Ann Heberlein

Et godt liv

Cappelen Damm 2011

Et godt liv?

Ann Heberlein har doktorgrad i teologi, mann som er prest og tre barn. Hun har utgitt flere bøker og er en kjent offentlig person i Sverige som opptrer ofte i debatter i radio og TV, og har skrevet faste spalter i flere store svenske aviser. Samtidig har hun diagnosen bipolar lidelse, har tilbakevendende perioder med sterk angst, depresjon og selvmordstanker. Hun er fast bruker av akuttmottaket på St Lars hospital i Lund. Hun ble landskjent i Sverige, og ble utgitt i Norge også, når hun i 2009 utgav boken «Jag vil inte dö, jag vil bare inte leve» om disse sidene ved seg selv. Boken «Et godt liv» er oppfølgeren til denne boken, og kan nesten ikke leses uten at man kjenner til den forrige boken. Hele den midterste tredjedelen av «Et godt liv» handler om hva som skjedde før, under og etter utgivelsen av «Jag vil inte dö, jag vil bare inte leve». Da var Ann fortsatt svært syk. Rett før lanseringen forsvant hun, og var etterlyst i flere dager.

Det er vanskelig å sjangerplassere disse to bøkene av Ann Heberlein. Begge bøkene har et visst preg av dagboksnotater. For eksempel er det mange avsnitt i «Et godt liv» som begynnes med markører som «Lund, januar 2009». Samtidig er det deler av begge bøkene som er selvbiografisk historiefortelling. For meg er disse delene de mest medrivende. Ann Heberlein skriver veldig godt, og det er engasjerende å lese om hennes liv, hennes klassereise fra arbeiderkultur i barndommen til vellykket akademisk middelklassekultur i dag, og parallelt om hennes kamper med seg selv og mennesker som hun utfordres av. Hun gir tydelig uttrykk for at mange er blitt berørt av boken om hennes sykdom, for veldig mange vil gjerne snakke med henne om sine egne psykiske lidelser. Men «Et godt liv» er også en bønn om å la henne være i fred. Hun sier hun valgte å ikke bli prest fordi hun ikke klarte dette med sjelesorg.

Begge bøkene inneholder også store deler som kan beskrives som reflekterende avsnitt. I et godt liv innledes hvert avsnitt med et sitat fra den svenske Nationalencyklopedien, som tørt definerer begrepers mening. For eksempel «Kjærlighet, en vanligvis veldig sterk positiv følelse for noen, som kjennetegnes av ømhet og (av og til) seksuelt begjær.» Ann Heberlein fletter sammen synspunkter fra en rekke forfattere hun har lest, og gjør seg så sine egne refleksjoner. Er man på jakt etter gullkorn, har hun mange gode formuleringer å by på. Men ingen av disse refleksjonene blir ført videre i noen systematisk filosofisk undersøkelse eller bygger på hverandre til noen synlig helhet. Det blir mer som dagboken til en filosoferende og intellektuelt skolert person der vi etter hvert får vite hennes personlige synspunkter på det meste. Fordi hun skriver så godt, blir det aldri direkte kjedelig. I store deler er det til og med ganske engasjerende.

Hva vil Ann Heberlein med boken «Et godt liv»? Flere ting. Hun etterkommer delvis lesernes nysgjerrighet på hva som skjedde etter den selvbiografiske «Jag vil inte dö, jag vil bare inte leve» som slutter som et selvmordsbrev. Hun rettferdiggjør delvis, og unnskylder delvis, at denne boken ble utgitt når og slik den ble. Hun vil gjerne fortelle fortellingen om at hun ble frisk av tilstanden hun da var i, og formidle håp om at det er verdt å leve tross alt. Og hun vil sprenge seg ut av rollen som «bipolar, selvmordstruet» pasient, som hun igjen og igjen blir plassert i. Alt dette handler om Ann Heberlein. Er det noe leseren kan få ut av «Et godt liv»? Dette er ikke en oppskrift på det gode liv, eller en avhandling om emnet. Men Ann Heberlein er vel verdt å lytte til både fordi hun er et belest og intelligent menneske, og fordi hun har gjennomlevd stormer i eget liv som gjør hennes meninger til mer enn teori.