Tittelen på dette nummeret vekker muligens assosiasjoner om plikt og byråkrati, og kanskje ikke som et av de mest interessante og spennende tema. Men ikke desto mindre er dette mye av det som hverdagen innen psykisk helsearbeid består av. Blant annet rapportering, rapportskriving, journalføring, epikriser, statistikk og henvisninger. Alt som må skrives og dokumenteres. Ofte hører vi at de som jobber innen tjenestene, sier at de opplever at de får for liten tid til å snakke med brukerne. Arbeidstiden blir spist opp av en økende mengde krav om dokumentasjon og rapportering. Står kravet om dokumentasjon og rapportering i konflikt med ønsket om å jobbe nært og direkte med brukerne? Og ikke minst med tid nok til å være til stede?

Hva som skrives i journaler og rapporter, handler også om etikk og makt. Makt til å definere og sette diagnoser. Til å definere en virkelighet. Det som blir skrevet, blir stående som sannheten for ettertiden, og som vedkommende det gjelder må leve med for fremtiden. Det går inn som en del av og former selvforståelsen og selvopplevelsen til vedkommende. Når det er satt en diagnose eller hendelsesforløp og årsak er blitt tolket og beskrevet, blir dette stående som en beskrivelse av virkeligheten. Alt som vedkommende sier og gjør kan senere bli tolket innen denne referanserammen. Slik sett kan det skrevne bli en tvangstrøye, som hemmer mer enn det fremmer. Først og fremst hindrer det undring og utforskning av hva som har skjedd, hva vedkommende forsøker å utrykke eller trenger nå. Hva som karakteriseres som innenfor eller utenfor «normal» oppførsel og måter å reagere på, er avhengig av samtidens forståelsesmåter og holdninger. Dette varierer fra en historisk epoke til en annen, og det varierer mellom kulturer. Det er lett å glemme at diagnoser kun er beskrivelser av ulike psykiske uttrykksformer. Sannsynligvis er det mer fruktbart å bruke begreper som gjenspeiler mer direkte hva vedkommende har erfart og sliter med. Dette dreier seg oftest om ulike variasjoner og grader av menneskelig lidelse og eksistensielle vansker; vansker med å finne seg til rette i tilværelsen og med seg selv, erfaringer med traumer, vold, overgrep, krenkelser eller konkrete vansker som fattigdom og mangel på nettverk, bolig, økonomi og jobb.

Økende mengde data som rapporteres og lagres, gir også utfordringer med datasikkerhet, innsyn og taushetsplikt. Vi har sett i mediene at sikkerheten ikke alltid er god nok, og at helseopplysninger kan komme på avveie. Hva som står om deg i journalen, kan også senere bli brukt i en annen sammenheng, hvor opplysningene kan få en annen betydning, slik som i en adopsjonssak eller i forsikringssaker. Det er også en utfordring at det er for dårlige data, for eksempel på bruk av tvang i Norge. Dette er et rettssikkerhetsproblem for brukerne. Skal dette bli bedre, må de som jobber i tjenestene innføre bedre rutiner og fylle ut statistikk nøyaktig og samvittighetsfullt. Erfaring viser at dette er en konstant utfordring. Samhandling er dagens mantra og løsning, og nye teknologiske løsninger og verktøy gir nye muligheter. Ikke minst med tanke på muligheter for å kommunisere som hjelp og selvhjelp via Internett, PC og telefon. Nye medier, som gir nye utfordringer når det gjelder lagring av data og taushetsplikt.

Dokumentasjon handler ikke bare om å oppfylle lovpålagte krav om journal- og statistikkføring. Dokumentasjon handler også om å beskrive de gode eksemplene, slik at disse kan formidles videre. På hjemmesiden til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) kan vi lese at mål for dokumentasjon i psykisk helsearbeid er erfaringsformidling, å spre informasjon, bevisstgjøring av erfaringer, kunnskapsutvikling, kontaktetablering mellom ansatte innen psykisk helsearbeid og å styrke engasjement for og gi økt kunnskap om psykisk helsearbeid hos befolkning og politikere.

Forskning er også et aspekt ved dokumentasjon, og som kanskje mer enn noe annet former og påvirker fremtidens psykiske helsearbeid. Forskning vil vise hva som hjelper de som trenger det, hva vi bør gjøre mindre av, og hva som bør synke inn i og forbli i historiens mørke. Utfordringen er å dokumentere det som trengs, uten å la seg fange i endeløs instrumentell pliktrapportering. Som en lærer i oppmerksomhetstrening hadde lært av sine lærere i Østen:

«If it reduces human suffering, do it! If it doesn´t; don´t do it!»

En nyttig leveregel. Å stoppe opp og spørre seg selv: Er dette bra for brukeren, gagner det vedkommende, eller er det bare rapportering for rapporteringens egen skyld? Vil dette gagne vedkommende på kort eller på lang sikt? Vil det redusere menneskelig lidelse?