Noen mennesker knytter opplevelser av psykisk uhelse til plager som kommer utenfra og rammer dem på måter som innskrenker livskvaliteten. Andre forteller først og fremst om en kamp mot «noe» inni dem. Angsten, mismotet, stemmene i hodet, forvirringen, tvangstankene, uroen – fører til at det enkelte mennesket blir redd for å miste kontrollen, strever med å opprettholde kontrollen og/eller fører til at mennesket mister kontrollen over seg selv og egne handlinger. Kontroll løftes fram som et sentralt ord. Tidligere generalsekretær i Mental Helse Norge, Einfrid Halvorsen, hadde da også følgende parole for sitt virke i organisasjonen: «Det handler om retten til å gjenvinne kontrollen over eget liv!».1 Parolen er tvetydig. Den kan både knyttes til selve opplevelsen av psykisk uhelse, og kampen for å gjenvinne kontrollen i eget liv. Samtidig gir den viktig informasjon om menneskers erfaringsbaserte kunnskap om grunnleggende vilkår for hva som er til god hjelp. Parolen gir dermed også retning for tjenesteutviklingen.

Ved hjelp av en omfattende opptrappingsplan for psykisk helse fra 1998 til 2008 hadde norske folkevalgte til hensikt å utvikle og styrke tjenester som økte folks selvstendighet og evner til å mestre eget liv. Denne målset- tingen har slektskap med parolen til Halvorsen, og gir muligheter for følgende enkle spørsmål: På hvilke måter bidrar tjenestene for mennesker med psykiske helseplager til å fremme selvstendighet og evner til å mestre eget liv? Spørsmålet er utfordrende på mange områder, men blir særlig komplisert når det er snakk om praksiser som aktivt fratar mennesker kontrollen over eget liv. For er det i det hele tatt mulig å argumentere for at tvang og frihetsberøvelse kan bidra til økt selvstendighet og styrke menneskers evner til å mestre eget liv?

Dette er et spørsmål med mange snublesteiner, og for mange kan det være vanskelig å svare godt uten å utvide feltet og dermed inkludere hensynet til andre mennesker. Det er få som mener og tror at det er mulig å skape et samfunn hvor det ikke finnes mulighet til å bruke tvang overfor mennesker som er til fare for andre – men også seg selv. Så lenge aggresjon og vold er menneskelige uttrykksformer i ekstreme situasjoner vil samfunnet av og til måtte bruke makt for å hindre skade og at liv går tapt. Hensikten blir da ikke primært å fremme selvstendighet og evner til å mestre eget liv for enkelt- mennesker, men å skape et tryggest mulig samfunn for alle. Det forblir samtidig en utfordring hvordan dette best kan håndteres. Andre vil også argumentere for at tvang kan være nødvendig i de tilfeller personen har omsorg for barn, og derigjennom unngå at tredjepart blir unødig skadelidende. Her synes grensene mer flytende, men barnas stemme må også inkluderes i overveielsene. Disse små innspillene synliggjør at spørsmå- let om tvang på flere måter sprenger troen på det autonome mennesket som opptrap- pingsplanen kan sies å være forankret i. Vi må også ta høyde for at vi lever i et fellesskap

med andre, og på mange måter også er avhengige av hverandre.

Samtidig er det viktig å holde fast i at tvang er et traume i dobbel forstand. Det fratar mennesker deres frihet, men også retten til kontrollen over eget liv og til selv å håndtere de vanskeligheter som livet har ført dem oppi. For mange er dette dypt krenkende, og i seg selv helseskadelig. Dette understrekes av mennesker som selv har fortalt om deres opplevelse etter å ha vært utsatt for tvang. Mange sliter med ettervirkninger av dette traumet livet ut, og dette fører til store lidelser både for personen selv og de nærmeste. Det er derfor tankevekkende at de aller fleste som blir tvangsinnlagt i Norge i dag ikke blir vurdert til å være til fare for seg selv eller andre. Det er oppsiktsvekkende at det er stor geografisk variasjon i bruk av alle typer tvang i Norge. Det er uholdbart at helsemyndighe- tene har mangelfull oversikt over tvangsbru- ken og effektene av denne «behandlingsfor- men» i Norge.

Kvalitative studier mer enn antyder at folk som har blitt tvangsinnlagt ofte har søkt hjelp på et tidligere tidspunkt på eget initiativ, men blitt avvist av hjelpeapparatet fordi de ikke hadde store nok vansker. Dette er for- uroligende, og kan peke mot at terskelen for å få hjelp fortsatt er for høy. Dette kan tyde på at målet om å gi tidlig hjelp til dem som ønsker det ikke er oppnådd, at variasjonen i tilbudene synes for få og at alternativene er mangelfullt utviklet og prioritert. Dette van- skeliggjør visjoner om at folk skal få hjelp, når det selv mener de trenger det, og på måter som de selv finner hjelpsomme.

Psykisk helsevernloven åpner for at tjenesteapparatet kan bruke tvungent psykisk helsevern for å hindre at en person med alvorlig sinnslidelse får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert. Etter vår oppfatning bidrar dette såkalte «behandlingskriteriet» til å svekke tjenesteapparatets orientering mot å utvikle alternativer, og skape et tilbud på brukernes premisser. Det reduserer i for sterk grad tjenesteapparatets vilje og evne til å forhandle og gå i dialog med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og skaper en maktubalanse som også svekker folks muligheter for å gjenvinne kontrollen i eget liv. Vi støtter derfor kravet om at «behandlingskriteriet» må fjernes fra dagens lovgivning. Det er på sin plass å følge med helse- myndighetene og se om de følger opp sine mål om å redusere bruk av tvang. Det er kanskje enklere å begynne på nytt enn å endre på gammel kultur og gamle strukturer.

Avslutningsvis er det verdt å merke seg en kartlegging fra Sintef 2 som viser at i områder med mindre tvangsbruk er det ansatt mange psykisk helsearbeidere i kommunen. Med hjelp av godt, frivillig psykisk helsearbeid der hvor folk bor, er det grunn til å tro at det er mulig å redusere bruken av tvang.

Anders Johan W. Andersen og Tonje Lossius Husum

Mars 2010

Note

1 Rogan, T. (2004). Opptrappingsplanen: Fra psykiatri til lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 1(1), 4–12, s. 5.

2 Bremnes, R., Hatling, T., & Bjørngaard, J.H. (2008). Tvunget psykisk helsevern med døgnopphold i perio- den 2001–2006. (SINTEF Rapport A4319). Oslo: Sintef.