Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-4)
av Bengt Karlsson
Vitenskapelig publikasjon
(side 5-14)
av Oddrun Burheim og Stian Biong
SammendragEngelsk sammendrag

Selvmord hos pasienter under og etter innleggelse i psykisk helsevern har fått økt oppmerksomhet. Her presenteres resultatene av en dokumentanalyse av journaler til pasienter som tok sine egne liv kort tid etter avsluttet døgnbehandling. Analysen undersøkte særlig hvordan behandlere beskrev pasientenes opplevelse av seg selv og sin situasjon. Resultatene viste at dette var mennesker som hadde hatt alvorlige plager over lang tid. Dette ble uttrykt i en ny beskrivelse som orker ikke mer. Uenighet mellom pasienten og behandleren om oppfatning av situasjonen belyser problemer mellom ulike kunnskapsformer og antyder grunnleggende utfordringer med å gi en hjelp som personer med selvmordsadferd selv finner virksom.

Summary

«Can’t take any more»

Suicide among patients after inpatient treatment in mental health services.

Suicide among patients during and after inpatient treatment in mental health services has received increasing attention. Here, we present the results of an analysis of patient records of patients who committed suicide shortly after completing inpatient treatment. In particular, we examine therapists’ descriptions of how patients felt about themselves and their situation. The results show that these people had suffered a great deal and over a long time. This was described in the expression «can´t take any more». Disagreement between the patient and the therapist concerning how they regard the patient’s situation illuminates problems in reconciling different kinds of knowledge. This study indicates the basic challenges related to providing appropriate help for people who are suicidal.

Vitenskapelig publikasjon
(side 15-24)
av Ellen Ånestad Moen og Inger Beate Larsen
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen er basert på en kvalitativ studie hvor hensikten var å undersøke hvordan ansatte innen psykisk helsearbeid brukte personlige erfaringer i profesjonelle relasjoner. Sentrale funn viste at de seks deltakerne brukte erfaringene på fire ulike måter: A) til å forme den de var som person i møte med den andre, B) til å kjenne igjen og forstå, C) til å formulere gode spørsmål og D) til å fortelle om egne erfaringer. Erfaringene preget indre dialoger og formet tankene og hva deltakerne valgte å legge vekt på. På den måten styrte erfaringene også ytre dialoger og handlinger. 

Summary

«In my work I use all aspects of myself» 

How mental health workers use their own mental health experiences in professional relationships

This article is based on a qualitative study in which the aim was to examine how mental health workers used their own experiences in professional relationships. Key findings showed that the six participants used their experiences in four different ways: (i) to shape who they were as a person in interactions with others; (ii) to recognise and understand others; (iii) to formulate good questions, and (iv) to share their own experiences. Their experiences influenced their inner dialogues, shaped the mind and affected what they chose to emphasise. In this way, their experiences also guided their outer dialogues and actions. 

Vitenskapelig publikasjon
(side 25-35)
av Anne Lene Årseth og Berit Johannessen
SammendragEngelsk sammendrag

I Norge er behandlere (leger og psykologer) pålagt å stille diagnose. Hensikten med studien som denne artikkelen bygger på, var å få innsikt i hvilke opplevelser mennesker har av å få og leve med en psykiatrisk diagnose. Funnene er basert på kvalitative intervjuer med fire deltakere som har hatt en psykiatrisk diagnose i fem år eller mer. Studien viser at å ha en psykiatrisk diagnose kan virke inn på hvordan man blir møtt og sett av andre fordi man kan bli objektivert. Samtidig viser den et gap mellom deltakernes opplevelser av seg selv og andres opplevelser av dem. Studien belyser viktigheten av hvilken holdning helsepersonell har til mennesker med psykiatriske lidelser, og hvor avgjørende det er at det blir lagt vekt på brukernes egne erfaringer og ressurser i behandlingen.

Summary

The experience of having and living with a psychiatric diagnosis

In Norway, clinicians (doctors and psychologists) are required to give patients a diagnosis. The purpose of the study this article is based on was to gain insight into how people experience living with a psychiatric diagnosis. The findings are based on qualitative interviews with four participants who have had a psychiatric diagnosis for at least five years. Findings show that having a psychiatric diagnosis affects how people are met by others; individuals with such a diagnosis can have experiences related to being objectified, there is also a gap between how participants experience themselves and how others experience them. The study highlights the importance of health personnel’s attitudes to people with mental health disorders. It is vital in this regard that the patient’s own experiences and resources are emphasised in the treatment.

Vitenskapelig publikasjon
(side 36-45)
av Mona Sommer, Monica Strand, Marit Borg og Ottar Ness
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen handler om hvordan fagpersoner i et ACT-team arbeider for å styrke brukernes medborgerskap. Dette ble undersøkt gjennom flerstegs fokusgruppeintervju med ansatte i et ACT-team. Intervjuene ble analysert gjennomen fenomenologisk-hermeneutisk metode, inspirert av Ricoeur. Analysen identifiserte tre hovedfunn: (a) å fortjene tillit, (b) å ha samtaler om livet, og (c) å jobbe sammen med. Fagpersonene beskriver hvordan de aktivt arbeidet med å utvikle en trygg relasjon og ha mangfoldige og åpne samtaler, samt tilstrebet et likeverdig samarbeid på personenes arena. De opplevde at dette bidro til å styrke brukernes medborgerskap. Handlingene og samværsformene som fagpersonene forteller om, er hverdagsnære og lar seg vanskelig måle eller manualisere. Fagpersonenes rolle i dette arbeidet kan beskrives som medvandrere og hverdagshjelpere, noe som peker på behovet for samarbeidsbaserte perspektiver og praksiser.

Summary

Partner and Everyday life-supporter. A qualitative study of the experiences of health practitioners in strengthening service users’ citizenship.

This article explores the experiences of ACT-practitioners’ potential to support service-users’ citizenship. Multistage focus group interviews were carried out to generate the data. A phenomenological-hermeneutic approach, inspired by Ricoeur, was used in the data analyses. Three themes were identified: (i) deserving trust; (ii) having dialogues about life; (iii) working together in partnerships. The practitioners’ efforts to create a trusting relationship, to have multifaceted and open dialogues, and to collaborate with their service-users as equals, contributed to strengthening the service-users’ citizenship. These actions and ways of being together, as described by the practitioners, are based upon, and strongly connected to, everyday life issues and are difficult to incorporate into measures or manuals. The ACT-practitioners’ role in this work is understood as an everyday life-supporter and as a partner that walks alongside service-users. This highlights the perspective whereby collaboration is fundamental in the work of regaining citizenship for persons who have severe mental health problems.

(side 46-54)
av Kristin Augenie Randi Trane
SammendragEngelsk sammendrag

Kvinner av afrikansk opprinnelse som har vært utsatt for seksuelle overgrep, har behov for å bli møtt av hjelpeapparatet i Norge med kunnskap og kompetanse. De vil først og fremst ha behov for mye av det samme som norske kvinner, men vil også ha noen ekstra utfordringer. Afrikanske kvinners tilbøyelighet til å fortelle ansatte i psykisk helsevern om seksuelle overgrep vil påvirkes av flere faktorer, som deres egen definering av det de har opplevd, opplevelse av egen verdi, skyld, skam og kvinnenes tanker om hvordan vi vil møte dem. Faktorer vedrørende hvordan man bearbeider smertefulle opplevelser, hvem en eventuelt bearbeider disse sammen med, og deres forståelse av norsk psykisk helsevern er også av betydning. Deres tidligere erfaringer og forhold i hjemland, kultur og nettverk vil her bli sentrale.

Summary

«It's so good to talk to you, but what can you do for me?»

Some key factors when meeting African women exposed to sexual abuse

Women of African origin who have been victims of sexual abuse need to be met with knowledge and expertise by health services in Norway. Although they primarily require much the same as Norwegian women, they also present some additional challenges. African women's propensity to tell the staff in mental health care about sexual abuse will be affected by several factors, including their own definition of what they have experienced, their experience of self-worth, guilt, shame and preconceived ideas about how health services will meet them. The relationship of this to how one processes painful experiences, who they may tell, and their understanding of Norwegian mental health care is also of importance. The women’s past experiences and relationships in their home country, culture and networks will be central in this regard.

(side 55-64)
av Grete Fischer
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen presenteres en undersøkelse av bildeskaping som kilde til velvære. Jeg stiller spørsmål om hvordan ulike former for motivasjon får betydning for tanker og følelser knyttet til aktiviteten hos amatører som maler bilder som en fritidsaktivitet. Det er gjennomført kvalitativt forskingsintervju med fire kvinner og to menn. I analysen står begrepene indre og ytre motivasjon, flyt, hedonistisk og eudaimonistisk motivasjon og glede sentralt. Bildeskaping oppleves å gi økt velvære, men ulike former for motivasjon medfører at forutsetningene for å oppleve dette varierer. De som uttrykker eudaimonistisk motivasjon, er mer villige til å streve. For disse har aktiviteten et mål som går ut over øyeblikkets glede.

Summary

Painting pictures as a source of well-being

This article explores amateur painting as a source of well-being. The study consists of six qualitative interviews with four women and two men. The participants relate different kinds of motivation. The analysis of their stories is based on the concepts intrinsic and extrinsic motivation, flow, hedonic and eudaimonic motivation and joy. Those expressing eudaimonic motivation and joy are more willing to strive to achieve further goals than is the case with momentary joy. Painting represents an opportunity for increased health as a state of well-being, although the variation in motivation implies unequal conditions in order to achieve this goal.

(side 65-72)
av Jens Peter Dam Eckardt Jensen
SammendragEngelsk sammendrag

Engang blev pårørende helt og holdent betragtet som foranledning til psykisk sygdom. I dag forekommer datidens syndebukke imidlertid at udgøre et uudnyttet økonomisk og behandlingsmæssigt samfundspotentiale. En aktuel analyse påpeger, at pårørende til psykisk syge kan spare samfundet og psykiatrien for milliarder af kroner ved blot i højere grad at blive inddraget i behandlingen. Forudsat at antagelserne om effekternes størrelse holder stik, er der næppe tvivl om, at øget inddragelse af pårørende er en rigtig god investering. Der er alt andet lige ikke råd til at miste de mulige gevinster, som kan hentes på den konto.

Summary

Involvement of relatives – a socioeconomic profit to the society

This article discusses the under-utilised socioeconomic benefits of family involvement in the treatment of people with mental illness. For decades, family life has been considered a primary factor in the development of mental illness and it was therefore excluded from the treatment of the patient. This perspective is particularly troubling considering that research carried out over the past 30 years has demonstrated that continued involvement of relatives is essential to the recovery process of patients with mental illness. In addition to evidence suggesting that family involvement can be effective in reducing relapse rates, hospital admissions and non-compliance with prescribed medication, recent studies also demonstrate that family involvement could play a significant role in conferring increased economic profits to society at large; provided that the assumptions of effect size are correct, increased family involvement provides an opportunity to decrease the costs of psychiatric treatment and those incurred by society in general.

Essay
(side 74-82)
av Trine Habberstad og Odd Volden
Sammendrag

Brukerperspektivet har gjennom et par tiår fått større og større plass på psykisk helsefeltet. Gjennom politiske vedtak er brukeren i dag anerkjent som aktør på lik linje med andre aktører på feltet. Men det har, i hvert fall om man har lest mellom linjene, vært slik at brukermedvirkning for det meste har vært «en muntlig greie». Brukermedvirkning, på alle nivåer, har i det store og hele foregått i samtale- og møteform. Med andre ord: Helsebyråkrater og tjenesteutøvere har de siste ti-tjue årene, mer eller mindre motstrebende, vært nødt til å møte brukerne og snakke med brukerne. Men ingen har avkrevd dem at de skal lese hva brukerne skriver.1 Dette er interessant, ettersom fagperspektivet i stor grad er et tekstlig perspektiv. Leger, psykologer og sykepleiere, for å nevne de tre profesjonene som historisk har preget feltet, legitimerer i stor grad sine posisjoner gjennom å studere og produsere tekster. Om vi går til selve tjenesteutøvelsen, finner det fortsatt sted en utbredt objektivering og tekstliggjøring av pasienten, gjennom henvisninger, innkomstvurderinger, diagnostisering, tester, journalnotater og epikriser, med mer. På systemnivå produseres sentrale, regionale og lokale planer for psykisk helse, strategiplaner og prosjektrapporter jevnt og trutt.

Fortelling
(side 83-90)
av Rønnaug Revheim Holmefjord
Sammendrag

Jeg er sykepleier, spesialsykepleier med master i klinisk helsearbeid. Psykiatri er blitt mitt spesialområde i sykepleiefaget. Jeg er kvinne, ektefelle, mor og bestemor og heldig som har mange gode mennesker rundt meg. I tillegg til dette har jeg levd et liv der jeg er blitt gjort sårbar gjennom ulike traumer. Traumer som seksuelle overgrep og voldtekt – og jeg har opplevd det største av alle traumer, nemlig det å se min datter bli overkjørt og drept av en stor bil. Jeg er en dyktig «fasadepusser», noe som innebærer at jeg har båret min smerte ganske usynlig i mange år. Så hender det at traumene mine på ulikt vis blir aktivert gjennom jobben min som psykiatrisk sykepleier, og jeg blir syk og sykemeldt.

Skeivt blikk
(side 91-93)
av Åse Dragland
Sammendrag

Vil kontakten mellom kropp og sinn noen gang anerkjennes av legevitenskap og helsevesen? Og vil vi kunne gå fra en fysisk-materialistisk virkelighetsoppfatning til å utforske bevissthet og emosjoner?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon