Hva er godt psykisk helsearbeid? Mitt umiddelbare og ikke så oppløftende svar på dette spørsmålet var at det vet jeg ikke for det har jeg aldri opplevd. Når jeg ser tilbake på min historie, er det faktisk vanskelig å få øye på et opplegg eller en behandling som har fungert etter planen, eller bestemte tiltak som har ført til ønskede endringer. Det føles nesten som om min utvikling og det at livet mitt så å si har gått seg til, har skjedd på uventede måter, utenom og delvis på tross av det etablerte behandlingsapparatet og den hjelpen jeg har fått derfra.

Skal jeg være ærlig, vakte også oppfordringen til å skrive om godt psykisk helsearbeid et snev av ergrelse i meg. Skulle vi nå enda en gang oppfordres til å være positive, til å trekke fram de gode historiene, og dermed kanskje tone ned kritikken av systemet; legge til side de dårlige erfaringene med psykisk helsevern som en del av oss bærer på? Visst er jeg enig i at om man skal forbedre et system så er det ikke nok å kritisere det som ikke fungerer; kanskje må man i like stor grad frambringe kunnskap om hva som faktisk virker. Problemet slik jeg ser det er at spørsmålet etter «de gode historiene» noen ganger kommer i etterkant av kritikk eller deling av vonde erfaringer, og det kan da oppleves som en ugyldiggjøring av kritikken – spesielt hvis det ledsages av en oppfordring til ikke bare å fokusere på det negative. Min mening er at vi må gjøre plass til begge deler, både kritikken og de gode historiene, dersom vi skal jobbe for et bedre psykisk helsevern og, altså; godt psykisk helsearbeid.

Når jeg så hadde identifisert hva det lille snevet av ergrelse bunnet i og slått fast for meg selv at jo, vi både har rett til, og bør, fortelle om de dårlige erfaringene, dukket det imidlertid opp en liten nysgjerrighet i meg: hva om jeg nå ser litt nærmere på resten av min historie? Jeg vet jo at i tillegg til de dårlige erfaringene så har jeg med meg mer nøytrale, og også noen gode opplevelser, selv om jeg ikke har kommet på å definere disse som «godt psykisk helsearbeid» – til det har de virket for enkeltstående og tilfeldige. Når jeg nå tenker gjennom noen av mine gode erfaringer, framstår de for meg nærmest som betydningsfulle glimt; som korte, men sterke øyeblikk og små hendelser. Jeg tenker på psykiateren som så på meg med bekymrede øyne og som åpenbart strevde med å forstå meg, men som ikke ga opp; på fysioterapeuten som bød meg på en kopp kamillete da jeg ikke klarte å gå fra venteværelset etter timen; på sykepleieren som puttet et Donald-blad i bagen min da hun pakket for meg den gangen jeg måtte flyttes til et annet sykehus. Jeg tenker på de øyeblikkene da jeg har skjønt at jeg har vært synlig for et annet menneske. Når møtet med meg har virket på den andre, slik at dennes ord og handlinger har fått meg til å forstå at jeg fortsatt er et virkelig menneske i verden.

Jeg tror psykiske problemer ofte innebærer ensomhet på et eller annet nivå. Det kan være at man mangler mennesker rundt seg som man kan være sammen med og snakke med; eller at man har mennesker rundt seg, men likevel mangler ekte kontakt. Eller det kan være sider av en selv som, fortrengt av angst og skam, lever et ensomt skyggeliv uten kontakt hverken med resten av en selv eller med omverdenen. Det kan være mange grunner til at ensomheten har oppstått, og å gjenopprette kontakt kan være vanskelig og kanskje kreve en ekstra innsats fra de som er rundt og som skal hjelpe. Men når det lykkes, kan kontakten være svært betydningsfull. For når vi opplever kontakt, ser vi ikke bare den andre personen, men vi ser også at vi selv blir sett, og at kanskje til og med våre problemer og mørke sider kan være mulig for et annet menneske å begripe. I et glimt er ensomheten brutt, og blir glimtene mange nok kan de kanskje bidra til å skape varige forbindelser, trygghet og helhet.

Når mine minner om å ha blitt lagt merke til, av å ha virket på den andre, står så klart for meg, tror jeg det må være nettopp fordi de representerer slike gløtt mot verden fra en ellers ganske innestengt og fortvilet virkelighet. Jeg skulle gjerne sett at det var flere av dem og at de i større grad preget mine møter med behandlingsapparatet. Dette handler imidlertid ikke om at hjelperne skal være noen slags medgjørlige bomullsdotter som gjør alt for å tilfredsstille den som skal ta imot hjelp. Det handler heller om det noe slitte uttrykket «å bli sett», og fordi hjelpeapparatet er så rutinerte nettopp på det å gi hjelp, er det kanskje først når noen gjør noe ekstra eller noe litt annerledes, at man oppfatter at man faktisk er blitt sett. Jeg kan kanskje virke kravstor, men for meg har det ikke alltid vært nok å bli tilbudt det som regnes som god behandling, og det har slett ikke vært nok å få utdelt all verdens avanserte diagnostiske spørreskjemaer eller den foreskrevne medisin mot fortvilelsen. For selv om alt skjer etter boka, er det ikke gitt at jeg får de nødvendige tegnene på at jeg er blitt sett. Og da kan man også spørre seg hvor mye hjelp det egentlig er i hjelpen.

Jeg vet at noen mennesker kan fortelle historier der opplevelsen av kontakt har vært gjennomgående, og kanskje kan vi kalle dette historier om godt psykisk helsearbeid. For meg har det vært glimt. Men jeg tar disse glimtene med meg, og håper at feltet psykisk helsearbeid slik det utvikler seg, vil fortsette å fokusere på jordnære, medmenneskelige verdier som tid, tålmodighet og ydmykhet i møte med den som trenger hjelp. For når jeg trenger hjelp, ønsker jeg meg ikke nødvendigvis spesielt dyre eller flotte behandlingstilbud; jeg ønsker meg heller at noen skal anstrenge seg litt for å forstå hvem akkurat jeg er for en og hva akkurat jeg trenger, for i den anstrengelsen ligger kimen til kontakt.