Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det vanskelige bevissthetsskiftet

Ase.dragland@sintef.no

f. 1951

Forskningsjournalist. Cand.mag. Forfatter av «Kroppens skjulte intelligens»

  • Side: 91-93
  • Publisert på Idunn: 2013-03-15
  • Publisert: 2013-03-15

Vil kontakten mellom kropp og sinn noen gang anerkjennes av legevitenskap og helsevesen? Og vil vi kunne gå fra en fysisk-materialistisk virkelighetsoppfatning til å utforske bevissthet og emosjoner?

 

I fjor sommer omtalte flere norske aviser en amerikansk forskningsrapport som slo fast at det er en sammenheng mellom hvilke følelser vi bærer på og risikoen for å få kroniske smerter. Stadig mer forskning understøtter det samme: Stress viser seg å være hovedårsak til mange av lidelsene som får folk til å oppsøke lege. Immunforsvaret er tett knyttet opp til følelsene våre: Ved tøffe skilsmisser eller tap av ektefelle svekkes evnen som de hvite blodlegemene våre har til å dele seg og spre seg i kroppen, og vi blir lettere mottakelig for sykdom (Suls & Wallston 2003).

Hverdagseksemplene på kropp/sinn-forbindelsen står i kø og er så vanlige at vi knapt reflekterer over dem. Tenk bare på at bokstaver på en bokside får oss til å gråte, le, skrike av henrykkelse eller grøsse av spenning. Og når vi gruer oss for en eksamen eller for å holde tale i en forsamling – hva annet enn dystre forestillinger er det som får oss til å svette i hendene, få hjertebank og knusktørr hals?

Narremedisin

Placeboeffekten er det beste eksempel på hvor stor virkning mentale prosesser har på den fysiske kroppen vår. Allerede på 1800-tallet dukket ordet placebo opp og ble da omtalt som «medisin foreskrevet mer for å behage pasienten enn for sin effektivitet». Den negative assosiasjonen falt tidsmessig sammen med at medisin ble etablert som vitenskap. Senere ble det enda sterkere betonet at placebo dreide seg om «medisin som ikke virket».

Men etter hvert har placeboeffekten blitt alle medisinprodusenters mareritt, fordi det handler om uhyre effektiv behandling uten bruk av virksomme elementer. I dag er det kjent at cirka 80 prosent av effekten til antidepressive midler, stammer fra folks tro på at de vil virke. Placeboeffekten gjør seg gjeldende i større eller mindre grad overalt der behandling foregår – også i skolemedisin og i praksis som er vitenskapelig fundert.

Passer ikke inn

Men trass i en innlysende forståelse av at kropp og sinn hører sammen, er ikke forbindelsen offisielt godkjent av helsevesenet eller folk flest. Hva var det som skjedde på 1600-tallet da filosofen og matematikeren Descartes innførte skillet mellom kropp og sinn? Og hvorfor beholder vi fortsatt et 400 år gammelt skille?

Renessansen brøt med livssynet og den kollektive kirkekulturen som gjaldt i middelalderen. I stedet for å ha Gud i sentrum som tidligere, ble oppmerksomheten nå rettet mot mennesket og det jordiske. Matematikk fikk et oppsving. Eksperimenter og lovmessigheter ble sentralt. Bevisføring og argumentasjon ble viktig i vitenskapelige forklaringer.

Descartes løsnet på båndene til Gud og lot den fysiske kroppen gå over i den materielle verden. Han mente at sjelen var fri og ble styrt av fornuften, mens kroppen var bestemt av de fysiske lovene. Kropp og sinn var plassert i to verdener.

Frigjøring fra kirken

Gradvis ble en teologisk naturoppfatning erstattet av et mekanistisk natursyn. Materie ble ansett som grunnlaget for all eksistens, og verden ble betraktet som en rekke gjenstander satt sammen til en kjempemessig maskin. Skolemedisinen oppsto i etterdønningene av dette synet: Kroppen ble inndelt i organer, der hvert organ utviste sine symptomer og fikk sin måte å leges på. Psyke og sinn var nedgradert og hadde ingen betydning i et verdensbilde der alt skulle telles og måles.

På 1600-tallet var det et stort framskritt å betrakte verden slik. Det representerte en frigjøring fra kirkens klamme grep, og forberedte veien for den store teknologiske revolusjonen og det teknisk-materielle framskrittet på 1800-tallet.

Nytt utviklingstrinn

I dag er vi i en annen setting. Materialismen har hatt og har fortsatt sin storhetstid. Epoken har frigjort mennesker i den vestlige verden både fra fysisk slit og fra autoritære maktstrukturer. Vi har det vi trenger av materielle goder og vet hvordan den fysisk-materielle verden fungerer. Samtidig må vi leve med skyggesider som miljøødeleggelser, økologiske katastrofer og finanskriser som følge av ensidig økonomisk vekst.

Et annet område der vi tydelig ser at «det stopper opp», er innenfor helsevesenet. Leger og helsepersonell er skolerte innenfor et naturvitenskapelig bilde som fungerer godt for operative inngrep, infeksjonssykdommer og lidelser med en objektiv eksistens som kusma og tuberkulose. Paradokset er at helsebildet i 2012 preges av diffuse lidelser uten klare fysiske årsaksforhold.

Livsstilssykdommer

Folk sliter med kroniske sykdommer som har et langsiktig eller livslangt forløp. Sykdommene er gjerne av en kompleks karakter og kjennetegnes ved at de påvirker mange forhold i livet til pasienten. Opptil 30 prosent av Norges befolkning har smerte som har vart i over et halvt år. Og flere av de langtidssykemeldte har muskel-skjelettplager, der smerte ofte er kombinert med lette psykiske lidelser.

Både sykefravær og andel uføre er høyere i Norge enn i andre OECD-land, og uførestatistikken viser at seks av ti personer på uføretrygd har diffuse plager som muskel-skjelettsmerter og psykiske lidelser.

Å mestre livet

Å godta kropp/sinn-forbindelsen ville føre til at helsevesenet måtte revurdere sine behandlingsformer. Det ville også endre pasientens ansvar og medvirkning. Psykosomatiske sykdommer er komplekse og har med hele livssituasjonen å gjøre. Hvem kjenner den bedre enn pasienten selv? Maktesløshet er en stor del av kronisk sykdom. Motsatsen er mestring. Følelsen av å kunne finne løsninger på egne problemer.

I et framtidig helsevesen kan et alternativ til smertestillende tabletter eller sykefravær være samtaler med rådgivning og en plan for å mestre livet bedre. Kanskje kan pasienten – i samråd med behandleren – legge en strategi for å komme ut av negative tankebaner og lære å bruke sinnet til å påvirke kroppen i riktig lei.

Vi har evne til å endre vår bevissthet og våre forestillinger ved hjelp av metoder som for eksempel kognitiv atferdsterapi og nevrolingvistisk programmering (NLP).

Redskaper for sinnet

I framtidens helsevesen bør kunnskap om kropp/sinn-forbindelsen bli allemannseie. Barn kan lære seg teknikker for å bli kvitt en forkjølelse eller styrke immunforsvaret sitt. Placebo må betraktes som positivt. Helsevesenet må lære seg at berøring, valg av ord og det å gi håp kan være en måte å sette i gang kroppens egne krefter på.

På samme vis som renessansemennesket trengte å frigjøre seg fra teologiens svøpe for å gå videre, må vi utvikle oss fra naturvitenskap/materialisme og over til en epoke med vektlegging av bevissthet. Slik vi lærte oss å kontrollere våre fysiske omgivelser, må vi lære oss hvilke redskaper vi kan benytte for å utnytte vårt sinn.

Utfordringene ligger i hvilken vitenskapelig modell vi vil trenge dersom vitenskap fortsatt skal ligge i bunn for seriøse resultater. Hvilket rammeverk skal vi bruke for å forstå bevissthet og følelser? Hvordan skal f.eks. healing belegges vitenskapelig?

Diskusjonen er i gang. Trass i tv-debatter der ytterliggående parter forfekter helt ulike syn, så er det stadig flere leger som ser at man må betrakte kroppen som en helhet. Kropp og sinn er en uløselig helhet, og vi må handle og behandle ut fra dette faktum.

Referanser

Suls, J., & Wallston, K.A. (red.) (2003). Social psychological foundations of health and illness. Malden: Blackwell Publishing.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon