I dette nummeret retter vi spesielt søkelys på situasjonen etter Opptrappingsplanen. Opptrappingsplanen foregikk over en lang periode på 10 år, fra 1998–2008. I denne tidsperioden ble det investert betydelige midler og oppmerksomhet på forskning, kunnskapsdannelse og nye typer tjenestetilbud, særlig i tilknytning til de desentraliserte tjenestene.

Tiden etter Opptrappingsperioden har vært preget av omstillinger i mange ulike miljøer, både i statsforvaltningen, forskningsmiljøer, brukerorganisasjoner og i tjenestene for øvrig. Perioden kan til en viss grad beskrives som et midlertidig vakuum; av ettertenksomhet på det man oppnådde og av en begynnende nyorientering mot en videre utvikling av det psykiske helsefeltet i tiden fremover. Hva er det nå som vil komme innenfor det psykiske helsefeltet og hvor står myndighetene?

Dette nummeret av tidsskriftet inneholder flere bidrag som på ulike vis gjenspeiler noe av denne stemningen i feltet. Bidragene peker på suksesshistoriene – hva man faktisk har klart å få til i denne perioden. De peker samtidig på områder hvor utviklingen kom for kort, eller hvor den har blitt preget av ulike og til dels motstridende utviklinger. I stedet for å samle det brede tverrfaglige psykisk helsefeltet, ser man for eksempel en tendens til at spesialisthelsetjenestens tenkemåter sniker seg inn i de desentraliserte tjenestene, eller at det utvikles parallelle tjenester med ulike kunnskapsgrunnlag og arbeidsformer. Dette gir gamle og nye utfordringer i forhold til hvordan man skal videreutvikle feltet for å heve kvaliteten på tjenestene i tiden fremover, og i tråd med brukernes tilbakemeldinger.

Som flere bidrag peker på, vil det være viktig å forhindre at den gode utviklingen man så under Opptrappingsplanen ikke forringes. I tillegg vil det være viktig fremover å sette fokus på kvalitet og innhold i tjenestene og å sikre et bredt og mangfoldig tilbud til brukerne som er tilpasset deres ønsker og behov. De nye arbeidsformene som utvikles i oppsøkende tjenester og i ulike lavterskeltilbud synes å være en viktig kilde til ny kunnskap om gode hjelperelasjoner i tiden fremover. Videre synes vekten på brukernes erfaringer – det vil si erfaringsperspektivet – å være en viktig innfallsport til ny kunnskapsdannelse.

Opptrappingsplanen ga gode resultater på rekke områder. I tidsperioden har det for eksempel kommet flere typer tilbud av tjenester og det er utviklet en solid base for brukermedvirkning i tjenestene som det kan videreutvikles og bygges videre på.

Opptrappingsplanen har samtidig – i tråd med øvrige samfunnstrender – medvirket til en sterkere medikalisering og helsegjøring av menneskers problemer. Dette kan innebære en fare for at det verdifulle kunnskapsgrunnlaget til de sosialfaglige og brede helsefaglige profesjonene mistes av synet. Det kan synes som om Helsedirektoratet er mer medisinsk preget enn Helse- og omsorgsdepartementet. Hvor ble det av begrepet Sosial, som i tidligere Sosialminister, Helse- og sosialdepartement, Lov om sosiale tjenester med mer? Begrepet synes byttet ut med Omsorg, med de føringer som antakelig ligger i dette. Begrepet ‘Sosial’ innebærer en mer samfunnsmessig rettet forståelse av sammenhenger og problematikk enn ‘Omsorg’. Spørsmålet er om en slik utvikling kan innebære en fare for mindre vilje til kritisk syn på rus og psykiske problemer, og en mer individualisert og medisinsk retning i faget? Inklusjon av brukerne som aktører i den kliniske og praktiske hverdagen kan være vanskeligere når eksempelvis begrepet omsorg får den førende plass i lovverk og styringsorganer. Språk og valg av begrep har betydning for praksis.

Den nye Samhandlingsreformen (St.meld. 47, 2008–2009) kan bidra til å introdusere samarbeidsformer med enda mer sammensveiset grensesnitt mellom psykisk helsevern og det psykiske helsetilbudet i kommunene. Flere steder i landet er det iverksatt konstruktivt interkommunalt samarbeid og nettverk i samarbeid med høgskolene og universitet for økt kompetanseutveksling og –utvikling.

En viktig oppgave for tidsskriftet vil derfor fortsatt være å hegne om og fortsatt stimulere til et bredt tverrfaglig felt i tiden etter Opptrappingsplanen. Vi mener tverrfaglighet best sikrer en helhetsforståelse i samarbeidet med brukerne, der mangfoldet i faglige perspektiver skal bidra til et best mulig tjenestetilbud. Dette nummeret skal bidra til å synliggjøre dette.

God lesing!

Reidun Norvoll & Hjørdis Fodstad