«Et skeivt blikk» er en spalte hvor tidsskriftet inviterer bestemte personer til å komme med ytringer om et selvvalgt tema.

Det er fortsatt behov for økt satsing

Opptrappingsplanen for psykisk helse som varte fra 1999 til 2008, betydde mye for satsingen på psykisk helsearbeid i kommunene. Psykisk helse ble satt på dagsorden, tilbud ble utvidet og nye stillinger innen psykisk helsearbeid ble etablert. Det var også en trygghet i at midler var øremerket til formålet, slik at kommunene ikke kunne bruke dem på noe annet. Denne tryggheten er fjernet, og nå er satsing på psykisk helse i kommunene innenfor den frie rammen av økonomiske overføringer fra staten. I tillegg er det ikke spesifikt lovfestet rett til psykiske helsetjenester i kommunene. Selv om det foreslås i ny kommunal helse- og omsorgslov at psykiske helsetjenester skal være en del av «sørge for ansvaret» for kommunene på lik linje med somatiske helsetjenester. Mental Helse er urolig i forhold til hvordan det psykiske helsetilbudet blir i kommunene fremover.

Dagtilbud

Allerede i 2009 fikk vi eksempler på at opptrappingsplanen ble til nedtrapping, for eksempel i form av reduserte dagtilbud. Slike lavterskeltilbud i lokalsamfunnet er av stor betydning, spesielt for mennesker med psykiske helseproblemer. Her får man et nettverk og en sosial trening som er avgjørende, og ofte er det slike tiltak som gjør at mennesker gradvis blir friskere. Tilbudene er en viktig arena både innen forebygging, men også som en del av en tilfriskningsprosess. Satsingen på dagsentertilbud må styrkes og finansieres av det offentlige, ikke bli utsatt for nedskjæringer. Driften kan gjerne være i form av brukerstyrte sentre, men det må ligge offentlig økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet til grunn.

Mer frivillighet – mindre tvang

En viktig del i opptrappingsplanen for psykisk helse var mest mulig frivillighet i behandlingen. Mental Helse ser at det fremdeles er et stort behov for å jobbe for mest mulig frivillighet og mindre tvangsbruk. Det er en krenkende opplevelse å bli utsatt for tvang, og det må skje i minst mulig grad. NRK dokumenterte i mai 20111 at det nå er historisk høye tvangstall i psykisk helsevern, men at det er store lokale forskjeller. Det tilsier at det er fullt mulig å redusere bruken av tvang, og man må lære av de som faktisk klarer det. Ofte kan det bare være snakk om organisering og holdninger, men det handler også om lovverk. Derfor ønsker Mental Helse å fjerne psykisk helsevernloven og samle all tvangslovgivning innenfor helse- og sosiallovginingen i en felles lov med likelydende krav til vedtak og gjennomføring.

Samhandlingsreformen

Vi kan ikke se bort fra samhandlingsreformen med underliggende dokumenter som kommunal helse- og omsorgslov, folkehelselov og nasjonal helse- og omsorgsplan når vi snakker om hvordan satsingen på psykisk helse er etter opptrappingsplanen ble avsluttet, og spesielt for hvordan det vil bli fremover.

Mental Helse har både en forventning, men også en skepsis til hvordan samhandlingsreformen vil bli praktisert i de enkelte kommunene. Dersom målene i reformen nås med et mer helhetlig tjenestetilbud, flere og bedre lokale tjenester og økt satsing på forebygging, vil dette være vellykkede grep som kan sikre at slutten på opptrappingsplanen ikke blir nedtrapping. Samtidig er vi skeptiske til forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov fordi lokalt skjønn er svært høyt prioritert. Dette vil kunne gi store lokale forskjeller i det psykiske helsetilbudet i kommunene. For Mental Helse er det viktig at du får gode psykiske helsetjenester uavhengig av hvor du bor.

Kunnskap og kvalitet

Vi må jobbe for at nødvendig kunnskap mellom yrkesgrupper, etater og behandlingskjeder er tilgjengelig. Spesielt kommunehelsetjenesten, legevakt og spesialisthelsetjenesten må ha kunnskap om hverandre og pasienten og dessuten hvilke muligheter som finnes av lavterskeltilbud og innen frivilligheten. Ved økt kunnskap om hverandre kan man lettere finne de beste tilbudene til alle som trenger helsehjelp. Dessuten må bruker- og pårørendekunnskap likestilles med fagkunnskap. For disse to erfaringene vil sammen være det beste utgangspunkt å finne de gode løsningene for den det gjelder. Dette gjelder også innen forskning, hvor det er behov for tverrfaglig samarbeid som inkluderer medforskere med brukerkompetanse. Vi må fremdeles ha fokus på god kvalitet i tjenestene, spesielt hvis kommunene får stor frihet til å definere hva god kvalitet er. Det er bra at den nye kommunale helse- og omsorgsloven er profesjonsnøytral, men det må følges av en forskrift som definerer innhold og kvalitet.

Brukermedvirkning

Det er fremdeles et stort behov for å holde trykket oppe i satsingen på brukermedvirking og medbestemmelse, både på individnivå og systemnivå. Det var fokus på det i opptrappingsplanen for psykisk helse, og det er nå fastslått at brukermedvirkning skal være det bærende prinsipp på psykisk helsefeltet i Norge. Likevel ser Mental Helse at denne kampen er noe vi må stå på for fremdeles. Selv om brukermedvirkning er prioritert i planer, strategier og lovverk, ser vi dessverre at det fremdeles kan mangle når vi kommer til praktisk gjennomføring. Både i forhold til å be om innspill fra brukere, men like mye til å trekke konklusjoner i praksis ut fra deres erfaringer. Her er det et langt lerret igjen å bleke.

Forebygging

Forebygging av psykiske helseproblemer er beskrevet som en av de svakest utviklede sidene av opptrappingsplanen.2 Når vi vet hvor god samfunnsøkonomi det er å forebygge og hvor mye bedre liv den enkelte får ved å unngå å få psykiske helseproblemer, er dette beklagelig. Her setter vi nå vår lit til den nye satsingen på folkehelsearbeid i kommunene. Folkehelseloven som er en del av samhandlingsreformen, besvarer mye av kritikken til opptrappingsplanen. På dette området forventer vi derfor bedre resultat nå enn under opptrappingsplanen. Systematisk satsing på folkehelse vil bidra til å forebygge og redusere både psykiske og somatiske helseproblemer.

Arbeid og psykisk helse

Et av satsingsområdene som har vært stort etter opptrappingsplanen, er arbeid og psykisk helse. Eksempler på dette er arbeidet om IA-avtaler, regjeringens sysselsettingsstrategi, nasjonal strategi for arbeid og psykisk helse og Verdensdagen for psykisk helse i 2010. For å få flere med psykiske helseproblemer ut i jobb, er det viktig at man ikke vurderer menneskene kun ut fra en diagnose Det sier ikke nødvendigvis noe om arbeidsevnen. Det å fokusere på person og arbeidsevne mer enn diagnose er derfor spesielt viktig innen arbeid og psykisk helse.3 Det er viktig å ha en jobb man trives i, føle at man er noe verdt og bidrar til samfunnet, derfor trenger vi å se resultater av denne satsingen. Det holder ikke med utvalg og rapporter. Arbeid er viktig for opplevelsen av velferd. Opplevelse av velferd er både forebyggende og et godt virkemiddel for bedre psykisk helse.

Åpenhet om psykisk helse

Opptrappingsplanen for psykisk helse satte søkelys på åpenhet om psykisk helse. Likevel er det fremdeles slik at åpenhet om psykiske helseproblemer kan få negative følger for arbeid, forsikring, utdanning, gyldighet av førerkort og mulighet for visum. Vi har eksempler på at en psykisk diagnose i journalen kan medføre at man ikke får beholde førerkortet, helt uavhengig av funksjonsnivå til den enkelte. Slike regler er et stort hinder for åpenhet. Personer med psykiske problemer kan i større grad møte stigmatiserende holdninger og diskriminering. Samtidig oppgir mange åpenhet om de psykiske problemene og romslighet på arbeidsplassen, herunder ledelsen, som den mest sentrale faktoren for å komme tilbake i jobb nest etter helsetilstanden. Dessuten kan negative holdninger rundt psykiske helseproblemer i seg selv være sykdomsfremkallende.

Tørre å tenke nytt

For å komme videre etter opptrappingsplanens slutt, er det viktig å tørre å tenke nytt i forhold til holdninger, kultur, ledelse og organisering av tilbud. Vi har gode eksempler som for eksempel Nordfjord psykiatrisenter som tilbyr polikliniske tjenester uten ventetid. Alle pasienter med henvisning får time innen 24 timer. Uten ventetid kommer man problemet til livs i en tidlig fase, og sjansen for å hindre at psykiske helseproblem blir en psykisk lidelse er større. Slike nye måter å organisere tilbud på kommer ikke av seg selv. Det krever ledere som er visjonære, nyskapende og utfordrer etablert kultur. Med det mål om at pasienten sikres best mulig behandling.

Skal vi slutte å mase?

Opptrappingsplanen for psykisk helse og øremerkingen av midler til psykisk helsearbeid i kommunene var en god tid for den kvantitative satsingen på psykisk helsearbeid i kommunene. Oppsummeringen av opptrappingsplanen konkluderer også med det. – Skal vi gi opp, slutte å mase? Ikke tale om! Dette sa landsleder i Mental Helse, Anne Grethe Klunderud i 2008. Vi kan si det samme 2011. For kampen står fremdeles om å hindre at kommuner skjærer ned på tilbud som betyr mye for folks livskvalitet: Dagtilbud og aktivitetstilbud. Det som ikke er livsnødvendig, men som gir innhold i menneskers hverdag.

Det er også mye igjen i satsingen på innholdet og kvalitet i de tiltakene som ble etablert under opptrappingsplanen. Så svaret er «nei». Mental Helse kommer ikke til å slutte å mase om satsingen på psykisk helse. Fordi vårt formål er å arbeide for at alle mennesker skal ha mulighet til å leve et liv basert på uavhengighet, selvstendighet og mestring. Vi ønsker et samfunn med velferd, livskvalitet og deltagelse i samfunnslivet for alle. Derfor er satsingen på forebygging, habilitering og rehabilitering av psykiske helseproblemer fremdeles viktig.