Denne artikkelen beskriver psykisk helsearbeid overfor personer med psykisk utviklingshemning, og belyser noen av de sidene som setter dette arbeidet i en særstilling. Den historiske og politiske utviklingen med utredninger, prioriteringer og utforming av tjenester er grundig beskrevet. Begrunnelse for å gi denne målgruppa et særlig fokus ved å styrke et sett av kunnskaper som øker tilgjengelighet og kvalitet i psykisk helsearbeid er gitt i argumentet om å etablere et fordypningsemne på mastergradsnivå.

Psykisk helse og psykisk utviklingshemning

Personer med utviklingshemning rammes av psykiske helseproblemer i like stort omfang som andre. Hos personer med lett grad av utviklingshemning er symptomene oftest lik det vi finner i befolkningen for øvrig, selv om de oftest er mindre sammensatt. Med økende grad av intellektuell funksjonsnedsettelse, blir imidlertid symptomene vanskeligere å diagnostisere, samtidig som forekomsten av de fleste psykiske lidelsene øker. En bedre forståelse for og utvikling av fagområdet utviklingshemning og psykisk helse vil øke mulig- heten for at flere blir diagnostisert korrekt. Dette vil i betydelig grad bidra til at mer målrettet behandling finner sted. Myndighetene vil også kunne få nødvendige incitamenter for å dimensjonere tjenestetilbudene (Hardy, Holt & Bouras, 2005). Tilpasning av det psykiske helsevern til også å gjelde personer med utviklingshemning har vært i betydelig utvikling gjennom de siste 20–30 åra, ikke minst etter den britiske tilpasningen til ICD-10 gjennom DC-LD (Diagnostic Criteria for psychiatric disorders for use with adults with Learning Disabilities) (Holden, 2008).

En rekke studier fra Norge har den senere tiden dokumentert svært høy bruk av psykofarmaka (37–54 %) hos personer med utviklingshemning (Holden & Gitlesen, 2004; Bygdenes & Kristiansen, 2007; Nøttestad & Linaker, 2003; Baasland & Engedal, 2009). Indikasjon på bruk av psykofarmaka blir ofte knyttet vel så tungt til atferd som til psykiske helseproblemer. Fastlegen står ofte i fare for å foreskrive medikamenter uten tilstrekkelig støtte fra spesialisthelsetjenesten både med hensyn til nødvendighet av og eventuelt valg av medikasjonstype. Bruken av psykofarmaka er også etter internasjonale studier høyt (Matson et al., 2000) og kan være en følge av manglende kunnskap hos nærpersoner og fastleger eller manglende tilgang til støtte fra psykisk helsevern innen spesialisthelsetjenesten

for personer med utviklingshemning (Baasland & Engedal, 2009).

Psykotrop1 medikasjon er indisert ved psykiske lidelser (diagnostisert) og vil i tillegg kunne være aktuell ved visse atferdsvansker selv om det ikke har vært mulig å avklare noen spesifikk psykisk lidelse til grunn for disse. Eksempler finner vi i psykofarmaka, men også i medikasjon som eksempelvis antiepileptika, sentralstimulerende medikasjon og betablokkere. Til grunn for psykotrop medikasjon skal det med andre ord foreligge en psykisk lidelse eller en grunngitt atferdsfarmakologisk hypotese (Rush & Frances, 2000). Følgelig skal det i alle tilfeller foreligge en grundig og tverrfaglig vurdering av nødvendigheten av psykotrop medikasjon.

Det er også viktig å ha en god oversikt over tidligere medikamentelle erfaringer. Historisk har det i utstrakt grad vært benyttet psykotrop medikasjon – ikke minst antipsykotika – uten tilstrekkelig utredning. Mye av forkla- ringen på den utstrakte bruken av slik medikasjon hos utviklingshemmede er festet til en feilaktig antagelse at aggressiv atferd hos utviklingshemmede først og fremst bunner i en psykisk lidelse (Tsiouris, 2010). Etter Tsiouris mening er det nødvendig å ta avstand fra «quick-fix» løsninger som fremmer antipsykotisk medikasjon anvendt som en form for «antiaggresjons medikasjon». En annen forklaring på den store bruken av psykofarmaka kan være en betydelig underdiagnostisering av kroniske smerter hos utviklingshemmede, særlig hos personer med dårlig kommunikasjon (McGuire, Daly & Smyth, 2010). Andre plausible forklaringer kan være mangel på ressurser i tjenestetilbudet, en problematisk hverdagssituasjon, manglende trygghet, sorgreaksjoner osv.

Problemet vi tar opp i denne artikkelen omfatter svært mange mennesker. Med utgangspunkt i funnene til Holden & Gitlesen (2004); Bygdenes & Kristiansen (2007); Nøttestad & Linaker (2003); Baasland & Engedal (2009), samt antallet personer som levde i institusjoner før avviklingen av HVPU (5250) vil et minimum på 1950 personer med utviklingshemning bruke psykofarmaka, hvorav 1420 av disse ikke har en psykisk lidelse i form av en diagnose.

Historikk og politikk

Det er i dag bred sosialpolitisk enighet om at borgerne skal ha likeverdig tilgang på de offentlige velferdsgodene (helsetjenester, utdanning, folketrygd og sosialhjelp). For personer med utviklingshemning kommer dette til uttrykk i ansvarsreformen (Stortingsmelding nr. 67, 1986–1987 og stortingsmelding nr. 47, 1989–1990) der ansvar for tjenestetilbudet ble flyttet fra fylkeskommunen til kommunene2.

Under og etter ansvarsreformen har vi fått gjentatte rapporter som peker på at det all- menne psykiske helsevern innen spesialisthelsetjenestene ikke inkluderer personer med utviklingshemning til tross for sårbarheten for og høyere forekomst av psykiske helseproblemer hos utviklingshemmede (Stortingsmelding 25, (1996–1997); Statens Helsetilsyn, 2000; Sosial og Helsedirektoratet, 2005).

Habiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten ble opprettet i 1991 som del av ansvarsreformen og har vært ment som et supplement til allerede eksisterende spesialisthelsetjenester. Dette framgår spesielt av Rundskriv I-45/ 89 – Behovet for spesialiserte helsetjenester for mennesker med psykisk utviklingshemning. Fylkeskommunens oppgaver etter

01.01.91 og av Rundskriv I-61/89 – Planlegging av den fylkeskommunale spesialisthelsetjenesten for mennesker med psykisk utviklingshemning.

Habiliteringstjenestenes eksistens skal følgelig ikke utgjøre noen hindring for at mennesker med psykisk utviklingshemning ved behov får tilgang til psykisk helsevern innen spesialisthelsetjenesten. Disse to spesialisthelsetjenestene vil måtte kunne supplere hverandre, og tjeneste fra den ene skal ikke utelukke at det er behov for tjeneste også fra den andre. Dette er en naturlig og helt logisk følge av likeverdig tilgang til spesialisthelsetjeneste nevnt innledningsvis.

Tilbud fra både habiliteringstjenestene og det psykiske helsevern innen spesialisthelsetjenestene varierer mye rundt om i Norge. Årsa- kene til dette er nok mange. Det er og har vært noe vilkårlig hvordan habiliteringstjenestene er (har vært) organisert innenfor spesialisthelsetjenesten. Samhandlingsmulighe- tene mellom habiliteringstjenestene og annen spesialisthelsetjeneste inklusive psykisk helsevern innen spesialisthelsetjenesten, har sannsynligvis vært influert av det.

Noen helseforetak har valgt modeller hvor habiliteringstjenestene er direkte knyttet til psykisk helsevern, mens andre har valgt å legge disse mer opp mot eller direkte innunder somatisk spesialisthelsetjeneste. Veileder for habiliteringstjenesten for voksne – i spesialisthelsetjenesten (2009) gir anbefalinger på dette området med tettere og forpliktende samarbeid mellom habiliteringstjenestene og psykisk helsevern, samt styrking av psykiatertilbudet ved habiliteringstjenestene. Dette er i tråd med rapporten fra Statens Helsetilsyn (2000) der det anbefales en reorganisering av spesialisthelsetjenestetilbudet med sterkere integrering av habiliteringstjenesten for voksne i det psykiske helsevern innen spesialisthelsetjenesten. Et usikkerhetsmoment ved sistnevnte rapport ligger imidlertid i det faktum at habiliteringstjenesten (men vel så mye klienten) har et betydelig behov for samhandling også med somatisk spesialisthelsetjeneste, der eksempelvis nevrologi og fysikalsk medisin kan nevnes. Livsløpsperspektivet er også viktig i habiliteringstenkningen og av den grunn har samhandling innenfor spesialisthelsetjenesten over barn-voksen grensen stor verdi.

Fravær av adekvate tjenester fra det psykiske helsevern innen spesialisthelsetjenestene har mange årsaker, hvorav to her skal nevnes.

Av vesentlig betydning er nok at HVPU i sin tid, som også situasjonen var internasjonalt i sammenlignbare land, utgjorde en parallell organisasjon til det psykiske helsevern og bare i beskjeden grad hadde samarbeid opp mot det. De fleste steder i landet var det også kompetanse om psykisk helsearbeid i HVPU-systemet selv om dette ikke gjaldt over alt. Psykisk helsevern har historisk sett således vært skånet for problematikken.

Av stor betydning er for det andre at kunnskapen om at psykiske problemer må ses på som supplement til og ikke som del av den intellektuelle funksjonshemningen ikke er av alt for gammel dato. I fagmiljøer som i begrenset grad har beskjeftiget seg med psykisk utviklingshemning vil en manglende oppmerksomhet på utviklingen lett kunne ha hatt til følge at kunnskapsendringen ikke har fått slå skikkelig rot.

Forståelsen av, og viljen til å innrømme eksis- tensen av psykiske vansker hos personer med utviklingshemning er fortsatt følgelig mangelfull. Slike problemer hos personer med psykisk utviklingshemning krever ofte en tilnærming som ennå er ukjent for de fleste klinikere i psykisk helsevern. Forskningen bryr seg lite om å styrke kunnskapen om personer med utviklingshemning. Eksempel på dette finner vi ved at det er manglende oppmerksomhet på temaet i programmene for «psykiatriveka», som er Norsk Psykiatrisk Forenings etterutdanningskurs og det samme i «program for psykisk helse» i forskningsrådet.

Opptrappingsplanen for psykisk helse som ble gjennomført 1999–2008 har for øvrig blitt sammenholdt med HVPU reformen (Høegli, 2009). HVPU reformen er nærmest blitt oppfattet som et signal på at personer med utviklingshemning allerede har blitt imøtekommet når det gjelder desentralisering og normalisering av tjenestene og opptrapping av psykisk helsevern for denne målgruppa har unngått oppmerksomhet.

En utredning ved Sykehuset Innlandet er blitt utført og hvor temaet var samordning i spesialisthelsetjenesten mellom habiliteringstjenestene og det psykiske helsevernet overfor aktuelle brukere. Arbeidsgruppa var bredt sammensatt og utredningen ga beskrivelse av aktuell målgruppe der mennesker med psykisk utviklingshemning utgjør en vesentlig del. En oversikt over det overlappende kliniske området mellom disse to tjenestene ble skissert og hvilke tjenestebehov som innenfor dette foreligger. Utredningen endte opp med konkrete tilrådninger til handling for best mulig å sikre kvalitet og samordning i overlappområdet.

På nasjonal basis er det etablert to spesialav- delinger for personer med utviklingshemning innen psykisk helsevern. Avdeling for psykisk utviklingshemning og psykiske lidelser på Ullevål sykehus, tar imot pasienter fra hele landet. Avdelingen har spisskompetanse på området autisme, utviklingshemning og psykiske lidelser. Sykehuset Buskerud har også en egen avdeling for behandling og utredning av psykiske helseproblemer hos personer med utviklingshemning. Forøvrig gis det spesialiserte helsetjenester på dette temaområdet fra habiliteringstjenestene og fra psykisk helsevern.

Respekt for det spesielle

Personer med psykisk utviklingshemning vil livet gjennom, i utstrakt grad og mer åpenbart enn det som gjelder for folk flest, stå i et avhengighetsforhold til omgivelsene og storsamfunnet. Dette gjelder på bredt plan og kan, for dem med svakest funksjonsevne, gjelde også på de aller enkleste livets tema.

Det vil være nødvendig både med et nåtidig og et framtidig perspektiv. Oppmerksomhet må alltid være rettet både på person og på omgivelser i vid betydning – ikke minst med hensyn til nødvendig offentlig tjenesteyting. Dette vil måtte utgjøre kjerneessensen i all habilitering.

Overgangsfaser i livet vil innebære store utfordringer.

Manglende støtte og tilrettelegging fra samfunnets side vil for den enkelte og familien fort kunne få store og dramatiske følger. I slik sammenheng skal det her spesielt nevnes at svak kommunikativ og sosial ferdighet hos den enkelte fort kan føre til at «normal» mistrivsel

og usikkerhet ytrer seg i form av atferdsmessige vansker.

Slike ytringer er vanskelige å forstå og vil i mange tilfeller feilaktig kunne oppfattes som uttrykk for at det foreligger et bakenforlig- gende psykisk helseproblem.

På den annen side vil svak kommunikativ og sosial ferdighet også, som vi tidligere har antydet, kunne innebære at psykiske problemer og emosjonelle vansker ytrer seg med et annerledes symptombilde enn det en ville for- vente ut fra hvordan aktuell symptomatologi framtrer i befolkningen forøvrig. Dette vil, som vi allerede har berørt, i økende grad gjelde ved svakere intellektuelt funksjonsnivå.

Det er nettopp slike avveininger av det «spesielle» som vil være av største verdi å få gjort med høy kvalitet i overlappområdet mellom psykisk helsevern og habilitering.

Hvorfor masterutdanning med fordypning innen psykisk helse og utviklingshemning?

Gi kunnskap som ikke dekkes gjennom grunn- og videreutdanning

Grunnutdanningen er i dag fordelt mellom ulike fagretninger. Vernepleie er den utdanningen med tydeligs innretning mot å gi kompetanse for personer som jobber med utviklingshemmede. Der hvor det ønskes fordypning innen psykisk helsearbeid, tilbyr høgskolene videreutdanning. Dessuten finner vi ulike tilnærminger til psykisk helsearbeid gjennom videreutdanninger i målrettet miljøarbeid ved flere høgskoler. Høgskolen i Ber- gen har etablert egen videreutdanning over tema psykisk helse og utviklingshemning (15 studiepoeng). Realkompetanse er nødvendig for praksisfeltet, og realkompetanse er i hovedsak videreutdanningens målsetning. Slik kompetanse betinger nærhet til praksis, noe det er lagt opp til i de tilbudene som finnes. For å utvikle praksis, ta i bruk ny kunnskap og skape ny kunnskap, trenger vi imidlertid kompetanse på forskning og formidling langt ut over det vi har i dag. Denne kompetansen bør også stimuleres i de fagdisiplinene som tross alt bærer praksisfeltet, og ikke høre hjemme i akademia alene. Tilbudene som eksisterer har stor verdi, og som grunnlag for en mastergrad kan de innpasses.

Spesielle behov krever ekstraordinær innsats

Er det nødvendig å studere personer med utviklingshemning og psykisk helse spesielt? For det første har personer med utviklingshemning en noe høyere forekomst av psykiske helseproblemer enn hva vi finner i den øvrige befolkningen. Dette er forhold som har blitt behandlet gjennom ulike rapporter de senere åra. Psykisk helsevern har i liten grad klart å tilpasse sine tjenester slik at personer med utviklingshemning blir inkludert og gitt likeverdig behandling, og området er knapt berørt i kravene til utdanning i spesia- liteten voksenpsykiatri (Skeie, 2005).

Som allerede nevnt vil det også variere rundt om i landet hvordan habiliteringstjenestene i de forskjellige helseforetakene håndterer denne type problematikk selv og gjennom samhandlingskanaler til psykisk helsevern.

Situasjonen blir derfor at man mange steder i Norge vil stå i fare for at utredninger og behandling blir et anliggende for førstelinje- tjenestene alene – fastlege, omsorgstjenester og andre. Dette er ikke i tråd med internasjonale anbefalinger (Det Europeiske Manifestet, 2003).

Når personer med utviklingshemning ikke har tilgang til eller utnytter etablerte tjenester, kan dette skyldes gjeldende behandlingspraksis i psykisk helsevern og/eller en til tider egenartet fenomenologi hos personen med psykiske helseproblemer. Valget mellom å utvikle tjenester innenfor dagens praksisfelt i psykisk helsevern eller se på en alternativ praksis med basis i etablerte tjenester for personer med utviklingshemning gir ikke noe kategorisk svar. Det gjelder å ruste/utvikle opp tjenester som innehar kompetanse om psykisk helse eller tjenester med kompetanse om utviklingshemning i spesialisthelsetjenesten. Dette vil gjelde både i habiliteringstjenesten og innenfor psykisk helsevern og ikke minst at det utvikles samhandlingskanaler mellom disse. Kompetanse vil være avgjø- rende og må bli tilgjengelig for alle uansett hvor i landet man har tilhold.

Ajourført og tilgjengelig kunnskap

Kunnskap om psykiske helseproblemer utvikler seg raskt, og kunnskap om psykiske problemer hos personer med utviklingshemning enda raskere. Behandling, forståelse og aner- kjennelse av slike vansker hos utviklingshemmede har skapt store endringer i fagkul- turen gjennom de siste 20 åra både nasjonalt og internasjonalt. Ettersom svært mye av den utviklingen som skjer bygger på internasjonal kunnskap, er det viktig å være orientert på et bredest mulig grunnlag. Faren for dogmatiske holdninger basert på teorier og selvstendige prinsipper har vist at personer med utviklingshemning kan bli gjenstand for vel- mente, effektive men også uheldige sosiale eksperimenter. En solid sokkel av kunnskap gir større overveielser, og er viktig for personer som har en mer varig tilknytning til tjenesteapparatet enn andre.

Et masterstudium vil bidra til at viktig og spesialisert kompetanse blir tilgjengelig innenfor ulike tjenesteformer og på ulike forvaltningsnivå

For enheter i førstelinjenivå vil en slik fordypning øke sjansen for at tjenestene dimensjoneres etter behovet. God kompetanse nær brukeren vil gi en større trygghet i tjenestene og mer presis utnyttelse av spesialisthelsetjenesten

Enheter i spesialisthelsetjenesten vil være tjent med fagpersoner i førstelinja som innehar høy kompetanse. Dessuten vil både habiliteringstjenestene og psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten være tjent med en styrket kompetanse slik at de både kan imøtekomme førstelinjas behov, men også utvikle fagområdet og formidle ny kunnskap. For personer med utviklingshemning vil faser i livet by på ulike utfordringer for det psykiske helsevernet. Det er derfor nødvendig å inkludere barne-, ungdoms-, voksen-, og aldringsperspektiver i utdanningen.

Et masterstudium kan kvalitetssikre kompetansen som formidles på et bachelornivå

Ved å bygge mastergraden på en helsefaglig grunnutdanning (bachelor), vil en dra nytte av så vel grunnutdanningen og samtidig styrke grunnutdanningen som arena for identifikasjon. Det blir etablert nye forankringspunkter med høyere spesialisering, faget blir utvidet, innholdet blir satt under lupen og praksis blir justert ettersom ny kunnskap gir grunnlag for det. Masterstudiet må være nettopp en slik kunnskapskilde for bachelornivået, og kontinuiteten bør være tilstrekkelig tydelig til at karriere og ideal følger i en retning.

Karrieretilbud ut over videreutdanning

Forskriften til masterutdanning sier at stu- denten skal utarbeide et selvstendig arbeid og vise forståelse, refleksjon og modenhet i forhold til det aktuelle fagområdet. Mange personer med helse- og sosialfaglig bakgrunn utdanner seg i dag både på master og doktorgradsnivå, og for disse vil opprettelsen av masterstudier være interessant. En begrunnet frykt er at andre profesjonsgrupper enn personer med helse- og sosialfaglig bakgrunn vil lede an masterutdanningen og svekke praksi- sorienteringen (Johansen & Saur, 2007). En akademisering av helse- og sosialfagene og den kliniske praksisen er beskrevet av Fauske m.fl., (2006). Akademisering kan true etablert praksis, men like fullt bidra til at praksis utvikler seg med å ta inn ny kunnskap og nye fagdisipliner. Bologna avtalen (1999) skal være implementert i 2010 og tar sikte på et strømlinjeformet utdanningstilbud innen EU. Personer med helse- og sosialfaglig utdanning skal ha mulighet for å knytte sin utdanning til tilsvarende utdanning i andre land, og praksisretta masterutdanning er etablert ved mange ulike læresteder.

Medvirke til fagkultur for utvikling av bedre psykisk helsevern for personer med utviklingshemning

Til syvende og sist ønsker vi et bedret psykisk helsevern for personer med utviklingshemning. Dette har nå vært gjennomgangsto- nen over et par tiår uten at det har skjedd vesentlige endringer. Et psykisk helsearbeid tuftet på helhetlig tenkning, atskilt fra sykdomsparadigmet, etisk reflekterende, erfaringsbasert og inkluderende slik det er definert i lederartikkelen av Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid 2, 2008, vil imøtekomme behovet for langsiktige og sammensatte tjenester som personer med utviklingshemning oftest har. Bedre kompetanse er en viktig premiss for å nå slike mål, og bedre kompetanse vil styrke fokuset og statusen i de behovene som personer med utviklingshemning representerer.

Noter

1 Psykotrop medikasjon vil si medikamentell behandling for å dempe atferdsproblemer og symptomer på psykiske lidelser ved hjelp av medikamenter.

2 Før ansvarsreformen var ansvaret for institusjonsom- sorgen (HVPU) lagt til fylkeskommunene som del av sykehussystemet. Lov om sykehus m. v. av 16. juni 1969 og underliggende rundskriv og instrukser. Forskrift vedr. ansvarsforhold, instrukser m.v. i institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede. I-1109/1976. Forskrift for fylkesteam og overlege for helsevern for psykisk utviklingshemmede VII B, I-1023/79. Kommunene hadde imidlertid noe ansvar. Sentralt sto i den sammenheng: Det 4-departementale felles- rundskriv – «blå hefte» – rundskriv I-2063 av 8. januar 1979: Psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet / lokalsamfunnet.

Litteratur

Bygdnes, A. M., & Kristiansen, A. (2007). Psykotrope legemidler til personer med psykisk utviklingshemming. Tidsskrift for Den norske Legeforening, 127, 1028–30.

Det Europeiske Manifest (2003). [Elektronisk versjon]. Grunnleggende standarder for helsetjenester overfor mennesker med intellektuelle funksjonshemninger. http://mamh.net/

Fauske, H., Kollstad, M., Nilsen, S., Nygren, P., & Skårderud F. (2006). Utakter – om helse og sosialfaglig kompetanse i utdanning og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.

Helsedirektoratet (1995). Styring av høyspesialiserte funksjoner innen psykisk helsevern.(Utredningsserie 4/95). Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (1995). Habiliteringstjenesten for voksne i spesialisthelsetjenesten. (Veileder IS-1739). Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (1993). Spesialisthelsetenesta sine tilbod til funksjonshemma med utviklingsforstyrringar og åtferdsavvik. (Utredningsserie 5/93). Oslo: Helsedirektoratet.

Holden, B. (2008). Psykiske lidelser og utviklingshemning. Atferdsanalytisk forståelse og behandling. Oslo: Gyldendal akademisk.

Holden, B., & Gitlesen, J. P. (2004). Psychotropic medication in adults with mental retardation: prevalence and prescription practices. Research in Developmental Disability, 25, 509–521.

Holt, G, Hardy, S., & Bouras, N. (2005). Mental health in learning disabilities. Brighton: Pavilion Publishing.

Høgeli, T. M. (2009). Den store utestengningen. Et blikk på Opptrappingsplanen for psykisk helse. (NOVA Rapport 12/2009). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Johansen, O., & Saur, E. (2007). Videreutdanning eller master i psykisk helsearbeid? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 6(4), 388–396.

Matson, L. et al. (2000). Psychopharmacology and mental retardation: a 10 year review (1990–1999), Research in Developmental Disabilities, 21, 263–296

McGuire, B. E., Daly, P., & Smyth, F. (2010). Chronic pain in people with an intellectual disability: under-recog-nised and under-treated? Journal of Intellectual Disability Research, 54(3), 240–245.

Nøttestad, J. A., & Linaker, O. M. (2003): Psychotropic drug use among people with intellectual disability before and after deinstitutionalization, Journal of Intellectual Disability Research, 47, 464–71.

Rush, A. J., & Frances, A. (2000). The expert consensus guidelines: Treatment of psychiatric and behavioral problems in mental retardation. American Journal on Mental Retardation, 105, 159–228.

Skeie, G. (2005). Samordning i Sykehuset Innlandet av tiltak fra Divisjon Psykisk helsevern og habiliteringstjenestene i Divisjon Habilitering og Rehabilitering overfor aktuelle brukere. Utredning. Brumundal: Sykehuset Innlandet.

Skullerud, E., Linaker, O.M., Svenning, A. C., & Torske, H. (2000). Psykisk helse blant mennesker med psykisk utviklingshemming, Tidsskrift for Den norske legefo- rening, 120, 3246–3248.

Sosial- og helsedirektoratet (2005). Et nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemmede. (15–1320 Rapport). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosial- og helsedirektoratet (2006). Distriktspsykiatriske sentre – med blikket vendt mot kommunene og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen. (Veileder). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosial- og helsedirektoratet (2006). Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene, Kortversjon. (Veileder). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Statens helsetilsyn (2007). Rettssikkerhet for utviklingshemmede II. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2006 med rettssikkerhet knyttet til bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. (Rapport 5/2007). Oslo: Statens helsetilsyn.

Statens helsetilsyn (2006). Rettssikkerhet for utviklingshemmede. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2005 med bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. (Rapport 2/2006). Oslo: Statens helstilsyn.

Statens helsetilsyn (2000). Utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik og/eller psykiske lidelser. En kartlegging av spesialisthelsetjenestens tilbud og behov. (Utredningsserie 5). Oslo: Statens helsetilsyn.

St.meld. nr 25 (1996–97). Åpenhet og helhet. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

St.meld. nr 47 (1989–90). Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

St.meld. nr 67 (1986–87): Ansvar for tiltak og tenester for psykisk utviklingshemma. Oslo:

St.prp. nr 63 (1997–98): Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006. Endringer i statsbudsjettet for 1998. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Tsiouris, J. A. (2010). Pharmacotherapy for aggressive behaviours in persons with intellectual disabilities: treatment or mistreatment? Journal of Intellectual Disability Research, 54(1), 1–16.

World Health Organization (1993). The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders. Diagnostic criteria for research. Geneva: World Health Organization.

Summary

Erik Søndenaa & Geirmund Skeie

Mental Health Care for People with Intellectual Disabilities: An Important Subject in a Master Study

In this article we describe mental health care for people with intellectual disabilities and highlight some of the issues that make this topic exceptional. Research, priorities and services have been described through the recent historical and political discourse. The justification for paying particular attention to this group through upgrading the type of knowledge that enhances the availability and quality of mental health care is manifested in the idea of establishing a specialized course at the Master's level.