Høyskoleforlaget, Kristiansand 2008

Kr 249,– ISBN 978-82-7634-634-3

Denne bokens prosjekt er å formidle erfarings – og forskningsbasert kunnskap om hvordan barn og unge som rammes av kriser har det, og om hvordan de kan møtes. Viktige tema som tas opp er; vanlige reaksjoner ved kriser og ulykker; organisering av støttearbeid; oppfølging av barn og unge i tiden etter krisen; samspill mellom aktører som er involvert i krisearbeidet; lovverk som regulerer arbeid ved større kriser og ulykker og kompetansehevingstiltak for personell som skal hjelpe. Spesialist i klinisk psykologi og i arbeids – og organisasjonspsyko- logi Renate Grønvold Bugge er hovedforfatter. I tillegg er det bidrag fra dr. philos Atle Dyregrov, dr. philos Kari Dyregrov, dr. psychol Dag Nordanger; journalist og forfatter Unni Ranheim og psykoterapeut Eva Håkansson.

Boken starter med å presentere bidragsyterne. Deretter følger et forord der intensjonen med boken presenteres. Den skal fungere som en håndbok for mennesker som i kraft av sin profesjon, rolle og stilling møter barn og unge og deres familier og nettverk. Bokas innledning gir en systematisk presentasjon av boken tre deler og 11 kapitler. Del I handler om reaksjoner og relasjoner og består av fire kapitler. Det første kapittelet gir en oversikt over hvordan kriser og ulykker rammer på ulike nivåer, både familien som helhet og det enkelte familiemedlem. Dernest får lese- ren en innføring i hvordan barn og ungdom i ulike aldersgrupper kan reagere. Det skilles her mellom småbarn fra 0–5 år, skolebarn fra 5–12 år, tidlig ungdom mellom 12–18 år og unge voksne mellom 18–25 år. Ved hver av disse aldergruppene gis det i tillegg til en kort teoretisk innføring, eksempler fra den aktuelle aldergruppen som belyser teorien. I kapittel tre redegjør Atle Dyregrov for barns reaksjoner og han beskriver hvordan man rent praktisk kan arbeide med barn i akutte situasjoner. Det fjerde kapittelet er skrevet av Unni Ranheim som forteller om møter med ungdom som har møtt helsepersonell. Ungdommens fortellinger handler om inntrykk og opplevelser fra vanskelige situasjoner.

Del II er viet tema situasjoner og intervensjoner og består av fire kapitler. I kapittel fem diskuteres grensegangen mellom store ulykker og dagliglivets ulykker. Kapitlet tar opp barn og unge i ulike aldersgrupper sine behov, og omtaler også medias rolle ved store ulykker. Kapittel seks belyser kompleksiteten i en akuttsituasjon. Det omtaler kollektivt og spontant uttrykk etter traumatiske tap og mer planlagte tiltak der en bør vektlegge realitetsskapende informasjon, aktivitet som kan motvirke barns hjelpeløshet, arbeid med kontroll og affektregulering og arbeid med å gjenskape trygghet. Ulike instanser som politiets, sykehusets og skolens rolle ved ulykker omtales. Det neste kapittelet er viet oppfølgingstiltak i ettårsperspektiv etter en

ulykke. Dette settes inn i barn og unges hverdag som barnehage, skole, eventuelt arbeidsplass, fritidsmiljøer og vennegjenger. Kapittelet er krydret med illustrerende eksempler og forslag til forskjellige tiltak. Tema unge sin hjemkomst etter krevende oppdrag i forsvaret, gis også plass. Kapittel 8 har overskriften; Praktisk organisering av støttearbeidet: Hvordan kan vi unngå de viktigste feilene? Forfatterne tar utgangspunkt i hvilket tilbud norske kommuner har til mennesker som rammes av ulykker og brå død i akuttsituasjonen så vel som i en oppfølging. Kapittelet gir prinsipper for god hjelp gjennom overskrifter som god koordinering, god ledelse, god informasjon og betydningen av å møte andre som har opplevd noe liknende.

Bokens del III har tema systemnivå og organisering og består av tre kapitler. Den starter med et kapittel som omhandler samspill mellom ulike instanser og aktører når ulykker rammer. Forfatterne fokuserer på beredskapsplaner for å forebygge, begrense eller håndtere alvorlige ulykker og trusselsituasjoner. Videre overordnet organisering ved ulykker, lokalt samarbeid mellom berørte instanser, kommunenes kriseteam og øvrige samarbeidspartnere og organisering i praksis. Videre tematiseres politiets oppgaver som leteaksjoner, oppgaver ved varsling, etterforskning og oppfølging og informasjon og oppfølging. Kapittel ti gir en oversikt over aktuelt lovverk, konvensjoner som FNs konvensjon om barns rettigheter og veiledere som Justis – og politi departementets «Helhetlig omsorg». Boken avsluttes med et kort kapittel om kvalitetssikring og kompetanseheving. Der gis det et forslag til hva en kompetansehevningsplan i en kommune kan inneholde. Et vedlegg til boken er en artikkel om et kompetansehevingstiltak i Stockholm skrevet av psykolog Eva Håkansson.

Boken starter med et sitat av Mads Gilbert: Barn har størst rettigheter, for de skal leve lengst med krisen som en del av eget liv. Renate Grønvold Bugge holder godt fast i dette sitatet gjennom boken. Hun taler barn og unges sak på en troverdig måte! Hun viser oss i et godt språk og med en god integrering av eksempler og forskning, hvordan barn og unge og deres nærmeste kan ha det og hva de kan trenge når de opplever kriser og ulykker. Eksemplene er korte og settes inn i hverdagssituasjoner som det er lett å kjenne seg igjen i. Renate Grønvold Bugge kaller den en håndbok. Det er etter mitt skjønn en god betegnelse. Boken er på 157 sider, og gir oss en innføring ikke bare i selve tematikken, men også i regler og rammer som regulerer arbeidet med barn og unge i slike livssituasjoner. Boken egner seg for studenter innen helse- og sosialfag, i lærerutdanning, i politiutdanning. Den kan også passe for som en oppslagsbok for de som arbeider i en sammenheng der de vil møte barn og unge som opplever en ulykke eller en krise. Det er også en bok som kan gi ledere innen slike virksomheter et grunnlag for å utarbeide en beredskapsplan. En liten kritisk bemerkning er at bokens innholdsfortegnelse ikke helt samsvarer med hvordan teksten videre i boken er inndelt.

Gry Bruland Vråle

vrale@diakonhjemmet.no