«Hallo Sprett, er det deg?» «Skal vi kanskje late som det ikke er,» sa Sprett, «og se hva som hender da?»1 Sitatet er hentet fra en av bøkene om Ole Brumm, men det er trolig flere enn Petter Sprett som har lekt med tanken om å være en annen for en stakket stund. Jeg har i hvert fall flere ganger ønsket at jeg kunne slippe unna meg selv for en stund, og drømt om å få muligheten til å starte på nytt – med blanke ark og fargestifter til. Det er trolig ikke så uvanlig. Slike tanker aktualiserer imidlertid diskusjoner om identitet. Invitasjonen fra Petter Sprett kan få oss til å tenke at vi alle spiller roller på livets teater og at våre tenke-, handle- og væremåter varierer avhengig av hvilke sammenhenger vi inngår i og dermed hvilke roller vi trer inn i. Vår identitet blir da kontekstbundet, og kan litt forenklet sam- menlignes med en løk. Du kan skrelle av lag på lag, men det finnes ikke noen kjerne eller essens som uttrykker hvem du egentlig er. Det varierer.

Slike identitetsfortellinger blir ofte møtt med indignasjon og forakt. «Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.» Slik lyder påbudet fra Ibsens Brand. Her blir vi møtt med krav om autentisitet, og et mantra om at vi må være oss selv. I den vestlige ver- den er det vanlig å forestille seg at vi mennesker har noen personlighetstrekk som er konstante og på mange måter «værbestandige». Identitetsforestillinger basert på at mennesket har en kjerne er med andre ord rimelig utbredt. Mange vil si at begge har litt rett. Vi mennesker framstår ulikt avhengig av hvilke situasjoner vi deltar i og hvem vi snakker med, men samtidig har vi en gjenkjennelig karakter som kjennetegner oss som personer. Det er med andre ord ulike måter å se dette på. Slike forestillinger om identitet har stor betydning i psykisk helsearbeid. Det har betydning for hvordan vi forstår og beskriver oss selv og andre i ulike sammenhenger.

Flere personer har for eksempel erfaringer for at de som brukere av psykisk helsevern i første rekke blir betraktet som «psykisk syk», og at andre sider og kompetanser hos personen marginaliseres. Deres identitet blir entydig koblet til en skiftende og sårbar psyke. Dette forsterker fort problemene, innsnevrer handlingsrommet og hemmer mulighetene for å bli bedre. Det gjør det trolig vanskeligere for folk å være seg selv. Det er derfor mulig å forstå innspillet til Petter Sprett som en bønn til omverdenen om å se ham på nytt, og ikke la seg styre av sine forforståelser. Vi blir jo alle formet av våre forestillinger om hverandre, og slike forestillinger har en klar tendens til å bli både selvforsterkende og selvoppfyllende. Det gjør blant annet at håpet om bedring blir så utrolig viktig å opprettholde. Hvis vi skal utvikle oss som mennesker, er vi avhengige av at både oss selv og de rundt oss gir rom for og tror på mulighetene for utvikling og endring, at vi ikke tviholder på bilder av hverandre slik vi en gang var. Vi er med andre ord avhengige av å møte mennesker som klarer å sette sin forforståelse i og på spill, og møte hver situasjon som om den var ny.

En slik argumentasjonsrekke synes kanskje både besnærende og på mange måter helt nødvendig, men framstår samtidig ytterst problematisk og nærmest umulig å innfri. Ikke bare fordi våre forforståelser rommer helt nødvendig kunnskap for å manøvrere og overleve i hverdagen, men også fordi forforståelse generelt handler om kunnskap – om både boklig og erfaringsbasert kunnskap. Når jeg søker bistand fra en fagperson så er det jo som regel hennes kunnskap jeg er ute etter, det er hennes skolerte blikk og erfaring som jeg betaler for. Jeg ønsker ikke at vedkommende skal sette sin kunnskap i parentes. Det er jo den kompetansen jeg søker. Samtidig er det heller ikke særlig fruktbart eller utviklende at fagfolks kunnskap tres ned over mitt liv i form av kontekstløse instruksjoner eller evidens/ erfaringsbaserte råd og formaninger. Hjelpen blir først til hjelp når den tilpasses den sammenhengen og det livet jeg lever. Det fordrer at også mine forforståelser, kunnskaper og kompetanser inviteres inn, lyttes til og deri- gjennom settes i og på spill. Det fordrer en dialog mellom to like verdige parter.

Dialog er da også et mye brukt ord innen psykisk helsearbeid, og framstår tidvis som et mytisk og forløsende ord. Det er noe mange kan enes om, men få innholdsbestemmer. Etymologisk betyr dialog enkelt sagt en samtale mellom to eller flere personer. I seg selv kan jo det bety så mangt, og ordet brukes da også i ulike sammenhenger og av ulike personer for å beskrive høyst ulike praksiser. I denne sammenhengen ønsker vi å understreke at dialog både handler om en måte å tenke og arbeide på. Det er en måte å tenke om og forstå andre mennesker på som fordrer en grunnholdning om at vi alle utvikler og endrer oss i samhandling og kontakt med andre. Det betinger at flere stemmer bringes inn i livet, og at disse stemmene kommer til orde og blir hørt på egne premisser. Dialogiske tenke- og arbeidsformer knyttes derfor også ofte sammen med familie og nettverksarbeid. Koblingen er imidlertid ikke absolutt. Det betinger i første rekke en lydhørhet og villighet til å ta andre mennesker på alvor. Ifølge den norske filosofen Hans Skjervheim innebærer det å ta den andre alvorlig «det same som å vera viljug til å ta hans meiningar opp til ettertanke, eventuelt diskusjon2 Det er altså en form for menneskelig samvær som fordrer en blanding av åpenhet og tydelighet der svaret på hva og hvordan ligger i gjensvaret. Dialogen forblir med andre ord prinsipielt uavsluttet, åpen og søkende. Dialogisk arbeid blir således også et håndverk som krever opplæring og erfaring, men det er ikke en metode i snever forstand. Dialog blir først og fremst et mål i seg selv.

Folk som har erfaring med psykisk helsearbeid forteller bekymringsfullt ofte at de ikke opplever at psykisk helsearbeidere hører på dem, at de ikke blir forstått eller respektert. En del undersøkelser viser på den andre siden at det å bli lyttet til, forstått og respektert bidrar til bedring. Respekt er opprinnelig et latinsk ord, og betyr å se om igjen eller se på nytt. Tilbake- meldingene fra både brukere og fagfolk innebærer at vi kan blir enda bedre til å se hverandre på nytt. Det er fort gjort å holde hverandre fast i bestemte mønstre, og ikke åpne for likeverdige og nye dialoger. Kanskje invitasjonen til Petter Sprett kan fungere som en spore til å se om igjen både på oss selv og andre?

Anders Johan W. Andersen

Oktober 2009

Noter

1 Milne, A. A. (1993). Ole Brumm. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, s. 105.

2 Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum-Norli, s. 56.