Idegrunnlag

Etter at opptrappingsplanen tok slutt i 2008 og statens øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid ble lagt inn i kommunenes rammer, har det psykiske helsearbeidet i Oslo kommune blitt videreført med uforminsket styrke og intensitet. «Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune 2004–2008» danner det idemessige og praktiske grunnlaget. Denne ble tatt til orientering av et enstemmig bystyre og det foreligger ingen politisk uenighet om at dette arbeidet skal fortsette, uavhengig av hvordan statens stimuleringspakke fordeles.

Målet er et desentralisert og godt utviklet psykisk helsearbeid, med integrerte og samordnede tiltak som er forankret i lokalmiljøet. Psykisk helsearbeid skal ta vare på og kjenne ansvar for den helhetlige livssituasjonen til mennesker med psykiske lidelser, også de med omfattende hjelpebehov. For det første betyr dette at helsearbeidet foregår i et tett samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten basert på en felles forståelse av ansvars- og oppgavefordeling, rutiner for planlagt utskrivning og oppfølging etter utskrivning. For det andre må vi tilstrebe et system som fanger opp behov for endring i den enkeltes tilbud og som rask justerer innsatsen fra de ulike delene av hjelpeapparatet. For det tredje må vi tilstrebe et lokalt samarbeid mellom bydel og DPS som makter å samordne planlegningen av tilbudene.

Det har skjedd en betydelig opprustning av det psykiske helsearbeidet både holdningsmessig og praktisk. Det er en positiv og god dialog mellom spesialisthelsetjenesten og bydelene. Konfliktene rundt utskrivning av pasienter er færre, og at det finnes lokale løsninger også på de mer utfordrende sakene.

Utfordringer

Vår største utfordring er å tilrettelegge tilbud og tjenester til personer med store, sammensatte og individuelle hjelpebehov, med en problematikk som til tider overskrider de formelle ansvarsgrenser som er satt for institusjoner innen psykisk helsevern. En særlig utfordring utgjør mennesker med alvorlige sinnslidelser av mer langvarig personlighetsmessig problematikk, dyssosial og sterkt utagerende adferd. En del av disse er skrevet ut av psykiatriens sikkerhetsavdelinger, men kan tidvis ha store hjelpebehov og trenger tett oppfølging. Det samme gjelder personer i tilstander av invalidiserende apati. Alle disse trenger stor grad av oppfølging og omsorg, ofte med én til én bemanning. Andre har ingen spesifikke psykiske diagnoser, atter andre er diagnostisert som psykisk utviklingshemmede med alvorlige tilleggsdiagnoser. Mange av disse skrives i dag ut fordi de ikke kan nyttiggjøre seg behandlingstilbud. Dette er mennesker i en randsone som pendler mellom psykiske vansker, uspesifikke sosiale vanskeligheter, fattigdomsproblematikk, ensomhet og sosial mistilpasning, dårlige boforhold, rus og annen atferdsproblematikk. Personer med denne type sammensatte psykiske lidelser nødvendiggjør et bedre samarbeid på alle nivåer.

En del av disse pendler mellom døgnovernattingssteder og Rusmiddeletatens institusjoner. Jeg har møtt mange av de kvinner og menn på mine besøk i kommunens tjenesteapparat. Noen oppholder seg i perioder utenom alle kommunale hjelpetiltak. «Ferdig behandlet», men trenger fortsatt hjelp enten relativt varig eller mer «til og fra». Mange lider under en kombinasjon av alvorlige sinnslidelser og rusmiddelproblemer, noen har ingen spesifikke behandlingsbare psykiske diagnoser, heller ikke et rusmiddelmisbruk som uten videre kvalifiserer for opphold i Rusmiddeletatens eller spesialisthelsetjenestenes institusjoner. Denne gruppen har en randsoneproblematikk som overskrider de ansvarsgrenser som er satt for Rusmiddeletatens institusjoner og institusjoner innen psykisk helsevern.

Når ansvaret for boliger, habilitering, rehabilitering, pleie og omsorgstilbud til denne gruppen ligger i kommunen/bydelene, vil alle forstå at dette representerer en alvorlig utfordring med hensyn til gjennomføring og samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Fremskaffelse av boliger ser ut til å gå etter planen, men utfordringene består i selve tilretteleggingen og ikke minst mulighetene for å drive booppfølging, noe som er helt grunnleggende for å lykkes med den øvrige hjelpen, fordi en mangelfull booppfølging svært ofte vil innebære avbrudd i rehabiliteringsprosessen.

Det har skjedd en satsning her ved at staten har bevilget øremerkede midler til booppfølging – en stilling i hver av bydelene, og det er satt fokus på kompetansehevende tiltak blant ansatte som arbeider med oppfølging i hjemmet.

Alle mennesker i slike situasjoner skal ha bistand uavhengig av diagnose, og det er bydelene som har ansvaret for å dekke de mest grunnleggende behovene. Men det er tilsvarende opplagt at for svært mange av disse har spesialisthelsetjenesten et betydelig oppfølgingsansvar for kortere eller lengre perioder i deres liv, enten det gjelder dag-, døgn- eller poliklinisk behandling. Vi må få slutt på de tendensene vi ser i dag at berørte ansvarlige instanser løper hver sin vei når ansvarsdebatten reises. Her kan det ikke være snakk om ansvar bare i betydningen penger og formaliteter – her må vi snakke om ansvar i etisk forstand, og hovedsaken må være; hva tjener det enkelte menneske best, hva gagner hans/hennes liv mest, hvilken tilstand må tilrettelegges for å etablere en livsplattform basert på den enkeltes ønsker og forutsetninger. Formalia må vike for moral når ansvarsfordelingen synes vanskelig – tvilen må med andre ord komme den tiltalte til gode!

Etableringen av ruspoliklinikker på alle DPSene siste år har vært positiv, men det er fortsatt altfor dårlige tilbud til personer med dobbeltdiagnoser. Altfor mange av disse skrives ut fra det psykiske helsevern til tross for at de har betydelige psykiske forstyrrelser som krever tjenester fra spesialisthelsetjenesten. Derfor må denne gruppen ha høyere prioritet i tiden som kommer. Det er en stor utfordring for bydelene og spesialisthelsetjenesten å få flere med et sammensatt hjelpebehov over fra passivitet til aktivitet. Samtidig har kreativiteten ved å finne nye løsninger ingen ende når viljen til å gjøre noe sammen er tilstede.

For meg er det viktig å hevde at i tillegg til rehabilitering, behandling og omsorg må alle mennesker tilbys en tilleggsdimensjon for at vi kan snakke om et normalt liv, nemlig det faktum at vi står opp og har noe å gå til – et arbeid, en stilling, et meningsfylt fellesskap. Derfor er kvalifiseringstiltak gjennom arbeid og organiserte aktiviteter og sosial inkludering helt avgjørende for muligheten til å leve et normalt liv. Her har bydelene og NAV betydelige utfordringer fremover. Samtidig har vi mange eksemplar på at bydelene er de beste til å utvikle aktive tiltak.

Det må være et mål om optimale aktiviteter tilpasset det enkelte individs evner og muligheter. Offentlige ytelser er ment som goder, men kan lett bli invalidiserende uten tilbud om aktiviteter i hverdagen. I denne sammenheng er det viktig at samarbeidet med brukerorganisasjonene videreutvikles. Ikke bare fordi staten krever en dokumentert utbygging av dette samarbeidet, men fordi brukerne har erfaringer som fagfeltet kan dra nytte av. Det er verdt å merke seg at bystyret bevilget en million til LPP i budsjettet, og ga byrådet fullmakt til å disponere ytterligere en million til pårørende- og brukerorganisasjonene.

Det er bredden i samarbeidet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten som representerer de nødvendige profesjonelle alternativene til mennesker med psykiske problemer. Og det må være vår felles ambisjon å få til dette. Men vi må minst ha én ambisjon til, og den består i å mobilisere det jeg velger å karakterisere som Den medmenneskelige dimensjon:

Mennesker vi kan være sammen med når motbakkene blir for bratte, mennesker som ser at du har behov for kontakt, mennesker som ser det som en naturlig del av – og som et mål i livet å kunne ha en verdi for andre – og derigjennom for seg selv. Vi lever i en ekspertdominert tid, og innen vårt felt er vi gjennomprofesjonaliserte. Kunnskap og profesjonell innsikt kan vi ikke være foruten, men den distansen som kan utvikles gjennom eksklusivt å vite noe andre ikke kan noe om, må vi være på vakt overfor! Det er dessuten grenser for hva det offentlige kan ta ansvaret for. Det er vel ingen som kjenner meg som tviler på at vi skal ta ansvar for alt det som er nevnt i dag, og mer til! Men jeg mener at det vi kan ta profesjonelt ansvar for, bare dekker deler av det et enkelt menneske med psykiske problemer møter i livsløpet.

Vi vet at ensomhet, usikkerhet, sosial isolasjon og tilbaketrekking er forhold som ofte er knyttet til psykiske lidelser – og til fremskreden alderdom. Vi vet at dette ikke nødvendigvis er sykelige tilstander, men at de er knyttet til livsløpene våre – de er med andre ord allmenngyldige. Problemet er vel ofte at ingen av oss liker å vedkjenne seg ensomhet og usikkerhet, og verst er det vel for dem som bærer på psykiske helseplager.

Ivaretakelse av verdighet og inklusjon av mennesker med psykiske problemer er ingen oppgave for amatører sies det – kanskje ikke, men det er sannelig ingen eksklusiv oppgave for profesjonelle heller. Respekt for andre er vanskelig nok i seg selv, respekt for en som tidvis ter seg annerledes enn normalen er enda vanskeligere. Mange av oss har nok opplevet det i kontakten med brukere både i tjenesten og som organiserte samarbeidspartnere. Og her er vi ved kjernen av det psykiske helsearbeidet – profesjonalitet alene avler ikke nødvendigvis respekt, det gjør ikke ureflektert og ubearbeidet medmenneskelighet heller. Men en kombinasjon kunne kanskje bidra til en synergieffekt som kunne gi alle parter større handlingsrom. Et spørsmål som jeg gjerne stiller meg er om det ikke er en utfordring for oss som samfunn om det bare skal være «de lykkelige og vellykkede» blant oss som skal definere «normalitet». På det eller annet tidspunkt blir det rett og slett for smalt. Og hva er egentlig lykkelig og vellykket?