chaa@baerum.kommune.no

Befolkningen tar verken utbredelsen av psykiske lidelser innover seg eller den store bedringsprosenten som eksisterer for dem som rammes. Vil ikke folk vite eller blir informasjonen gitt på en feil måte?

Vi brukere setter som forutsetning at informasjon ikke er gitt før den er forstått. Kan informasjon om psykiske lidelser bli gitt på en slik måte at befolkningen vil forstå?

Artikkelforfatteren mener at typen informasjon som blir gitt segmenterer det at folk ikke vil forstå. Ved å bare si noe om prevalensen til psykiske lidelser når en ikke frem, for i psykiatrien og blant folk flest eksisterer Psykiatriens tre postulater. Og disse er:

  1. Psykisk sykdom rammer ikke en selv

  2. For den som rammes, er løpet kjørt

  3. Spesialregler

Første postulat sier at en selv ikke blir rammet. Underforstått at det er de «andre» – hvem det nå enn måtte være – som rammes. Når det antaes at det bare er «andre» som rammes og ikke en selv, blir solidariteten med de som rammes skjør.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysningsfond har gitt ut en grei plakat, som sier noe om prevalensen til psykiske lidelser. Den sier:

Vi vet at:

hver nordmann kjenner en med psykiske problemer

hver annen nordmann har et familiemedlem med psykiske problemer

hver tredje nordmann vil en gang få psykiske problemer

hver fjerde nordmann har til enhver tid psykiske problemer

hver femte nordmann har en nevrose som fører til funksjonshemning

hver femtende nordmann har en alvorlig sinnslidelse (psykose)

hver tyvende nordmann har en personlighetsforstyrrelse

Vi vet ikke:

Hvor mange som sliter med psykiske problemer uten å få hjelp

Hvor mange som ikke vet at det går an å få hjelp

Hvor mange som ikke vet hvordan psykiske lidelser kan forebygges

Kilde: Gerd-Ragna Bloch Thorsen, utgitt av Psykiatrisk Opplysningsfond.

Tabell 2

Innleggelsestidspunkt

Total recovery (%)

Social recovery (%)

1901–1920

20

41

1921–1940

12

29

1941–1955

23

44

1956–1985

22

45

Det denne plakaten sier, er at det ikke bare er de andre. Dette berører hver av oss i en eller annen relasjon. Dette er lite hyggelig informasjon, som gjør, i henhold til artikkelforfatterens erfaring, at de fleste ikke vil ta informasjonen innover seg.

Det finnes håp. Men håpet blir ikke formidlet eller når ikke frem. I mine øyne, nettopp fordi de tre postulatene får lov til å forbli uforandret.

Det andre postulatet sier at for den det rammer, så er løpet kjørt. Da finnes det ikke håp mer. Dette stemmer heller ikke. Recoveryforskning har motbevist dette. Jeg har et eksempel som forteller noe om hvilken statistikk om bedringsprosesser som er samlet for diagnosen schizofreni.

Tabell 2 viser recovery av schizofreni i USA og Storbritannia gjennom fire perioder på 1900-tallet etter Warner (1985), gjengitt i Dialog nr.2, 2001 – en antologi om bedringsprosesser.

I forskningslitteraturen defineres (gjengitt i Dialog nr. 2, 2001, side 35) Social recovery som «å komme seg», det vil si at en lever et vanlig sosialt liv selv om kliniske tegn, som det å høre stemmer eller å ha visse paranoide vrangforestillinger, fremdeles kan forekomme. Det utelukker heller ikke behandling ved poliklinikk.

Total recovery defineres som å bli helt bra, det vil si at symptomer på alvorlig psykiske lidelser ikke forekommer, og at den det gjelder ikke mottar noen form for behandling, og dessuten fungerer godt sosialt.

Tabellen viser at selv for en av de alvorligste diagnosene blir det bedring eller recovery. Interessant nok viser tabellen at andelen total og social recovery har holdt seg til-nærmet konstant på rundt henholdsvis 20 % og 40 %, med unntak av mellomkrigsperioden, og selv før neuroleptika kom på markedet i 1950-årene. Så antakelsen at «løpet er kjørt» holder ikke.

Jeg tror fordi folk intuitivt tror på de to første postulatene; det rammer andre og at hvis man rammes så er det en varig tilstand en ikke kommer ut av, så leder dette til det tredje postulatet: spesialregler. Med dette mener jeg at både samfunnet og psykiatrien ukorrekt antar at det er særordninger som (bare?) trengs for psykiatriske pasienter og brukere. Dette gir seg utslag i en rekke krenkende handlinger og holdninger.

Tidligere innlagte pasienter rapporterer ofte at det på sykehusene er en mangel både på håp som ikke blir formidlet, en generell mangel på folkeskikk, og troen på medisiner som (viktigste?) løsning. Altså en manifestasjon av at her er det andre regler og praksis som gjelder enn for resten av befolkningen.

I samfunnet kan det generelt virke som man ønsker å stue vekk brukere og pasienter. Det rapporteres om at psykiatriboliger er uønsket i nabolagene. Vanskelighetene med å få seg en jobb hvis man har vært psykisk syk er velkjente. Det syntes som om forventninger og krav i positiv forstand til hva en tidligere psykiatrisk pasient eller bruker kan få ut av livet, er svært lave.

Satt på spissen kan det virke som om folk ikke anser det som mulig, og kanskje heller ikke verdt innsatsen, å sikre at brukere kan få et verdig og normalt liv. Dermed blir marginaliseringen av brukerne en negativ selvforsterkende sirkel som blir vanskelig å bryte ut av. Vi slipper ikke til fordi vi har vært psykisk syke, og fordi vi ikke slipper til, får vi aldri vist at det er mulig å legge en psykisk lidelse bak seg. Dermed får vi aldri bevist at det nytter med rehabilitering og at det er fullt ut mulig å ha et produktivt og godt liv, selv om en har vært psykisk syk. På denne måten forblir antakelsene om nødvendigheten av særordninger og spesialregler opprettholdt. Vi brukere forblir marginaliserte.

Jeg mener at vi brukere er i stand til å få en utdannelse, til å mestre en jobb, til å ha en kjæreste, bo for oss selv og leve og beherske alle andre områder av livet som er viktig for alle mennesker. Men det er dette med inngangsbilletten. Da snakker jeg om jobb. I vår kultur er det å ha en jobb, både en del av identiteten som samfunnsmedlem og inngangsporten til andre områder av samfunnet. Uten en jobb forblir vi marginalisert og er ikke i stand til å motbevise at vi kan bli friske og leve et meningsfullt og produktivt liv som alle andre. Og at vi ikke trenger spesialregler.

Så, hva kan gjøres? Jeg er overbevist om at det trengs en holdningsendring til brukere, blant befolkningen og fagfolk. Jeg tror at informasjonskampanjer som bare henviser til hvor mange som rammes, det vil si motbeviser postulat 1, gjør at folk ikke tar informasjonen innover seg. Fordi publikum feilaktig antar at «løpet er kjørt», det vil si postulat 2. En slik informasjonskampanje forteller bare de dårlige nyhetene.

Min erfaring er at når folk får korrekt informasjon om prevalensen av psykiske lidelser, tar de det ikke innover seg, fordi, tror jeg, at de feilaktig antar at det ikke nytter. Ikke bare det, men det ser også ut som om de opprettholder antakelsen om at det fremdeles ikke vil ramme dem, til tross for informasjon som sier noe om at hver fjerde nordmann til enhver tid er rammet. For meg ser det ut som om folk foretar en slags strutse-manøver med å stikke hodet i sanden og benekte, fordi informasjonen oppleves som altfor skremmende og negativ.

Jeg tror at brukerorganisasjonene og et tidsskrift som dette har en enorm utfordring i å nå ut til publikum med det doble budskapet om at 1) mange rammes og 2) at «ja det nytter». Folk blir friske. Dermed har vi som samfunn et realistisk utgangspunkt til å begynne medholdningsendringene som må til for at brukere skal slippe til på arenaer som til nå har vært vanskelig tilgjengelige.

Vi brukere har ønsker og drømmer og evner som alle andre, og vi trenger å slippe til for å nå disse. Vi trenger ikke spesialregler. Vi trenger en jobb.