hege.sjolie@sentermotincest.no

Formålet med denne artikkelen er å si noe om selvskading ut fra et brukerperspektiv. Når hjelpeapparatet fokuserer på selvskading handler det ofte om selvskaderens behov for oppmerksomhet, selvskading som selvmordsforsøk eller hva som kan få selvskaderen til å slutte med selvskadingen. Denne artikkelen handler om hva Støttesenter mot incest – Oslos brukere sier om selvskading og hvordan de forteller at de bruker selvskadingen. Selvskadingen er et problem for dem, men også en ressurs i en vanskelig hverdag. Våre brukere forteller om hvordan de bruker den mer eller mindre bevisst i sin prosess og om hva som kan hjelpe dem til å slutte med selvskadingen. Jeg vil bruke sitater fra kvinner som har skadet seg selv. En del av sitatene er hentet fra brukere ved Støttesenteret mot Incest i Oslo (heretter kalt SMI – Oslo). Andre har jeg hentet fra intervjuer og artikler i aviser og tidsskrifter. Gjennom arbeidet ved SMI – Oslo har vi mye kunnskap og mange historier om hva jentene selv sier om selvskading. Jeg vil bruke denne kunnskapen til å gi en bedre forståelse av selvskaderens opplevelse og tanker rundt temaet. Kanskje det kan bidra til å gi selvskading en ramme det er enklere for utenforstående å forholde seg til.

Bakgrunn

Selvskadingen får meg til å overleve, til å orke litt til av livet.

(Bruker ved SMI – Oslo.)

Andelen unge som driver med selvskading er en raskt økende gruppe. Ungdomspsykiatrisk enhet ved Ullevål sykehus rapporterer at 80 prosent av ungdommer som legges inn selvskader, mens det tilsvarende tallet for tre år siden var cirka 50 prosent (Nrk Østlandssendingen 16.09.05)

I vår brukergruppe ved SMI – Oslo møter vi stadig problematikken selvskading. Vi er opptatt av hvorfor noen brukere skader seg selv, hvordan brukerne opplever å bli møtt og hva som kan være en god hjelp når de har skadet seg selv. Selvskading var et av temaene på årets landskonferanse for støttesentrene i Norge. Det er et tema vi ønsker å belyse og være med på å gi en bedre forstå-else av fra et brukerperspektiv.

Støttesenter mot incest – Oslo er en selvhjelpsorganisasjon med høy brukerprofil. På grunnlag av vårt ståsted finner jeg det interessant å vinkle artikkelen ut fra et brukerperspektiv. Vi tror grunnen til selvskadingen ligger i selvskaderens erfaringsbakgrunn. Selvskadingen forteller en historie om noe annet i kvinnenes liv. Den kan i mange tilfeller være en døråpner inn til andre deler av kvinnenes historier. Selvskadingen er et symptom, den er ikke grunnproblemet. Jeg ønsker at våre brukeres his-

torier kan få fagfolk til å forstå hva selvskading handler om for en del av våre brukere.

Våre brukeres bakgrunn er blant annet at de har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en person de har hatt et tillitsforhold til. I perioden de er aktive brukere jobber de ofte mye med historien sin. Dette er en fase av livet hvor overgrepshistorien ligger langt oppe i bevisstheten. Det kan ha betydning for at kvinnene er så tydelige på at selvskadingen er knyttet opp mot egen historie. Sitatene jeg bruker i denne artikkelen er altså ikke et tilfeldig utvalg fra gruppen av selvskadere. Dette er kvinner som har seksuelle overgrep som en del av sin historie. På det tidspunktet de har snakket med oss på SMI – Oslo om selvskadingen er de brukere ved støttesenteret.

Jeg har selv i perioder av livet drevet med selvskading. Det gjør kanskje at det er lettere for kvinnene å snakke med meg om problematikken. Det gir meg også et annet utgangspunkt for å snakke med, stille spørs-mål om og reflektere sammen med disse kvinnene om temaet.

Hvorfor velge å skade seg selv?

Selvskading oppstår i en sammenheng. Den er ikke tatt ut av løse luften i et ellers harmonisk og godt fungerende liv. Det ligger en historie bak det å begynne å skade seg selv. Selvskading er ofte et fysisk uttrykk for en indre smerte.

Selvskadere er ikke en homogen gruppe. Det er ulike kvinner med ulike typer livserfaringer og ulike mestringsstrategier. Selvskading kan ha forskjellig betydning for kvinnene som bruker det. Jeg har prøvd å systematisere noen av begrunnelsene selv- skadere oppgir for at de gjør det de gjør. Disse hovedkategoriene kommer frem på grunnlag av uttalelser fra våre brukere ved SMI – Oslo, artikler og tidsskrifter som omhandler emnet.

Mange som ikke selv driver med selvskading har lett for å tenke at det ligger en bevisst tankerekke bak selvskadingen. Man antar at det å komme på at den indre opplevelsen kan løses ved å finne en kniv og kutte seg krever forberedelse og derfor også er aktivt gjennomtenkt. En gjennomtenkning som går på; hva skal jeg gjøre? Hvordan gjør jeg det? Hvor gjør jeg det, og lignende. For mange selvskadere er imidlertid handlingen preget av impuls. Forut for den første selvskadingen ligger det kanskje en gjennomtenkt plan, men mange forteller også om hvordan de bare ved et plutselig innfall eller ved en tilfeldighet oppdaget hvordan de kunne bruke selvskadingen.

Mange selvskadere beskriver handlingen som impulsiv og umiddelbar: «Jeg har det dårlig, jeg orker ikke å ha det slik mer, og i neste øyeblikk har jeg skadet meg selv». Kanskje det er noe av grunnen til at selvskadingen ofte er vanskelig for selvskadere å relatere til behovet for oppmerksomhet. For mange handler dette om deres relasjon til egen indre verden, det er ikke en måte å forholde seg til omverdenen på. Derfor er heller ikke behovet for oppmerksomhet det som ligger øverst i bevisstheten.

Denne impulsiviteten ved handlingen kan kanskje også forklare hvorfor selvskadingen er så vanskelig slutte med. Når selvskaderen har vanskelig for å identifisere seg med resonnementet i forkant av selvskadingen er det også vanskelig å klare å stoppe handlingen før den er gjennomført.

Det finnes ulike definisjoner på selvskading. Deb Martinson har skrevet Rettigheter for selvskadere med den hensikt å si noe om hvordan selvskadere ønsker å bli møtt av helsevesenet. Hun definerer selvskading som «selvpåført fysisk skade alvorlig nok til å forårsake vevsskade eller etterlate synlige merker som ikke forsvinner i løpet av få timer» (Martinson 1998–2001). Heimark legger til i sin oversettelse at hun regner «overdose/forgiftning også som selvskading dersom det ikke er gjort i suicidal hensikt» (Dybo 2004). En annen form for selvskading kan være ulike typer spiseforstyrrelser. Det har jeg valgt å holde litt utenfor i denne artikkelen. Spiseforstyrrelser har noen likheter og noen ulikheter med selvskadings-problematikken. Selvskading kan endre seg over tid. Dette kommer jeg tilbake til.

Definisjonene formulerer selvskadernes forståelse av det de gjør. Typiske former for selvskading kan være kutting, risping, brenning med sigaretter eller liknende, dunke hodet mot noe hardt, slå seg selv i hodet eller andre steder på kroppen.

Jeg har vært inne på at hjelpeapparatet ofte knytter selvskading til ønsket om å ta livet av seg eller om oppmerksomhet. Våre erfaringer ved SMI – Oslo viser at dette ikke er de primære årsakene til at våre brukere skader seg. For å gi et felles utgangspunkt for resten av denne artikkelen vil jeg derfor bare minne om andre artikler som er skrevet om disse problemstillingene, uten å gå nærmere innpå diskusjonene.

For det første er selvskading ikke et forsøk på selvmord. Heimark (2004: 50 og 55) bruker sin egen historie og Rettigheter for selvskadere (Martinson 1998 – 2001) hvor det fremgår at selvskading brukes som et middel til å unngå selvmord. En av jentene i Dybos (2004) samtalegruppe sier: «Jeg ønsker ikke å dø, jeg er ikke suicidal. I perioder ’velger jeg’ for eksempel spiseforstyrrelse i stedet.»

For det andre er selvskading ikke primært en måte å be om oppmerksomhet på. Det kommer frem i artiklene til både Heimark (2004) og Dybo (2004). Våre erfaringer ved SMI – Oslo viser også at selvskaderne ikke primært selvskader for å få oppmerksomhet. På grunnlag av nevnte artikler og mine erfaringer med hva selvskadere selv sier, vil jeg se bort fra disse to forklaringsmodellene når jeg går videre i hva selvskadere sier om hvorfor de velger å skade seg.

Et språk uten ord

Selvskadingen kan være den utsattes språk for det som ikke har ord. Den uttrykker smerten i en annen form. Selvskadingen uttrykker et «Se hva jeg sier!». Den er en fortelling og et rop fra selvskaderens indre verden.

En av våre brukere sier: «Jeg har brukt selvskading på ulike måter i den prosessen jeg har vært i. Når jeg begynte i terapi gikk det lang tid før jeg hadde ord til å uttrykke den smerten jeg kjente inni meg. Jeg trengte å uttrykke den. Men jeg forsto ikke hva alt det vonde var og hvilke ord jeg skulle bruke på det. Jeg forsto ikke og klarte ikke å sortere kaoset av følelser, og jeg hadde ikke ord på hva som var hva. Jeg brukte det å kutte meg for å vise hvordan jeg hadde det inni meg. Jeg viste det sjelden frem og sa bare av og til noe om det. Jeg brukte det for min egen del. Som et uttrykk for det jeg ikke visst hvordan jeg skulle si. Det lettet litt på trykket. Det var som å ha sagt noe om det

inni meg uten å trenge å bruke de ordene jeg ikke hadde.»

Slik hun beskriver det blir kuttingen å forstå som et språk. Den er en måte å uttrykke seg på. Det er kanskje ikke så lett for en utenforstående å skjønne hva hun uttrykker. Kuttene, blodet og den fysiske smerten sier noe om en indre smerte. De fysiske skadene selvskaderen har påført seg kan være vanskelige å forstå for en utenforstående. Smerten oppleves kanskje like udefinerbar for henne. Sårene kan være et uttrykk for frustrasjon, sinne, redsel, sorg, tristhet, eller kanskje for kombinasjoner av disse sterke følelsene. De diffuse, uforståelige, kaotiske, ordløse følelsene får et språk som er likedan. Skadene er hennes måte å vise det hun ikke har ord for.

En ung jente som har brukt selvskading uttrykker det slik:

Den nye dagen

Begynte våre liv å spire

Våre liv ble formet av de som fødte oss på jord

De gav oss ord og tanker

Ordets makt ble det sentrale liv

Drepende ord kan såre, mer enn det vi kan makte

Det skremmer vettet av oss

Munnene våre ble sydd på

Ordene kom aldri ut

Det ble lukket inne i hjertene våre

Til det en dag sprekker

Nina (Dybo 2004)

I mangel av ord blir selvskadingen et språk som forteller historien om et indre liv. Martinson (1998 – 2001) vektlegger viktigheten av at helsepersonell forstår og respekterer at selvskading har en kommunikativ funksjon.

Selvskading kan være et uttrykk det er vanskelig for andre å sitte og se på. Det er fort å gå i den fellen det er å fokusere på skadene istedenfor på det følelsesmessige som ligger bak. Dette språket handler ikke primært om hvor dype kuttene ble eller hvor mange sting som måtte sys. En av deltakerne i Dybos (2004) gruppe sier: «Jeg blir ikke sett når fokuset er på selvskadingen, det blir som å være opptatt av dialekten uten å høre hva jeg sier.» Utfordringen til helsepersonell blir om de kan se forbi uttrykksformen og fokusere på hva som sies.

For noen er selvskading et språk som brukes i en periode. Etter hvert som kompetansen på å sette ord på det indre livet øker kan behovet for å bruke selvskading som en uttrykksform avta. Men sammenhengen er ikke alltid slik. Dybo (2005) sier at det som starter som en nesten tilfeldig eksperimenterende reaksjonsform, kan utvikle seg til å bli en del av personens kommunikasjonsform. Kanskje er måten selvskaderens språk blir møtt på helt avgjørende for hvilken retning selvskadingen skal utvikle seg i. Blir dette språket møtt på en god måte fra starten av, kan det kanskje raskere omsettes til en kommunikasjon med andre uttrykksformer. Blir selvskadingen derimot ikke møtt på riktig måte kan den utvikle seg til å bli et omfattende tilleggsproblem.

Den som benytter selvskading som et språk er avhengig av å lære alternative kommunikasjonsformer. Uten en ny kompetanse, en ny uttrykksform er det vanskelig å slutte å bruke det ene språket man behersker, nemlig selvskading.

Om å flytte den indre smerten

Selvskadingen kan være en måte å håndtere

den indre smerten på. Den gjør det mulig å tåle det uutholdelige indre presset ved at den for en kortere periode avleder oppmerksomheten fra det uutholdelige.

En bruker sier i et intervju med Talsethagen (2005): «Jeg har aldri snakket noe særlig om incest mens jeg var innlagt. Hver gang jeg kom inn på det gikk jeg på rommet mitt og kutta meg etterpå. Jeg gjorde det fordi jeg følte meg skitten. Kuttingen hjalp, det var som en rus eller selvterapi.»

En annen bruker sier: «Det å kutte meg har vært en måte å klare å leve med den indre smerten på. Da er det som om jeg flytter oppmerksomheten fra det vonde inni meg og til noe greit konkret fysisk. Jeg flytter det til noe ytre som jeg kan klare å forholde meg til; jeg har kuttet meg, det gjør vondt, det blør.»

En annen bruker har tatt en overdose medisiner og forteller fra hun var innlagt på sykehuset: «De spurte på sykehuset om jeg hadde begynt å skade meg selv. Når jeg sa ja var det som om de ble glad for det. De sa det var bra, at det kunne lette litt på trykket inni meg. Det virket som om de ble glad for at jeg kunne bruke det istedenfor å prøve å ta livet av meg med piller. Det var litt rart at de ble glad for det. Men det er jo sant – at det er noe jeg kan bruke når jeg trenger det. Nå pleier jeg å kutte meg når jeg har det veldig dårlig. Det tar bort litt av smerten inni meg. Det flytter fokuset bort fra alle tankene og det vonde inni meg. Det blir som et pusterom.»

Martinson (1998–2001) viser til at for enkelte som ikke har andre måter å takle vonde følelser på kan selvskading virke som en mestringsmekanisme.

Disse jentene forteller om hvordan selvskadingen flytter fokuset fra den indre smerten og ut til en ytre smerte de kan håndtere. I forhold til den indre smerten som kan være diffus, uhåndterbar, vanskelig å sortere og sette ord på, er den ytre smerten logisk, synlig, enkel å forstå og greiere å forholde seg til; Jeg har kuttet meg, brent meg, det er vondt, det blør, jeg kan se det og forstå det. Den fysiske smerten kan virke som en regulator for den indre smerten.

Den ytre fysiske smerte døyver den indre smerten for en stund. Tankene blir for en kort tid opptatt av den ytre skaden. Fokuset flyttes for en liten stund. Det gir en pause fra den indre smerten og denne pausen kan fungere som en mestringsmekanisme.

Selvskading rettferdiggjør den indre smerten

Selvskading kan være en måte å rettferdiggjøre den indre smerten på. Mange opplever den indre smerten som en mer eller mindre konstant tilstedeværende størrelse. Den er slitsom og vond å forholde seg til. Det tærer på kreftene å kjenne på den. Noen opplever det vanskeligste med denne smerten at det er som om den bare er der. Det er uklart hva den kommer av. Sammenhengene mellom denne smerten og erfaringer i livet er ikke alltid lett å se.

I slike tilfeller kan selvskading fungere som en rettferdiggjøring av den indre smerten. En av brukerne ved SMI – Oslo forteller: «Av og til har jeg det så dårlig, men det er liksom ingen grunn til det. Så går jeg ut og gjør destruktive ting, skader meg selv. Etter-på kjenner jeg at jeg har det dårlig. Men da er det jo fordi jeg har skadet meg selv. Da er det en logisk grunn til å ha det dårlig.»

Det er som om det er litt lettere å forholde seg til den indre smerten hvis en i hvert fall skjønner hvorfor den er der. Det er lettere å takle en indre smerte som er der fordi man har skadet seg selv, enn en indre smerte som bare er der uten at man kan sette ord på den.

Det er en egen indre logikk i denne måten å tenke på. Selvskadingen og smerten etterpå hjelper selvskaderen til å legge til side, se bort fra, den konstante indre smerten. Det er som om dette grunnlaget for at det i første omgang var nødvendig å skade seg, skyves ut av tankerekken.

Rettferdiggjøring av den indre smerten er en mekanisme som hjelper selvskaderen til å flytte fokuset fra den store uoversiktlige indre smerten til en forståelig og forklarbar smerte her og nå.

Om å straffe seg selv

Selvskading kan være en måte å straffe seg selv på. Dette kan være et mønster det blir vanskelig å bryte. Selvskadingen henger da gjerne sammen med følelsene av å gjøre feil, ikke være bra nok, ikke fortjene bedre, føle skyld og skam, eller å ikke være verdt noe.

Oppheim forteller (Sommerseth 2005) om hvordan hun straffer seg selv ved å skjære seg. Heimark (2004) sier noe om hvordan skyldfølelse fremkalte et behov for selvskading, et behov for å straffe seg selv.

Kanskje kan dette behovet for å påføre seg selv straff ha sammenheng med den forstå-elsen av seg selv som kvinnene er blitt påført fra de var barn. En bruker sier: «Når jeg er lei meg og har det dårlig skader jeg meg. (…) Jeg fortjener ikke bedre. Etterpå blir jeg så trist og lei meg for at jeg gjør sånt mot meg selv. Det er som om jeg viderefører noe andre har gjort mot meg tidligere. Jeg opprettholder andres mønstre. Tidligere har andre påført meg skade. Nå påfører jeg meg selv skade.»

Straffen kan være et innlært mønster. Kvinnene har med elementer av det fra sin tidligere historie. Den de er eller det de gjør har blitt straffet. Straffen kan ha vært et resultat av at barnet ikke har vært flink nok, pen nok, ikke har underordnet seg, ikke har vært tilgjengelig nok, at barnet har vist følelser. Det finnes et uttall av forklaringsvarianter for hvorfor den voksne mener barnet har fortjent straff. Disse tankemønstrene legges inn i barnet som liten. Noen kvinner viderefører disse tankemønstrene når de selvskader som voksne.

Det er noe sårbart og vondt i det å se at dette er noe jeg påfører meg selv som en videreføring av vonde erfaringer fra barndommen. Andre har straffet meg for at jeg ikke har noen verdi, og nå viderefører jeg den tanken om meg selv ved å selvskade. Det å se dette mønsteret er et stort skritt mot å kunne endre det, men det koster mye å snu mønsteret selv når det er blitt tydelig for selvskaderen.

Andre kvinner bruker selvskadingen som en regulator for vonde følelser som skyld, skam, manglende selvtillit, og liknende. Noen har mer eller mindre bevisste tankerekker rundt at følelsen av skyld må resultere i å selvskade. For andre kan den intense opplevelsen av skam føre til en impulsiv selvskading. En bruker sier: «Når følelsen av skam og skyld blir for sterk selvskader jeg. Jeg legger ikke en bevisst tanke bak. Det er en opplevelse i meg som utløser at jeg selvskader.»

Selvskading som kontroll

Selvskading kan være den ene faktoren i livet som kan kontrolleres. De fleste mennesker har behov for opplevelsen av at noen deler av livet er kontrollerbare og forutsig-bare. Dette setter de faste rammene i livet, som for eksempel fast døgnrytme, måltider, jobb eller studier, forhold til venner eller til familie.

Erfaringene fra brukere ved SMI – Oslo viser at i perioder når livet oppleves vanskelig og kaotisk blir mange av disse rammene borte. De klarer ikke å holde fast på jobb eller studier, har problemer med å sove om natten og klarer ikke å spise regelmessig. Forholdet til familie og venner kan bli for krevende og vanskelig å håndtere. I slike situasjoner er kanskje selvskadingen det ene området hvor kvinnene opplever at de har full kontroll.

En bruker sier: «Alt var så kaotisk og uoversiktlig inni meg og rundt meg. Det kjentes som om alt og alle levde sitt eget liv. Det var ingen ting verken inni meg eller rundt meg som bare var trygt og håndterlig. Men å skade meg selv hadde jeg kontrollen over. Jeg kunne gjøre det akkurat så ofte eller mye jeg trengte det. Jeg styrte det, bestemte over det. Det var det eneste området jeg kontrollerte helt.»

Noen kvinner bruker i perioder ulike former for selvskading som kutting, å brenne seg med sigaretter eller å slå hodet mot noe. I andre perioder bruker de samme kvinnene for eksempel spiseforstyrrelser mer aktivt. Dette fungerer som ulike uttrykk for det å ha kontroll over i hvert fall ett område i livet. Det indre kaoset krever at kvinnene kan finne et felt i livet sitt som de har kon- troll over. Hvis de ikke ser andre muligheter kan de velge selvskading som et slikt kontrollerbart område. Selvskadingen er noe de har full kontroll over i livet sitt, og som bare de selv virkelig har kontrollen over.

Selvskading som nødutgang

Jeg har allerede vært inne på at selvskadingen ikke er et uttrykk for at selvskaderen er suicidal. Kanskje heller tvert imot. Den uttrykker et ønske om å overleve. Et ønske om å klare livet litt til. Dette kan nok høres absurd ut for en utenforstående; Hvorfor skade seg selv dersom man ønsker å leve?

Nøkkelen til forståelsen av dette ligger kanskje i å forstå det presset det er å leve med stor indre smerte eller spenning over lang tid. Det å ha det vondt over lang tid tærer på kreftene og på motet til å jobbe med seg selv. Når man lever med stor indre smerte over lang tid, kan det være viktig og helt nødvendig å vite at det går an å få en pause fra smerten innimellom når den oppleves uutholdelig. I en slik situasjon kan selvskadingen være en nødutgang (Førsvoll 2003). Selvskadingen skaper et pusterom, en pause, et fristed fra den indre smerten. Slik at man etterpå kan orke å fortsette bearbei-dingen og livet litt til.

En bruker ved senteret sier: «Hodet mitt vil ha pause, hodet mitt tenker at om jeg bare kan kutte meg bitte litt, ikke mye, bare litt. Så jeg kan få den pausen jeg trenger fra det vonde.»

En annen bruker forteller om hvordan det at hun visste hun kunne bruke selvskadingen som en nødutgang, gjorde at hun orket å fortsette å jobbe med historien sin i terapi. Nødutgangen kan være helt avgjørende for

å orke å fortsette å være i alt det vonde. Den er nødvendig å bruke når kvinnen opplever at smerten blir mer enn hun kan klare der og da.

Selvskading som ressurs

Folk flest som ikke selvskader oppfatter lett selvskading som et tegn på at selvskaderen har et problem. Problemet er selvskadingen. Selvskadingen er en atferd som bør opphø-re. Den er ikke bra for selvskaderen. Selvskadingen er uforståelig, vanskelig å forholde seg til og destruktiv for selvskaderen.

Selvskading er selvfølgelig et problem. Men for mange selvskadere er den mer enn et problem. Den er også en ressurs som kan brukes til å overleve livet. Denne fortolkningen er ikke alltid bevisst fra selvskaderens side. Den er heller ikke alltid ønskelig eller alltid god. Ulike faser i selvskaderens liv kan kreve ulik tilnærming til selvskadingen. Det kan være perioder en selvskader er helt avhengig av selvskadingen for å klare å forholde seg til resten av livet sitt. Men det kommer også perioder hvor mange selvskadere trenger å jobbe med å slutte å bruke selvskading som virkemiddel.

Utfordringen for hjelpeapparatet blir å forstå når selvskadingen er livsviktig for selvskaderen og når det er tid for å begynne å jobbe med å få slutt på selvskadingen. Det er en tid for å jobbe med problemene bak selvskadingen. Kvinnene ved støttesenteret jobber da med å bearbeide overgrepene de har vært utsatt for. Når de begynner å få en del av overgrepsproblematikken på plass, er det tid for å jobbe med å slutte med selvskadingen.

Jeg vil komme med en påstand. Selvskadingen handler i større grad om styrke enn om svakhet. Jeg syns sitatene jeg har brukt i denne artikkelen underbygger den påstanden.

Selvskadingen er en løsning. Kanskje ingen god løsning i det lange løp. Men like fullt en løsning som gjør at livet blir mulig å leve med og som gjør det mulig å overleve, at de vonde erfaringene som skaper indre smerte blir mer håndterlige. Selvskadingen er et desperat middel i en desperat livskamp.

Disse kvinnene har vært i en ekstremt vanskelig livssituasjon. De har hatt en barndom eller ungdom hvor de har vært avhengig av å selv finne løsninger som kunne hjelpe dem til å overleve.

Selvskading er et symptom. Den er ikke grunnproblemet i livet til kvinnene som selvskader. Det er andre vanskelige faktorer i livet deres som gjør at selvskading er blitt en måte å håndtere livet på. Selvskadingen tar lett all oppmerksomhet bort fra det egentlige problemet. Derfor blir det vanskelig for kvinnene å bære med seg dette symptomet i livet. Kvinnene har vonde erfaringer i livet som har vært noen av grunnene til at de startet selvskadingen. De har brukt selvskadingen som en overlevelsesmekanisme. De har trengt en måte å flytte fokuset bort fra problemet sitt på og de har gjort det ved å selvskade. Når de møter det offentlige hjelpeapparatet som en selvskader, brukes selvskadingen på akkurat samme måte som kvinnene selv har brukt den. Selvskadingen stjeler fokuset fra grunnproblemet kvinnene sliter med. Den får hjelperne til å flytte fokuset fra grunnproblemet og til selvskadingen. Mange i hjelpeapparatet prøver å behandle symptomet selvskading uten å behandle de vonde erfaringene som har utløst symptomet.

Vinklingen at kvinnene bruker selvskadingen som en ressurs som står i motsetning til offerrollen. En del av kvinnene på støttesenteret sliter selv med offertenkningen. Mange opplever også å møte dette tankemønsteret i møte med psykisk helsevern. Kunnskapen om at kvinnene har vært utsatt for overgrep fremkaller tanken på dem som et offer. Det å plassere en kvinne i offerrollen er å frata henne muligheten for å finne egenverd, selvrespekt og troen på at hun kan gjøre gode valg for seg selv og sitt eget liv. Det signaliserer en forutinntatt innstilling som sier at hun ikke kan takle livet på sin egen måte. Offerrollen kan få dramatiske konsekvenser for kvinnen som plasseres i den. Kvinner som har vært utsatt for overgrep er ofte vár for opplevelsen av å ikke kunne stå opp for seg selv. Det å få offerrollen bekreftet av utenforstående kan lett bli en ekstra belastning på deres selvoppfatning. Mange utsatte kvinner sliter med å komme ut av opplevelsen av seg selv som et offer. For å finne egenverd, selvrespekt og komme til at man kan gjøre gode valg for seg selv er individet helt avhengig av å komme ut av offerrollen. Da er man nødt til å se seg selv som en ressurs.

Ved støttesenteret tenker vi at det å være et offer ikke bare er noe man påføres av andre. Det har også å gjøre med å ta ansvar for sitt eget liv, sine egne valg og sine egne handlinger. Gjennom å forstå selvskadingen og se bak den, kan vi som hjelpere hjelpe selvskaderen til å tro på seg selv som aktivt handlende subjekt. Vi kan bidra til å styrke hennes tro på at hun kan ta gode valg. Når hun vet at hun kan gjøre egne valg, og hun lærer seg alternative handlingsmønstre, er det mulig for henne å velge bort selvskadingen. Selvskaderen er avhengig av å være bevisst på muligheten til å gjøre egne valg. Dessu- ten må hun ha alternativer til selvskadingen. For å kunne klare å slutte med det gamle mønsteret må det skje en re-læring. Selvskaderen lærer nye alternative handlingsmønstre. Hun kan selv velge at hun vil forsøke å bytte ut selvskadingen med nye positive alternativer.

Er en kvinne som skader seg – et offer eller en ressurs?

Det å skade seg selv kan være en måte å håndtere sitt eget liv på. Det kan være en måte å ta kontrollen på. Den er kanskje ikke konstruktiv eller bra for selvskaderen i leng-den. Men den fungerer ofte slik selvskaderen ønsker. Den kan faktisk være en måte å håndtere livet sitt på. Det å ta ansvar for sitt eget liv og handle ut fra dette, er handlings-mønsteret til en person med ressurser, ikke til en som identifiserer seg med offertanken.

Kvinnene ved støttesenteret er ofre i den forstand at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn eller unge. Det var de ofre for. Når de er brukere ved senteret har kvinnene ulike strategier for hva de gjør med livet sitt videre. Enkelte går inn i offerrollen og blir værende der. De klarer ikke å fri seg fra tanken om at det de har vært utsatt for vil være hovedtemaet i livet deres for all fremtid.

Det å være fastlåst i seg selv og i troen på at en selv har skylden for overgrep er å være fastlåst i en offerrolle. Denne rollen står i motsetning til egenverd og selvrespekt. Den gjør det umulig å ta gode, positive valg på egne vegne.

Men veldig mange av kvinnene velger mer eller mindre bevisst å gå ut av denne offerrollen. De jobber med egne opplevelser og

erfaringer for å få kontrollen over senvirkningene de sliter med. Selvskadingen er et av virkemidlene for å håndtere et vanskelig liv.

Hva kan være god hjelp for en selvskader?

Brukerne ved støttesenteret forteller om både gode og dårlig erfaringer med hvordan de blir møtt når de har selvskadet. Kvinnenes dominante opplevelse ser ut til å være at de har dårlige erfaringer med å motta hjelp etter selvskading. Men de forteller også om de gangene de er blitt møtt av hjelpeapparatet på en god måte. Det er i overensstemmelse med hva Dybo (2004) og Heimark (2004) sier.

Det de betegner som vonde erfaringer kan for eksempel være knyttet til at de har bedt om hjelp i forkant, men har fått beskjed om å komme tilbake når de har selvskadet. Når de har selvskadet og tar kontakt med lege kan de ha opplevd å bli sydd uten bedøvelse som en form for korreks. Andre blir møtt med moralisering eller innspill som at dette burde de ikke ha gjort, selvskadingen hjelper ikke mot noe, lange utspørringer om hvorfor de har selvskadet, osv.

Mange av brukerne våre er klare på hva som ikke hjelper når de har selvskadet. Det hjelper ikke å fortelle dem at de ikke må gjøre det. De vet at selvskadingen ikke er en konstruktiv og god måte å løse problemene på. De vet at den ikke fjerner problemet og at virkeligheten ikke forandrer seg eller blir bedre av at de selvskader. Det er ikke det selvskadingen handler om, og derfor hjelper det heller ikke å fortelle dem at de ikke må gjøre det.

Det hjelper ikke å bli sint, kjefte eller komme med andre former for korreks overfor en som har selvskadet. Slike former for kommunikasjon når i beste fall ikke inn til selvskaderen. I verste fall kan det sette i gang nye selvbebreidelser og mer selvskading.

De gode erfaringene kvinnene forteller om at de har er gjerne knyttet til at de ble sett og ivaretatt i en sårbar situasjon. Det kan for eksempel handle om at hjelperne sier noe om at de skjønner at selvskadingen representerer en indre smerte, at kvinnene blir møtt med empati, at de får hjelp til å sette ord på det de har inni seg.

Brukerne ved støttesenteret forteller om ulike ting som har hjulpet dem til å slutte å selvskade. Noen har opplev at terapeuten eller andre viktige personer i deres liv har sagt til dem at de ikke får lov til å selvskade. En bruker sier: «For meg var det kjempeviktig at terapeuten min sa at jeg ikke fikk lov til å selvskade. Det var liksom et bevis på at hun syntes jeg var for viktig til å la meg ødelegge meg selv.» Det er et viktig element i at denne uttalelsen ble avgjørende for kvinnen at hun forsto at terapeuten brydde seg, at det var grunnlaget for det terapeuten sa. Hadde uttalelsen kommet fra en vilt fremmed hjelper, for eksempel på legevakten, ville den kanskje ikke hatt den samme effekten.

En bruker viser til at det finnes selvskadingsteam i kommunen som følger opp etter at noen har skadet seg. Hun ønsker at det fantes et tilsvarende team som kunne følge henne opp før hun selvskader. Det ville være en hjelp for henne til å slutte med å selvskade.

En av kvinnene ved støttesenteret sier: «Jeg

gikk i en terapigruppe hvor jeg fant en ny måte å få ut ting på. For meg har det aldri hjulpet å snakke, men det hjelper å tegne, male eller gå en tur. Da blir jeg roligere.» Mange av brukerne sier noe om hvordan alternative uttrykksformer hjelper dem. Som jeg var inne på tidligere kan dette være relatert til at de føler språket ikke holder. Det kan være at de mangler ord, at følelsene er vanskelige å sortere i begreper, at ordene er for vonde å bruke, eller at det å skulle formulere følelsene i ord blir for vanskelig eller skummelt.

Jeg får ut ting gjennom å spille piano.

For meg har det tidvis hjulpet å tegne tankene mine – å tegne selvskadingen og følelsene rundt den. For eksempel å tegne hånden min og det jeg ville gjøre med den. Det har blitt utrolig sterkt for meg og fått meg til å la være.

Jeg rydder eller jobber med farger når jeg føler trang til selvskading. Eller så syr eller strikker jeg. Må bruke hendene til noe da, ikke bare hodet.

Jeg kan sette meg ned og produsere små, søte kort i mengdevis. Eller jeg kan bare sitte og klippe i et ark, eller lage hull med hullemaskin. Gang etter gang etter gang.

Kvinnene forteller om ulike kreative uttrykk. Gjennom disse uttrykkene formidler de noe og de aktiviserer seg selv med noe annet enn å selvskade. Slik har kreativiteten en dobbel funksjon.

En av jentene forteller at: «For meg har det funket å dagdrømme. Ikke bare vanlige dagdrømmer, men jeg laget store scenarier i hodet mitt om hvordan livet mitt skulle se ut. Det hjalp meg til bedre å tåle å ha det vanskelig.» Dette er en litt annen form for kreativitet. Den handler ikke om et ytre uttrykk, men kanskje heller om å aktivisere tankene med andre ting enn å skade seg selv.

For noen av kvinnene er det fysisk aktivitet som fungerer: «Jeg kan i alle fall ikke sitte i ro når jeg har det vanskelig. Jeg må ut å gå turer i hurtig tempo, gjerne løpe for livet … Jeg blir rolig gjennom at jeg trener og bruker kroppen.»

Andre forteller at selvskadingen fungerer som en indre renselse. Den kan flyttes fra å være en renselse av kroppen til å bli en renselse av omgivelsene rundt en: «Jeg sorterer alt jeg har, CD-er, brettekant på klær, osv.»

Brukerne ved støttesenteret formulerer noen faktorer som er viktig for at disse alternativene til selvskading skal fungere. For det første sier de at det er viktig at den aktiviteten som skal erstatte selvskadingen passer for den enkelte. Det er individuelt hva som passer. Aktiviteten hver enkelt velger må være noe man liker og som får en til å slappe av. Det må kunne fungere godt som et alternativ til selvskadingen.

For det andre må det være en styrke i det som velges som alternativ. En av kvinnene sier: «Det er viktig at alternativene er sterke nok til å være en reell erstatning! I begynnelsen da jeg prøvde å finne alternativer til selvskadingen, måtte de være ganske voldsomme. Men nå kan jeg også bruke mindre sterke virkemidler. Jeg har fått erfaring med at det funker og tror på det selv.» Det må altså være en aktivitet kvinnen selv kjenner at er sterk nok for henne til å støtte seg på når hun kjenner at hun trenger å selvskade.

Det tredje kvinnene påpeker som viktig når

de vil slutte å selvskade er å være i forkant i forhold til selvskadingen. Det innebærer for eksempel at de trenger å jobbe med å finne alternativer til selvskadingen før de står i den situasjonen at de trenger å selvskade. Det er nødvendig å tenke gjennom på for-hånd hvilke virkemidler som kan fungere for en selv. når man har det så vanskelig at man trenger å selvskade, er det nesten umulig å tenke ut gode alternativer. Derfor er det viktig å ha gjort det på forhånd.

Oppsummering

Mange av våre brukere møter hjelpeapparatet når de har selvskadet. Deres opplevelse er at hjelpeapparatet gjerne ser en annen vei og ikke forstår hvorfor de selvskader. Uten at hjelperne forstår hvorfor kvinnene selvskader er det også vanskelig å gi den hjelpen og støtten kvinnene trenger når de har selvskadet.

Mange av våre brukere har bred erfaring med selvskading. De har stor kunnskap om hvorfor de selvskader og hva som er til hjelp for dem. SMI – Oslo er opptatt av hvordan hjelpeapparatet kan nyttiggjøre seg den kunnskapen våre brukere formidler.

Selvskaderen trenger å bli sett og møtt når hun ber om hjelp. Hun trenger å bli sett som en ressurs og ikke bare som et offer. Selvskaderen vet ofte noe om hvorfor hun selvskader. Selvskadingen kan være en dør-åpner inn til vanskelige erfaringer i hennes liv.

Selvskaderen trenger hjelpere som kan snakke om hva som ligger bak selvskadingen. Hun trenger noen som kan hjelpe henne til å snakke om kaoset, tankene, følelsene og impulsene hun kjenner på. Et eller annet sted i dette finnes en dør inn til hvorfor hun skader seg. Det er disse bakenforliggende erfaringene hun trenger hjelp med.

Det kan være vanskelig å snakke om og forstå disse mønstrene hos selvskaderen. Vår utfordring til ansatte i psykisk helsevern er at dere prøver å forstå og sette ord på selvskadingen. Våg å tematisere det dere ser. Våg å legge temaet på bordet mellom hjelperen og selvskaderen. Prøv å finne de kunnskapene selvskaderen selv har om hvorfor hun skader seg. Hun sitter selv med nøkkelen til å forandre sine valg og sitt eget liv.

Litteratur

Dybo, A.M. 2004: Om selvskading, Mental Helse Kristiansand, Mental Helse.

Dybo, A.M. 2005: Selvskading, Forelesning på Landskonferanser for Støttesentre i Norge i Tromsø 7.–9. september 2005.

Førsvoll, R. 2003: Fra synd, fra sorg, fra fare: Seksuelle overgrep i kirke og samfunn. Verbum forlag.

Heimark, I. 2004: «Selvskading – å leve med meg selv og andre». Tidsskrift for psykisk helsearbeid, Vol.1, Nr 3, s. 49–56.

Talsethagen, G. 2006: Behandling bør hjelpe mot noe. – Gro Talsethagen i samtale med Tuva. Ikke Stikka nr. 1/2006, Utgitt av Støttesenter mot incest – Oslo.

Martinson, D. 1998 – 2001: Rettigheter for selvskadere, Oversatt av I.Heimark, www.angelfire.com/bc3/ secondchance/bor.html

Paulsen, C.Th. 2005: «Se på mennesket bak!», Psykisk helse 4/2004. Utgitt av Rådet for psykisk helse.

Sommerseth, Kristin 2005: «Kniven dempet den indre smerten», Psykisk helse 4/2004, Utgitt av Rådet for psykisk helse

16.09.05: Flere skader seg selv www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/ 5056971.html

Summary

Hege Sjølie

Self harm – from the perspectives of a service-users

The objective of this article is to discuss self harm from service users' perspectives. When professionals focus on self harm they typically describe the self harmer's need of attention, self harm as suicide attempts or what can be done to stop this behavior. The article presents how the users of the Support Center Against Incest-Oslo(SMI) talk about and use self harm. Self harm is seen as a problem, but also as a resource in a problematic everyday life. Our users describe how self harm more or less intentionally can be used in their process as well as what can be done to stop it. I present citations of women with such experiences from various sources, like SMI, interviews and the press. At SMI there is a lot of competence and lived experience. Through the self harmers experiences and reflections I hope to provide a more in-depth understanding. May be this can offer a frame of reference that makes it easier for those outside this specific field to understand and relate to self harm.