sitortom@online.no

Jeg er en middelaldrende kvinne som gjennom min barndom ble utsatt for gjentatte traumatiseringer fra dem som skulle ha gitt meg omsorg. Som voksen har jeg brukt år på å prøve å få profesjonell hjelp til å bearbeide traumene, men behandlerne mine var ikke innstilt på det. Årsakene kan være flere. Traumer – og da særlig de menneskeskapte – har vært stemoderlig behandlet av helsevesenet, i teoribygging, diagnostikk, forskning, undervisning og praksis. Temaet provoserer nok vante forestillinger om menneskelivet, om egen usårlighet og om hvordan mennesker behandler hverandre.

Innen hjelpeapparatet kan resultatet i verste fall bli – som det ble for meg – ytterligere traumatisering, og en langvarig og destruktiv «kamp om virkeligheten» mellom pasient og profesjonell. Definisjonsmakten og – retten er det som kjent den siste som besitter.

Nedenfor følger en autentisk korrespondanse fra i fjor, med en klinisk psykolog som jeg var hos for mange år siden. Jeg vil dele denne erfaringen fordi jeg ønsker bevissthet rundt at diagnostikk og diagnostisering kan tilsløre det alvorlige helsemessige problem som krenkelser er, og dermed bidra til nye krenkelser heller enn å hjelpe pasienten. Men også fordi jeg tror denne historien utfordrer gammel rolletenkning og – forventning, og er et eksempel på at det går an å si unnskyld til pasienter.

Av flere grunner, blant annet hensynet til min familie, har jeg bedt om at dette trykkes pseudonymt.

Til psykologen

Noen tipset meg om en artikkel du har skrevet om psykiatriske diagnoser. Både ditt og din kollegas bidrag beskrev mange av de destruktive effektene av diagnostisering/diagnoser. Du skriver om stigmatisering og stempling, om at selvbilde eller identitet utgjør kjernen i vårt personlige liv. Og at det er knyttet et betydelig etisk ansvar til det å gi beskrivelser av klienter, og spesielt beskrivelser som nedtegnes i journaler, søknader, osv., dvs. i dokumenter som ikke uten videre lar seg slette, og som ofte blir tatt meget alvorlig av dem som klienten kommer i befatning med. Du skriver også om akontekstuell tenkning og individualisering, slik at familiemessige, økonomiske, sosiale og politiske forhold blir vanskelige å få øye på, og resultatet blir politisk undertrykking.

Ut fra dette er det ganske overraskende at da jeg var hos deg for mange år siden, ga du meg en stygg diagnose framfor å relatere til min overgrepsbakgrunn (jeg ble traumatisert i barndomshjemmet sikkert over hundre ganger mens jeg var barn og ten-åring). Dette kan oppleves/tolkes som kvinne-/barnepolitisk undertrykking og offerklandring. Er det noen som absolutt ikke har godt av å bli stigmatisert og stemplet som «feil», så er det overgrepsofre. For det minner oss unektelig om velkjente overgriperstrategier. Det er viktig for utsatte mennesker generelt å få oppleve solidaritet fra de som kaller seg profesjonelle hjelpere, og spesielt for de av oss som har opplevd enorme svik fra omsorgspersoner tidlig i livet.

Av og til har jeg stilt meg spørsmålet: Har psykologer ingen anelse om hvordan gjentatte traumatiseringer i barndommen oppleves, og hva de avstedkommer? I så fall anbefaler jeg psykiater og traumeforsker Judith Lewis Hermans bok Trauma and Recovery (London 2001), og dr.med. Anna Luise Kirkengens helt ferske bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne (Oslo 2005).

Med vennlig hilsen en tidligere pasient

Kjære deg!

Takk for henvendelsen. Du har helt rett i at det er mangel på samsvar mellom lære og liv i mitt tilfelle, dvs. mellom synspunktene i artikkelen og min praksis. Dette har alltid vært en kilde til ubehag for meg. Jeg kan forøvrig forstå din reaksjon på den diagnosen du fikk i sin tid, og har merket meg synspunktene dine. Et viktig forhold er imidlertid dette: Som praktiserende psykolog i et psykiatrisk system er du av lovverk (deler av lovverket krever diagnoser), andre instanser, miljøet ved avdelingen (særlig legene), osv. presset til å sette diagnoser. Jeg tror ikke det er for sterkt å si at hvis du vil beholde jobben, så er det nokså få veier utenom. En endring krever etter min mening ideologisk, vitenskapelig og praktisk arbeid på bred front og lang sikt, og kan neppe bevirkes av noen enkeltperson. I lys av den faglige utviklingen over de siste 10–15 årene, ser jeg heller ikke lyst på fremtidsmulighetene. Men vi får håpe. Forøvrig takker jeg for dine reaksjoner og ønsker deg alt godt videre fremover.

Med vennlig hilsen psykologen

Til psykologen

Mange takk for at du svarte på mailen min.

Noen kommentarer: Jeg er klar over at behandlere ofte sette diagnoser – under de rådende forhold – men det er samtidig ikke helt likegyldig hvilken diagnose man får. Selv fikk jeg først i 2001 – 26 år etter at jeg som ung jente første gang oppsøkte hjelpeapparatet – diagnosen PTSD, og den tar i alle fall et visst hensyn til etiologi. «Hjelpe»-apparatet har dessverre krenket meg nesten like mye som mine overgripere, siden krenkelsene har fått vedvare også i voksenlivet. Dette forsterker virkningene av de opprinnelige krenkelseserfaringene. I boken av Herman som jeg nevnte, forteller en overgrepsutsatt pasient at da hun fikk en stygg diagnose, ble hun av hjelpeapparatet behandlet like ille som hun var blitt i barndomshjemmet (der hun opplevde overgrepene). Dette må være en utfordring for psykologer og psykiatere å ta tak i!

Jeg fikk meg ikke til å ta til motmæle den gangen, for jeg skjønte at det bare ville ødelagt enda mer for meg selv. Det stemmer med min erfaring det din kollega skrev om at diagnosen kan gjøre at terapeuter ikke «trenger» å ta pasienter alvorlig. Har for øvrig erfart at ting jeg har sagt i behandlingssituasjoner har falt til jorden eller blitt imøtegått, mens akkurat de samme utsagnene i andre kontekster/roller er blitt møtt med interesse, oppfølgende spørsmål etc. Ikke bare diagnostikk/diagnostisering bør under lupen, men også pasientrollen. Jeg får nok det inntrykk at profesjonelle kan bli vel fokusert på egen utøverrolle og lett glemmer (hvordan det er å være i) pasientrollen. Jeg opplever at pasientrollen på mange måter er totalt uforenelig med terapeutiske mål som autonomi, utvikling, vekst osv. Mine verdier, kunnskaper og refleksjoner har ikke fått lov til å være relevante i terapirommet, har jeg opplevd.

Av etiske grunner mener jeg diagnostikeren bør ta hensyn til hva pasienter faktisk har vært utsatt for i de tilfellene hvor det gjelder grov urett som overgrep, i alle fall hvis det er disse erfaringene pasienten ønsker hjelp med, slik jeg gjorde (men ikke fikk). Overgrep mot barn usynliggjøres i stor grad av behandlings- og velferdsapparatet. Dette hevdes også av traumebehandlere og -forskere, som Bessel A. van der Kolk, og er ikke bare noe jeg «mener».

Siden kritiske inn- og utspill fra fagfolk overfor egen virksomhet så sjelden kommer fram i de media de fleste av oss bruker til daglig, kunne jeg nok ønske at psykologer (og andre profesjoner) hadde skrevet, slik du og andre har gjort faginternt, kronikker og innlegg i aviser og andre media som folk flest bruker, for å «opplyse» allmennheten. Det er mange her ute som kunne trenge oppreisning etter å ha opplevd seg krenket av det profesjonelle hjelpeapparatet. Den psykiatridiskursen som fins i dagspresse/media er ensporet, sykeliggjø-rende og forsterker skillet mellom «oss» og «dem». Som en samfunnsvitenskap burde vel psykologien komme litt mer ut av sine egne rom, for å være aktør for en samfunnsendring til det bedre?

Med vennlig hilsen pasienten

Til psykologen

Forskning om overgrep og diagnostisering: Utdannede psykologer har lært om attribusjon og attribusjonsfeil, og man skulle kan-

skje tro at de var mindre tilbøyelige enn andre til observatørskjevheter. Forskning har imidlertid vist at psykologer og andre profesjonelle hjelpere faktisk er mer tilbøyelige enn andre grupper til å se en person med behov for hjelp som problemets opprinnelse («locus») (Carkhuff, 1968; Goff-man, 1961; Rosenhan, 1973; alle ref. i Batson, 1975; Batson, 1975).

Plous og Zimbardo (1986) fant for eksempel at både psykoanalytikere og atferdsterapeuter gjorde flere disposisjonelle attribusjoner enn ikke-terapeuter. Denne tendensen blant terapeuter har vist seg å være rådende selv i de tilfeller hvor de er klar over situasjonelle forhold som foranlediget atferden (Harari & Hosey, 1981; López & Wolkenstein, 1990; Plous & Zimbardo, 1986; Shenkel, Snyder, Batson & Clark, 1979; Snyder, 1977; alle ref. i Kiehle, 2000).

I tråd med dette fant Becker & Lamb (1994) en generell tendens blant klinikere til å undervurdere betydningen av eksterne hendelser som årsak til psykisk lidelse, idet de tilskrev symptomatisk atferd til intrapsykiske snarere enn til situasjonelle fenomener. De tok utgangspunkt i at flere studier har antydet at mange pasienter som har fått diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse (BPD), har en traumatisk seksuell misbrukshistorie bak seg (Barnard & Hirsh, 1985; Courtois, 1988; Herman, Perry & van der Kolk, 1989; Ogata et al., 1990; Rieker & Carmen, 1986; Stone, Unwin, Beacham & Swenson, 1988; Surrey, Swett, Michaels & Levin, 1990; Westen, Ludolph, Misle, Ruffins & Block, 1990; Wheeler & Walton, 1987; alle ref. i Becker & Lamb, 1994). For disse ville det ifølge Becker og Lamb derfor være hensiktmessig å få diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). I tillegg til å være mindre stigmatiserende enn en PF-diagnose, reflekterer PTSD en traumatisk etiologi (situasjonsfaktorer) til symptomene og antyder en behandlingsprosess som fokuserer på integrasjon eller rekontekstualisering av traumet (Carmen, Rieker & Mills, 1984; Coutois, 1988; Rieker & Carmen, 1986; alle ref. i Becker & Lamb, 1994).

Forsøkspersonene i Beckers og Lambs studie (1/3 psykologer, 1/3 sosialarbeidere og 1/3 psykiatere, likelig fordelt på kjønn) fikk utdelt en pasientbeskrivelse der symptomene var i overensstemmelse med både BPD- og PTSD-diagnosekriterier ( i DSM-III-R), men uten å tilstrekkelig oppfylle diagnosekriteriet for noen av dem. Beskrivelsen inneholdt også informasjon om at «klienten» var blitt seksuelt misbrukt. Symptombeskrivelser som ble antatt å gi assosiasjoner mer med den ene enn med den andre diagnosen (for eksempel ekstrem/vekselvis idealisering og devaluering for BPD og dissosiative episoder for PTSD), ble utelatt for å sikre diagnostisk tvetydighet. Forsøkspersonene skulle vurdere i hvilken grad pasienten lot til å ha hver av sju Akse I – eller Akse II-lidelser (Becker & Lamb, 1994), altså henholdsvis «symptomlidelser» og «personlighetsforstyrrelser» (Karterud, Urnes & Pedersen, 2001). Resultatene viste en gjennomgående «overdiagnostisering» av BPD, og PTSD var kun den fjerde hyppigste vurderingen.

Referanser:

Batson, C. D. (1975). Attribution as a mediator of bias in helping. Journal of Personality and Social Psychology, 32 (3), 455–466.

Becker, D. & Lamb, S. (1994). Sex bias in the diagnosis of borderline personality disorder and posttraumatic stress disorder. Professional Psychology: Research and Practice, 25 (1), 55–61.

Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.) (2001). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Oslo: Pax.

Kiehle, R. L. (2000). Stereotyping, cognitive busyness, and correspondence bias in clinical judgment. Dissertation.

Plous, S. & Zimbardo, P. G. (1986). Attributional biases among clinicians: A comparison of psychoanalysts and behavior therapists. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 54 (4), 568–570.

Pasienten

Kjære deg!

Mange takk for dine to e-mailer, som er velskrevne, velinformerte og – for meg – svært tankevekkende. Det har tatt meg litt tid å svare – dels på grunn av travelhet med andre gjøremål, men dels også (og kanskje først og fremst) fordi jeg har måttet la dette få synke litt. Jeg er kjent med problematikken og forskningsområdet, men alle referansene dine kjenner jeg jo ikke, og jeg er glad for at du har gjort meg oppmerksom på dem. Når jeg nå leser det du skriver om dine erfaringer med hjelpeapparatet: om ikke å bli hørt, om ikke å bli tatt alvorlig på dine premisser (ja, ikke bli tatt alvorlig i det hele tatt), om å bli presset inn i en pasientrolle som egentlig er uforenlig med behandling (jeg er enig), osv., og tenker på at jeg også selv har bidratt til dette, føler jeg meg svært beskjemmet og nedstemt. Selv om man aksepterer det bestående system, diagnostisering etter DSM, osv., tror jeg at diagnosen var feil og at PTSD – som du selv antyder – tross alt hadde passet bedre med din reelle situasjon. Men jeg – og muligens også andre – burde under alle omstendighe-ter ha vist større integritet, og ikke akseptert det bestående system. Vi burde ha vist større lydhørhet overfor din stemme og ditt liv – og funnet andre måter å være på (skrive søknader, informasjon, osv. på), som kunne ha vært til reell hjelp (og ikke til skade). Det hadde nok vært mulig. Jeg er ikke så pessimistisk at jeg ikke tror det. Jeg vet det er for mye forlangt, og jeg forlanger heller ikke noe, men for min egen del vil jeg gjerne be om tilgivelse for dette. Uansett har du gjort meg en tjeneste ved å reagere på artikkelen slik du har gjort, og jeg ønsker deg alt godt videre.

Med vennlig hilsen psykologen