Pax Forlag A/S, Oslo 2009

Kr 349,– ISBN 978-82-530-3193-4

Da jeg fikk denne boken med oppfordring til å anmelde den, slo tittelen imot meg: «Terapi som samarbeid». Altså at det er noe (terapi) som noen arbeider sammen om. Jeg tenkte umiddelbart på avdøde Tom Andersen som slo fast at alt var et samarbeid – enten det gjaldt terapi, forskning, undervisning, veiledning osv. Det sentrale er at vi møtes som like og verdige personer som sammen skal skape et samarbeid, samt betingelsene for samarbeidet og praksisene i samarbeidet. Ideen er meget radikal og det samme er boken jeg har lest. Det skal jeg komme tilbake til, bare litt om bokens rammer. Geir Lundby er redaktør for boken og har skrevet bokens del I som omhandler ideene bak og fortellinger om samarbeid i narrativ praksis. Del II tar for seg erfaringer knyttettil behovet for samarbeid. Her skriver Turid Foss, Ellen Walnum, Sara Bjørnsdatter Foss og Odd Volden om sine erfaringer om samarbeid som bruker og pårørende til brukere av tjenester innen psykisk helsevern. Del III tar for seg å forme alternative historier. Her skriver Brit Selvik, Sidsel Ingunn Larsen, Hilde Andresen, Oda Andresen, Anne Mette Bjerknes og Anne Kathrine Løge. Forfatterne har bakgrunn som terapeuter, brukere og pårørende innen psykisk helsevern. Slik boken er strukturert er hovedvekten lagt på del I og III.

Bokens innhold er meget radikalt og meget viktig, slik jeg leser det. Den utfordrer de grunnleg- gende forståelsene og praksisene i psykisk helsevern i Norge ved å postulere følgende: «Brukermedvirkning har i mange år vært et av de store honnørordene i alle offentlige utredninger om psykisk helsearbeid. Og det har skjedd en klar forbedring i brukernes tilfredshet med det tilbudet de får i behandlingsapparatet, ikke minst med tilbudet som bygges opp i kommunene og i barne- og ungdomspsykiatrien. Like fullt får vi stadig nye eksempler på hvordan pasienter/brukere, og ikke minst deres familier og barn, opplever at de ikke blir hørt eller tatt på alvor» (s.10). På denne bakgrunnen ønsker boken å gi sitt bidrag til å løfte frem – og legitimere – den erfaringsbaserte kunnskapen til brukere og pårørende. I tillegg gir den også stemmer til den erfaringsbaserte fagkunnskapen. For denne leseren er det et meget prisverdig og bevegende prosjekt. Turid Foss’ kapitel «Tale til psykiatrien» er en forbilledlig og berørende personlig fortelling som også evner å rette en sylskarp system- og kunnskapskritikk av det psykiske helsevernet for voksne. Det samme gjelder kapitlene til Ellen Walnum, Sara Bjørnsdatter Foss og Odd Volden.

Samtidig tenker jeg at disse kapitlene peker på et mangelfullt perspektiv ved boken. De doku- menterer så godt eksempler på fortsatte krenkelser, undertrykking og tilsidesetting av brukere og pårørende, men uten å peke på hvem som iscenesetter det at slike mulighetsbetingelser fortsatt

eksisterer. Del I viser med all tydelighet at narrativ praksis er opptatt av begreper som myndiggjøring, makt og kunnskap. Hvordan – om mulig – kan vi endre det psykiatriske kunn-skaps- og maktregimet som muliggjør praksiser som boken forteller om? Hvordan kan narrativ praksis bidra til å skape demokratiske prosesser knyttet til å detronisere fagfolk og profesjoners og behandlings- og kunnskapssystemers forståelse av seg selv som eksperter på andre og deres kunnskap om seg selv? Bokens del I og del III sier mye om hvordan dette kan gjøres på relasjonsnivå mellom bruker, pårørende og terapeut i terapirommet. Men hvordan kan psykisk helsevern for voksne fortsatt unngå å ta innover seg og benytte slike former for samarbeid eller lytte til enkelthistorier om samarbeid?

Som du skjønner; jeg blir meget engasjert av å lese den boken. Både oppmuntret og trist. Oppmuntret av å lese om folks erfaringer med godt og dårlig samarbeid. Oppmuntret av at den viktige kunnskapen fremstilles og gjøres tilgjengelig for oss andre. Her er det masse å lære for alle de av oss som forsøker å samarbeide om noe i en eller annen form i det psykiske helsearbeidet. Trist fordi boken også viser hvor ufattelig sakte det går med å skape en forandring: Jeg leser boken i det en politimester i Nord-Norge får maksimal spalteplass og sendetid for å fortelle oss at alle «psykiatriske pasienter» er å anse som tikkende bomber fordi de er «psykiatriske pasienter». Dette til tross for at all forskning viser at det store flertall av de som tar livet av noen – ikke er «psykiatriske pasienter». Her viser maktens sitt sanne ansikt ved å skape mulighetsbetingelser for at politimesterens budskap kringkastes over det ganske land – uimotsagt stigmatisering og sosial eksklusjon av medmennesker.

Boken «Terapi som samarbeid» gir håp. Det er en gruppe mennesker med ulik livserfaring som har samarbeidet om å gi stemmer til disse erfaringene samt å formidle de til oss som leser. Erfa- ringene samt bokens formål er av en slik radikalitet at den bør – i tillegg til å være obligatorisk pensum på politihøgskolen – leses av alle som samarbeider om en eller annen type ønsket forandring i egne eller andres liv. God lesning!

Bengt Karlsson

Bengt.karlsson@hibu.no