I denne spalten inviteres leserne til å sende inn fortellinger om personlige erfaringer med psykisk helsearbeid som bruker, pårørende og/eller fagperson.

Nei, debatten burde ikke dreie seg om man skal ha tvang eller om man skal fjerne alle tvangsparagrafer. Jeg synes faktisk at tvang er trygt hvis det brukes riktig.

Ungdommen min tilbrakte jeg under barnevernets omsorg. Der ble alle beslutninger som regel tatt over hodet på meg, og jeg fikk ikke ta egne valg. Dermed ble jeg veldig dårlig til å velge. Jeg tror nemlig at man må lære å ta valg fra man er liten av for å bli god til det. Jeg er også veldig redd for å være til bry og jeg liker best å klare meg selv. Sammen med min stolthet gjør disse tingene meg nok dessverre til en tvangspasi- ent. Et av mine første varselsignaler er at jeg mister all sykdomsinnsikt. Jeg vil si det slik at valget mitt blir sykt.

For meg er det er måten jeg blir innlagt på som er viktig. Jeg mener som mange andre at frivillighet skal være prøvet. Min behandler legger meg alltid inn med respekt. Hun snakker med meg hva som gjør henne bekymret, og jeg prøver alltid å berolige henne med at «dette går bra!» og at jeg klarer meg selv. Da kaller hun inn min ektemann og forteller ham, mens jeg hører på, hva hun mener er bekymringsverdig. Han får uttale seg og si om han er enig eller uenig. Hvis han er enig bestemmer de sammen at nå er det best og tryggest at jeg er innlagt en periode, og min valgfrihet består i å velge om jeg er villig til å bli transportert av min mann eller ikke. Jeg drar alltid med min mann. Dette synes jeg er en respektfull måte å legge noen inn med tvang. Behandleren min viser meg respekt ved at hun først snakker med meg, så med min pårørende, som jeg anser som eksperten. Når min evne til å ta valg blir det jeg kaller sykt, klarer de å bli enige om hva som må gjøres. De velger for meg. Jeg kan takke dem for livet mitt.

En gang var jeg så heldig at jeg hadde oppdaget en ny planet. Jeg var så heldig at jeg var utvalgt til å redde menneskeheten. Kort fortalt var min rolle å få med meg mennesker opp på denne planeten. Selvfølgelig var det frustrerende å bli lagt inn på lukket avdeling, jeg skulle jo tross alt redde menneskeheten. Men det som var bra, var at jeg ble innlagt FØR jeg ringte på hos naboene og ba dem pakke. Jeg fikk heller ikke snakket med de på nærbutikken min om faren som truet. Jeg ble holdt på avdelingen til jeg kom tilbake til den virkelige verden. Jeg fikk beholde verdigheten min. Jeg slapp å ringe på hos naboer å forklare at jeg hadde vært syk, og jeg slapp å selge huset for å flytte i skam.

Jeg er altså for tvangsinnleggelser. Både med hensyn til farekriteriet og behandlingskriteriet. Jeg mener at behandlingskriteriet er de pårørendes paragraf. Det å se sin sønn, datter, mor eller far bli sykere og sykere, og faktisk ha muligheten til å få dem innlagt en periode før de går til grunne er en god ting! Det er bra at vi i Norge har en lov som hindrer mennesker å gå til grunne p.g.a. sykdom. Hvis dere ser for dere en gammeldags vekt, en slik med to skåler, der verdighet ligger i den ene og tvangstiltak i den andre, da skal alltid den med verdighet veie tyngst. Først da kan det kalles god tvang.

Når det gjelder tvangen som skjer inne på avdelingene er jeg mye mer skeptisk. Jeg vil påstå at mange av belteleggingene som skjer, kunne vært unngått med mer tilgjengelig personale, ved at de jobber mer forebyggende og ikke minst ved at personalet hadde en dialog med pasienten om hvordan en ønsker å bli møtt i urolige situasjoner. Men det må selv- følgelig skje når pasienten er mottagelig for dette. Hvis personalet var nødt til å redegjøre for tvangen som ble brukt tror jeg at tvangs- tallene ville gå ned. Vi ville også hatt færre – målet må være ingen – som føler seg krenket av tvang.

Jeg synes også det ville være smart å innkalle pasienter til en ettersamtale ca. tre måneder etter utskrivelse, for å si hva som virket bra og hva som ikke virket. På den måten vil psy- kiatrien utvikle seg. Det er viktig å være kritisk, hvis ingen var kritiske ville en fortsatt drevet med lobotomering. Grunnen til at en skal vente så lenge som tre måneder kan jeg gi dere et bilde på. Se på dette med psykiske vansker som et beinbrudd. Når foten er brukket må den gipses. Når gipsen tas av må en bruke tid på å trene opp muskelen igjen, slik at foten fungerer like bra som før bruddet. Først når en vet hvordan foten fungerer, kan en vurdere om behandlingen en fikk var god eller dårlig.

«Bruddet» hos meg er depresjon og selvmordstanker. Gipsen i mitt tilfelle er sykehuset og muskelen blir selvbilde og selvtillit som må trenes opp igjen. Det er først når dette er trent opp igjen at jeg fungerer like godt som før «bruddet». Jeg mener at dette tar tid, og at hvis en blir kalt inn til en etter samtale for tidlig vil en ikke se om oppholdet har virket slik det burde. Og la det være en samtale og en dialog. Ikke et skjema i posten med tre svaralternativer!

Til slutt vil jeg skrive om hva JEG tror det blir snakket om om 10 år angående psykia- trien. Det er at alle de tvangsinnlagte som trengte transport til helseforetak ble fraktet i politibil, ofte i håndjern. De hadde ikke gjort noe kriminelt. De hadde bare blitt syke. Heldigvis begynner det så smått å bli etablert psykebiler. Bergen var først ute, og nå får vi også dette i Stavanger. Her er vi igjen tilbake til dette med verdighet. En politibil blir assosiert med kriminalitet og ikke sykdom. Det er ikke verdig å bli hentet i politibil når en blir syk! Det er også veldig stigmatiserende og gir næring til bildet media lager, om at psykisk syke er farlige. Tenk dere oppstandelsen dersom en som fikk nyresvikt ble hentet i politibil. Slik oppstandelse ønsker jeg at det også skal bli med hensyn til psykisk syke.

Jeg fikk en gang et tall fra Rådet for psykisk helse, om at 97,3 % av psykisk syke finnes ikke farlige. Det fineste med dette tallet er at det er det samme som resten av samfunnet. Det er kanskje noe å tenke på?