-team. Problemstillingen var: Hvordan arbeider fagpersonene i et ACT-team for å styrke brukernes medborgerskap? Følgende forskningsspørsmål ble formulert for å belyse problemstillingen:

Hva gjør fagpersonene i teamet for å finne frem til brukernes ønsker og mål?

Hvordan samarbeider de med brukerne med hensyn til disse ønsker og mål?

Hvordan beskriver fagpersonene sin profesjonelle rolle?

Metodologi

Denne kvalitative studien har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming (Lindset & Norberg 2004), der hensikten er å utforske levde erfaringer og mening, og gjennom dette fremskaffe fyldige beskrivelser (Malterud 2003) av hvordan fagpersonene i et ACT-team jobber for å styrke brukernes medborgerskap.

Flerstegs fokusgruppeintervju ble valgt som datainnsamlingsmetode (Hummelvoll 2008). Her gjennomføres en serie fokusgrupper over tid med samme deltakere (Lerdal & Karlsson 2008). Dybdekunnskap med ett team, over tid, var ønsket, fremfor å ha ett fokusgruppeintervju med flere ulike fokusgrupper. Intervjuene tilrettelegger en gruppediskusjon hvor hensikten er å utforske den personlige erfaring, oppfatning eller utfordring i forbindelse med et fenomen eller situasjon (Krueger 1996). Intervjuene ble gjennomført med en semistrukturert intervjuguide basert på forskningsspørsmålene. Det var kun tema til første intervju som var bestemt på forhånd, mens tema for andre og tredje intervju ble utviklet underveis i samsvar med det som fremkom som sentralt for deltakerne, og som var relevant for problemstillingen. For eksempel var tema for første intervju hvordan fagpersonene arbeidet for å få tak i brukernes mål og ønsker for livet, og hva de gjorde for at den enkelte kunne nå disse målene. Her fremkom det at teamet var svært opptatt av relasjonsarbeid. I andre intervju ble dette utdypet nærmere. På bakgrunn av det som kom frem av den nærmere utforskningen av relasjonsarbeid, ble hovedtema for siste intervju likeverd og ensomhet. Artikkelens førsteforfatter var moderator under intervjuene, og annenforfatter deltok som medleder og tok notater underveis. Det enkelte fokusgruppeintervju varte cirka én time og tre kvarter, og samtalene ble tatt opp på lydbånd og transkribert ordrett umiddelbart etter intervjuene.

Utvalg

Deltakerne i studien var fem medlemmer i et ACT-team. Fire var helse- og sosialfaglig utdannet og hadde minst to års klinisk erfaring fra psykisk helsearbeid. Teamets merkantile konsulent var også med på intervjuene, fordi vedkommende blir regnet med som en del av teamet. Begge kjønn var representert i studien.

Deltakerne fikk skriftlig og muntlig informasjon om studien før studien ble gjennomført. Det ble innhentet skriftlig samtykke. Deltakelsen var frivillig, og det ble informert om mulighetene for å kunne trekke seg underveis. Studien var på forhånd meldt til og godkjent av personvernet for forskning, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Intervju og analyse

Intervjuene ble gjennomført på deltakernes arbeidsplass. Fire deltakere deltok på samtlige intervjuer, mens én deltaker var med på to av de tre intervjuene.

Etter det første fokusgruppeintervjuet ble det gjort en foreløpig analyse som ble presentert for deltakerne innledningsvis ved det andre intervjuet. Tilsvarende ble den foreløpige analysen presentert ved det tredje intervjuet. Disse foreløpige analysene dannet grunnlaget for en mer fokusert og dypere diskusjon i gruppen. Foreløpig analyse av det tredje intervjuet ble sendt til deltakerne med invitasjon til å komme med tilbakemeldinger i etterkant, noe ingen benyttet seg av.

Etter det siste intervjuet ble det gjennomført en fenomenologisk-hermeneutisk analyse av hele datamaterialet (Lindseth & Norberg 2004), som bygger på Ricoeurs (1979) fortolkningsteori. Analysen foregår i tre trinn: (1) naiv lesing, (2) strukturert analyse og (3) helhetlig forståelse. I den naive lesingen, hvor verken problemstilling eller forskningsspørsmålene var i fokus, ble det notert åtte temaer som vekket vår interesse. Disse temaene fikk midlertidige navn. Ett tema var for eksempel utholdenhet. I den strukturerte analysen sorterte vi ut tekst (meningsbærende enheter) som beskrev temaene fra første trinn, og som samtidig bar kunnskap i seg om studiens problemstilling. Enkelte av de foreløpige temaene fra første trinn hadde svært få meningsbærende enheter. Noen vurderte vi til å tilhøre andre temaer, for eksempel ble tid flyttet under å holde ut. Noen foreløpige temaer ble ved nærmere ettertanke vurdert til å være på siden av problemstillingen, og ble dermed tatt ut. De temaene vi satt igjen med ble samlet i tre fargekoder. Det ble skrevet et fortettet meningsinnhold for de meningsbærende enhetene i hver fargekode. Meningsfortettingen ble kategorisert i undertemaer. Disse undertemaene ble til slutt oppsummert i tre hovedtemaer, som uttrykker en helhetlig forståelse av datamaterialet, og ble studiens funn: (a) å fortjene tillit, (b) samtaler om livet, og (c) å jobbe sammen med.

Funn

Deltakerne i studien brukte begrepet pasient, og dette vil fremkomme i sitatene. Siden medborgerskap er hovedfokuset i denne studien, ble det sentralt for oss å bruke personbegrepet i stedet, men også brukerbegrepet blir benyttet.

Å fortjene tillit

Det fremkom med tydelighet at som fagperson i et ACT-team må en gjøre seg fortjent til brukernes tillit. Deltakerne beskrev at de blir kjent med personene ved å bruke mye tid sammen med dem. De kommer tett på hverdagslivet og den enkelte, og blir på denne måten kjent med personenes mål og drømmer for livet. Fagpersonenes handlinger er ofte knyttet til hverdagslivets «småting», som kan dreie seg om å være med på butikken eller ta en kaffekopp sammen, men det er nettopp dette brukerne ser ut til å sette pris på. Det å være sammen med personene i hverdagssituasjoner og å bruke tid sammen med dem legger grunnlaget for relasjonen. En deltaker sa:

Vi er der over tid. Også kan vi gjøre de filletingene som betyr noe, for det er faktisk det pasienten har lyst til å ha. Og de tingene, som ikke er veldig sånn behandlingsrettet, er også med på å bygge relasjonen.

Deltakerne beskrev opplevelsen av å måtte bevise overfor brukerne at de er til å stole på, og at de ikke gir seg. De viser dette ved å komme igjen og igjen – uavhengig av hvordan de blir møtt og tatt imot. Personene de skal hjelpe har opplevd å bli sviktet mange ganger i livet, og teamet bruker tid på å bevise at dette er en annen praksis. De viser i ord og handlinger at de kommer til å være der over tid, og at de mener alvor med det de sier. Deltakerne beskrev at de som ACT-team kommer tettere på hver enkelt bruker enn de har erfaring med fra tidligere tjenestetilbud de har jobbet i (f.eks. på døgnavdeling på sykehus eller i vanlig psykisk helseteam i kommunen). En deltaker sa:

Vi kommer så tett på at vi ikke kan unngå å se hvordan de har det. Vi ser hvordan de lever. (…) Jeg tror aldri jeg har brukt så mye av meg selv i arbeidet som nå. Da jeg jobbet på sengepost, hadde jeg en helt annen relasjon til brukerne enn det jeg har nå. Mye nærere nå.

Deltakerne hadde alle erfaringer med at brukerne møter krenkende behandling på ulike arenaer i lokalmiljøet. De har ofte erfart at slik stigmatisering kan forebygges og forhindres om de er med. Deltakerne formidlet at de derfor ser på seg selv som støttespillere og advokater. En del av arbeidet deres blir å ivareta brukernes rettigheter som innbyggere. Ved å være sammen med personen på vanlige arenaer, bidrar de til at brukerne behandles med respekt, som en deltaker sa:

Det er litt sjokkerende noen ganger. Bare fordi vi er der, så ser verden helt annerledes ut. Ellers så blir de tråkket på så til de grader. Det er helt skremmende egentlig. Ja, alt fra butikker til møter med det offentlige. Hvilket som helst offentlig kontor møter pasienten på en annen måte når vi er med enn når de møter opp alene.

Det å være støttespiller handler om å være sammen med personen på en slik måte at det styrker likeverd og gjensidighet i relasjonen. Deltakerne fortalte at det å være ærlig, vise følelser, si ifra om egne grenser og å dele av sine egne erfaringer styrker relasjonen til brukeren.

Samtaler om livet

Et annet sentralt tema var samtalens grunnleggende betydning for å bli kjent med personenes interesser, drømmer, ønsker og mål. Det kan være ønske om et liv der de kan ha arbeid eller meningsfulle aktiviteter å gå til, eller å ha mer kontakt med andre mennesker. Deltakerne fortalte at de snakker med personene om hvordan de kan nå målene sine, slik en deltaker sa: «Hvis man begynner å snakke om drømmer, så går det an å se på hva som må til for å komme dit, og da kan du komme fram til ganske konkrete ting som du kan gjøre noe med her og nå.»

Samtalene handler også om savn og tap, og om at livet ikke ble som de hadde ønsket. Noen har barn de ikke har kontakt med, noen savner en å dele livet med, de kan savne venner og et familieliv, de kan savne trygg økonomi og en forutsigbar hverdag. En deltaker beskrev dette blant annet slik: «Det er savn, det er tap, det er sorg. Det er ønske om barn, om å leve et vanlig familieliv.» Deltakerne fortalte at dette er utfordrende tema å snakke om og å hjelpe personene med, og en sa: «Vi kan ikke skaffe dem venner, vi kan ikke skaffe dem kjæreste (…), men vi kan snakke om hvordan jeg tar kontakt med folk på en ok måte.» Deltakerne snakker med personene om hvilke arenaer de kan møte andre på og hvordan man oppfører seg for å få kontakt. Noen av samtalene handler om mellommenneskelige tema, som det å sette grenser for seg selv, og hvordan man kan forholde seg til familie og nettverk, slik en deltaker sa:

Jeg føler ofte at det går på sånne mellommenneskelige ting som de spør og lurer på. (…) Å hevde seg selv, å sette grenser for seg selv, å ta imot og å gi. (…) Hun sier selv at hun ringer familien for mye. Også har vi hatt en ålreit samtale om det.

Samtalene omfatter også tema som hvordan mestre helseproblemer, det å bo, hvordan håndtere økonomi, hvordan komme ut i arbeid og holde seg i jobb. En beskrev en situasjon der det handler om å motivere for å holde seg i jobb: Vi må på en måte minne han på hvilke gode grunner han vanligvis pleier å ha for å holde på jobben. Han er veldig avhengig av ros for det han har gjort og støtte til det han skal gjøre.

Deltakerne formidlet at de bruker mye tid i samtalene med personene på å støtte og motivere dem på veien for å holde seg i jobb.

Å jobbe ’sammen med’

Deltakerne understreket verdien av å gjøre saker sammen med og ikke for personene. Målet er at personene skal greie seg mest mulig selv i livet. Deltakerne kan samarbeide med den enkelte om praktiske gjøremål som husarbeid og innkjøp, om bolig, økonomi og arbeid. Samarbeidet kan handle om å nå viktige mål, og det er den enkeltes mål og ønsker som er utgangspunktet for hva de samhandler om.

Deltakerne beskrev hvordan de jobber sammen med både personene og deres pårørende for å gjenskape kontakt og samvær. Små drypp med kontakt med pårørende over tid kan åpne opp for kontakt igjen der det har vært helt låst. Deltakerne bidrar til at relasjoner bygges opp igjen, og at personene igjen blir en del av det nære nettverket av familie og pårørende. En deltaker sa:

Det kan være en telefon en gang imellom hvor vi forteller om hvordan ting går, og det kan kanskje være nok til at de vil åpne for et besøk en gang. (…) Det har vært møter hjemme og her. De har fått informasjon og setter pris på det, også har pasienten etter hvert blitt invitert hjem. Han har vært i bursdagsselskap og begravelse, fått invitasjon til middag og til juleselskap.

Det å støtte personene i en prosess mot en sterkere rolle som medborger, innebærer også samarbeid med det offentlige nettverket og deres ansvar for å følge opp brukerne. Deltakerne fortalte at det er viktig å samarbeide med andre aktører som døgnavdeling på sykehus, fastlege, legevakt, NAV, boligkontor, arbeidsgiver, lavterskeltilbud i kommunen, organisasjoner og foreninger. Noen av disse har de faste møter med, andre treffer de ved behov. Enkelte brukere har tilbrakt mye av tiden sin på sykehusavdelinger og har ikke bodd for seg selv tidligere, og ønsker å bo i egen leilighet. En slik situasjon som krevde tett samarbeid med sengeposten på sykehuset, ble beskrevet slik:

Det var et konkret mål å få etablert pasienten ute i leiligheten sin. Vi brukte veldig lang tid. Da jobbet vi sammen med sengeposten, etter en plan, med kriseplaner og tilbakefallsplaner. Han begynte med å overnatte bare en natt i leiligheten, så økte vi gradvis til han ble skrevet ut.

Deltakerne fortalte at det er et viktig prinsipp at personene er til stede i alle sammenhenger som angår deres liv og planer, og at de deltar i samarbeidet med de ulike aktørene.

Diskusjon og implikasjoner

Med utgangspunkt i problemstillingen for denne studien vil vi diskutere følgende forhold knyttet til arbeidet med styrking av brukerens medborgerskap. Dette er: (1) Relasjon og medborgerskap, (2) De åpne samtalers verdi, og (3) Utfordringer til fagpersonrollen: fra ekspert til medvandrer og hverdagshjelper.

Relasjon og medborgerskap

Det å bli møtt med respekt som en autonom person er grunnleggende kvaliteter ved å være medborger. Relasjonsarbeid er derfor sentralt for å kunne bidra til styrking av medborgerskap hos personer som erfarer psykiske helseproblemer, og som har en historie med brutte relasjoner og sosial ekskludering. Denne studien viser at det krever aktiv handling fra fagpersonenes side for å fortjene brukernes tillit. Å vise tillit betyr å by på seg selv og vise hvem man er, og er elementært i enhver samtale og i vår holdning til den andre (Martinsen 1990). Tillit er derfor fundamentet i relasjonen mellom behandler og bruker, og det som muliggjør et samarbeid om behandlingen. Tillit er ikke noe man uten videre har i kraft av å være fagperson, men er noe man må gjøre seg fortjent til. Det er fagpersonenes ansvar at det utvikles en tillitsfull relasjon. Dette står i kontrast til en utbredt holdning i helsevesenet at dersom brukeren ikke samarbeider om behandlingen, så er han eller hun ’ikke mottakelig for behandling’ og det blir sett på som ’motstand’ fra brukerens side (Strong, Sutherland & Ness 2011).

Studien viser at det å etablere og opprettholde en trygg relasjon utgjør en vesentlig del av ACT-teamets praksis. Dette arbeidet kan ta lang tid, uten at man har målbare resultater å vise til, og innebærer en utfordring for fagpersoner i et helsevesen med økte krav til effektivitet og resultatmåling (Borg & Karlsson 2011). Fagpersoners vurderinger av hva som er god og forsvarlig praksis, bygget på erfaringsbasert kunnskap, står derfor i fare for å bli underkjent i et system der helsehjelp blir en vare som skal gå i økonomisk balanse. Vår tids styringssystem med krav om standardisering av helsehjelp kan påvirke fagpersonenes autonomi slik at denne svekkes. Den subjektive erfaringskunnskapen og selve relasjonsarbeidet får i slike kontekster dårligere kår (Ekeland 2004).

De åpne samtalers verdi

Deltakerne i studien viser med all tydelighet hvor viktig de opplever at det er med åpne samtaler, der det er rom for å snakke om alt mulig. Samtaler fremstår som selve limet i relasjonen og det vesentligste ’hjelpemiddelet’ – selve metoden for å få til et samspill om det personen strever med, og for å nå de ønsker og mål han eller hun har (McNamee 2004). Også ACT-manualen anbefaler samtaler, men legger vekt på at «samtalen» er mer konstruert og strukturert etter en fast evidensbasert modell (for eksempel kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju). Samtalene slik de beskrives av fagpersonene i denne studien, preges av spontanitet, åpenhet og ro, og småprat om det dagligdagse. De har likevel en klar hensikt: Bli kjent, interessere seg for personen og hans eller hennes ønsker for dette livet og å hjelpe personen mot et bedre liv i en samarbeidsbasert praksisform.

Samtalen finner sted mellom likeverdige subjekter der begge er deltakere (Skjervheim 1996). Til sammenligning vil det i en evidensbasert metode være slik at fagpersonen forventes å være leder av en mer strukturert «samtale», og blir dermed den som har definisjonsmakten når det gjelder hva som skal tematiseres og gjøres sammen med brukeren. Deltakerne i studien beskrev at de i den hverdagslige samtalen, i folks hjem og nærmiljø, opplever at relasjonen mellom fagpersonen og den som mottar hjelp, blir mer likeverdig. Den hverdagslige samtalen er en måte å være sammen på som bidrar til å la den andre komme frem som person i sin kontekst, og på den måten er av eksistensiell betydning for å styrke rollen som medborger. Det er gjennom den hverdagslige samtalen fagpersonene får tak i personenes problemer, mål og ønsker. Gjennom samtalen blir fagpersoner og brukere enige om hvordan de skal samarbeide for å ta tak i problemer og ressurser og realisere målene. Dette lar seg vanskelig standardiseres i strukturerte evidensbaserte manualer. Hverdagssamtalens og samarbeidende praksisers betydning for å fremme brukernes medborgerskap, bør etter vår mening styrke dens plass og anerkjennelse i ACT-team og i psykisk helsefeltet generelt.

Utfordringer til fagpersonrollen: fra ekspert til medvandrer og hverdagshjelper

Å omdefinere pasienten til medborger endrer både pasientrollen og fagpersonens rolle. Den tradisjonelle ekspertrollen må vike for en hjelperrolle som inntar en samarbeidende posisjon (Strong et al. 2011). For brukere medfører det større innflytelse over samarbeidet og mer kontroll over eget liv (Borg 2009). Deltakerne i denne studien beskriver hvordan de støtter, motiverer og veileder brukerne. De viser vei til rettigheter og tjenester, er samtalepartnere og samarbeider med brukerne og det nære og offentlige nettverket. Deltakerne beskriver at de gjør saker sammen med brukerne og ikke for dem. De snakker sammen med og ikke om. Bedringsforskningen viser at det er denne måten fagpersoner best kan bidra, om brukeren skal ha mulighet til å gå fra en umyndiggjort posisjon til en rolle som medborger med ansvar for eget liv (Deegan 2005). Deltakerne beskriver en praksis der fagpersonen fungerer som medvandrer og hverdagshjelper. Vil en slik beskrivelse av fagpersonens rolle svekke forståelsen av fagpersoner som profesjonelle? Vi vil hevde at det snarere handler om en annen måte å forholde seg til kunnskap på. Fagpersonen er ekspert på sitt fagfelt, og personen som erfarer psykiske problemer er ekspert på sitt liv. Med et slikt kunnskapssyn inntar fagpersonen en ’ikke-vitende posisjon’ og bærer med seg en holdning der fagpersonen verdsetter brukerens subjektive kunnskap som like viktig som sin fagkunnskap (Sundet 2007). En slik posisjon styrker den andre som en autonom person og muliggjør et mer likeverdig samarbeid. Startstedet for samarbeid er at hjelperen tror på brukeren (Sundet 2007). Dette handler om å gi mer makt til den som mottar hjelp, og hindrer at fagpersoners ekspertmakt marginaliser brukernes subjektive erfaring (Ekeland 2004).

Metodekritikk

Studiens funn må tolkes med forsiktighet på grunn av metodiske begrensninger. En viktig begrensning er at studien omfatter fagpersoner fra kun ett ACT-team, og deres erfaringer kan dermed ikke uten videre generaliseres. Teamet hadde vært i drift i bare ett år da intervjuene ble gjennomført, noe som kan ha hatt betydning for deltakernes erfaringer. Det er også viktig å notere at selv om fagpersonene som er intervjuet, beskriver at de arbeider for å fremme medborgerskap hos sine brukere, så innebærer ikke det nødvendigvis at de lykkes med dette sett med brukernes øyne. Dette kan det fremskaffes kunnskap om gjennom videre forskning, der brukerne selv blir spurt om sine erfaringer.

Avsluttende refleksjoner

Denne studien tar opp en problemstilling som i liten grad har vært belyst tidligere når det gjelder ACT-team i Norge, nemlig hvordan fagpersoner arbeider for å styrke brukernes medborgerskap. Et vesentlig tema i studien er fagpersoners erfaringer med å gjøre seg fortjent til brukernes tillit og at ansvaret for dette ligger hos fagpersonene. Videre blir hverdagssamtalen og samarbeidsrelasjonen løftet frem som de viktigste verktøyene for å styrke brukernes medborgerskap. I dette ligger en anerkjennelse av brukeren som fullverdig deltaker i samarbeidet. Studien løfter frem dette samarbeidsperspektivet som fundament for å styrke brukernes medborgerskap. En likeverdig samarbeidsrelasjon inviterer fagpersoner og brukere til å erkjenne at vi først og fremst er mennesker (Davidson 2005). Funnene peker på at allmennmenneskelige samtaler og væremåter som å skape tillitsfulle forhold, snakke om livet og å samarbeide er viktig i arbeidet for å styrke medborgerskapet til brukerne. Forhåpentlig kan dette bidra til inspirasjon i arbeidet med å styrke medborgerskap hos personer som har erfaringer med alvorlige psykiske helseproblemer, både i ACT-team og i psykisk helsearbeid generelt. Samtidig utfordrer funnene praksis til en kritisk våkenhet for å gjennomskue arbeidsformer som ikke fremmer brukerens autonomi, da dette vil være til hinder for å styrke medborgerskapet.

Referanser

Bergem, R., & Ekeland, T.J. (2006). Psykisk sjuke som medborgarar. Tidsskrift for Velferdsforskning, 1,66–74.

Borg, M. (2009). The process of recovery in everyday life: The experience of persons with serious mental illness. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, 452–459

Borg, M., & Karlsson, B. (2011). Recovery – og hva så? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(4), 314–323.

Burns, T., & Firn, M. (2002). Assertive Outreach in Mental Health. New York: Oxford University Press.

Davidson, L. (2003). Living outside mental illness. Qualitative studies of recovery in schizophrenia. New York (NY): New York University Press.

Davidson, L. (2005). More Fundamentally Human than Otherwise. Psychiatry: Interpersonal and Biological Processes, 68(3), 243–249.

Deegan, P. (2005). The importance of personal medicine: A qualitative study of resilience in people with psychiatric disabilities. Scandinavian Journal of Public Health, 33(66), 29–35.

Ekeland, T.J. (2004). Autonomi og evidensbasert praksis. (Arbeidsnotat nr. 6/2004). Oslo: Høgskolen i Oslo.

Helsedirektoratet (2008). Mennesker med alvorlig psykiske lidelser og behov for særlig tilrettelagte tilbud. Rapport IS-1554. Oslo: Helsedirektoratet.

Hummelvoll, J.K. (2008). The multistage focus group interview: A relevant and fruitful method in action research based on a co-operative inquiry perspective. Norsk Tidsskrift for Sykepleieforskning, 1,3–15.

Krueger, R.A. (1994). Focus Groups. A Practical Guide for Applied Research. London: Sage Publication Inc.

Krupa, T., Eastbrook, S., Hern, L., Lee, D., North, R., Percy, K, Von Briesen, B., & Wing, G. (2005). How do people who receive assertive community treatment experience this service? Psychiatric Rehabilitation Journal, 29(1),18–24

Lerdal, A., & Karlsson, B. (2008). Bruk av fokusgruppeintervju. Sykepleien Forskning, 3,172–175.

Lindseth, A., & Norberg, A. (2004). A phenomenological hermeneutical method for researching lived experience. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 18(2),145–153.

Malterud, K. (2003). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Martinsen, K. (1990). Å bli tillit verdig. I: K. Jensen (red.). Moderne omsorgsbilder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S.

McNamee, S. (2004). Therapy as social construction: Back to basics and Forward toward challenging issues. I: T. Strong, & D. Paré, (Eds.), Furthering Talk: Advances in the Discursive Therapies, 253–270. New York, NY: Kluwer Academic/Plenum Publishers.

NAPHA (2012). ACT-team. Hentet 09.03.12 fra http://www.napha.no/content/425/ACT-team

Pepper, J., & Perkins, R. (2003). Social Inclusion and Recovery. London: Bailliére Tindall.

Redko, C., Durbin, J., Wasylenki, D., & Krupa, T. (2004). Participant perspectives on satisfaction with assertive community treatment. Psychiatric Rehabilitation Journal, 27(3),283–286.

Ricoeur, P. (1979). Fortolkningsteori. København: Vintens Forlag, 1979.

Sayce, L.(2000). From Psychiatric Patient to Citizen. Overcoming discrimination and social exclusion. London: Macmillan

Skjervheim, H. (1996). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.

Sosialdepartementet (1981). Tilbud i nærmiljøet for personer med psykiske lidelser. Oslo: Sosialdepartementet.

Sosial- og helsedepartementet (1996–1997). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudet. St.mld. nr. 25 (1996–1997). Oslo: Sosial-og helsedepartementet.

Sosial- og helsedepartementet (1997–1998). Om opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2006. St.prp. nr. 63 (1997–1998). Oslo: Sosial-og helsedepartementet.

Sosial- og helsedepartementet (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett handling – på rett sted – til rett tid. St.mld. nr. 47 (2008–2009). Oslo: Sosial-og helsedepartementet.

Stein, L.I., & Santos, A.B. (1998). Assertive Community Treatment of Persons with Severe Mental Illness. New York: W.W. Northon & Company Inc.

Strong, T., Sutherland, O., & Ness, O. (2011). Considerations for a discourse of collaboration in counselling. Asia Pacific Journal of Counselling and Psychotherapy, 2(1), 25–40.

Sundet, R. (2007). Brukerperspektivet og den terapeutiske relasjon – betydninger for terapeutisk arbeid. I: A.K. Ulvestad, A.K. Henriksen, A-G. Tuseth, og T. Fjeldstad (red.). Klienten – den glemte terapeut. Brukerstyring i psykisk helsearbeid, 312–327. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tew, J. (2008). Social perspectives on mental distress. I: T. Stickley and T. Basset (red.). Learning About Mental Health Practice. West Sussex: John Wiley & Sons, Ltd.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon