Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det er så godt å snakke med deg, men hva kan du gjøre for meg? – Noen sentrale faktorer i møte med afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep

Kristintrane@hotmail.com

f. 1976

Faglig veileder ved Senter mot Incest og seksuelle overgrep Sør-Trøndelag

Barnevernspedagog og Cand. Polit. i sosialt arbeid

  • Side: 46-54
  • Publisert på Idunn: 2013-03-15
  • Publisert: 2013-03-15

Kvinner av afrikansk opprinnelse som har vært utsatt for seksuelle overgrep, har behov for å bli møtt av hjelpeapparatet i Norge med kunnskap og kompetanse. De vil først og fremst ha behov for mye av det samme som norske kvinner, men vil også ha noen ekstra utfordringer. Afrikanske kvinners tilbøyelighet til å fortelle ansatte i psykisk helsevern om seksuelle overgrep vil påvirkes av flere faktorer, som deres egen definering av det de har opplevd, opplevelse av egen verdi, skyld, skam og kvinnenes tanker om hvordan vi vil møte dem. Faktorer vedrørende hvordan man bearbeider smertefulle opplevelser, hvem en eventuelt bearbeider disse sammen med, og deres forståelse av norsk psykisk helsevern er også av betydning. Deres tidligere erfaringer og forhold i hjemland, kultur og nettverk vil her bli sentrale.

Summary

«It's so good to talk to you, but what can you do for me?»

Some key factors when meeting African women exposed to sexual abuse

Women of African origin who have been victims of sexual abuse need to be met with knowledge and expertise by health services in Norway. Although they primarily require much the same as Norwegian women, they also present some additional challenges. African women's propensity to tell the staff in mental health care about sexual abuse will be affected by several factors, including their own definition of what they have experienced, their experience of self-worth, guilt, shame and preconceived ideas about how health services will meet them. The relationship of this to how one processes painful experiences, who they may tell, and their understanding of Norwegian mental health care is also of importance. The women’s past experiences and relationships in their home country, culture and networks will be central in this regard.

 

Omkring 20 prosent av verdens kvinner har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn ifølge Verdens helseorganisasjon (2010). De har blitt utsatt for handlinger barn skal skånes fra, handlinger som ofte får barn til å føle skam, svik og skyld. I 2010 var over 1400 kvinner og menn i kontakt med landets sentre mot incest og seksuelle overgrep (Sentio research 2010). For mange var dette deres første erfaring med å fortelle om det de har opplevd.

Senter mot incest og seksuelle overgrep i Sør-Trøndelag (Smiso-ST) hadde i 2011 et prosjekt om sentrenes arbeid med kvinner av ikke-vestlig og øst-europeisk opprinnelse, kalt «Vi tåler å høre din historie». Vi har gjennom prosjektet sett at både vi og andre innen psykisk helsevern har behov for en kompetanseøkning på feltet. Å bli møtt av hjelpere med kompetanse i arbeidet er en forutsetning for god bistand (Skogøy 2008). Denne artikkelen trekker frem noen faktorer som kan gjøre det særlig utfordrende for kvinner av afrikansk opprinnelse når det gjelder å fortelle om seksuelle overgrep, og enkelte forhold omkring kvinnenes møte med hjelpeapparatet i Norge. Dette håper vi kan være ledd i en bevisstgjøring omkring viktigheten av å ha kunnskaper om utfordringer afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep kan stå overfor i møte med norsk psykisk helsevern.

Artikkelen bygger i hovedsak på forskning, nasjonalt og internasjonalt. Det har vært gjennomført litteratursøk i hovedsak på Pub Med. Disse søkene har vært brede, og ulike søkeordkombinasjoner har vært brukt. Det har vært gjort søk med ulike begreper knyttet til seksuelle overgrep, kombinert med ulike områder og land. Det har også vært gjort mer spesifikke temasøk. Noen av erfaringene Smiso-ST sitter igjen med, særlig når det gjelder prosjektet, vil bli trukket frem i artikkelen. Det har vært seks afrikanske kvinner til samtaler i prosjektperioden, og det har vært gjennomført sju informasjonsopplegg for innvandrerkvinner hvor det har vært kvinner av afrikansk opprinnelse til stede. Av etiske hensyn ble kvinnene som har benyttet seg av Smiso-ST sitt tilbud, kort informert om prosjektet. Prosjektets referansegruppe har bidratt til å gi oss viktige innspill. Denne har bestått av sytten instanser som jobber med mennesker av ikke-vestlig opprinnelse. Prosjektet har ikke vært et forskningsprosjekt. Erfaringene har imidlertid gitt oss ny kunnskap, utvidede perspektiver og mange nye spørsmål.

Artikkelen tar utgangspunkt i den juridiske definisjonen av seksuelle overgrep (straffelovens § 192). Denne er inndelt i tre ulike kategorier: seksuell atferd, seksuell handling og seksuell omgang. Med seksuell atferd menes blant annet trusler, forslag og fremvisning av pornografisk materiale. Seksuell handling omhandler i stor grad berøring av kjønnsorganer innenfor og utenpå klærne, mens seksuell omgang innebærer blant annet voldtekt, oralt, analt og vaginalt.

Ifølge statistikk fra landets sentre mot incest og seksuelle overgrep hadde rundt 70 prosent av de som hadde benyttet seg av sentrenes tilbud, også vært i kontakt med psykisk helsevern (Sentio research 2010). Varvin (2006) viser samtidig til at flyktninger har en økt risiko for utvikling av psykiske lidelser. Ansatte innen psykisk helsevern vil derfor med stor sannsynlighet møte afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep.

Omfanget av seksuelle overgrep

Sosial- og helsedirektoratet (2003) viser til at mellom 10–20 prosent av den kvinnelige befolkningen i den vestlige verden har vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 år. Omfanget av seksuelle overgrep i Afrika vil variere, blant annet med tanke på om landet er i en krigstilstand eller ikke. Seksuelle overgrep har vært ledd i krigføring i blant annet Liberia (Solhjell 2010), Kongo (Onsrud 2008), Sierra Leone (Gislesen 2006), Tsjad (Solhjell et al. 2010) og Uganda (Kinyanda et al. 2010). I en studie fra 2004 anslås det at så mange som 60–70 prosent av kvinnene i Liberia hadde blitt utsatt for en eller annen form for seksualisert vold under krigen (Schia & Carvalho 2009). Ifølge Dahl (2006) er kvinner og barn spesielt utsatt ved krigshandlinger rettet mot sivile. Det kan dreie seg om systematiske voldtekter og overgrep fra blant andre soldater og politi. Kvinner utsettes også for seksuelle overgrep i forbindelse med avhør, arrestasjon og tortur. Og som i Norge og Vesten utsettes kvinner og barn i Afrika for seksuelle overgrep i nær familie og nettverk.

Å fortelle ansatte innen psykisk helsearbeid om seksuelle overgrep

Kvinner og barn i Norge, Afrika og i resten av verden forteller ofte ikke andre om erfaringer med seksuelle overgrep. I gjennomsnitt tar det 17 år fra norske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, forteller det til noen (Stene 2011). Det er mange grunner til at det å fortelle om seksuelle overgrep oppleves som vanskelig. Det kan handle om skam, skyld, følelse av lojalitet, frykt for å ikke bli trodd og redsel for å ødelegge for andre.

Ansatte i helsevesenet møter både norske og afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep. Hvis en kvinne eller jente føler at det å fortelle om seksuelle overgrep vil få negative konsekvenser, vil hun ofte ikke fortelle. Noen forhold kan gjøre det å fortelle hjelpere om slike erfaringer ekstra utfordrende for kvinner fra afrikanske områder.

Var det jeg opplevde, et seksuelt overgrep?

Hvordan en kvinne definerer det hun har opplevd, vil påvirke om og eventuelt hvordan hun forteller om erfaringer med seksuelle overgrep. Et viktig spørsmål for ansatte innen psykisk helsevern i møte med kvinner fra afrikanske områder er hva kvinnene selv opplever og definerer som seksuelle overgrep.

Tvangsekteskap synes å være en faktor som virker inn på kvinner og jenters opplevelse av hva seksuelle overgrep er. Ouattara et al.(1998) hevder at det ikke er uvanlig at jenter i 10–11-årsalderen i enkelte områder i Vest-Afrika blir giftet bort. De viser også til tilfeller hvor den yngste var sju år. I disse ekteskapene utsettes jentene ofte for voldtekt, og de viser til en undersøkelse hvor kvinnene fortalte om samleier før de fikk menstruasjon, samt tidlige og svært smertefulle seksuelle opplevelser. Unge jenter som må gifte seg med eldre menn, er ikke uvanlig flere steder i Afrika, som Zimbabwe (Meursing et al. 1995), Etiopia (Landinfo 2011) og Uganda (Råssjø & Kiwanuka 2010). Det er viktig at hjelpere innen psykisk helsevern er kjent med at tvangsekteskap for noen kan innebære seksuelle overgrep, både definert og ikke definert av dem selv.

Kvinner som voldtas av sine ektemenn, definerer samtidig ikke alltid dette som et seksuelt overgrep. Skogøy (2008) hevder at kvinner med bakgrunn fra samfunn hvor menn har markert høyere status enn kvinner, slik det er i flere afrikanske områder, kan ha vanskelig for å se på tvang til sex i ekteskapet som voldtekt. I blant annet Etiopia ser mange kvinner på det å si nei til sex i ekteskapet som en rettighet de ikke har (Landinfo 2011). Råssjø og Kiwanuka (2010) gjorde videre en undersøkelse blant unge mennesker i Uganda. De fant at mange mente at gifte kvinner ikke hadde rett til å si nei til sex i ekteskapet, og at en kvinne ikke kunne hevde hun var voldtatt av sin ektemann. En kvinne som har opplevd voldtekt i ekteskap, vil ut fra dette kunne la være å fortelle om det til ansatte innen psykisk helsevern, eller kan komme til å si nei på spørsmål om de har opplevd seksuelle overgrep.

I enkelte afrikanske områder er det også en tro på at det å ha samleie med en jomfru kan kurere en mann for HIV eller AIDS, den såkalte jomfrusexmyten. Ifølge Jewkes og Abrahams (2002) har jomfrusexmyten stor utbredelse i de afrikanske områdene sør for Sahara, og Anderson et al. (2004) fant i en undersøkelse blant skoleelever i Sør-Afrika at 13 prosent av disse rapporterte å tro på denne myten. Dette er faktorer som både kan øke omfanget av seksuelle overgrep og gjøre noe med den enkeltes definering av slike opplevelser. Det å bli utsatt for overgrep i regi av en slik renselse, og kanskje få konkret formidlet at det handler om nettopp det, vil kunne gjøre noe med den enkeltes definering av dette.

Flere av kvinnene vi har snakket med gjennom prosjektet, kommer fra afrikanske land hvor kjønnslemlestelse ikke er uvanlig. Verdens helseorganisasjon anslår at omkring tre millioner jenter kjønnslemlestes hvert år (Borgen 2009). Ifølge Toubia (1994) praktiseres kjønnslemlestelse i 26 afrikanske land. Noen av landene i Afrika hvor dette har en antatt utbredelse på over 70 prosent, er blant annet Egypt, Eritrea, Etiopia, Gambia, Sierra Leone, Somalia og Sudan (Borgen 2009). Det er viktig å merke seg at ikke alle kvinnene som rammes av kjønnslemlestelse, ser på dette som lemlestelse og kan reagere negativt på at de fremstilles som «ødelagte» (Landinfo 2008). Flertallet av kvinnene vil ikke definere dette som et seksuelt overgrep. For jenter som utsettes for det, kan det likevel være vanskelig å forstå at deres nærmeste familie tillater at de blir utsatt for inngrepet, og mange kan oppleve det som et sjokk og et svik (Austveg 2006; Landinfo 2008; Skogøy 2008). Austveg (2006) skriver at mange jenter slåss fysisk for å slippe fri. Jenter kan oppleve inngrepet som et overgrep, og da er det igjen deres egen definering av hva de har opplevd vi ansatte innen psykisk helsevern bør ta utgangspunkt i.

Jeg ble sett på som uten verdi etter de seksuelle overgrepene

Menneskers opplevelse av å bli verdsatt er viktig for de fleste. Hvis noen tror andres syn på ens verdi kan reduseres ved å fortelle om seksuelle overgrep, kan det være med på å hindre dette. Kvinner fra for eksempel Somalia og Burundi tier ofte om seksuelle overgrep av frykt for stigmatisering (Landinfo 2009; Landinfo 2010). Ansatte innen psykisk helsevern kan møte jenter og kvinner fra områder hvor det er vanlig å bli giftet bort til ens overgriper etter en voldtekt. Slike tradisjoner er ikke uvanlig i land som blant annet Somalia (Landinfo 2009), Burundi (Landinfo 2010) og Zimbabwe (Vaage 2001). Ifølge Råssjø og Kiwanuka (2010) kan også jenter i Uganda bli tvunget av foreldrene til å gifte seg med overgriperen for å unngå skandale og for å oppnå materielle fordeler. Det å komme fra en slik kultur vil kunne påvirke tilbøyeligheten til å snakke om det med oss hjelpere.

En kvinnes verdi som potensiell brud er videre en faktor som kan reduseres ved kjennskap til seksuelle overgrep. Ifølge Råssjø og Kiwanuka (2010) er brudeprisen en viktig del av et giftemål i Uganda. Mange kvinner utsatt for seksuelle overgrep føler seg mindre verdt enn andre. Det å komme fra en kultur hvor verdien så konkret blir redusert, kan øke sannsynligheten for eller forsterke slike følelser. Noen kvinner som har blitt voldtatt, blir også forvist av sin mann og familie. Dette gjelder blant annet i Liberia (Schia & De Carvalho 2009; Sidenvall 2006), Burundi (Landinfo 2010), Somalia (Hellen 2011) og Kongo (Duroch et al. 2011). Slike faktorer kan gjøre det å fortelle andre om seksuelle overgrep svært vanskelig, da dette kan gi en ekstra sterk opplevelse av skam og mindre verdi enn andre.

Overgrepene han gjorde mot meg var min skyld, mest min

Svært mange kvinner utsatt for seksuelle overgrep føler på et eller annet tidspunkt skyld når det gjelder dette. Skylden kvinnene føler kan være noe annerledes for kvinner fra enkelte områder i Afrika enn for norske. Troen på det «onde øyet» kan være en slik faktor. Dette handler om at et menneske i kraft av blikket kan påføre andre blant annet sykdom eller død. Berger (2011) skriver at denne troen eksisterer blant millioner av mennesker i verden, og er vanlig i Nord-Afrika. Enkelte tror at en kan få det «onde øyet» gjennom å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Girma og Tesfaye (2011) gjorde en undersøkelse blant pasienter med psykiske helseproblemer i Etiopia. De fant at 16 prosent av pasientene forklarte deres psykiske lidelse ut fra spirituelle faktorer. For mange kan det også være slik at de selv tror på det «onde øyet» eller andre spirituelle forhold. Noen kan tenke at vi i Norge også tror på det, og kan derfor kvie seg for å fortelle ansatte innen psykisk helsevern om seksuelle overgrep.

En annen faktor som kan gi en opplevelse av skyld og skam, og dernest gjøre det å skulle fortelle om seksuelle overgrep vanskelig, er fistula. Anslag tyder på at 30 000 til 130 000 nye tilfeller av fistula forekommer hvert år i Afrika (Wall 2006). Fistula er omtalt i forbindelse med seksuell vold i blant annet Kongo (Onsrud et al. 2008) og Nigeria (Ekenze 2011). Fistula er en unormal åpning mellom kvinnens blære og vagina eller endetarm og vagina. Grove seksuelle overgrep, med for eksempel gjenstander, kan medføre fistula. Ifølge Wall (2006) ser mange på fistula som en straff fra gud for dårlig seksuell oppførsel. Dette kan derfor særlig gi kvinner som har utviklet fistula grunnet seksuelle overgrep, en sterkere følelse av skyld. Opplevelse av skyld er en av faktorene som kan være å gjøre at kvinner ikke forteller andre om overgrepene. Det er derfor viktig at ansatte innen psykisk helsevern setter temaet seksuelle overgrep på dagsorden. Våger ikke de å fortelle, må i alle fall vi våge å spørre.

Afrikanske kvinners møte med psykisk helsevern i Norge

Faktorer som er viktige i møte med afrikanske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, er stort sett de samme som i møtet med norske kvinner. Mange forhold vil også være generelle for det å møte mennesker med psykiske utfordringer, afrikanske som norske. Ifølge Skogøy (2008) er det vanlig å vektlegge kulturforskjeller i for stor grad, noe som kan medføre at man blir for opptatt av alt som er annerledes og fremmed. Dette bør vi være oppmerksom på i møtet med afrikanske kvinner som har opplevd seksuelle overgrep.

Det finnes ikke noe Smiso i mitt hjemland

I flere afrikanske land finnes det ikke noe hjelpeapparat tilsvarende Smiso-ST eller norsk psykisk helsevern. Sidenvall (2006) gjennomførte en undersøkelse blant cirka 1000 liberiske kvinner. Omkring 60 prosent av disse hadde opplevd seksuelle overgrep. Bare 11 prosent hadde ifølge undersøkelsen mottatt profesjonell samtalestøtte. For mange kan det å komme til et land hvor det eksisterer ulike typer hjelpetilbud, oppleves som positivt. For andre igjen kan det være utfordrende å skaffe seg oversikt over hvordan tilbudet fungerer. Det er viktig at ansatte i hjelpeapparatet tar med seg dette i møtet med den enkelte. Varvin (2006) påpeker videre at de flyktninger som er traumatiserte, noe en del kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vil være, har vanskeligheter med tillit. Ansatte innen blant annet psykisk helsevern bør prioritere det alliansebyggende arbeidet. Han trekker også frem viktigheten av at vi hjelpere er tydelige og gir fortløpende informasjon.

Er det nyttig å snakke om seksuelle overgrep?

Vi har gjennom prosjektet snakket med kvinner fra ulike steder i Afrika om temaet seksuelle overgrep. Dette har både vært kvinner som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, og kvinner uten slik erfaring. Mange av kvinnene stilte spørsmål og viste nysgjerrighet om temaet. Flere har imidlertid spurt om hvilken hjelp vi egentlig gir, om vi bare snakker med kvinnene og hvorfor en skal snakke om vonde opplevelser.

Varvin (2006) skriver at det i ulike kulturer er forskjeller i hvordan man uttrykker følelser og hvilke følelser man viser. Flere kvinner har som nevnt stilt spørsmål vedrørende nytten av å snakke om overgrep. I flere afrikanske områder blir det å snakke om vonde opplevelser sett på som unødvendig eller skadelig. Nordanger, Mjaaland og Lie (2006) skriver at kulturen vil kunne virke inn på mestringsstrategier i etterkant av et traume. De skriver at i for eksempel Tigray vil det å tilkjennegi sin smerte bli opplevd som å åpne døren for ødeleggende krefter. Slike tanker vil kunne skape frykt for å fortelle om vonde opplevelser.

Videre trekker Burnett og Peel (2001) frem at enhver kultur har sine måter å søke hjelp på ved krise. Mosambikiske flyktninger beskriver det å glemme som deres vanlige kulturelle middel for å takle vanskelige opplevelser, skriver de. Etiopiere kaller dette «aktiv glemming». I enkelte religioner er sorg ensbetydende med å gjøre krav på «guds eiendom» – man klager i stedet for å be i takknemlighet. Noen tror dette provoserer gud, og at det kan føre til at man mister hans beskyttelse (Nordanger et al. 2006). Dette kan gjøre at kvinner bevisst velger å ikke snakke om vonde opplevelser som overgrep. Kvinner kan imidlertid også velge bort dette grunnet manglende eller svake kunnskaper om psykiske problemer. Gjennom våre informasjonsopplegg og samtaler har vi fortalt om årsaker som kan ligge bak psykiske problemer og hensikten med å snakke om vonde opplevelser. Dette har vi fått positive tilbakemeldinger på. Meyer (2006) skriver at ved å formidle kunnskap om vanlige traumereaksjoner kan flyktninger forstå at de har en «sunn» reaksjon på en «syk» situasjon.

Ifølge Dahl (2006) er trygghet hjørnesteinen i alt arbeid med traumatiserte flyktninger, som afrikanske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan være. Tryggheten i terapisituasjonen dreier seg først og fremst om at sted og terapeut er forutsigbare og tydelige. Videre påpeker hun at det er viktig å gi pasienten kontroll. Vi må påse at vi ikke fremtvinger noe, samtidig som vi viser at vi tåler å høre. En hemmelighet som innebærer opplevelser med seksuelle overgrep, er for mange svært vanskelig å dele. Skal vi gi rom for å dele denne hemmeligheten, blir dette svært viktig.

Det er så godt å snakke med deg, men hva kan du hjelpe meg med?

Smiso-ST sitt tilbud baserer seg i størst grad på veiledning. Flere har gitt uttrykk for at dette har vært et ukjent begrep. Ifølge Burnett og Peel (2001) kan veiledning være et ukjent begrep for en del flyktninger. Mange er ikke vant til å dele intime følelser med noen utenfor familien. Gjennom prosjektet har vi erfart dette, og for noen har det medført at de har forventet en annen type hjelp enn vi har kunnet tilby. Jareg (2006) hevder mange flyktninger ikke forstår innholdet til de ulike instansene innen psykisk helsevern. Smiso-ST baserer seg videre i hovedsak på veiledning, selvhjelp og troen på den enkeltes ressurser. Skogøy (2008) påpeker at fokus på veiledning og selvhjelp i stedet for konkrete råd kan gjøre at den som mottar hjelpen, blir i tvil om hjelperens kompetanse. Dette gjør det viktig at vi setter av god tid til å forklare innholdet i begrepene og bakgrunnen for at vi jobber som vi gjør. Respekt for autoriteter er samtidig noe som i enkelte kulturer ses på som svært viktig. En slik respekt kan gjøre det vanskelig å si fra hvis de ikke forstår hva hjelperen prøver å formidle (Skogøy 2008). Dette bør ansatte innen psykisk helsevern være oppmerksomme på. Vi må sikre at den enkelte har forstått tilbudet i forkant av samhandlingen, og vi må være bevisste at enkelte kan se på oss som en autoritet de ikke våger å stille spørsmål. Vi skal være hjelpere det ikke bare er godt å snakke med, men hjelpere som gir et hensiktsmessig tilbud for den enkelte.

Er det alltid riktig å snakke om seksuelle overgrep?

Burnett og Peel (2001) hevder at mange flyktninger ønsker å fortelle sin historie, men de poengterer at det ikke bør legges til grunn at man må fortelle for å komme videre. Mange opplever det å skulle snakke om vanskelige tema som urovekkende. Dette er sentrale bevisstgjøringer. Videre bør vi være oppmerksom på at det kan være situasjoner hvor mennesker ikke har en hverdag som er stabil nok til å gå inn i temaet seksuelle overgrep. Å gå i terapi krever at man går gjennom individuelle prosesser for å bearbeide, se sammenhenger og få oversikt over det vonde man har opplevd. Dette innebærer at man skrur av det indre «alarmsystemet», og fordrer at den utsatte er trygg og i sikkerhet (Alternativ til vold 2007). Varvin (2006) påpeker at flyktninger ofte har opplevd mange tap, både tap av nærpersoner og tap av fremtidsmuligheter. Flere har også en eller flere traumeerfaringer. Dette bør vi ta med oss i møtet med afrikanske kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, da mange vil være i en slik situasjon. Det direkte møtet vi har med kvinnene, fordrer en sensitivitet fra oss hjelpere angående hvordan deres livssituasjon er. Vi jobber alle i ulike systemer, som på ulike måter har sitt tilbud og sine maler. Men passer disse for alle, alltid?

Vi må våge å se

I møte med psykisk helsevern kan det være noen faktorer som kan være ekstra utfordrende for afrikanske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, i forhold til norske kvinner. Dette er det viktig å være bevisst. Det aller viktigste er likevel at vi først og fremst er opptatt av at vi mennesker har større likheter enn forskjeller. Gjennom mitt mangeårige arbeid har jeg møtt flere hundre kvinner utsatt for seksuelle overgrep. Mange av disse har formidlet at de skulle ønske fagpersoner innen psykisk helsevern oftere hadde våget å ta opp temaet seksuelle overgrep med dem; våget å spørre. Jeg tror kvinner fra afrikanske områder har like stort behov for dette som norske kvinner, men det å fortelle kan være vanskeligere for noen av dem. Vi må huske å se disse kvinnene og møte dem ut fra den enkeltes behov. Men mest av alt må vi huske at kvinnene vi møter har ressurser og et liv foran seg. Skal de få troen på seg selv, må vi formidle at vi har troen på dem og ser deres ressurser.

Jeg vil særlig takke førstelektor Berit Nicolaysen ved Høyskolen i Sør-Trøndelag for gode råd og veiledning under arbeidet med artikkelen, Merethe Hellen ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt, for tilbakemeldinger, min leder Rachel Vorren for at jeg fikk satt av tid til å skrive artikkelen, og sist, men ikke minst Anna Kaszuba for hennes viktige og gode arbeid i prosjektet.

Referanser

Alternativ til vold (2007). Rapport fra prosjektet familievold og etnisitet 2005–2007. Hentet 14.11.2011 fra: http://atvstiftelsen.no/upload/2011/04/08/fagrapport-familievold-og-etnisitet-alternativ-til-vold.pdf.

Anderson, N., Ho-Foster, A., Matthis, J., Marokoane, N., Mashiane, V., Mhatre, S., Mitchell, S., Mokoena, T., Monasta, L., Ngxowa,N., Salcedo, M.P., & Sonnekus,H. (2004). National cross sectional study of views on sexual violence and risk of HIV infection and AIDS among South African school pupils. British Medical Journal, 329(7472);952.

Austveg, B. (2006). Kvinnelig omskjæring – en utfordring for helsetjenesten. I S. Dahl, N. Sveaass & S. Varin, (red). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder, 84–91. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Oslo.

Berger, A.S. (2011). The evil eye – An ancient superstition. Journal of Religion and Health, DOI 10.1007/s10943-001-9493-5.

Borgen, G. (2009). Kjønnslemlestelse – forekomst. Hentet 6.11.2011 fra http://www.nkvts.no/tema/Sider/Kjonnslemlestelse_forekomst.aspx.

Burnett, A., & Peel, M. (2001). Blood pressure measuring devices: recommendations of European society of hypertension. British Medical Journal, 322(7285);531–6.

Dahl, S. (2006). Flyktningen i psykiatrisk/psykologisk behandling. Psykoterapeutisk arbeid med traumatiserte flyktninger. I S. Dahl, N. Sveaass & S. Varin, (red). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder, 30–35. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Oslo.

Duroch, F., Mc Rae, M., & Grais, R. (2011). Description and consequences of sexual violence in Ituri province Democratic Republic of Congo. BMC International Health and Human Rights, 19(11), 5.

Ekenze, S.O., Nwagha, U.I., Ezomike, U.O., Obasi, A.A., Okafor, D.C., & Nwankwo, E.P. (2011). Management of sexual assault-related large rectovaginal fistula in an eight-year-old. Journal of Pediatric and Adolescent Gynecology, 24(2), 39–41.

Gessessew, A. (2010). Abortion and unwanted pregnancy in Adigrat Zonal hospital, Tigray, North Ethiopia. African journal of reproductive health, 14(3);183–8

Girma, E., & Tesfaye, M. (2011). Patterns of treatment seeking behavior for mental illnesses in Southwest Ethiopia. A hospital based study. BMC Psychiatry, 11(138).

Gislesen, K. (2006). A childhood lost? The challenges of successful disarment, demobilisation and reintegration of child soldiers: the case of West Africa. Nupi report. Hentet 14.10.2011 fra http://reliefweb.int/sites/reliefweb.int/files/reliefweb_pdf/node-23415.pdf.

Hellen, M. (2011). Innlegg på landskonferanse for sentre mot incest og seksuelle overgrep. Arbeid med kvinner utsatt for seksuelle overgrep i et flerkulturelt perspektiv. Erfaringer fra Norge, Kongo og Uganda. Trondheim, 20.10.2011.

Jareg, K. (2006). Vold fra flyktninger – forebygging i et makt–avmaktsperspektiv. I S. Dahl, N. Sveaass, & S. Varin, (red). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder, 77–83. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Oslo.

Jewkes, R., & Abrahams, N. (2002). The epidemiology of rape and sexual coercion in South Africa: an overview. Social Science and Medicine, 55(7), 1231–44.

Kinyanda, E., Musisi, S., Biryabarema, C., Ezati, I., Oboke, H., Ojiambo-Ochieng R., Were-Oguttu, J., Levin, J., Grosskurth H., & Walugembe, J. (2010). War related sexual violence and its medical and psycological conseguences as seen in Kitgum, Northern Uganda: Across sectional study. BMC International Health Human Rights, 10(28).

Landinfo (2008). Kvinnelig kjønnslemlestelse i Sudan og Somalia. Hentet 20.09.2011 fra http://www.landinfo.no/asset/746/1/746_1.pdf.

Landinfo (2009). Den demokratiske republikken Kongo: seksualisert vold og trusler mot ofre i Nord-Kivu. Hentet 21.09.2011 fra http://www.landinfo.no/asset/997/1/997_1.pdf

Landinfo (2010). Burundi: vold og seksuelle overgrep mot kvinner. Hentet 22.09.2011 fra http://www.landinfo.no/asset/1282/1/1282_1.pdf.

Landinfo (2011). Etiopia – kvinner. Hentet 26.09.2011 fra http://www.landinfo.no/asset/1532/1/1532_1.pdf.

Meursing, K., Vos, T., Coutinho, O., Moyo, M., Mpofu, S., Oneko, O., Mundy,V., Dube, S., Mahlangu, T. & Sibindi, F. (1995). Child sexual abuse in Matabeleland, Zimbabwe. Social Science & medicine, 41(12), 1693–704.

Meyer, M.A. (2006). Gruppetilnærminger med traumatiserte flyktninger med fokus på kunst- og uttrykksterapi. I S. Dahl, N. Sveaass, & S. Varin, (red). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder, 45–56. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Oslo.

Nordanger, D., Mjaaland, T., & Lie, G. (2006). PTSD og konfrontering av traumer i et kulturelt perspektiv. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 43(12), 1292–1299.

Onsrud, M., Sjøveian, S., Luhirri, R., & Mukwege, D. (2008). Sexual violence-related fistulas in the Democratic Republic of Congo. International journal of Gynecology and Obstetrics, 103(3), 265–9.

Ouattara, M., Sen, P., &Thomson, M. (1998). Forced marriage, forced sex: the perils of childhood for girls. Gender and development, 6(3); 27–33.

Råssjø, E.B., & Kiwanuka, R. (2010). Views on social and cultural influence on sexuality and sexual health in groups of Ugandan adolescents. Sexual and Reproductive healthcare, 1(4), 157–62.

Schia, N.N., & De Carvalho, B. (2009). Nobody gets justice here! Nupi report. Hentet 11.11.2011 fra http://www.nupi.no/Publikasjoner/Notater/2009/Nobody-Gets-Justice-Here!-Addressing-Sexual-and-Gender-based-Violence-and-the-Rule-of-Law-in-Liberia.

Sentio research. (2010). Rapportering fra incestsentrene. Hentet 15.11.2011 fra http://www.bufetat.no/Documents/Bufetat.no/Bufdir/Incestsentre/2011/Rapport%20Inceststatistikk%202010.pdf.

Sidenvall, M. (2006). Inbørdeskriget i Liberia slog särskilt hårt mot kvinnorna. Klinik och vitenskap, 8 (103), 541–542.

Skogøy, E. (2008). Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn. Hentet 11.11.2011 fra http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/Veileder_ VoldsutsatteKvinner_Minoritetsbakgrunn.pdf.

Solhjell, R. (2010). Sexualised violence in war and conflict: a qualitative mapping study of Norwegian capacites, potential and challenges. Noref report. Hentet 14.11.2011 fra http://peacebuilding.no/var/ezflow_site/storage/original/application/d71fc12bb15723010beb1ebb307bb9d1.pdf.

Solhjell, R., Karlsrud J., & Lie, J.H.S. (2010). Protecting civilians against sexual and gender-based Violence in Eastern Chad. Nupi report. Hentet 14.11.2011 fra http://www.nupi.no/Publikasjoner/Boeker-Rapporter/2010/Protecting-Civilians-against-Sexual-and-Gender-Based-Violence-in-Eastern-Chad.

Sosial- og helsedirektoratet (2003). Seksuelle overgrep mot barn – En veileder for hjelpeapparatet. Utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet. Hentet 12.11.2011 fra http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-1060_1481a.pdf.

Stene, I. (2011). Innlegg på landskonferanse for sentre mot incest og seksuelle overgrep. Nyere forskning på seksuelle overgrep – betydningen for tilbudet til mennesker som er utsatt. Trondheim, 19.10.2011.

Straffelovens § 192 (2011). Hentet 07.12.2011 fra http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-023.html.

Toubia, N. (1994). Female circumcision as public health issue. The New England Journal of Medicine, 331(11);712–6.

Varvin, S. (2006). Utredning og anamneseopptak. I S. Dahl, N. Sveaass, & S. Varin, (red). Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (8–22). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Oslo.

Verdens helseorganisasjon. (2010). Child maltreatment. Hentet 02.10.2011 fra http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs150/en/.

Vaage, A.B. (2001). Tradisjonelle behandlere organisert mot overgrep. Brev fra Zimbabwe. Tidsskrift for den norske legeforening, 19(121);2309–11.

Wall, L. (2006). Obstetric vesicovaginal fistula as an international public health problem. Lancet, 368(9542);1201–9.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon