Universitetsforlaget, Oslo 2009

Kr 349,– ISBN 978-82-15-01362-6

Han tar seg av papirarbeidet

Halvor Fjermeros (f. 1951) har vært journalist i Klassekampen gjennom en årrekke og er i dag kulturarbeider. Han er utdannet vernepleier og har tidligere skrevet boka Om hundre år er allting glemt i anledning Emma Hjorths Hjems 100-årsdag, en institusjon hvor forfatteren selv arbeidet på 1970-tallet.

Det er ikke lett å gi en inngående beskrivelse av Åndssvak!, verken som generell sakprosa, som historisk tekst eller som polyfont samtidstidsdokument. Forfatteren erkjenner selv at det kan være en fare for at han har tapt veien av syne. Det er først og fremst beretningene om folket som levde sine liv helt eller delvis på institusjonene som er tema for boka, i følge forfatteren.

Men vi er også innom skjønnlitteraturen, utenlandske institusjoner, privatforpleining, en konge med psykisk utviklingshemming, den store innesperringen, rasehygiene, nazisme, fag- foreninger, diakoni, kulturpersonligheter, et par jazzklubber, et omstridt nakenbilde og veldig mye annet. Engasjerende overskrifter og utmerkede navne- og saksregistere gjør det lett å ori- entere seg i boka.

Det som får mest plass, ved siden av de personlige historiene, er utviklingen i institusjonsvesenet, tilstandsbeskrivelser og kampen for bedre forhold for de åndssvake. Hvis man skulle være riktig tabloid, kunne man kanskje beskrive historien om den sentraliserte åndssvakeomsorgen i Norge slik: Emma (Lippestad) Hjorth etablerte den. Ole B. Munch forsøkte å utvikle den. Ole Petter Lossius la den ned.

Forfatteren knytter hele tiden livet i institusjonene til forholdene i samfunnet forøvrig. Dette, i tillegg til intervjuene med de som bebodde institusjonene, gjør at boka blir langt mer enn en institusjonshistorie. Billedmaterialet er også variert og sterkt og understøtter bokas innhold og profil.

Boka er overordnet kanskje mest en historie om norsk utakt, i mer enn en forstand. Den norske innsatsen overfor mennesker med psykisk utviklingshemming var lenge en trist affære. Vi begynte å bygge store institusjoner når andre land var i ferd med å forlate dem. Vi fikk liksom aldri ut fingeren, og når vi endelig fikk den ut, visste vi knapt hvor vi skulle gjøre av den.

Halvor Fjermeros er en klassisk representant for den norske folkedannelsen. Han vet hvem som gjør grovarbeidet i samfunnet. Han vet hvem som betaler prisen når noen ønsker å slippe billig unna. Han formidler dette uanstrengt, men med stor autoritet. Samtidig lar jeg meg stadig imponere av Fjermeros’ kunnskaper og kunnskapstørst. Men det er selvfølgelig nødvendig å kunne veldig mye for å vite hvor man skal lete etter det man ikke vet.

Fjermeros leter overalt og finner mye. Han beveger seg uanstrengt mellom det partikulære og det generelle, mellom forskjellige tidsepoker, mellom forskjellige kulturuttrykk, blant høyt og lavt og blant leg og lærd. Han behandler, så langt jeg kan bedømme det, historiske dokumenter, tallmateriale og samtalepartnere med samme pietet og kyndighet.

Det gjør at boka framstår som et overflødighetshorn; her er det med andre ord noe for en hver smak. Men overflødighet er som kjent ikke et begrep med utelukkende positive konnotasjoner: litt av hvert kan i blant bli for mye av det gode.

Assosiasjonene, sprangene og redigeringen gjør at jeg en sjelden gang tenker: – Trenger jeg virkelig en personlig historie til akkurat nå? Når skal vi tilbake til den røde tråden; ja, hva var forresten den røde tråden i dette kapittelet? Eller: – Det var jo virkelig imponerende…Har han hatt tid til å dykke ned i dette også?

Det kan noen ganger være krevende å bli kastet fram og tilbake mellom narrativer og lange linjer og mellom beundring og berøring, men for det aller meste fungerer det utmerket. Fjermeros har full kontroll på språket og drar oss med stor autoritet gjennom hver krik og krok av feltet slik at de fleste nok blir hengende på, selv der det i blant ser spøkje ut.

Det er hard kost å lese om livet «mellom pleiere og plebeiere», for å låne tittelen på et av kapit- lene. Dette er kultur- og sosialhistorie på sitt mest usminkete – fattigdommen, sulten, kulden, skitten og overgrepene er aldri langt unna. Det politiske og byråkratiske sviket er nesten uut- holdelig å være tilskuer til. Det er derfor et godt grep når Fjermeros ofte legger framstillingen og språket opp mot det burleske og karnevalistiske; vi trenger dette lille filteret for å orke å ta inn så mye rå virkelighet.

Jeg har en gang i tiden lest en roman som ga meg så sterke bilder at jeg i etterkant tenkte at det var akkurat som å ha sett en film. Morgenen etter at jeg var ferdig med Åndssvak!, satt jeg igjen med en følelse av å ha sett en forestilling i operaen. Det historiske bakteppet, storpolitik- ken som griper inn i spinkle liv, den detaljerte scenografien, det rike persongalleriet, dramatik- ken, enkeltskjebnene – jo, en gjenoppstanden Kurt Weill kunne nok skrevet en variant av Tolv- skillingsoperaen til Fjermeros’ libretto.

Tilfeldigheter har gjort at jeg har lest Per Haaves Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv (anmeldt i TPH 3-2009) samtidig med boka til Fjermeros. Jeg oppfatter nok Haaves bok som lettere å lese. Men Haave har bare i liten grad med pleiernes og pasientenes stemmer, noe han begrunner med at disse stemmene ikke er godt representert i bokas kildemateriale. En studie av muntlige kilder ville kunnet bøte på dette, påpeker Haave.

Det er nettopp dette Halvor Fjermeros har oppnådd, ved å lete fram gjenlevende kilder, både blant institusjonenes fotfolk og institusjonenes beboere. Disse intervjuene er uvurderlige, både som kilder til vår nære historie og som litteratur betraktet. Vi får nok en gang bekreftet hvor farlig, ja, nærmest fascistoid, blandingen av kapitalistiske effektivitetshensyn, veldedighet og medisinsk reduksjonisme kan være. Man trenger knapt være rasehygieniker for å gjøre livet ulevelig for mennesker som vakler på kanten av diagnostiske massegraver.

Jeg burde sikkert ha gjort nærmere rede for bokas innhold. Jeg skulle ha beskrevet sentrale utviklingstrekk i omsorgen. Jeg burde ha presentert noen «funn». Og jeg har prøvd, det er ikke det. Men jeg har endt opp med at det blir omtrent like meningsfullt som å forsøke å plystre utvalgte strofer fra Tosca, for så å slå seg til ro med at man har gjort rede for operaen. Boka til Fjermeros får man lese eller la være, ganske enkelt, jeg verken ønsker eller makter å skrive en «Åndssvak! for dummies».

Men jeg skal forklare overskriften på denne anmeldelsen. På et punkt i lesingen kommer tårene, det er når jeg leser om omsorgsnomaden Artur, som etter et tøft liv med mye savn, ender opp med å eie en søppelbil sammen med «en annen fyr»:

«Han tar seg av papirarbeidet og sørger for at jeg får rektiŽ lønn og betalt for overtid og sånt som jeg ikke er så flink til. Og så tar jeg meg av vedlikehold og reparasjoner av bilen. Det er ei grei arbeidsdeling.»

Kanskje noe å tenke på for vår nye arbeidsminister? Det som funker for Artur, funker kanskje for flere av oss? Men tårene og klumpen i halsen handler også om glede over at vi i dette gjennomskavlaniserte landet fortsatt har folk som Halvor Fjermeros, som tar seg av det store papirarbeidet for folk som ikke klarer det selv.

Det blir et tankekors for meg at dette er en bok vi ikke har maken til på psykisk helse-feltet. Jeg får noen tanker om at det kanskje kan ha noe å gjøre med at når mennesker rubrisert som «psykisk utviklingshemmede» snakker, så vil vi alltid være positivt innstilt til det: – Se, hun snakker, så og si. Det dreier seg om solskinnshistorier, med andre ord, og vi stiller ikke a priori spørsmål ved disse stemmene.

Når det kommer til mennesker med psykiske lidelser, derimot, er visst sjansen fortsatt for stor for at det vi snakker om, vil være preget av vår «lidelse», av «galskap», av «ugyldighet». Dermed har vi tydeligvis begrenset verdi som kilder til forståelse av eget liv og tjenestene vi har mottatt og mottar.

Det er mitt håp at Halvor FjermerosŽ bidrag til å løfte fram undertrykte menneskers stemmer blir fulgt opp av forskere og andre korrespondenter fra psykisk helse-feltet. Hvis mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser og andre som har havnet i institusjoner dedikert til disse får være kildemateriale på lik linje med politikere, fagfolk og byråkrater, må vi som har havnet i kategorien «psykisk syke» snart få oppleve det samme.

For noen år siden utfordret jeg Rådet for psykisk helse til å lage et informasjonshefte om hvordan det oppleves å være borger med psykisk lidelse. Da opplevde jeg å møte en rekke snodige bortforklaringer fra de ellers så kreative opplysningsforkjemperne. Fortsatt er vi altså der at hvis vi skal komme til orde i det offentlige rom, så skal det være i rollen som «syke», «tjenestemottakere» eller «brukermedvirkere», vi er aldri interessante som fullverdige borgere.

Dette blir dobbelt absurd i møte med fakta som at de store, psykiatriske institusjonene ennå ikke er nedlagt og at det vil være helt uproblematisk å finne informanter som både vil og kan snakke om institusjonslivet som del av identitet og livserfaringer.

Det kan være lett å bli lurt til å tro at fornedrelsen i institusjonene er noe som hører fortida til i Norge. Da skal vi lytte til aviskommentatorer, tillitsvalgte i brukerorganisasjoner, politikere og forskere som overfor Magasinet Selvsagt!s nettsted (15. januar 2010) uttrykker stor bekymring over at kommunene trosser statlige føringer om at vi er ferdige med institusjonsve- senet i Norge. Nå er vi altså igjen i ferd med å bygge omsorgsgettoer for mennesker med psykiske lidelser, mennesker med psykisk utviklingshemming og mennesker med ruslidelser.

Historien kan tydeligvis gjenta seg på vårt felt også, men skal vi tro Åndssvak!, er det lite som tyder på at det blir som farse.

Odd Volden

o-volden@frisurf.no