Artikkelen setter et kritisk søkelys på faren for å skade ved ulike tiltak innen psykisk helsevern. Til det brukes utsagn fra en undersøkelse av tidligere pasienters erfaringer, filosofiske betraktninger og forfat- terens egne erfaringer og refleksjoner. Videre beskrives arbeidsformen til Akutt-teamet ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, der de tilstreber en nettverksbasert og dialogisk tilnærming.

Innledning

nom legemiddelhåndboka, psykoterapiutdanning og familieterapiutdanning. Med fortvilelse så jeg at på tross av vårt engasjement og behandling, fikk vi nye pasienter som kom tilbake til sykehuset og ble værende der. Medisi- nenes skadelige virkninger og institusjonens tilbøyelighet til å skape apatiske pasienter var tydelig. På en studietur til Trieste i Italia i 1979, fikk jeg se at det gikk an å drive psykisk helsehjelp nesten uten institusjon, noe de kalt demokratisk psykiatri (Alvisi et al., 1976; Kolberg, 1981; Basaglia, 1987). Demokrati betyr jo at alle skal ha mulighet til å bli hørt og ha innflytelse på sin situasjon. Kunne vi få til det i Norge? Jeg ble også kjent med den danske Galebevegelsen og deres motto «Vi vil handle – ikke behandles». Langsom gikk det opp for meg at jeg på tross av min idealisme, var en del av et system som virket undertrykkende, og kanskje skadet mer enn det hjalp. Jeg sluttet i institusjonen og var all- mennlege i 10 år. Fra utsiden så jeg bedre hva jeg hadde vært med på. Jeg hørte en pasients

Som behandlere innen helsevesenet, er vi forpliktet til å forsøke å hjelpe og unngå å skade. Likevel hører vi ofte personer som har vært behandlet i psykisk helsevern, fortelle om hvordan de har blitt krenket av behandlingen de har fått, hvordan «behandlingen» har skapt nye sår og stigma som gjør det vanskeligere å gjenvinne den psykiske helsa (Austerheim, 1999; Thune, 2004; Vaaland, 2007; Thune, 2008). Hvorfor blir det slik? Min erfaring er at de fleste som begynner å arbeide innen psykisk helsevern, gjør det av idealisme, for å hjelpe personer som har det vanskelig psykisk. Det er derfor tungt, men ikke desto viktigere, å ta inn over seg at vår behandling kan virke skadelig. Det er en stor utfordring å prøve å gjøre noe med det.

Min egen utvikling

Selv begynte jeg som ung entusiastisk lege i et psykiatrisk sykehus i 1972, men syntes det var vanskelig å se hva de som ble innlagt

kunne ha hjelp av. Jeg lette meg fram gjen- utsagn etter en hyggelig tur på Sommarøya:

«Hvorfor låser du meg inne? Jeg trodde vi var venner». Et annet minne var en kommentar fra en person jeg skulle tvangsmedisinere. Jeg forklarte at vi måtte behandle de kaotiske tankene i hodet hans. Svaret hans var: «Hva vet du om hva som er inni mitt hode?» Jeg hadde vært en hyggelig, velmenende lege, men hadde likevel med min forståelse og behandling krenket disse menneskene.

Utvikling av alternative tilbud

Oppstart av Psykoseteamet

I allmennmedisin oppdaget jeg at med noe støtte, klarte flere å komme seg etter psykotiske kriser uten innleggelse og med lite eller ingen medisiner. Jeg fikk lyst til å ta disse erfa- ringene med meg tilbake til psykisk helsevern. Innenfor en poliklinisk ramme møtte jeg medarbeidere som også ønsket å skape et bedre tilbud for folk med psykoseproblematikk. Dette var tidlig på 90-tallet, og mange var opptatt av å utvikle et bedre psykiatrisk tilbud, spesielt til personer med psykotiske lidelser (Alanen et al., 1991; Falloon, 1992). Før start samrådde vi oss med våre samarbeidspartnere i primærhelsetjenesten og med lokal- foreningen for Mental Helse, slik at vi fikk samkjørt deres behov med våre ideer. Det førte blant annet til et nært samarbeid med primærlegene fra starten av arbeidet. Vi reiste på studietur til Torneå i Finland, der de i mange år har praktisert å møte psykotiske pasienter sammen med deres nettverk i åpen dialog (Seikkula, 2000; Seikkula & Arnkil, 2007). Deres erfaringer var svært gode, og deres ideologi og faglige ståsted tiltalte oss. Vi gjennomførte en 2 års utdanning i relasjon og nettverksarbeid og fikk veiledning av Tom Andersen. Han ble et forbilde med sin dyptgå- ende respekt for de pasienter han møtte. Utdannelsen var viktig for å lære oss å arbeide i team sammen med pasienten og dens nettverk. Den hjalp oss å fokusere på ressurser, mer enn på problemer. Vi fikk forståelse av språkets betydning, og trente på bruken av dialogisk kommunikasjon med refleksjon.1

Akutt-teamets målsetning og arbeidsform

Etter noen år som poliklinisk psykoseteam, ble teamet i 1999 utviklet til å møte alle frivillige henvendelser om akutte kriser fra opptaksområdet (Kolberg, 1999; Gjertzen, 2007). Teamet som er en del av Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, her bare kalt Akutt-teamet, består i dag av 13 fagpersoner med ulik fagbakgrunn. Akutt-teamet har som målsetning å bistå pasienter og deres private og profesjonelle nettverk i akutte psykiske kriser. Det tilstreber å mobilisere de kriserammedes egne ressurser, slik at de kan finne måter å håndtere problemene på som blir mest hensiktsmessig for dem. Prinsippene2 er:

  • Rask hjelp, helst innen 24 timer – Tilgjen- gelig på calling fra 08–21.30 hverdager og 14–21.30 lørdager.

  • Fleksibilitet med hensyn til hvor, når og hvem vi møter.

  • Kontinuitet og ansvar – Den som får hen- vendelsen følger opp til evt. annet er avtalt.

  • Relasjons og nettverksorientert tilnærming.

  • Toleranse for usikkerhet – Skape nok trygghet, men unngå unødig raske avgjø- relser.

  • Dialogisk samtaleform, inkludert reflekterende samtaler.

Når noen er i krise er det fordi deres vante mestringsmåter ikke strekker til i den situasjonen de er kommet. Man mister lett over- sikten og muligheten til å tenke klart. Også

de nærstående personer er ofte rammet av krisen og kan trenge hjelp. Spesielt når en person er blitt psykotisk, blir omgivelsene ofte redd og ønsker at noe gjøres raskt. Det kan føre til tiltak som kan bli et overgrep mot personen det handles overfor. Det er derfor viktig å komme inn i saken raskt, men på en best mulig måte. I Akutt-teamet tar vi utgangspunkt i den som har ønsket vår bistand. Hvordan opplever han/hun situasjonen? Hvem er involvert? Vi tilbyr oss å møte der det passer best for de som søker hjelp.

Nettverksmøtets karakter

Det er ønskelig at flest mulig av de involverte parter er med i fra første møte, og vi oppfordrer til at de inviteres med som kan være til hjelp for å utforske situasjonen og finne akseptable løsninger på kortere og lengre sikt. Fra Akutt-teamets side prøver vi å være minst to personer. Det hjelper oss bedre til å holde oversikt i en vanskelig situasjon, bedrer kontinuiteten, styrker evnen til å lytte til og se flere perspektiver. I samtalen prøver vi å ta hensyn til alle involvertes behov. Hvem klarer å være tilstede, hvem kan snakke sammen og hvem vil bare lytte? Det er viktig at alle stemmer blir hørt og respektert, også psykotiske eller tause stemmer. Vi tilstreber å finne et felles eller delbart utrykk for opplevelsene, og unngår ferdiglagde definisjoner. Den forståelsen som skapes er ikke først og fremst for at fagfolkene skal handle, men en hjelp for de involverte til å finne veier videre. Det er viktig å gi de kriserammede nok støtte, men ikke ta over det som de kan klare selv. Da risikerer vi å svekke deres handlekraft. De tiltak som drøftes frem, bør være bra for dem som er berørt. Det kan selvsagt være interessemotsetninger i kriser, men det prøver vi å snakke åpent om, eventuelt lage kompromisser. Familiene skal leve videre med løsningene. Det er derfor viktig å bruke nok tid. Vi tilstreber å møtes så ofte og så lenge som de berørte parter trenger det.

Reflekterende samtaler

Som et hjelpemiddel bruker vi reflekterende samtaler (Andersen, 1996; Eliassen & Seikkula, 2006). Vi organiserer det vanligvis slik at en snakker med de hjelpsøkende, mens de andre lytter. Når samtalen har gått en stund, spør den som fører samtalen med kli- entene, om de har lyst til å høre hva de som har lyttet har tenkt på. Det vil de som regel. Disse personer snakker da sammen om de ord og uttalelser som har berørt dem i samtalen. Vi tilstreber en positiv formulering av det som er blitt sagt, og prøver å unngå fortolkning eller sterke meninger, som kan være defi- nerende eller invaderende. Deretter får de som først snakket sammen mulighet til å kommentere det de har hørt. Slike reflekterende samtaler gir ofte de hjelpsøkende en god opplevelse av å ha blitt hørt. Det kan styrke selvfølelsen og synes å stimulere den indre dialogen og dermed deres mulighet til å finne egne løsninger.

Kan behandling skade?

Min erfaring er at arbeidet i Akutt-teamet gir oss langt bedre muligheter til å møte de som søker hjelp på en åpen, demokratisk måte, men faren for å krenke og skade blir ikke borte. For å finne mer ut av hva som kan være til hjelp når noen blir akutt psykotisk, har jeg i et forskningsprosjekt spurt 9 personer som hadde hatt en eller flere psykotiske perioder. Jeg spurte hvordan de opplevde situasjonen, hva som kunne være til hjelp og hva som kunne gjøre situasjonen vanskeligere.3

Kan samtaler skade?

«Stemning, væremåte og handlinger fungerer som en type sammenhengende kommunikasjon som under gode omstendigheter formidler trygghet og aksept. Hvis den psykotiske blir tatt vare på, på en god måte er det en overbevisende måte og fortelle pasienten at hun/han har egenverdi.» (Informant)

Informanten beskrev det positive ved å være i et fellesskap, men advarte mot «logiske» samtaler som hun opplevde var slitsomt i en akutt psykotisk tilstand.

«En psykiater begynte engang en type «forhør» mens jeg var psykotisk, det var enda verre. Den smule evne jeg hadde til samtale, ble tråkket flat som en plante, og jeg følte meg dyttet utfor stupet, og falt ned i et tankemessig kaos»

Hva er en god, helsebringende samtaleform, og hva slags samtaler kan være skadelig? Dette har opptatt meg mye, siden samtalen er et av de viktigste redskaper i psykisk helsevern. Samtale er både et tilbud og en intervenering. Mange filosofer har beskjeftiget seg med betydningen av kommunikasjonens omfattende funksjoner. Gjennom kommunikasjon informerer vi hverandre, vi uttrykker oss og vi deltar i et kommunikativt fellesskap (Taylor, 1985). I tillegg til den gjensidige informasjonen, har kommunikasjon derfor en viktig eksistensiell funksjon. Vår mulighet til å bli et «selv», er avhengig av at vi blir sett og få respons på oss selv. Det er vesentlig i vårt første leveår (Øvreeide & Hafstad, 1996), men også når vår selvopplevelse blir satt på prøve som ved alvorlige kriser. Filosof Paul Ricoeur mener kommunikasjon er nødvendig for vår eksistens (Kristensson, 1994; Ricoeur, 1999). I kriser mister vi lett oversik- ten og den reflekterende posisjon hvor vi kan se oss selv og våre muligheter. Spesielt kan det være uttalt i psykotiske kriser. Tilstedeværelse i et kommunikativt fellesskap blir derfor viktig i kriser for å gjenopprette et sosialt, reflektert selvbilde. Ved å uttrykke oss, bli tatt imot og respondert på, kan vi få tilbake et bilde av oss selv. Gjennom kommunikasjon kan vi også bli krenket, invadert eller oversett. Det bildet vi da får av oss selv, kan gjøre situasjonen verre. Det er derfor forståelig om de som befinner seg i alvorlige krise, er redd for kommunikasjon. Samtale- formen er et etisk ansvar, som krever ekstra følsomhet når vi bruker kommunikasjon som et redskap i kriser. Er vi som fagfolk opptatt av å ta imot den andre med undring og respekt? Er vi interessert i det som personen overfor oss ønsker å uttrykke, også når det virker uforståelig, eller er vi mer opptatt av å forklare og fremme våre egne forståelser og løsninger?

Filosof Hjørdis Nerheim skriver:

«Hvis kommunikasjon ikke skal degenerere til formynderi, må forståelsen skje på den Andres egne premisser. I denne holdningen ligger det allerede en etikk innebygget, et krav om anerkjennelse av den Andre som medmenneske» (1991, s. 107).

I et psykiatrisk intervju blir pasienten objekt for vår undersøkelse. Selv om det er en samtale, har den en monologisk form, fordi den ene parten styrer hva som er målsetningen med samtalen. En annen samtaleform er den dialogiske (Buber, 1947; Bakhtin, 1981; Shotter, 1993). Det er en handling mellom subjekter der samtalepartnere er likeverdige.

Alle har rett til å fremme det som er viktig for personen. Et utsagn lyttes til, og gjensvaret skapes ut ifra det som ble sagt. Også et «symptom» eller taushet kan være en stemme som skal høres og respekteres. Utfallet av samtalen er ikke gitt, men skapes i samtalen. En dialog er derfor en skapende prosess, der deltakerne er gjensidige subjekter. Dialogen slik den beskrives av Bakhtin, kjennetegnes også ved at det er rom for flerstemthet. Livet kan oppleves og forstås på mange måter. Forskning i Finland har vist at der utfallet ble best, har de lykkes med en dialogisk samtaleform, og de hjelpsøkendes innspill har vært førende (Seikkula, 2002).

Kan innleggelse skade?

«Det opplevdes jo som straff. Straffesystemet i Norge er slik at du blir låst inne hvis du gjør noe galt, og du skal jo ikke straffe en som er psykotisk! Da har du ikke gjort noe galt! Når man blir psykotisk, for meg har det alltid vært forbundet med frykt og angst, og når jeg da skal få straff oppå, i tillegg – ! Jeg hadde jo en vag følelse av at det var Gud som straffet meg, og så fikk jeg liksom straff i tillegg av det jordiske med å bli låst inne og holdt fast. Det har vært en forferdelig tilleggsbelastning.» (Informant)

En annen informant formulerte det slik:

«I institusjonen får den psykiatriske pasienten mye godt rollen som «den innsatte». Ens frihet og voksenmyndighet er på andres hender. Enten en lever på fami- liens nåde eller er fanget i en sykehuskorridor der fremmede, vilkårlige mennesker har nøklene, er det en grunnleggende, – også som biologisk opplevelse, farlig og utrygg situasjon.»

I løpet av 1960 og 1970 tallet ble fagfolk i økende grad oppmerksom på institusjonenes skadevirkninger (Goffman, 1961; Løchen, 1976). Tvagsinnleggelse og innelåsing er en krenkelse av de individuelle menneskerettigheter, som også gjelder pasienter i psykisk helsevern. Det bør derfor bare brukes i nødstilfelle. Krenkelser kan skape psykiske lidelser. Nye krenkelser kan derfor forsterke problemene og føre til økt aggresjon, passivitet eller depresjon. Selv ved en frivillig innleggelse, er makten ulikt fordelt. De ansatte har nøkler, bestemmer og bestyrer regler og rutiner. De har definisjonsmakten ved å sette diagnoser og styrer behandlingen. Innleggelser kan øke stigmatiseringen og gjøre det vanskeligere å komme seg etter en krise.

I Akutt-teamet prøver vi å unngå innleggelser, spesielt hvis den det er mest bekymring for, ikke har vært innlagt før. Selv psykotiske kriser kan gå over uten innleggelse, når de berørte blir trygge. Det kan skje gjennom hyppige samtaler med fagfolk, men det hender at innleggelse ikke er til å unngå. Akutt-teamet har da samarbeid med en akuttpost og kan også legge inn ved en åpen døgnavdeling. Alle frivillige innleggelser på dagtid går gjennom Akutt-teamet, som vurderer behovet og drøfter alternativer med de berørte. Ved innleggelse går de som har vært involvert i samtalen, oftest inn som en del av behandlingsteamet ved posten mens pasienten er innlagt. Slik prøver vi å ivareta kontinuiteten og den forståelsen som er skapt i samtalene. Pos- tene vi samarbeider med, tilstreber også en dialogisk samtaleform og har som målsetning at alle viktige samtaler om pasienten skal skje sammen med pasienten.

En kritisk holdning til innleggelse kan medføre at vi bruker innleggelse for lite. Personer

som ikke selv søker hjelp, kan bli gående for lenge uten å bli ivaretatt. Noen pasienter ønsker også selv innleggelse. Selv om lange innleggelser lett virker passiviserende, kan også innleggelser være aktiverende og få personer ut av en sosial isolasjon. Det er derfor viktig å ikke ri kjepphester, men være åpen for hva som kan være best for den enkelte person.

Kan medisiner skade?

«Jeg sa til han, så innstendig,[…] at jeg trengte bare en bitte liten pille. Jeg tåler ikke så mye medisin, jeg får veldig fort bivirkninger av all slags medisin. Jeg må ha en bitte, bitte liten pille, i bitte, bitte små dosering, ellers kommer du til å kaste meg utfor et veldig stup» (Informant)

En annen informant sa:

«Dette er altså den arbeidsprosessen som kan kalles gjenoppretting. Den må utfø- res av den som har vært psykotisk selv. Jo lengre tid en har vært psykotisk, jo mer har en å bearbeide av dårlige minner, både reelle og hallusinerte. Det er her jeg tror medisinen utgjør – i beste fall – en bjørnetjeneste. For det er nødvendig å komme fort tilbake til en mest mulig fleksibel tenkemåte, men med medisin er en for sløvet.»

Det er kjent at alle medisiner som brukes mot psykiske lidelser har bivirkninger. De vanligste er vektøkning, passivitet, økt uro, økt aggresjon eller avhengighet. Medisinene demper følelsene. Noen demper også tankevirk- somheten. Jo større doser som brukes, desto kraftigere blir skadevirkningene. Medisiner kan gjøre det vanskeligere å finne tilbake til sin normale situasjon etter en alvorlig krise.

I Akutt-teamet er vi derfor varsom med bruk av medisiner, men drøfter det med de berørte parter når det er aktuelt. Det er viktig at de som er rammet av krisen får sove, og at man får dempet kraftig angst. Vi er tilbakehol- dende med langtidsvirkende medisiner, spesielt i startfasen, da vår erfaring er at også psykotiske kriser kan gå over når angsten dempes og samtalen kommer i gang. En del pasienter opplever at medisiner kan hjelpe dem, men mange har sagt at medisinene har gjort det tyngre for dem. Bruk av medisiner mot psykiske lidelser, spesielt tvangsmedisinering er derfor et av de vanskeligste dilemma for meg som psykiater.

Kan diagnostisering skade?

«For å sette en diagnose på noen, det er en skummel affære, for da er vi tilbake til det at du ordner et bilde for noen andre, hvordan de skal se på personene. Og hvis du setter en diagnose på meg og jeg går til legen borte i gangen her, og han leser i papirene at jeg har den diagnosen, så kan jeg si rimelig mye, ja nesten hva som helst, og han vil ikke tro på meg, at jeg ikke har det, for det er en lege som har satt det på.» (Informant)

Og senere i intervjuet:

«Der hvor en lege går inn og sier at han vet bedre enn den personen som han vet noe om, da blir det skummelt. For å si det sånn, uansett hvor lenge du har kjent meg, hvis du har kjent meg opp igjennom hele livet mitt, så kjenner du meg kanskje ikke bedre enn jeg kjenner meg sjøl. Så i det sekundet du sier at du vet noe bedre, det kan være hva som helst, da blir det skummelt, for da blir jeg å føle at jeg mister en del av den kontrollen

som jeg er avhengig av å ha. For vi er alle mennesker avhengig av en form for kontroll.»

En annen informant brukte begrepet «kolonialisering» om sykehussystemet måter å møte pasientene og underlegge dem sine språklige begreper. Han sa videre:

«Det er at man adopterer terminologien til psykiatrien og bruker den om seg sjøl og definerer seg sjøl som en diagnose, bruker diagnosestemplet på seg sjøl og tenker om seg sjøl at «ok, jeg er schizo- fren, jeg er manisk-depressiv, jeg er borderline», at man kjøper det stemplet der, det desavuerer ens menneskelighet. En blir gjort til et objekt, ikke til et subjekt. En blir gjort til en ting, og det er jævlig.»

En tredje person sa at diagnostisering og medisinering vil kunne frata henne den driv- kraften og motivasjonen som trenges for å komme seg etter en psykotisk tilstand. Psyko- log og tidligere pasient Patricia Deegan beskriver virkningen av å få diagnosen «kronisk schizofreni»:

«Jeg begynte å gjennomgå den radikale dehumaniserende og devaluerende for- andringen fra å være en person til å være en sykdom» (2000, s. 96).

I det offentlig styrte helsevesen er vi pålagt å sette diagnoser på pasientene. Det oppfattes av mange som en forutsetning for riktig behandling, men det er også betenkeligheter og svakheter ved diagnosesetting. Diagnoser er konstruert av forskere for å bedre kom- munikasjonen mellom dem. Dens hensikt er å si noe om årsak, prognose og behandling (Jablensky & Kendell, 2002). Det gjør det i liten grad ved psykiske lidelser. Diagnostisering av psykiske lidelser bygger ikke på objektive fenomener, men på en objektivering av menneskers uttrykte tanker, følelser og handlinger. En diagnose er et øyeblikksbilde (forordet til ICD-10, WHO, 1992). Men det er et øyeblikksbilde som fryses, og som lett blir knyttet til personen som en egenskap, en identitet. Når forståelsen foregår på det medisinske systemets premisser, gjør det pasienten til passiv mottager for psy- kiatriens definisjoner. De blir objekt for vår forståelse og behandling. Det blir ekstra alvorlig, fordi en rekke undersøkelser viser at personers mulighet til å mobilisere sine egne ressurser, å være subjekt i eget liv, er avgjørende for å komme seg etter alvorlige psykiske lidelser (Deegan, 1988; Davidson & Strauss, 1992; Davidson, 2003; Borg & Topor, 2003; Topor 2004).

Filosof Hans Skjervheim problematiserer den objektiveringen av mennesker som psykologer og sosiologer foretar:

«(V)ed å objektivera den andre går ein til åtak på den andre sin fridom. Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd. På denne måta kan ein skaffa seg herredøme over den andre» (1976, s. 75).

Filosof Emmanuel Lévinas (1995) betegner det som vold hvis vi tror vi vet noe på vegne av andre. Han fremhever respekten for den Andres Annerledeshet som en nødvendig etisk grunnholdning. Den undertrykkingen vi utsetter andre for, kan være vanskelig for oss å se. Derimot vil den som blir objektivert og derved mister sin frihet, kjenne effekten. Det er vårt ansvar når vi objektiverer et annet menneske, i stedet for å møte det med respektfull undring.

Sluttbemerkinger

Jeg opplever at for meg, innenfor arbeidet i Akutt-teamet, er den største utfordringen å legge til rette for og være i en dialogisk samtaleform. Mine mangeårige, tillærte forståelser har lett for å komme i veien for den åpne lyttingen. Mitt behov for å hjelpe, for å være handlekraftig, kan lett kvele de hjelpsøkendes egne, famlende ressurser. Selv om arbeidet i Akutt-teamet oppleves meningsfylt for oss som arbeider der, og vi prøver å møte alle åpent, ut ifra deres behov, trenger vi kontinuerlig å utfordre våre egne forforståelser og modeller.

Noe av det jeg selv synes jeg har lært mest av, er å høre erfaringer til dem som har vært pasienter i helsevesenet. I vår søken etter å utvikle et bedre psykisk helseverntilbud, må deres erfaringer være en viktig veileder. Vi må tåle å se når vi gjør noe som skader og gjøre alt for å rette det opp. Da tror jeg vi er på rett vei.

Noter

1 Utdanningen kalles i dag: «Vidreutdanning i rela-sjons- og nettverksarbeid», og er i regi av Universitetet i Tromsø.

2 Prinsippene er hentet fra arbeidet i Torneå og deres arbeidsform: Åpne samtaler i nettverk.

3 Utsagn fra forskningsprosjektet refereres (Informant). Hele undersøkelsen er ikke offentlig publisert, men studien er godkjent i Regional etisk komité, og prinsippene for informert samtykke og konfidensialitet er fulgt.

Litteratur

Alanen, Y. O., Lehtinen, K., Räkköläinen, V., & Aaltonen, J. (1991). Need-adapted treatment of new schizophrenic patients: experiences and results of the Turku Project. Acta Psychiatrica Scandinavia, 83(5), 363– 372.

Alvisi, M., Serra, P., & Tranchina, P. (1976). Kampen for en demokratisk psykiatri. I S. Haugsgjerd, & F. Engelstad F (Eds.), Seks samtaler om psykiatri. Oslo: Pax forlag.

Andersen, T. (1996). Reflekterende processer, samtaler og samtaler om samtaler. København: Dansk psykologisk Forlag.

Austerheim, L. (1999). Møte med psykiatrien. Oslo: Samlaget.

Bakhtin, M. (1981). The dialogic imagination. Four essays. Austin: Texas University Press.

Basaglia, F. (1987). Psychiatry inside out – Selected writing of Franco Basaglia. New York: Columbia University Press.

Borg, M., & Topor, A. (2003). Virksomme relasjoner. Oslo: Kommuneforlaget.

Buber, M. (1947). Between man and man. London: Routledge & Kegan Paul.

Davidson, L. (2003). Living outside mental illness, qualitative studies of recovery in schizophrenia. New York: New York University Press.

Davidson, L., & Strauss, J. S. (1992). Sense of self in recovery from severe mental illness. British Journal of Medical Psychology, 65(2), 131-145.

Deegan, P. (1988). Recovery: Lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal 11(4), 11– 19.

Deegan, P. (2000). Hvordan vinne tilbake egenverdet etter å ha fått en diagnose? Dialog(2-3), 96–103.

Eliassen, H., & Seikkula, J. (2006). Reflekterende prosesser i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Falloon, I. R. H. (1992). Early intervention for first episodes of schizophrenia: A preliminary exploration. Psychiatry, 55, 4-15.

Gjertzen, A. R. (2007). Arbeid som identitetsskapende prosess under en psykisk krise. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 4(3), 272–282.

Goffman, E. (1961). Asylums – Essays on the social situation of mental patients and other inmates. New York: Doubleday & Co.

Jablensky, A., & Kendell, R. E. (2002). Criteria for assessing a classification in psychiatry. I M. Maj, W. Gaebel, J. J. Lopez-Ibor, & N. Sartorius (Eds.), Psychiatric Diagnosis and Classification (1–24). Chichester: John Wiley & Sons.

Kolberg, C. (1981). Skisser fra Demokratisk psykiatri: Trieste – Venezia – Arezzo. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 27(101), III–XIX.

Kolberg, C. (1999). Lite psykoseteam på terskelen til større akutt-team. Beretning fra psykoseteamet i Tromsø. Dialog (2), 29–32.

Kristensson, B. U. (1994). Kommunikasjon på bristningsgränsen, Paul Ricoeur. Stockholm: Brutus Östlings bokförlag.

Lévinas, E., & Nemo, P. (1995). Etik og uendelighed. København: Hans Reitzels forlag.

Løchen, Y. (1976). Idealer og realiteter i et psykiatrisk syke hus. Oslo: Universitetsforlaget.

Nerheim, H. (1991). Den etiske grunnerfaring. Oslo: Universitetsforlaget.

Ricoeur, P. (1999). Eksistens og hermeneutikk. Oslo: Aschehoug & Co.

Seikkula, J. (2000). Åpne samtaler. Oslo: Tano Aschehoug.

Seikkula, J. (2002). Open Dialogues with good and poor outcomes for psychotic crises. Journal of Marital end Family Therapy, 28(3), 263–274.

Seikkula, J., & Arnkil, T. (2007). Nettverksdialoger, Oslo: Universitetsforlaget.

Shotter, J. (1993). Cultural politics of everyday life. Buckingham: Open University Press.

Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar. Oslo: Aschehoug forlag.

Taylor, C. (1985). Human agency and language. Philosophical Paper: Vol. 1. New York: Cambridge University Press.

Thune, G. H. (2008). Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Oslo: Abstrakt forlag.

Thune, M. (2004). Jeg har en drøm. Oslo: Lanser forlag.

Topor, A. (2004). Vad hjälper? Stockholm: Natur och Kultur.

Vaaland, T. Ø. (2007). Brev til en minister. Oslo: Gyldendal Akademisk.

World Health Organization (1992). The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders: Clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva: WHO.

Øvreeide, H., & Hafstad, R. (1996). Systemterapeutisk arbeid som utviklingsstøttende dialog. I Reichelt Sissel & Haavind Hanne (Eds.), Aktiv psykoterapi (120–146). Oslo: Gyldendal.

Summary

Christiane Kolberg

Can we Avoid Mental Health Care Hurting More than it Helps?

The article describes some of the dilemmas of mental health care, risks associated with communication, hospitalisation, medication and diagnosis, using patients' experiences, philosophy and reflection as well as the author's own experiences and reflections. It describes the work of an acute team in the Tromsø region in their attempt to implement a dialogical and network-based approach to people in crisis.