Denne artikkelen belyser hva som kjennetegner god hjelp i et brukerperspektiv og hva hindrer eller bidrar til slik hjelp. Datamaterialet består av sitater fra åpne, individuelle intervjuer med to personer som har en alvorlig psykisk lidelse. Informantene beskriver at drømmehjelpa kjennetegnes ved at den er basert på samarbeid mellom fagfolkene og brukerne, er lett tilgjengelig og ubyråkratisk. Det er vesentlig å oppleve at fagfolk, familie og venner bryr seg. En relasjon over tid mellom bruker og én fagperson viser seg å ha positiv betydning for våre informanter, noe som støttes av andre undersøkelser. For at individuell plan skal fungere, må brukerne få tilpasset informasjon om sine rettigheter.

Innledning

Etter mange år med Opptrappingsplan gjenstår det fortsatt mye når det gjelder kvaliteten på hjelpen (Norges forskningsråd, 2009; Pedersen, 2007; Ramsdal, 2004; Rogan, 2004). En sentral svakhet er mangelen på helhet og kontinuitet i tjenestetilbudet, særlig til personer som har behov for sammensatte tjenester (Stortingsproposisjon nr. 1, 2005; Sverdrup et al., 2005). Samarbeidet er styrket, men det gjenstår fortsatt mye både internt i kommunene og mellom kommunene og spesi- alisthelsetjenesten (Norges forskningsråd, 2009). Brukere og pårørende mener de har for liten innflytelse på behandlingen og at kommunene og distriktspsykiatriske sentra (DPS) ikke samordner tjenestene godt nok (Norges forskningsråd, 2004; NOU, 2005; Sosial – og helsedirektoratet, 2003; Stortingsproposisjon 1, 2005; Sverdrup et al., 2005).

Større innflytelse for brukerne og anerkjennelse av deres kunnskap har gitt oss nye svar på hva som er hjelpsomt (Nyttingnes & Skjerve, 2005; Johansson & Eklund, 2003). I denne artikkelen vil vi belyse hva som kjennetegner god hjelp og hva hindrer eller bidrar til god kvalitet på slik hjelp gjennom «stemmene» til to brukere. Dataene er samlet inn som en del av et prosjekt i regi av Høgskolen i Sør – Trøndelag.1

Gjennomføring av undersøkelsen

Dataene ble samlet inn gjennom åpne, individuelle intervjuer våren 2007 (Dalen, 2004). Informantene ble trukket ut gjennom strategisk utvelging. Et av kriteriene2 var at de på intervjutidspunktet mottok tjenester fra både spesialisthelsetjeneste og på kommunalt nivå i en landkommuneregion i Midt – Norge (Jacobsen, 2005). Selve intervjuinga var basert på en intervjuguide som hadde en oversikt over temaer vi ønsket å belyse med noen få underspørsmål til hvert tema3 (Dalen, 2004). Hovedtemaet var brukernes hverdagsliv og erfaringer med den offentlige hjelpen. Informantene fortalte om hvem de mottar hjelp fra når livet oppleves som vanskelig,

hvordan de opplever denne hjelpen og hva det er som hjelper.

Med utgangspunkt i råmaterialet fra intervju- ene har vi lett etter mønstre som igjen har dannet grunnlag for meningsfylte kategorier. Rådata ble delt opp i enkeltdeler for å se dem i lys av helheten. Deretter ble helheten sett i lys av delene, og slik fortsatte vi til analysen var gjennomført (Jacobsen, 2005). De mest relevante sitatene i forhold til problemstillingen ble plukket ut og fordelt i kategorier (Kvale, 1996). For å styrke analysens validitet har flere i prosjektgruppa lest gjennom råmaterialet og ulike utkast til presentasjon. Det hadde styrket validiteten ytterligere at informantene hadde lest og kommentert rådata og forelø- pige utkast til analyse, men av praktiske grunner har det vært vanskelig å gjennomføre.

Det er vanskelig å overføre funnene til å gjelde for flere da dataene kun representerer to informanter. Imidlertid kan informantenes sitater gi oss en unik innsikt og forståelse av hvordan de opplever hjelpen (Jacobsen, 2005). De har begge lang erfaring som brukere av tjenester i det psykiske helsevernet og det kommunale psykiske helsearbeidet. I dis- kusjonsdelen vil vi sammenholde våre funn med funn fra andre relevante undersøkelser.

Men først vil vi presentere informantene og deres erfaringer.

Presentasjon av informantene

Informantene har fått fiktive navn og alder, og enkelte opplysninger rundt deres person er endret for å sikre anonymitet.

«Roar»

Roar på 50 år bor alene og har lite kontakt med nær familie, men har noen få venner.

Han har hatt psykiske problemer siden 1970-tallet. Roar har høyere utdanning, men har aldri vært i arbeid innenfor sitt fagområde på grunn av den psykiske helsen. I flere år har han jobbet i en vernet bedrift og trives godt med det. Hans tjenestetilbud består av hjemmebesøk av en fast psykiatrisk sykepleier hver 14. dag. En gang i uka går han til fysioterapeut og han har jevnlig kontakt med fastlege. På DPS’et er det en psykiatrisk sykepleier som er kontakten hans. Roar har individuell plan og en ansvarsgruppe der alle involverte parter deltar, unntatt den psykiatriske sykepleieren fra DPS’et. Det har vært lite utskifting av fagpersonene i gruppa.

«Kristin»

Kristin på 30 år bor sammen med sin samboer. Hun har lite kontakt med nær familie, og har også sjeldnere kontakt med venner etter at hun fikk psykiske problemer. De psykiske problemene oppsto for omtrent sju år siden, og på grunn av disse har Kristin nå vært sykemeldt i ett år. Av tjenestetilbud har hun gruppe- og individualsamtaler med psykiatrisk sykepleier på DPS og individuelle samtaler med kommunal psykiatrisk sykepleier. Hun følges også opp av fastlege og mottar tjenester fra NAV. Kristin har verken individuell plan eller ansvarsgruppe.

Hva forteller informantene? Drømmehjelpa

Roar har vært i systemet en stund og har vært innlagt på flere store institusjoner. På spørsmål om hva som ville være drømmehjelpa svarer han:

«Det må være å bli helt uavhengig av psykiatrien, men det blir det ikke til enda. Jeg har ikke noe å utsette på hjelpen jeg mottar. Jeg blir tatt med på råd

og føler meg ikke overkjørt. Det var noe annet på 80-tallet. Da var jeg sur da.»

Videre sier Roar:

«Det er veldig godt når jeg opplever at folk bryr seg. Det er høydepunktet på dagen når noen ringer. Da føler jeg at dem bryr seg».

Kristin forteller at det som hjelper henne når hun har det som vanskeligst er å få snakke med den psykiatriske sykepleieren på DPS’et. Videre er det en stor hjelp at samboer og venner støtter henne og er der for henne selv om hun sliter.

På spørsmål om hva som ville vært drømmehjelpa svarer Kristin:

«Ofte har jeg kunnet tenkt meg en plass der det hadde gått an være en natt eller to, et sted der man ikke hadde fått stempelet at man har vært innlagt. Det trenger ikke være det helt store tilbudet med matoppdekning og så forferdelig mange som jobber. Men at du kunne kommet dit og fått slappet av rett og slett. Det hadde vært et kjempesteg for meg det å skulle gå fra det å gå og få terapi en time eller to i uka til det å være innlagt, så det har vært kjempevanskelig for meg. «

I tillegg ønsker Kristin seg mer fleksible hjelpere:

«Jeg ønsker meg folk som er åpne for nye impulser i den bransjen, altså som ikke er sånn at sånn og sånn skal det gjøres.»

Roar har gode erfaringer med at den psykiatriske sykepleieren i kommunen kommer hjem til han hver 14. dag. Kristin kunne også tenkt seg mer mobile psykiatriske sykepleiere:

«Det er nok en del som kan det, men at det hadde vært mer vanlig. At det hadde vært like vanlig som at jeg skal reise til dem.»

Kristin sliter med et stort søvnbehov, og hun kunne derfor ønsket seg mer tjenester på kveldstid:

«Det er kanskje på ettermiddagen og kvelden jeg fungerer aller best. Da er jeg våken og føler selv at jeg fungerer best.»

Roar har en opplevelse av fleksible tjenester:

«Det er en veldig trygghet at jeg kan få tak i noen på DPS’et hele døgnet. De har ledige rom stående så hvis jeg ønsker det kan jeg bli lagt inn på dagen.»

For å få bedre hjelp tror Kristin at fastlegens rolle er av stor betydning:

«Det er fastlegen jeg føler er den viktigste brikken her, det er så viktig å ha han på sin side. Fordi han har så mye makt i forhold til alle andre som er inne i bildet, f.eks NAV. For hvis han ikke er overbevist om at jeg faktisk er syk så tror ikke NAV heller det, og da får ikke jeg noen hjelp.»

Samarbeid med fagfolk

For Roar handler samarbeid mye om å kunne være med å avgjøre når han skal legges inn på DPS’et.

«Jeg samarbeider med dem når jeg bestemmer meg for å reise. Det blir ca en gang i måneden, og en uke av gangen.»

Kristin har mer blandete erfaringer når det gjelder muligheten til å medvirke. I positiv retning trekker hun fram et konkret samarbeid med fastlegen:

«Men så var det jo jeg selv som kom på at jeg kanskje skulle prøve medisin, for det hadde jeg jo ikke. Og da sa fastlegen min at; Ja, du skal få medisin, men jeg vil at du skal ha noen å prate med i tillegg.»

Utover dette ene eksemplet opplever Kristin at hun i svært liten grad får medvirke i sin behandling. Hun sier:

«Jeg har jo gått til fastlegen og sagt at jeg tror jeg må ha en sykmelding. Det er vel der jeg har vært med og bestemt. Men siden så har jeg vel på et vis vært underlagt deres forgodtbefinnende.»

Hun forteller flere ganger under intervjuet at det er hun selv som må ta seg sammen for at hun skal få medvirke og for at de involverte fagpersoner skal samarbeide.

Individuell plan

Om individuell plan sier Roar:

«Det ble laget en individuell plan, men jeg husker så lite av den. Hvor bra oppfulgt den ble, vet jeg ikke. Den har gått i glemmeboka. Den er et par år gammel.»

Om samarbeid mellom kommune og DPS sier han:

«De samarbeider til en viss grad. De har nå kontakt med hverandre. Når jeg er på DPS’et er jeg overlatt til dem og når jeg er hjemme er jeg overlatt til den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Ikke noe problem det.»

Kristin har ikke individuell plan og har dette å si om saken:

«Jeg er en sånn person som er litt taslete i forhold til sånn og gå og mase på folk og si at nå må det skje. De fleste er jo travel og har mer enn nok, og er ikke innstilt på å huke tak i folk og sånne ting.»

Videre sier Kristin:

«En ting som jeg savner veldig er informasjon. Det burde være en side på internett eller en brosjyre med hovedpunkter der man kunne få henvisninger videre til viktig informasjon.»

Kontinuitet og relasjon

Kristin forteller om et eksempel på manglende kontinuitet:

«Den fastlegen jeg hadde før var en kvinne, hun likte jeg kjempegodt. Så ble hun selvsagt gravid, og gikk ut i permisjon. Og så fikk jeg den slabbedasken som vikar, ikke sant, og jeg tenkte at: Ok, et år skal jeg holde ut med han. Men så viste det seg at hun kommer ikke tilbake. Og så sluttet vikaren også innen året var omme. Og da måtte jeg reise litt hit og dit i påvente av at det skulle bli ansatt en ny lege. Det går ikke. Jeg må ha noe fast å forholde meg til. Det hadde vært greit hvis jeg hadde hatt en halsbe- tennelse en gang i året. Nei, jeg må ha litt kontinuitet og trygghet.»

Kristin og Roar trekker fram den gode rela- sjonen gang på gang når de snakker om hjelpen

de mottar. Kristin snakker om den psykiatriske sykepleieren på DPS’et som den personen som hjelper henne mest. Kristin forklarer:

«Hun er jo helt fenomenal. Hun er ei kjempedame. Og jeg har vært innom flere på min vei oppigjennom, og jeg kan ikke si at de er dårlige, men hun har jeg et kjempegodt forhold til. Hun vekker sånn tillit, hun er enkel å prate med, hun forstår, hun vet veldig mye.»

Roar har også en hjelper som han har et godt forhold til. Det er den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Slik framstiller Roar henne:

«Hun bryr seg hun. Hun er flink. Hun viser interesse og hun viser forståelse for sykdommen og for plagene mine. Og hun gir positive tilbakemeldinger.»

Drøfting

Innledningsvis stilte vi spørsmålet om drømmehjelpa finnes. Gjennom «stemmene» til to brukere har vi nå hørt hva som kan oppleves som god og mindre god hjelp. Nå vil vi diskutere nærmere hva som kjennetegner god hjelp og hva som hindrer eller bidrar til god kvalitet på hjelpen. Aller først vil vi se på individuell plan som verktøy for å oppnå dette.

Kan individuell plan være nøkkelen til oppnåelse av drømmehjelpa?

Det er lagt stor vekt på bruk av individuell plan som virkemiddel for å lykkes med brukermedvirkning og samarbeid i det psykiske helsearbeidet. Rent praktisk har verken Roar eller Kristin individuell plan. I en statusrapport (Myrvold, 2006) fant man at individuell plan ikke ble benyttet i den grad man ønsket4.

En del av årsaken så ut til å være manglende ansvarsdeling mellom ulike instanser.

Hva er så grunnen til at kommuner og spesialisthelsetjeneste ikke har klart å gjennomføre bruken av individuell plan når de har hatt over åtte år på seg? Myrvold (2006) trekker fram manglende systematisering og erfaring med individuelle planer som årsak. I en annen rapport hevder Helgesen (2006) at kommunale reorganiseringer er en del av årsaken. Ansvaret for individuell plan er ikke forankret på ett nivå, samtidig som det er et arbeidskrevende redskap. I tillegg er det vanskelig å motivere brukere til å se behovet for individuell plan (Helgesen, 2006).

Det vil i mange tilfeller kreves mer enn motivasjon for å komme i gang med planarbeidet. Lidal og Røhme (2006) argumenterer for å tilrettelegge prosessen rundt individuell plan slik at brukerne kan delta så langt de er i stand til det. Dette gjelder praktisk tilrettelegging og hensynet til at brukere i perioder ikke er i stand til å delta så aktivt som ønskelig (Lidal & Røhme, 2006). Erfaringer fra et prosjekt i Rogaland viser at individuell plan kan bidra til terapeutiske effekter hos brukerne som bedre selvtillit, større tro på egne ressurser og håp om bedring. En slik effekt forutsetter at hjelperne tar brukerne på alvor og samarbeider med dem (Trefjord et al., 2004).

Brukere må få tilpasset informasjon om hva individuell plan innebærer for å kunne ta et reelt valg (Sosial- og helsedirektoratet, 2005). For å oppnå en tilfredsstillende bruk av verktøyet må bruker bli tatt med i avgjørelser hele veien (Helgesen, 2006), ikke bare når det gjelder tiltak eller en liten del som f.eks å beskrive seg selv, eller sette opp hovedmål.

Det er ikke nødvendigvis iverksetting av individuell plan som er løsningen for å oppnå drømmehjelpa. Det finnes andre metoder og modeller for samarbeid og brukermedvirkning, for eksempel «KPA-modellen» (Koordinering av psykososialt arbeid) (de Vibe, 2000; Pedersen et al., 1998) og «Teambasert målrettet psykososial behandling» (Assertive community treatment) (Hemming et al., 1999; Gerber & Prince, 1999). Det viktigste ifølge forskningen og våre informanter er at brukere med alvorlige psykiske lidelser har én person å forholde seg til over tid. For samar- beidende instanser vil det være en fordel å jobbe etter samme modell, slik at de unngår å forholde seg til ulike måter å samarbeide på. Det er også nødvendig med retningslinjer og avtaler mellom instanser og etater på et overordnet plan for å få til gode samarbeidsrutiner (Lauvås & Lauvås, 2004).

Brukermedvirkning er en forutsetning for oppnåelse av drømmehjelpa og en god individuell plan

Hva er så grunnen til at Kristin og Roar opplever helsetjenestene så ulikt? Avhenger tilbudet av om kommunen eller DPS’et de mottar tjenester fra har rutiner for brukermedvirkning, samarbeid og individuell plan? Eller avhenger tilbudet av kompetansen, erfarin- gen og personligheten til menneskene de møter i systemet?

Roar har lang erfaring som bruker og peker på at han nå får medvirke i mye større grad enn tidligere. Det tyder på at det har skjedd endringer i holdningen til brukermedvirkning hos fagpersoner de siste tiårene. Kristin på den annen side har ikke opplevd psykisk helsevern på 80-tallet og deler ikke hans erfaringer med langvarige institusjonsinnleggelser og bruk av tvang. Samtidig opplever Roar at han er delaktig i egen behandling, mens Kristin i liten grad opplever dette. Kristin kom- menterer ikke om hun har merket endringer i brukermedvirkningen over tid. Selv om hun «bare» har mottatt hjelp i seks til sju år, ville man forvente at en slik storsatsing gjennom opptrappingsplanen skulle føre med seg positive ringvirkninger.

Kristin er opptatt av tilgjengelighet til tjenester når hun selv har behov for det. Hun ønsker seg mer ambulante tjenester fra DPS’et og den lokale psykiatriske sykepleieren. Flere av informantene i NIBR-rapporten sier at det er vanskelig å få hjelp på ettermiddag, kveld og natt (Sverdrup et al., 2005). På dette området skjer det store endringer nasjonalt og internasjonalt. Flere steder er det blitt mer utbredt med ambulante tjenester og tilgjengelighet 24 timer i døgnet. Tilgjengeligheten til «Teambasert målrettet psykososial behandling» viser gode resultater blant annet i Ontario i Canada (Gerber & Prince, 1999), og ambulant akutteam i Follo i Akershus kan også skilte med stor brukertilfredshet (Haugen & Hultberg, 2004).

Kristin uttrykker at hun savner informasjon. Sosial- og helsedirektoratet (2006) skriver at informasjon er nødvendig for at brukere skal kunne delta i samarbeid, men det er også nødvendig for å skape trygghet hos brukeren. Mange av informantene i NIBR-rapporten synes også at de får for lite informasjon om sine muligheter og rettigheter fra behandlingsapparatet. Noen av dem opplever også å ikke forstå den informasjo- nen de får (Sverdrup et al., 2005). «Veileder til forskrift om individuell plan» påpeker at det er koordinators ansvar å sikre mennesker med psykiske lidelser informasjon om

hvilke muligheter de har for å skape et helhetlig tilbud (Sosial- og helsedirektoratet, 2005). Men når brukere verken har koordinator eller andre fagpersoner rundt seg som gir nødvendig informasjon – hvordan skal de da få greie på sine rettigheter? Mennesker med alvorlige psykiske lidelser har ofte problemer på flere områder; f.eks sosiale, psykiske, fysiske og relasjonelle problemer. Det kan ikke forventes at de samtidig skal være ressurssterke nok til å finne ut av hvilke rettigheter de har og hvilke muligheter som finnes. Det som forventes er at tjenesteyterne å sikre god og tilpasset informasjon som gjør brukeren i stand til å foreta egne valg (Lidal et al., 2006).

Relasjonens betydning (undertittel)

Kontinuitet gir grobunn for en god relasjon som vil være av stor betydning for å oppnå et godt samarbeid med bruker. En god og kontinuerlig relasjon skaper tillit, trygghet og forutsigbarhet (Ekeland, 1999; Johansson et al., 2003).

Sentralt i arbeidet med individuell plan er at bruker får en koordinator, og forskning viser at det å ha en personlig koordinator er av avgjørende betydning for mennesker med alvorlige psykiske lidelser (Sosial- og helsedirektoratet, 2005). Det viser en 17 måneders oppfølgingsstudie av 411 voksne deltagere (411 av 486 deltok) med en alvorlig psykisk lidelse i Alberta i Canada. Deltagerne ble fulgt opp med standardiserte intervjuer via telefon eller personlig møte med to til tre måneders intervaller. Resultatene fra undersøkelsen viser tydelig at kontinuitet i behandlingen henger nøye sammen med god livskvalitet, økt fungering i samfunnet, mindre alvorlige symptomer og økt tilfredshet med hjelpetilbudet (Adair et al., 2005).

Sosial- og helsedirektoratet (2005) beskriver at koordinatorens oppgave skal være å skape forutsigbarhet og trygghet for brukeren gjennom individuell oppfølging over tid. Han skal sikre framdrift i planprosessen, informasjonsflyt til brukeren og til relevante fagpersoner, samt brukermedvirkning. Den individuelle planen bør evalueres jevnlig av bruker og koordinator for å sikre at brukers behov til enhver tid står sentralt. Dette vil bidra til å sikre kontinuitet i tjenestetilbudet (Sosial- og helsedirektoratet, 2005).

Likevel viser det seg at bare 59 % av norske kommuner vanligvis oppretter koordinator til brukere med behov for flere tjenester (Myrvold, 2004). Akkurat som Kristin og Roar opplever de fleste av informantene i NIBR-rapporten at kontinuitet blant fagpersonene gir trygghet (Sverdrup et al., 2005). Mennesker med psykiske problemer kan ofte ha vansker med å få tillit til andre mennesker, og det er derfor nødvendig å skape en trygg relasjon til bruker som varer over tid (Sosial- og helsedirektoratet, 2006). Manglende koordinering av tjenester gir brukere store utfordringer (de Vibe, 2000) og vil trolig i mange tilfeller gi brukere en merbelastning i tillegg til å ha en alvorlig psykisk lidelse (Sosial- og helsedirektoratet, 2005).

Det er ikke bare kontinuiteten mellom bruker og fagperson som er viktig, men også kontinuiteten mellom fagpersoner og instanser som samarbeider rundt brukeren (Sverdrup et al., 2005). Bruken av koordinator vil også bedre samordning av tjenester på kommunalt nivå og samordning av tjenester mellom nivåer (Sverdrup et al., 2005). En annen mulighet kommunene har er å opprette en koordinatorstilling som sørger for kontinuitet

på brukernivå og systemnivå. I 2004 svarer 70 % av norske kommuner at de har en slik koordinator (Myrvold, 2004).

Avslutning

I denne artikkelen har vi forsøkt å belyse og drøfte hva som kan bidra til god kvalitet på hjelpen og hvordan vi kan hjelpe brukere med alvorlige psykiske lidelser til å oppnå drømmehjelpa. Brukermedvirkning og samarbeid kan bidra til eller hindre god kvalitet på hjelpen til mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Våre informanters utsagn og forskning tyder på at individuell plan kan være et viktig virkemiddel for å sikre brukere et bedre hjelpetilbud. Ved å nyttiggjøre seg av individuell plan som det verktøyet det er ment å være vil mennesker med alvorlige psykiske lidelser få økt mulighet til å medvirke og være en likeverdig samarbeidspartner med andre fagpersoner. Det vil også styrke samarbeidet mellom fagpersoner og etater og nivåer. Diverse undersøkelser vi har vist til peker i den retning at kommunens organisering og samarbeid på tvers av etater og nivåer spiller en viktig rolle når det gjelder å få individuell plan til å fungere godt. I tillegg bør det bli økt bevissthet blant psykisk helsearbeidere om hvordan prosessen rundt individuell plan er.

Hva er så drømmehjelpa? Artikkelens drøfting peker på at brukermedvirkning og samarbeid mellom fagpersoner er av stor betydning for at brukere skal oppleve sin hjelp som god. En annen faktor som har vist seg å være viktig for den gode hjelpen er en langvarig relasjon til én fagperson. Ved å utnevne en personlig koordinator til alle brukere med behov for flere tjenester vil det være enklere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser å få medvirke og påvirke egen behandling.

Noter

1 Formålet med prosjektet «Et liv som henger sammen» er å få innsikt i om personer med alvorlige psykiske lidelser opplever å få helhetlig og samordnet hjelp.

2 Andre kriterier er at de må være over 18 år og ha alvorlige psykiske problemer, eventuelt med rusproblematikk, og at begge kjønn skal være representert.

3 For å sikre at informantene kunne ta opp temaer som ikke sto i intervjuguiden, ble det gjort rede for muligheten for dette i forkant av intervjuet. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert.

4 I en spørreundersøkelse til norske kommuner i 2002 viste det seg at 15 % av kommunene ikke benytter IP, 59 % gir tilbud til enkelte brukere, og 26 % svarer at alle brukere med langvarige og sammensatte behov får tilbud om IP (Myrvold, 2004).

Litteratur

Adair, C. E. et al. (2005). Continuity of care and health outcomes among persons with severe mental illness. Psychiatric Services. 56(9), 1061–1069.

Dalen, M. (2004). Intervju som forskningsmetode. En kvalitativ tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget.

de Vibe, M. F. (2000). Koordinering av psykososialt arbeid. Rehabiliteringsmagasinet BRIS. (2), 49–53.

Ekeland, T. J. (1999). Evidensbasert behandling: kvalitetssikring eller instrumentalistisk mistak? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36, 1036–1047.

Gerber, G. J., & Prince, P. N. (1999). Measuring client satisfaction with assertive community treatment. Psychiatric Services. 50(4), 546–550.

Haugen, A. R., & Hultberg, K. B. (2004). Ambulant akutteam – en ny mulighet i lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 1(2), 48–55.

Helgesen, M. K. (2006). Organisering for samarbeid og samordning. (NIBR-notat 2006:129). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Helgesen, M. K. (2006). Mange vil ha alt de får, andre vil ikke ha noe. Om brukermedvirkning i psykisk helsetjeneste i kommunene. (NIBR rapport 2006:21). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Hemming, M., Morgan, S., & O'Halloran, P. (1999). Assertive outreach: Implications for the development of the model in the United Kingdom. Journal of Mental Health, 8(2), 141–147.

Jacobsen, D. I. (2005). Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Johansson, H., & Eklund, M. (2003). Patients' opinion on what constitutes good psychiatric care. Scandinavian Journal of Caring Sciences 17(4), 339–346.

Kvale, S. (1996). Interviews. An introduction to qualitative research interviewing. SAGE Publications Inc, Thousand Oaks, California.

Lauvås, K., & Lauvås, P. (2004). Tverrfaglig samarbeid. – Perspektiv og strategi. Oslo: Universitetsforlaget.

Lidal, E., & Røhme K. (2006). Individuell plan. Et virkemiddel for koordinering, sammenheng og forutsigbar het. I A. Almvik & L. Borge (Red.). Psykisk helsearbeid i nye sko (169–179). Bergen: Fagbokforlaget.

Myrvold, T. M. (2004). Et helhetlig tilbud til mennesker med psykiske problemer – Kommunenes organisering av det psykiske helsearbeidet. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 1(2), 56–71.

Myrvold, T. M. (2006). Kommunalt psykisk helsearbeid. Utviklingstrekk 2002–2005. (NIBR-rapport 2006:11). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Norges forskningsråd (2004). Evaluering av opptrappingsplan for psykisk helse – konklusjoner og policyutfordringer. Sammenfatning og analyse av ti evalueringsprosjekter. Oslo: Norges forskningsråd.

Norges forskningsråd (2009). Evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse (2001-2009). Sluttrapport – syntese og analyse av evalueringens delprosjekter. Oslo: Norges forskningsråd.

NOU 2005:3. Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste. Oslo: helse- og omsorgsdepartementet.

Nyttingnes, O., & Skjerve, A. G. (2005). «Brist i alle ledd» – eller er leddene selve bristen? Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2(2), 175–183.

Pedersen, P. B (2007). SAMDATA «Sektorrapport for det psykiske helsevernet 2006 2/07». Trondheim: SINTEF Helse.

Pedersen, O. B., Fiskum, H., Howatson, H., Evenstad, A. M., & de Vibe, M. (1998). Koordinering av psykososialt arbeid (case management) for personer med langvarige og alvorlige psykiske lidelser: Opplæring i kommunebaserte tjenester. Tidsskriftet Dialog. 3, 14–20

Ramsdal, H. (2004). Psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet – noen organisasjonsteoretiske perspektiver. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 1(2), 5–17.

Rogan, T. (2004). Opptrappingsplanen: Fra psykiatri til lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 1(1), 4–12.

Sosial- og helsedirektoratet (2003). Opptrappingsplanen for psykisk helse. Status 2003. Sosial- og helsedirektoratets vurderinger. (Rapport). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosial- og helsedirektoratet (2005). Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. (IS – 1332). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosial- og helsedirektoratet (2005). Individuell plan 2005. Veileder til forskrift om individuell plan. (IS-1253). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosial- og helsedirektoratet (2006). Plan for brukermedvirkning. Mål, anbefalinger og tiltak i Opptrappingsplan for psykisk helse. (Rapport). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

St. meld. nr. 25 (1996–97). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

St. prp. nr. 1 (2005). Statsbudsjettet. Oslo: Finansdeparte- mentet.

St. prp. nr. 63 (1998). Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Sverdrup, S., Kristofersen, L. B., & Myrvold, T. M. (2005). Brukermedvirkning og psykisk helse. (NIBR rapport 2005:6). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Trefjord S., & Hatling T. (2004). Erfaringer og anbefalinger fra arbeid med individuell plan for mennesker med psykiske lidelser, ved bruk av planverktøyet IPPH. Sluttrapport fra samhandlingsprosjektet. Trondheim: SINTEF Helse.

Summary

Arve Almvik and Katrine Fors Haugen

Ideal Help – Does it Exist?

In this article, we highlight users' perspectives on what characterizes good help, and on what factors prevent – or contribute – to this help. Our data consists of quotations from two persons with serious mental disorders, based upon open, individual interviews. Our informants describe their ideal help as based upon accessibility rather than bureaucracy, and cooperation between the various actors repre- senting the mental health services and the users. It is of great importance to users to know that mental health actors, family and friends care. It seems that a relationship of some duration between a user and one specific health worker is of great importance to our informants, a statement which is supported by research. Adapted information to users about their rights is necessary in order for an Individual Service User Plan to work.