e.bb@online.no

Med de følgende tre tekstene vil jeg forsøke å løfte frem problemstillinger jeg selv har fått møte i psykiatrien og førstelinjetjenes-ten, samt tydeliggjøre hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Jeg prøver å understreke betydningen av gode møter mennesker i mellom og, basert på egne erfaringer, understreke hvor viktig det er å bli fanget opp tidlig og bli fulgt opp, og hva som skjer dersom en ikke blir møtt tidlig nok.

Den første teksten har jeg kalt «Konsekvenser av underdiagnostisering i ungdomspsykiatrien». Teksten har en viss biografisk «touch» i den forstand at selvopplevde erfaringer danner en hjørnestein. Allikevel prø-ver jeg også å se en undervurdert problemstilling på en ufarget, kritisk måte. Jeg mener at ungdomspsykiatrien må prøve å «rope ut» for å kunne få ressurser til å hjelpe de unge menneskene som trenger en støttende hånd. Hvorfor det er så viktig å «rope ut», vil jeg komme inn på i selve teksten.

Med tekst nummer to ønsker jeg å ansvarliggjøre, men også berømme den jobben fastlegene gjør, og den viktige oppgaven de har i første møte med en person med psykisk lidelse, og hvilken rolle fastlegen bør spille gjennom sykdomsforløpet. Jeg prøver også å sette fokus på hvilken oppfølging fastlegen trenger og samspillet med andrelinjetjenesten.

Den siste teksten beskriver hvordan det er å være meg, som individ med en schizoaffektiv lidelse, på en måte som en «konsekvens» av nettopp underdiagnostisering tidlig i sykdomsforløpet og fastlegens rolle som støtte-spiller. Jeg tenker vel at schizoaffektiv lidelse har kommet litt i skyggen av schizofreni og bipolar lidelse, men egentlig dreier det seg om mye av det samme. Så jeg ønsker å sette fokus på lidelsestrykket i kombinasjon med de mulighetene man tross alt har.

Konsekvenser av underdiagnosti- sering i ungdomspsykiatrien

I denne teksten vil jeg prøve å belyse det etiske dilemmaet man ofte står overfor ved diagnostisering i ungdomspsykiatrien. Jeg vil problematisere fenomenet underdiagnostisering, men også se på hvilke konsekvenser overdiagnostisering kan få.

Underdiagnostisering av ungdom med psykiske vansker kan få alvorlige etterspill. Det samme kan også overdiagnostisering gjøre, og man står overfor et svært vanskelig valg: når er det korrekt å gi en diagnose?

En diagnose oppfattes av mange som et «stempel», noe man aldri blir kvitt og alltid har hengende over seg. Men en diagnose kan også være et godt redskap for å forstå den unge bedre og hjelpe til med rett tiltak til rett tid. Det er viktig å finne en balansegang.

La meg presentere et eksempel: A kommer til legen og føler seg nedstemt og lei av skolen. Hun blir henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og får time der etter tre måneders ventetid. Hun kommer til en terapeut, og forklarer at hun er deprimert. Terapeuten vil ikke gi noen diagnose, handlingsplan eller individuell plan (som nok hadde vært et godt redskap her). A blir sendt videre til ungdomspsykiatrisk døgnavdeling. Etter åtte måneders opphold har hun en vag diagnose i en epikrise, men fortsatt ingen fremdriftsplan. A begynner i privat terapi, men får aldri forklart hva som feiler henne, hvilke muligheter og eventuelle begrensninger dette medfører. (Begrensningene mener jeg forøvrig bør meddeles med forsiktighet – særlig om selvdestruktivitet og suicidaltendeser er med i det kliniske bildet.) Etterhvert blir A sykere og sykere. Hun har aldri har fått en grundig vurdering av sitt symptombilde eller fått forklart hvordan hennes lidelse kan behandles, for derved å øke livskvaliteten. Hun blir stadig sykere, og ender til slutt opp med en alvorlig sinnslidelses-diagnose. Da begynner man å jobbe konstruktivt og målrettet mot en individuell plan.

Ovenstående eksempel er et eksempel på underdiagnostisering. Da A kom til barne-og ungdomspsykiatrisk, burde det vært stilt en diagnose. Man burde nok vurdert konsekvensene av å presentere en slik framstilling for A. Allikevel burde terapeuten ved hjelp av diagnostiske verktøy kunne danne seg et bilde av hva A trengte, og hvordan et adekvat tilbud kunne gis fort, for å unngå for eksempel psykoser eller alvorlige depresjoner. Evt. medisinering burde vært vurdert, likeledes tiltak på kommunalt nivå. Det burde utarbeides individuell plan i samråd med A og aktuelle pårørende og hjelpere, og et nettverk ville på denne måten kunne fange opp symptomoppblomstring og kanskje forhindre tilbakefall. En diagnose vil også i A’s tilfelle kunne lette arbeidet med å finne frem til riktig medisinering dersom dette er aktuelt. A vil etter største sannsynlighet profittere på å få en diagnose.

Det som har skjedd med A er jo en forverring av symptombildet på grunn av sen handling fra psykiatriens side. Hva hadde skjedd med sykdomsforløpet? Hva hadde blitt diagnosen i siste instans? Ville man kunne forkortet en «psykiatrisk karriere»? Ville A til slutt vært «syk uten diagnose» eller «frisk med diagnose»? Det er særlig viktig å understreke at en diagnose ikke skal henge ved en person hele livet ut, men «kastes vekk» når den ikke lenger har noen utnyttbar verdi for pasientens helsetilstand.

Konklusjonen min i A’s tilfelle vil bli at A ville kunne levd et annet liv med en diagnose stilt av profesjonelle, et symptombevisst nettverk, kontaktpersoner som kunne intervenere tidlig og en individuell plan.

Men la meg kort se på den andre ytterligheten. Overdiagnostisering. I ungdomspsykiatrien som i all annen psykiatri er det ytterst viktig at diagnoser ikke blir stilt i utide. Det vil kunne få mange konsekvenser for ungdommen.

Ungdomstiden er en tid med mange forandringer og mange «berg-og-dalbaner». Det er viktig at en naturlig livskrise ikke blir diagnostisert som en sykdom og at ungdommen blir møtt der hun eller han er. Da er hjelp og støtte viktigere enn diagnose og medisiner.

Overdiagnostisering kan føre til at ungdom-

men blir sykeliggjort, og får et negativt bilde av en prosess de fleste må igjennom. Det er ikke lett å bli kvitt en diagnose i dagens psykiatri-Norge, og man må vurdere nøye om det er en sykdom eller en vanlig «bølgedal». Jeg tror således at diagnoser skal brukes som et verktøy når noe går i stykker. I de tilfellene der humørsvingninger er forklarlige ut fra et normalitetsperspektiv, er ikke diagnose til hjelp, men tvert i mot en begrensning av livsutfoldelse og snarlig bedring av situasjonen.

Helt til slutt vil jeg si at diagnoser skal være til hjelp, ikke til hinder.

Fastlegens rolle i behandling av mennesker med psykiske problemer

Fastlegen er ofte den som tidligst oppdager eller får vite om psykiske problemer hos sine pasienter. Dette legger et stort ansvar på fastlegen, og stiller store krav til hans eller hennes kompetanse og rolle, samt ansvaret for videre henvisninger slik at spisskompetanse kommer med i bildet. I det følgende vil jeg prøve å belyse noen av de utfordringer fastlegen står overfor i møte med en person med psykiske problemer.

Fastlegens rammer og kompetanse

Fastlegene skal ivareta mennesker med et bredt spekter av somatiske og psykiatriske problemer. Det innebærer at de skal forholde seg til flere ulike problemstillinger i løpet av en dag. De fleste er utdannet allmennpraktikere, med de muligheter, utfordringer og begrensninger det gir. Det innebærer også mange pasienter hver dag, og det er ikke alltid mulig å bruke mer enn et kvarter på hver pasient. Legene har et stort arbeidstrykk, og en stor informasjonsmengde å ta stilling til. Her ser vi et av de problemene som kanskje særlig rammer mennesker med psykiske problemer. For å kunne åpne seg, er ofte et kvarter inne hos legen for lite. Allikevel vil den erfarne og omsorgsfulle lege kanskje spore et gryende psykisk helseproblem, og vil sette av noe mer tid. Å møte en forståelsesfull og empatisk lege, vil ofte kunne være nok for mange av dem som sliter psykisk, selv om psykiske problemer ideelt sett bør vurderes av spesialist.

Tidlig intervensjon og behandling

Som nevnt er fastlegen ofte den første man møter innen helsevesenet når man får et psykisk problem som krever oppfølging. Det er viktig at pasienten kommer tidlig til lege når et psykisk problem oppstår, for at legen bedre skal kunne hjelpe i den første, kritiske fasen. Man snakker om viktigheten av tidlig intervensjon og hvordan det kan hjelpe når man støter på et psykisk problem eller en psykisk lidelse. Tidlig intervensjon har erfaringsmessig vist seg å være avgjø-rende for prognosen og muligheten til å kunne håndtere problemet og kanskje bli helt frisk. Derfor er det avgjørende at fastlegen er villig til å ta tak i situasjonen og starte behandling, som for eksempel medisinering eller samtaler. Da kommer man inn på et nytt tema; når skal han eller hun overlate sin pasient til spesialister?

Veien videre og individuell plan

Pasienter som har fått terapi ved sykehus, distriktspsykiatriske sentra, hos hjemmebaserte tjenester, hos privatpraktiserende psykolog eller psykiater vil ofte få tilbud om utarbeiding av individuell plan. En slik plan bør inkludere fastlegen som støttespiller, og også avklare legens rolle videre. Legen bør

søke å medvirke aktivt til tiltak som kan få pasienten tilbake til en normalisert tilvæ-relse. Legen bør også delta på møter, der pasienten og dennes behandlere møtes og diskuterer veien videre.

Medisinsk oppfølging

Medisinsk oppfølging er like viktig for den psykisk lidende som for alle andre pasientgrupper. Man bør være nøye med kontroll av den somatiske helsetilstanden, og utelukke eller behandle alle somatiske lidelser som kan medvirke til forverring hos pasienten. Man vet for eksempel at lidelser blant annet i fordøyelsessystemet kan gi symptomer på psykisk lidelse.

Når det gjelder medikamenter er det viktig at fastlegen er i dialog med fagpersoner med kompetanse innen psykofarmaka. Videre bør fastlegen alltid ha noen å rådføre seg med dersom endringer i dose eller medikamentbytte er under vurdering. Det er viktig at fastlegen får tilstrekkelig mengde informasjon til å kunne behandle med psykofarmaka der dette er nødvendig.

Fastlegens som deltaker i det «psykiatriske samfunnet»

Fastlegen spiller en viktig rolle i pasientens sykdomsforløp. Det er derfor viktig at legen har de rammer og den kompetanse som dagens psykiatri-Norge trenger. Jeg vil derfor sterkt presisere hvor viktig det er med undervisning om denne målgruppen i dag. Fastlegen bør søke informasjon dersom vedkommende har mistanke om psykisk lidelse.

Sett fra makroplan kan man se psykiske lidelser som et symptom på et samfunn der ikke alt er som det skal være. Det er mange som lider i Norge i dag, og fastlegen er ofte den som først ser en sykdomsdebut, og kan hindre eller «forenkle» situasjoner som oppstår når et menneske blir rammet av psykiske problemer eller psykisk sykdom.

Tidevannets utfordringer: å leve med en schizoaffektiv lidelse

Schizoaffektiv lidelse er et skummelt ord, vil nok mange synes. De fleste vil kanskje trekke en parallell til schizofreni? Men en schizoaffektiv lidelse er noe litt annet. Meg, blant annet. Jeg heter Ellen, og jeg har en slik lidelse.

Etter mye hit og dit og usikkerhet hos behandlere og terapeuter, så fikk jeg den diagnosen som også jeg synes er den riktige. Det var viktig for meg å få en korrekt diagnose, fordi jeg opplevde en del feilbehandling da jeg bare var «lettere deprimert» eller såkalt «personlighetsforstyrret». Jeg følte det var noe som ikke stemte. En schizoaffektiv lidelse er alvorlig diagnose å få, men jeg tok den i mot nesten med glede.

Å ha en slik lidelse krever enormt av en. Psykosen kan rive og slite i deg til du mister ideen om hvor du er, hva som skjer og hvem du er. I dag ble jeg psykotisk igjen. Jeg visste om det, så mange vil kanskje kvie seg for å kalle det en psykose. Men for meg, som var midt oppe i det, var det skremmende å se, høre og tro ting som man bare kan tenke seg at skjer. Innholdet i psykosene dreier seg som regel om angrep på dem jeg er glad i. Psykosen tar ingen hensyn, og den sparer ingen som har en slik lidelse. Det er skrevet mye om psykoser. Jeg har mine egne. Jeg kan også ha hørsels- og synshallusinasjoner som «korresponderer» eller «samarbeider, slik at jeg får et komplett bilde med lyd lik

det man får på TV. Den snakker forøvrig ofte til meg, og selv om jeg vet at den ikke egentlig gjør det, lytter jeg nøye til hva den sier. Det kan bli viktig for resten av kvelden: vinner symptomene eller vinner jeg?

Psykose er også, for min del, paranoide tanker. Jeg tenker meg det verste ut fra en liten bagatell. For eksempel at bilen som står parkert utenfor vinduet har et mobilt KGBkontor inne i seg, og jeg blir overvåket med mikrokameraer og små mikrofoner. Dette oppleves veldig skremmende. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har vært så paranoid. Jeg vet det er en forstyrret tanke, men jeg klarer ikke å komme ut av den. Jeg er simpelthen for redd. Vettskremt er kanskje et bedre ord. Av og til hyperventilerer jeg fordi jeg er så avsindig redd. Da er det godt å ha en kjæreste i nærheten, som forstår hva som rører seg i hodet mitt.

En dag for meg er så totalt preget av opp-og nedturer som det går an. Forandring fryder ikke alltid. Jeg veksler mellom dype depresjoner og lettere manier, det som også kalles hypomani. Da gjør jeg alle ting på en gang, setter i gang prosjekt etter prosjekt og sliter meg helt ut. Da kommer psykosen tilbake, og da må jeg reparere med søvn, medisiner og skjerming. Da må jeg sette meg ned og innse at det som ville vært en halv vanlig arbeidsdag for et «normalt» menneske, det blir for mye for meg, og det gjør meg syk. Jeg er bitter på grunn av dette. En psykolog jeg hadde sa en gang: «Det er lov å gråte over spilt melk». Etter 11 år i psykiatrien føler jeg behov for nettopp det. Jeg er blitt fratatt ungdomstiden av en lidelse som drev meg til vanvidd.

Men alt er ikke bare mørkt. Jeg fungerer i egen leilighet og har samboer. Jeg drar ut og holder foredrag om blant annet spiseforstyrrelser, og nå skal jeg i gang med medisinstudier over internett. Kanskje kan jeg klare å ta en Bachelorgrad en gang. Jeg drømmer om en Master. Men med min lidelse er det viktig å være årvåken og ikke gjøre for mye på en gang. Jeg må ha ro rundt meg. Men har jeg det, får jeg til ganske mye. Det er fullt mulig å fungere med en alvorlig sinnslidelse. Det trenger ikke å være synonymt med langtidsinnleggelser, tung medisinering og et liv på sykehus. Jeg vet at jeg kan mye. Jeg vet at jeg har ressurser som både andre og jeg selv kan ha glede av. Jeg vet at det går an å ha et tilnærmet normalt liv.

Men av og til trengs en vitamininnsprøytning. Det var kanskje derfor min bestemor spanderte en toukers tur til Gran Canaria på kjæresten min og meg?

Vi hadde det vidunderlig. Vi gikk barbeinte på stranden og spiste på halvveis tvilsomme restauranter. Vi drakk husets vin, og vi spiste biff og bakt potet. Vi lå ved svømmebassenget og koste oss. Kjæresten min hoppet i bølgene, jeg satt rolig i en strandsol og hadde ingen større problemer enn hva slags solfaktor jeg skulle bruke. Vi spiste is og hadde det deilig. Jeg var nærmest symptomfri hele ferien. Og det var skjønt, for det oppleves som et nederlag uansett hver gang jeg får et tilbakefall.

Jeg er redd sykdommen min. Jeg vet at den, i ytterste konsekvens, kan være livstruende. Men jeg vet også at jeg kan leve med den, og jeg vet at jeg kan få til ting andre ikke klarer. Så jeg ser ikke alt for mørkt på det. For når jeg skriver dette er jeg symptomfri og i godt humør. Men jeg vet at sykdommen alltid er der ...

Sølepytter

Jeg hopper over sølepyttene Lekende, men allikevel Unnvikende Vil ikke se hva som Gjemmer seg I det brune vannet

De kommer liksom etter meg Sølepyttene Blir flere, flere, flere Ettersom jeg unngår dem

Det er så vanskelig Å finne fotfeste Når jeg hopper slik omkring Ja, nærmest flyr Det er så vanskelig Å finne hvile Når man skal Unngå sølepyttene Hele tiden

Hvis jeg bare Kunne tro på At man finner kjærlighet I sølepytter også Skulle jeg gjerne sette meg Rett ned