Erfaringer fra et samhandlingsprosjekt

Artikkelen presenterer Prosjekt hjelp i Grenselandet som er gjennomført ved Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus HF. Prosjektet har prøvd ut et systematisk tilbud om nettverkssamtaler i forbindelse med henvisning av unge fra barn/ungetjenesten til voksentjenesten. Gjennom en dialogisk og nettverksorientert arbeidsform har en forsøkt å bidra til kontinuitet og sammenheng ved en slik overgang. Prosjektet er evaluert gjennom kvalitative intervju med brukere og terapeuter. Brukerne ser ut til å være fornøyde med kontinuiteten i relasjonen og kontinuiteten som blir mulig når terapeuten fra barn/ungetjenesten er med i samtalene ved voksentjenesten. Det pekes også på at prosjektets arbeidsform åpner for at denne overgangen nå bedre kan skreddersys den enkelte.

Innledning

Unge som sliter psykisk befinner seg ofte i et grenseland: Et grenseland mellom barnetilværelse og voksentilværelse, mellom hjem og skole, mellom familie og samfunn, mellom familie og venner, mellom private nettverk og eventuelle tjenester og fagpersoner.

I de psykiske helsetjenestene sies det nå fra flere hold at vi må samordne tjenestene og at grensene mellom dem må bygges ned. Målet er såkalte «sømløse pasientforløp» (se f.eks. Samhandlingsreformen, Helse- og omsorgsdepartementet, 2008). Kanskje går det an å tenke om dette på en annen måte? Kanskje vi heller må ta utgangspunkt i en erkjennelse av at en rekke ulike institusjoner, arenaer og tjenester eksisterer som ulike systemer og at de har sine grenser. Utfordringen blir da å bevege seg ut til disse grensene og samarbeide der – å skape dialog og nettverk i grenselandet mellom de ulike systemer vi alltid er en del av.

Den finske professor i psykoterapi Jaakko Seikkula er opptatt av disse grensene mellom systemer og grensene mellom oss som personer (Seikkula & Arnkil, 2007). Inspirert av blant annet den russiske språkfilosofen Mikhail Bakhtin (1895–1975) tar hans arbeid utgangspunkt i at vi som personer hele tiden blir til, og får liv, i de dialoger som oppstår ved disse grensene mellom oss (Bakhtin, 1998, 2003). Hvem vi er – og hvem vi hele tiden blir – er betinget av møtene og dialogene i dette «grenselandet». Våre tanker og vår bevissthet blir til gjennom de ytringer vi fremmer, og de svar vi får, i disse møtene. Det subjektive blir her forstått som noe som kommer etter det intersubjektive (Erdinast-Vulcan, 2008). Det som skjer ved grensene mellom oss er det som former oss.

Ulike menneskelige systemer, profesjonelle og private, representerer ulike språk. Samarbeid mellom ulike profesjonelle, og deres tilhørende fag-systemer, kan ha en tendens til å få preg av en konkurranse om hvem som vet best, eller sagt med andre ord: konkurranse om hvem som har det gyldige språk for et problem. Slik vi ser det kan grenselandet som metafor rette et søkelys mot mulighetene som fins i samarbeidet ved grensene. Et samarbeid som ikke bør preges av forsøk på å monologisere språket ut fra et særskilt (fag)perspektiv, men tvert imot bli en samskaping av et nytt og mer brukbart språk for dem det gjelder. Slik vil dialogene ved grensene, i grenselandet, preget av nysgjerrighet på andres beskrivelser, kunne bringe livene til dem det gjelder i endring ved at nytt språk og ny forståelse utvikles.

Med dette endres fokus i psykisk helsearbeid ikke bare fra det indre-psykologiske til det mellommenneskelige, fra det subjektive til det intersubjektive, men også fra det fagspesifikke til det tverrfaglige, fra det profesjonsbestemte til det transdisiplinære. Ut fra slike perspektiver blir tanken om grenselandet en meningsfull metafor, der dialogene ved grensene har en særlig mulighet til å være psykisk helsebringende.

I denne artikkelen vil vi presentere noen erfaringer fra et prosjekt der vi ved henvisning av unge fra tre tjenester i samarbeid tilbød nettverksmøter. Artikkelen vil først kort presentere bakgrunnen og de utfordringer som gjorde at vi mente det var behov for dette prosjektet. Så vil vi formulere noe av den faglige tenkningen som har vært formende for prosjektet. Deretter vil vi presentere Prosjekt Hjelp i Grenselandet der vi prøvde ut en ny praksis.

Vi vil til slutt i artikkelen presentere noen av funnene dette gav oss og på bakgrunn av disse gjøre en oppsummering og reflektere over mulige konsekvenser for videre praksis.

Bakgrunn: når unge som trenger hjelp blir voksne

Overgangen fra ung til voksen er i dag i juridisk forstand satt til 18 år. De fleste av de psykiske helsetjenestene har definert sine målgrupper ut fra dette skillet.

Unge som runder 18 år kan være i en særlig sårbar og utsatt fase i livet. Deres liv kan være i store omveltninger. Når bytte av tjeneste og brudd i relasjoner til hjelpere kan komme i en slik fase kan dette for mange være uheldig. Det vil derfor være særlig viktig med gode overganger mellom tjenestene overfor denne gruppen. Det er pekt på at denne overgangen fra barn/ungetjeneste til voksentjeneste har vært dårlig koordinert og i liten grad preget av kontinuitet (Sitter & Andersson, 2005; Tollefsen & Ibabao, 2008). Også Veileder for Poliklinikker for barn og unge i psykisk helsevern peker på behovet for at det utvikles gode arbeidsformer ved overgangen mellom barn/ungetjenestene og voksentjenestene (Helsedirektoratet, 2008).

Lokalt, i samarbeidet mellom Avdeling for barn og unges psykiske helse (heretter ABUP) og Psykiatrisk poliklinikk for voksne i Lindesnes-regionen, hadde en også erfaringer med at denne overgangen ikke alltid fungerte godt nok. Her opplevde barn/ungetjenesten at voksentjenesten kunne være vanskelig å «få i gang», for eksempel når en har ønsket dialog om eventuelle videre tiltak/hjelp før formell henvisning. Det var også en opplevelse av at en har hatt for lite kompetanseflyt på tvers av tjenestene. En annen lokal erfaring var at unge fort kunne «falle ut» av en voksentjeneste som i mindre grad var utadrettet og oppsøkende.

Mot denne bakgrunn så vi behovet for å utvikle en ny praksis ved denne overgangen mellom tjenestene. Slik ble Prosjekt Hjelp i Grenselandet til. Men før vi presenterer selve prosjektet, vil vi si noe om den faglige tenkningen som har vært med å forme prosjektet.

Nettverkstilnærming og dialogiske perspektiver

Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus understreker i sin strategiplan for 2009–2015 at praksisen ved klinikken må bygges på to likeverdige og sideordnede hovedperspektiver: Det psykopatologiske og det relasjonelle dialogiske (Klinikk for psykisk helse, 2008). Med Prosjekt Hjelp i Grenselandet, som vi her presenterer, ønsket vi å bidra til praksisutvikling innenfor de relasjonelle/dialogiske perspektiver og arbeidsformer. Slike arbeidsformer kan, slik vi ser det, være særlig egnet i møte med de samarbeidsutfordringer vi har mellom voksentjenestene og barn/ungetjenestene i psykisk helsefeltet.

Fra individsentrert behandling til «Åpne samtaler i nettverk»

Åpne samtaler i nettverk er en arbeidsform utviklet av Seikkula og hans kolleger i Torneå i Finland (Seikkula, 2000; Seikkula & Arnkil, 2007). Mikhail Bakhtin er en sentral bidragsyter til den filosofiske tenkningen som ligger til grunn for Åpne samtaler i nettverk. Bakhtin (1998, 2003) ser mennesket som grunnleggende dialogisk i sin natur. Dialog forstås som noe langt mer en kommunikasjon. Dialogen sees som konstituerende for våre tanker og vår bevissthet. Vår bevissthet henger uløselig sammen med de dialoger vi er en del av. Vårt tankeliv forstås som en vedvarende indre dialog som henter sitt liv fra – og er en uløselig del av de ytre dialoger vi er en del av.

Det er en grunnleggende tanke i Åpne samtaler i nettverk, og i dialogiske perspektiver på psykisk helse generelt, at en gjennom å skape rom for dialog kan bidra til at deltagernes forståelse og opplevelse av en vanskelig situasjon kan endre seg. I det samtalefellesskap som møtene etablerer vil det språk en har for situasjonen og virkeligheten kunne bringes i bevegelse. Vanskelige ting kan få et språk, et fellesspråk, et språk som blir til og endrer seg for den enkelte og for fellesskapet. At alles stemme kommer frem og at forståelse skapes og endres i et fellesskap er det vesentlige. Og med dette kan livet bli seende litt annerledes ut. En slik tilnærming representerer et brudd med, og et alternativ til, individsentrerte behandlingsformer basert på en indre-psykologisk forståelse.

I Vest-Agder har en gjennom et prosjekt med navnet Felles utvikling etablert nettverksarbeid og særlig Åpne samtaler i nettverk som en arbeidsform i møte med ungdom i alderen 15–25 år med ulike psykososiale problemer (Holmesland & Seikkula, 2005; Holmesland, Seikkula, Nilsen, Hopfenbeck, & Arnkil, 2010). Her har den psykiske helsetjenesten i spesialisthelsetjenesten i fylket i et samarbeid med kommunene Mandal og Flekkefjord satset på å gi hjelp sammen gjennom å invitere til Åpne samtaler i nettverk. Nettverksorienterte tilnærminger inspirert av Åpne samtaler i nettverk er utviklet i psykiske helsetjenester en rekke steder i Norge (Se f.eks: Holloway, 2009; Berg & Oppigård, 2009; Hald & Hoven, 2009; Hultberg & Haugen, 2004; Karlsson, Borg, & Kim, 2008).

Fra behandlingskjede til behandlingsnettverk

Det er vanlig å forstå tjenestene ut fra en metafor om at de utgjør en kjede, der de ulike tjenestene er ledd i denne kjeden – en behandlingskjede. Brukeren som får hjelp følger denne kjeden fra ledd til ledd; fra tjeneste til tjeneste. Det har blitt pekt på at en organisering ut fra en slik tenkning/metafor kan være uheldig. Konsekvenser ser ut til å være manglende kontinuitet, manglende helhet, mangel på oversikt og samarbeid, uklart ansvar, stadig brutte relasjoner med mer (Nyttingnes & Skjerve, 2005; Bøe & Thomassen, 2007; Hald & Hoven, 2009). Dette har gjort at annen type organisering og annen form for tenkning omkring samhandling mellom tjenester har utviklet seg. For eksempel har en ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn eksplisitt sagt at en ikke ønsker å bygge opp tjenestene ut fra denne kjedemetaforen, men i stedet valgt å bruke nettverk som bærende metafor for organiseringen (Hald & Hoven, 2009). De peker på at nettverksmetaforen bærer med seg en rekke muligheter: Overlappende tilbud, samtidig ansvar, samarbeidsutvikling, demokratisering av kompetanse, betoning av lokal kunnskap og kontinuitet.

Fra pasientflyt til behandlerflyt

I organisering av de psykiske helsetjenestene er pasientflyt et annet begrep og en metafor som står sentralt (Se for eksempel DPS-veileder, Sosial- og helsedirektoratet, 2006). Tanken er at pasienten eller brukeren skal «flyte» gjennom systemet på en slik måte at han til enhver tid er på rett nivå, ved rett tjeneste. Denne metaforen henger nært sammen med kjedemetaforen. Her kan en tenke seg å bruke metaforen «flyt» på en annen måte og heller snakke om behandlerflyt. Slik blir det ikke brukeren som skal gå fra tjeneste til tjeneste eller fra behandler til behandler, men behandlerne, fagfolkene, som skal komme til (flyte til) den som trenger hjelp. Aktuelle fagpersoner kan bringes inn og ut av hjelpen som er organisert ut fra en nettverkstenkning. Tyngdepunktet i tilbudet er brukeren selv og hans nettverk og kontekst. Ulike fagfolk kan «flyte» inn, etter behov, og utvikling og endring kan skje i det samspill som oppstår rundt brukeren.

Prosjekt Hjelp i Grenselandet

Prosjektet ble gjennomført ved Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus HF, nærmere bestemt ved Psykiatrisk poliklinikk for voksne, Mandal, ved Distriktspsykiatrisk senter Strømme. Prosjektperioden var februar 2009 til juni 2010. Psykiatrisk poliklinikk Mandal har i samarbeid med Avdeling for Barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus HF (heretter ABUP), Helse og sosialenheten ved Mandal kommune og Mental Helse Mandal organisert og drevet prosjektet.

Prosjektet hadde til hensikt å utvikle god samarbeidspraksis i forbindelse med overgang fra barn/ungetjenesten til voksentjenesten. I prosjektperioden ønsket vi å arbeide med følgende problemstillinger:

Kan et systematisk tilbud om overlappingssamtaler og nettverksmøter bidra til bedre kontinuitet og sammenheng i forhold til relasjon, forståelse og mulige tiltak/tilnærminger ved overgang fra barn og ungetjenesten til voksentjenesten?

Prosjektet ble kvalitativt evaluert gjennom intervju av de involverte. Vi intervjuet alle de unge som var med i prosjektet og alle de involverte terapeutene. Alle gav muntlig samtykke etter muntlig informasjon om evalueringen. Alle de intervjuede, brukere og terapeuter, har i tillegg lest gjennom artikkelen og samtykket i at den publiseres1.

Prosjektets tiltak og praksis

På bakgrunn av blant annet et idédugnadsmøte der et bredt spekter av aktuelle samarbeidspartnere deltok, utarbeidet prosjektarbeidsgruppen en prosjektbeskrivelse som inkluderte nye retningslinjer som vi gjorde gjeldende i prosjektperioden. I korte trekk gikk disse retningslinjene ut på at en i aktiv dialog med henvisende terapeut i ABUP og brukeren skulle forsøke å få til nettverksmøter i forbindelse med overgangen. Et minimum av deltagere var brukeren, terapeuten i ABUP og ny terapeut i poliklinikk for voksne. Videre la retningslinjene opp til at en i samarbeid med brukeren kunne åpne for å invitere flere personer til nettverksmøtene. Aktuelle deltagere kunne være familie, venner, ansatte i skolen, fastlege, personer i kommunale tjenester og så videre.

Retningslinjene la også opp til at Åpne samtaler i nettverk kunne være en mulig arbeidsform for disse møtene. Retningslinjene pekte videre på hvordan nettverksmøte kunne være et godt utgangspunkt for en bred og mangesidig kartlegging, der den kontekstuelle kunnskapen kunne bringes inn i en utrednings- og diagnostiseringsprosess. Brukeren skulle, så langt det var praktisk mulig, selv få bestemme sted for møtene. For å legge til rette for fleksibilitet og for å senke terskelen for hjelp i voksentjenesten åpnet retningslinjene for at terapeuter ved poliklinikk for voksne kunne kontaktes av ABUP og være med i inntil tre møter uten formell henvisning.

Praksis i de konkrete saker i prosjektperioden

Alle henvisninger fra ABUP i prosjektperioden skulle møtes ut fra de nye retningslinjene. Konkret ble dette fire henvisninger. I alle sakene fikk brukeren tilbud om overlappende samtaler der både den terapeuten de hadde i ABUP og ny terapeut i psykiatrisk poliklinikk for voksne var med. I tillegg ble brukeren spurt om vedkommende ønsket andre, fra privat eller profesjonelt nettverk, med i samtalene. Kort oppsummert kan en skissere det som ble gjennomført i de aktuelle sakene slik:

  • I de fire sakene har det vært gjennomført fra to til seks overlappende samtaler med terapeuter fra både ABUP og psykiatrisk poliklinikk for voksne.

  • I alle fire sakene har det vært møter med én eller begge foreldre. I tre av sakene har møte med foreldr(e) kun vært ett enkeltstående møte.

  • I én sak har det vært opprettet nettverksmøte/ansvarsgruppe i forbindelse med henvisning. Her har terapeut fra ABUP, terapeut fra poliklinikk for voksne, psykisk helsearbeider fra kommunal psykisk helsetjeneste, saksbehandler fra Nav, bruker selv og en av foreldrene deltatt.

  • I én sak har det vært ett enkeltstående møte sammen med fastlege og ett enkeltstående møte sammen med rådgiver ved videregående skole.

  • I én av sakene har flere av møtene funnet sted hjemme hos brukeren. Ellers har møtene funnet sted på et av tjenestestedene.

Dette gir et bilde av den praksis og det erfaringsgrunnlag som ble lagt. Bare i én av sakene endte vi altså opp med å etablere et løpende samarbeid mellom flere deltagere enn brukeren og de to terapeutene. I denne saken ble det samlet flere deltagere til regelmessige møter cirka en gang i måneden. Disse møtene var helt sentrale i det løpende tilbudet og det var her viktige ting ble tatt opp.

I de andre tre sakene var brukerne positive til å møte begge terapeutene samtidig i overlappende samtaler, men de ønsket ikke at andre deltok fast i de løpende samtalene.

Tilbakemeldinger fra brukere og terapeuter

Evalueringen har utgangspunkt i 1) de aktuelle brukeres opplevelse og synspunkter, og 2) de involverte terapeuters opplevelser og synspunkter.

Gjennom intervjuer har vi forsøkt å fange opp brukernes opplevelse av det tilbudet de har fått og deres synspunkter på deres sak spesielt. I tillegg har vi også spurt etter synspunkter og innspill i forhold til dette temaområdet generelt. På samme måte har vi i intervjuet av terapeuter spurt etter deres opplevelser og synspunkter.

Evaluering gjennom intervjuer

Brukerne ble intervjuet individuelt. En terapeut ble intervjuet individuelt. De andre terapeutene ble intervjuet gjennom et fokusgruppeintervju.

Brukerne er intervjuet av klinikere ved Psykiatrisk poliklinikk for voksne. Innholdet i intervjuene er notert ned av intervjueren (ikke lydbånd). Slik vil det som er fanget opp kunne være farget av intervjueren. Sitater som presenteres i det følgende er dermed ikke ordrette sitater, men ligger slik vi ser det både innholdsmessig og språklig tett opp til det som ble sagt. Sitatene i denne artikkelen er presentert på en anonymisert måte.

Intervjuene er blitt lest gjennom av én av forfatterne (Bøe) for å «trekke ut» ulike meningsaspekter som ble oppfattet som særlig sentrale.

Hva sier brukerne?

Om det vanskelige ved å bytte tjeneste og terapeut

En av brukerne reflekterte i intervjuet omkring det å bli 18 år som en vanskelig begivenhet i seg selv. Han pekte på at om en akkurat rundt dette tidspunktet også må bytte terapeut og system for hjelp, så kan dette gjøre en vanskelig fase i livet ekstra vanskelig. Han sier:

Det er skummelt å bli 18 år. Når du blir 18 er det ting som faller fra og du får mer ansvar for deg selv og det stilles flere krav. Når du da i tillegg må komme inn i nytt system… De kunne ventet til en ble 19 i alle fall.

Om å ha med seg terapeuten fra ABUP

Alle de unge er fornøyde med å kunne ha med seg terapeut i ABUP i møter med ny terapeut i voksentjenesten. Alle understreker også at det er den terapeuten de kjenner fra før som bør være mest aktiv og styrende i samtalen. Ny terapeut bør vise forsiktighet og ha en mer tilbakelent rolle. Dette ser ut til å gi brukerne en mer trygg opplevelse av overgangen til ny tjeneste og ny terapeut. Samtidig kjenner terapeuten fra ABUP dem godt og kan svare på ting og bidra til at en god forståelse av hans eller hennes situasjon kommer frem. En sier det slik:

Det er godt å ha med Morten (terapeut i ABUP). Han kjenner meg og kan svare på mange ting. For meg er det alfa og omega at jeg har noen med meg som kjenner meg fra før.

Om å ha med foreldre

De unge vi intervjuet ser ut til å ha sterke meninger og følelser rundt spørsmålet om hvorvidt foreldrene skal være med eller ikke. Én ville ha med sin mor. Tre av de unge var tydelig tilbakeholdne med å ville involvere foreldre. Det kan synes som om ikke alle tema er greie å snakke om når foreldrene er der. Den ene sier:

Men det er aldri greit med foreldre tilstede. Jeg er ikke ærlig da. Jeg er redd for hva det kan bli spurt om når foreldrene er der. Både spørsmål til mine foreldre og spørsmål til meg.

Brukeren som hadde faste møter i ansvarsgruppe var på den annen side veldig fornøyd med at moren kan være med i disse og andre møter. Han gir uttrykk for at dette er bra av flere grunner: Moren kan være med og «holde greie på alt» og hun kan hjelpe ham «å få frem det som er viktig». Han sier det slik:

Mamma er god å ha med. Mamma kjenner meg godt. Hun kan svare for meg av og til og hun hjelper meg å få frem det som er viktig. (…) Mamma har gitt trygghet og har hjulpet til at det har blitt bedre samspill.

Om å ha med andre fra sitt nettverk

Brukerne vi snakket med har tydelige meninger om hvem som bør være med og hvem som ikke bør være med, og de ønsker selv å bestemme dette. En sier: «Det er viktig ikke å utnytte pasientens svakhet når en skal få igjennom slike ting. En bør la pasienten bestemme uansett.» Denne brukeren var opptatt av at dette var samtaler hun ønsket å ha for seg selv med terapeutene og etter hvert alene med terapeuten i voksentjenesten. Hun opplevde at «maset» om at foreldre eller andre skulle være med gjorde at hun selv ikke ble sett som viktig og ble tatt ordentlig på alvor: «Det var liksom ikke nok at bare jeg var der.»

Brukeren i saken der det ble etablert ansvarsgruppe er fornøyd med at flere av de fagfolk i systemene som har med hans situasjon å gjøre kan samles regelmessig. Han peker på at dette gir fortgang i forhold til beslutninger. På denne måten er alle med og setter ord på hva som er skjedd og hva som skjer videre:

Det er greit at alle er der på en gang. Det er ikke bra når det skal være mellommenn hele tida. Det er ikke bra at den må snakke med den osv. Møtene vi har nå får fortgang i det. (…) Det er godt å ha møtene. Vi tar opp hva som har skjedd og hva som skjer videre.

En annen fortalte om en lærer han hadde god kontakt med. Han sa videre at han kunne ønsket at denne læreren hadde vært med fordi det kunne det hjulpet han å være ærlig i møtene.

Hva sier terapeutene?

Tilbakemeldinger fra involverte terapeuter i både voksentjenesten og ABUP er positive. De formidler at overgangen i den/de sakene de har vært med på har vært gjennomført annerledes enn tidligere. Terapeuter i prosjektet formidler videre at dette nå i prosjektperioden har blitt skreddersydd den enkelte bruker og at dette innebærer at praksis blir forskjellig i hver sak. Terapeutene som har vært med formidler et ønske om å være med å utvikle dette videre basert på de samarbeidsidéer prosjektet har løftet frem. En terapeut fra ABUP sier det slik:

Jeg har tidligere fått tilbakemelding på at overgangen til voksentjenesten har vært kjempestor for pasientene som kommer fra oss. Nå i dette prosjektet er dette skreddersydd for den enkelte. (…) Jeg har tro på dette konseptet der en kan bruke god tid på overgangen. Godt at pasienten følges inn i tilbudet i voksentjenesten. Dette har vært en nyttig prosess.

Oppsummering og tanker om videre praksis

Vårt utvalg er lite og vi ser et behov for videre evaluering over tid som vil kunne gi mulighet for å se tydeligere mønstre i brukernes ulike erfaringer med et slikt tilbud. Likevel kan våre begynnende erfaringer og de tilbakemeldinger vi har fått være illustrerende for hvordan en slik samarbeidspraksis kan settes ut i livet og hvordan den oppleves av dem det gjelder.

Mål for prosjektet var blant annet at vi gjennom «bruk av nettverksmøter kunne bidra til bedret kontinuitet og sammenheng både i forhold til relasjon, forståelse og mulige tiltak/tilnærminger» ved overgang fra ABUP til voksentjenestene. Slik vi ser det peker brukernes beskrivelser på at nettopp det at de kan «ta med seg» den terapeuten de kjenner inn i det nye tilbudet i voksentjenesten gjør at de kan bygge videre på den relasjon som er etablert, den forståelse som er oppnådd og de tiltak som er satt i gang. Det kan slik se ut til at dette har bidratt til bedret kontinuitet og sammenheng i tråd med målsettingen. Vår evaluering kan peke i retning av at det samarbeidet som legges opp til i prosjektet kan øke sjansen for at voksentjenesten kan lykkes med å gi brukeren god hjelp – nettopp ved at det i mindre grad blir et brudd ved overgangen.

Samtidig er det vår erfaring at det har vært vanskelig å få til nettverksmøter med flere involverte. Dette har de unge i prosjektsakene ønsket i mindre grad enn vi kanskje hadde forventet. Særlig har flere vært tydelige på at de ikke ønsker å ha foreldre med i slike møter. Det kan se ut til at de tema som kan være aktuelle å snakke om i møtene er sensitive, personlige og vanskelige for brukerne å prate om. Hvem som er tilstede er da viktig for brukerne å ha råderett over.

Når flere av de henviste ikke ønsket nettverksmøter kan dette henge sammen med etablerte oppfatninger og forventninger om at et psykisk helsetilbud i spesialisthelsetjenesten innebærer individuelle samtaler med psykolog/terapeut. Når vi da tilbyr nettverkssamtaler er dette kanskje et tilbud som bryter med de forventinger de har i utgangpunktet hvilket fører til at de sier nei. Om det er slik, kan kanskje nye erfaringer med mer nettverksorientert tilbud på sikt bidra til at forestillinger og forventinger til helsetjenesten endres (en kulturforandring så å si) der både fagfolk og brukere er mer orientert mot også andre tilnærminger enn de individuelle.

På den annen side er det viktig å lytte til disse unge som ikke ønsker mange deltagere i samtalene om deres liv. Familie- og nettverksorienterte tilnærminger kan vise seg å samspille dårlig med enkelte brukeres ønsker og behov, og dermed også ha dårlige odds for å bidra til ønsket endring. Videre studier av unges tanker om, og erfaringer med nettverksmøter vil kunne hjelpe oss å forstå dette bedre.

I forlengelsen av prosjektet er denne praksisen nå etablert som en fast prosedyre. Underveis i prosjektet har vi fått tilbakemeldinger fra samarbeidspartnere om at nettverkstilnærmingen og tilretteleggingen for overlappende arbeid som er innført gjennom dette prosjektet også vil kunne brukes i samarbeid med andre tjenester og instanser, for eksempel i forhold til rustjeneste og den somatiske helsetjenesten. Vi ønsker å se på muligheten for å utvide bruken av de samarbeidsformer som ligger i prosjektet.

Litteratur

Bakhtin, M. (2003). Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen.

Bakhtin, M. (1998). Spørsmålet om talegenrane. Bergen: Ariane forlag.

Berg, J., & Oppigård, A. (2009). Mot familie- og nettverkssentrering i psykisk helsevern. Fortellinger i en fortelling fra en akuttpsykiatrisk enhet. Tidsskrift for psykisk helsearbeid , 6 (4), 310–319.

Bøe, T. D., & Thomassen, A. (2007). Fra psykiatri til psykisk helsearbeid. Om etikk, relasjoner og nettverk. Oslo: Universitetsforlaget.

Erdinast-Vulcan, D. (2008). Between the face and the voice: Bakhtin meets Levinas. Continental Philosophical Rewiew, 41 (1), 43–58.

Hald, M., & Hoven, S. (2009). Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn. Et forsøk på organisering av et helhetlig brukernært spesialisthelsetilbud. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 6 (3), 224–233.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2008). St. meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helsedirektoratet. (2008). Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet.

Holmesland, A., & Seikkula, J. (2005). Livets stemmer. Betydningen av sosiale nettverk for ungdom med psykiske vansker. I Barn i Norge 2005. Oslo: Voksne for barn.

Holmesland, A., Seikkula, J., Nilsen, Ø., Hopfenbeck, M., & Arnkil, T. (2010). Open Dialogues in social networks: professional identity and transdisiplinary collaboration. International journal of integrated care, 10 (Publisert online, 16.11.2010), 1–14.

Holloway, V. (2009). The Valdres project: A study of perceptions and experiences with network meetings, including mental health clients, social network members and professional staff members. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Hultberg, K., & Haugen, R. (2004). Ambulant akuttteam – en ny mulighet i lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid , 1 (2), 49–56.

Karlsson, B., Borg, M., & Kim, H. S. (2008). From good intentions to real life: introducing crisis resolution teams in Norway. Nursinig Inquiry , 15 (3), ss. 206–215.

Klinikk for psykisk helse, SSHF. (2008). Forslag til strategiplan. Kristiansand: Klinikk for psykisk helse, SSHF.

Nyttingnes, O., & Skjerve, A. G. (2005). «Brist i alle ledd» – eller er leddene selve bristen. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2 (2), 175–183.

Seikkula, J. (2000). Åpne samtaler. Oslo: Tano Aschehoug

Seikkula, J., & Arnkil, T. (2007). Nettverksdialoger. Oslo: Universitetsforlaget.

Sitter, M., & Andersson, H. (2005). Brukerbasert evaluering av det kommunale tjenestetilbudet for barn og unge med psykiske vansker. Trondheim: SINTEF Helse.

Sosial- og helsedirektoratet. (2006). Psykisk helsevern for voksne, Distriktspsykiatriske sentre. – Med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Tollefsen, A. W., & Ibabao, V. A. (2008). Psykisk helse hos barn og unge. Om det som har vært og det som må komme. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 5 (1), 42–51.