anne-grete.orlien@bsr.oslo.kommune.no

Dette er en artikkel som handler om alvorlig sinnslidelse, tro og om hva som virker helbredende. Hvordan møter vi pasienter som forteller at de har blitt helbredet av Gud. Tror vi på det de forteller oss? Randis historie har fått meg til å reflektere over egen tro, personlig og i faglig sammenheng. Hva er det som dypest sett får oss til å finne en mening med livet? Randi forteller i en direkte og ærlig fremstilling, om sin tvil og sin tro på at det er noe større enn mennesket. Dette er utfordringer jeg ønsker å drøfte i denne artikkelen. Tro er et personlig anliggende. Jeg gjengir Randis historie og kommer med egne refleksjoner omkring det hun forteller meg. Ved å stille de vanskelige spørsmålene kan jeg få ny kunnskap. Kunnskapen om hva som virker helbredende vekker min nysgjerrighet. Respekt for enkeltmennesket forutsetter tillit og trygghet. Ydmykhet betyr for meg å lytte, men også og innse at det er så mye jeg ikke forstår. Jesperud Aktivitetssenter som arbeidsplass, utfordrer meg på hvem jeg er. Utfordringene ligger i møtet med mennesker som har gode og dårlige erfaringer med det offentlige psykiske helsevern. Randi har et ønske om at hennes historie kan være til hjelp for andre som strever med livet. Som fagperson ønsker jeg å være tydelig. Tydelig på hva jeg selv tror på, og hvilke utfordringer vi står overfor innen psykisk helsevern.

Randi, født 1948 på Færøyene, begynner sin historie slik: «Jeg har skrevet dikt og historier til bruk i menneskesak. Jeg er psykiatrisk pasient og har hatt en del opplevelser som jeg gjerne vil dele med andre. Jeg begynte å skrive for å holde orden på virkelighet og drøm, og for å holde tingene fra hverandre så det ikke skulle floke seg. Jeg hadde en stemme inni meg. Hver gang jeg gikk på jobb kom stemmen. Vent, sa den, så slo jeg sykepleien ifra meg. Jeg hadde jo jobbet som sykepleier, men da jeg slo sykepleien fra meg, da forsvant stemmen. Så tok jeg jobb som avisbud og etterpå som vaskehjelp, men da kom stemmen ikke. Jeg ventet at den skulle komme, men den kom ikke.»

Randi forteller hvordan hun ble helbredet: «Jeg har flere ganger vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Siste gang jeg var inne, så stemplet de meg uhelbredelig, kronisk sinnslidende. Men Gud kan, for han har helbredet meg. Jeg vet ikke når det skjedde, men en eller annen gang i 2003, for syk-dommen ble bare borte. Jeg har også søsken, en søster og en bror som jeg har et godt forhold til, men Gud har gitt meg venner også, som jeg kan snakke med.»

Randi har skrevet ned sine tanker og historier, her gjengitt i kursiv. I sin form er teksten poetisk og diktene vakre preget av en dyp kristen tro. Det er den kristne troen til

Randi, som har opptatt meg og som jeg ønsker å finne mer ut av gjennom denne artikkelen. Jeg har selv et kristent menneskesyn som både preger meg som person, og i møtet med andre mennesker. Det er imidlertid viktig for meg å si at det ikke alltid har vært slik. Det er første gang jeg har stått åpent fram og bekreftet mitt verdisyn. Jeg har hatt mer tvil enn tro i mitt liv. Møtet med Randi har fått meg til å tenke over hvor jeg selv står. Det er viktig for meg å være ærlig mot mine egne følelser. Det å bli klar over mitt eget menneskesyn er frigjø-rende og åpner opp for en ærlig og direkte dialog i kontakt med mennesker. Trosspørs-målet ligger sentralt hos de som tror, og ikke overraskende også blant de som er søkende ikke-troende.

Randi har vært bruker av Jesperud aktivitetssenter siden starten i 2000. Høsten 2005 ble det gjennomført en brukerundersøkelse. Av de spurte sier 80 prosent at ensomhet og isolasjon er det største problemet ved å takle hverdagen. Når de samme ble spurt om hva som hjelper for å komme ut av ensomheten og isolasjonen, svarer de – Et godt sosialt miljø, i lag med andre mennesker. På spørsmål om hva kontakten med personalet betyr, svarer de at de ønsker et personale som er tilgjengelig og aktivt opp-søkende. På spørsmål om hva som betyr mest, kontakt med andre brukere eller personalet, rangerer de kontakten med personalet høyere enn kontakten med andre brukere ved senteret.

Randis hverdag

Hver morgen mellom 8.00 og 9.00, ringer Randi til aktivitetssenteret. Det kan for eksempel handle om at hun gruer seg til å gå til tannlegen. Randi sier at hun ringer for å få kontakt. Hun trenger noen å snakke med. «Det er så godt å få en bekreftelse og råd når usikkerheten kommer over meg», sier Randi og fortsetter: «Det er dette med å ta de riktige valgene. Er du usikker og trenger noen å snakke med er det en trygghet i seg selv å ha noen å ringe til.» Jeg ønsker å vite mer om hva kontakten med personalet betyr for Randi og hun svarer: «Det er viktig å ha en fast person å snakke med. Jeg har blitt avhengig av å ha kontakt på telefon, og jeg blir ikke avvist.»

Jesperud aktivitetssenter er et sted hvor brukere kan ringe og prate med personalet når de har behov for det. Tilgjenglighet, er et stikkord. Jeg tror tilgjenglighet er viktig for personer som for eksempel befinner seg i en vanskelig livssituasjon hvor selvmordstanker er sentralt. Jeg har i enkelte tilfeller gitt ut mitt mobiltelefonnummer for å være tilgjengelig for brukere som er i en vanskelig livssituasjon. I situasjoner der vedkommende trenger profesjonell hjelp er personalet raske til å henvise til lege eller legevakt. Jesperud aktivitetssenter er ikke noe behandlingssted og det vet de som kommer dit. Randi og flere andre som bruker senteret opplever at Jesperud er et trygt og godt sted der alle blir møtt på en hyggelig måte. Derfor er det lett å ta kontakt med senteret.

Randi bor alene. Hun har ingen oppfølging eller kontaktperson bortsett fra aktivitetshuset i bydelen. Fastlegen har hun også liten eller ingen kontakt med. Randi har en bror og en søster som bor langt unna. Randi har noen venner fra tidligere, og noen som hun har blitt kjent med på Jesperud og i Frelsesarmeen.

Angsten for det ukjente

Randi har kalt denne historien »Freden»:

Jeg kom fra jobben og jeg skulle ta banen hjem

Jeg visste ikke hvor jeg var.

Satte meg på en benk. Se – der, Nasjonalteateret.

Hold øye med det, så vet du hvor du er.

Mens jeg satt der kom freden. Den var

rundt meg, rundt hele området.

Angsten var ikke borte, men freden varstørre.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt slik.

Men så begynte jeg å gå mot Stortingetstasjon.

Det gjør ikke noe om jeg ikke finner hjem,

med denne freden vil jeg finne hjem, føreller senere.

Da jeg kom til Stortinget, gikk jeg ned.

Jeg sa til meg selv: Når du ser det stårVestli,

gå inn og sett deg. Så gjorde jeg det, og

jeg kjente igjen stasjonene oppover.

«Når du ser det står Stovner, skal du gåav», så gjorde jeg det.

«Bare følg med de andre ut», så gjorde jeg det.

Da jeg kom ut fikk jeg se brua. »Den skal du gå over», sa jeg.

Så gjorde jeg det. Da jeg kom på den andre siden, fikk jeg se blokka der jeg bor. Låste meg inn.

Da var det over.

For det var det jeg var redd for: Ikke finne veien hjem!

Aktivitet som fremmer god psykisk helse

Randi forteller at hun liker å ha noe å gjøre. Det passer ikke henne å sitte stille. Hun baker, lager mat og strikker votter for salg på Jesperud. Randi sier at det å ha noe å gjøre er lettere enn å sitte og vente på at noen skal ta kontakt. »Kom og prat med meg litt,» sier Randi, når hun savner kontakt med personalet.

Randi tok opp som sak på husmøtet på Jesperud at hun ønsket seg svømming på Tøyenbadet som en aktivitet. Nå er det blitt en fast aktivitet. Hver torsdag reiser en gruppe og svømmer på Tøyenbadet. Et positivt resultat av dette er at Randi, sammen med flere andre på eget initiativ reiser til Tøyenbadet utenom de faste turene.

En gang i året er Randi med på overnatting under åpen himmel, på orrhaneleik. Det har også blitt flere fisketurer i Oslofjorden. Naturen betyr mye for Randi og det er mange andre som deler denne interessen.

Stemplet paranoid for alltid?

Randi var innlagt to og et halvt år på Dikemark i en tid da hun var plaget med mange vonde tanker. Randi har ikke så mange gode opplevelser fra tiden hun var innlagt. Hun forteller: «De stemplet meg som paranoid. Jeg har ingen kontakt med de andre pasientene lenger.» Randi forteller videre fra den perioden hun var syk og langt nede.

Nær døden opplevelse (1977)

Jeg kom hjem fra jobben og la meg på sofaen, der sovnet jeg. Så var det et hull oppå hodet, jeg kunne se ut gjennom hullet, det var noen vesener på utsiden, de ville ta meg ut. Så så jeg litt ut, men da gjemte de seg. Jeg visste ikke om de ville meg vondt eller godt, jeg måtte ut gjennom hullet for å se, og da jeg kom litt ut, kunne jeg ikke komme inn igjen. Så var jeg halvveis ute og da slapp jeg taket og så var jeg ute av kroppen. Jeg svevde oppunder taket, mens kroppen

lå igjen på sofaen. Så ble jeg ført inn i en mørk, lang tunnel, disse vesenene var rundt meg. Jeg kom til en åpning, det var så pent der, – der gikk menneskene i hvite klær og det strålte av dem, og alle hadde en fred som lå dypt forankret i dem.

Jeg sto i åpningen og så, så ble jeg ført tilbake av disse vesenene, gjennom tunnelen, og så kom jeg tilbake i kroppen, med beina inn gjennom hode først, til jeg fylte hele kroppen, så våknet jeg. Det jeg satt igjen med var: – glem ikke at det gode, det finnes, for jeg hadde en veldig vond periode.

Til lege

Jeg spurte Jesus: hvorfor skal jeg gå til lege når jeg har deg? Jesus sa ikke det, at jeg ikke skulle gå til lege. Han sa; Frykt ikke!Så var det opp til meg, om jeg ville gå til lege. Jeg valgte å gå. Jeg hørte det om og om igjen,«Si det til Jesus».Si det til JesusFørst sa jeg det jeg kunne si,så sa jeg det jeg ikke kunne si,så sa jeg det jeg i hver fall ikke kunne si.

Kontroll

Jeg syntes jeg var så ukontrollert, så jeg spurte Jesus, om jeg kunne få mer kontroll.Jeg fikk ikke mer kontroll, men; jeg kom under kontroll, sånn lærte jeg – kontroll.

Valg, og troverdighet

Randi sier: «Jeg hadde et valg, det var så vondt, men plutselig så sa det knakk, akku- rat som når man knekker en nøtt, og inni der lå valget.» Randi sa til meg, «Jeg har vært psykisk syk i mange år, helt fra ungdommen av, men nå har Gud gjort meg frisk.» Jeg vil så gjerne tro at Randi er frisk, jeg sier: »Det er så fint å høre at du er frisk, men husk at du må fortsette å ta medisiner!» Jeg ønsker å tro at Randi er helbredet, men tviler på om hun kan klare seg uten medisiner og oppfølging. Ut fra min forstå-else av hva psykisk sykdom er, tenker jeg at Randi trenger oppfølging. Jeg har erfaring med at brudd med behandler og brå seponering av medisiner kan føre til ny periode med angst, forvirring og isolasjon. Dette snakket jeg og Randi om. Vanligvis er jeg rask med å henvise til behandler. Med Randi var det annerledes. Hun ønsket ikke samtaleterapi. Dette var hun veldig klar på. Randi ønsket å opprettholde kontakten med aktivitetssenteret. Randi sa hun skulle fortsette å ta medisiner.

Den daglige kontakten er helt nødvendig for å spille på lag og gi Randi den forsikringen hun trenger for å komme seg gjennom hverdagen. Randi klarer å si i fra når hun blir sint og lei seg. Hun tar opp situasjonen der og da, enten ved at hun ringer eller kommer for å prate.

Å forstå hvorfor en blir sint handler om innsikt i egen situasjon. Noen ganger handler det om skuffelser og avvisninger fra tidligere opplevelser i livet. Det hjelper å kunne sette ord på det som er vanskelig i en fortrolig samtale. Randi har faste avtaler med en av personalet hver fjortende dag. Samtalene er bygget opp på selvforståelse og egen utvikling, her og nå. For som hun uttrykte de: «Det som er skummelt ved å være frisk er at jeg må ta et større ansvar, det er både bra og skremmende på en gang,». Randi har

en egen uttrykksform for det hun gruer seg til, som hun kaller «skrekk og gru».

Det er bedre å hoppe i det enn å stå på stedet hvil

Tåka – skrekk og gru.

Det var noe jeg hadde sagt ja til. Så ble jeg redd, men jeg hadde sagt ja, så jeg kunne ikke si nei. Så ble jeg så redd akkurat som når tåka kommer. Alt blir så stort og skremmende. Så kom dagen, og da lukket jeg øynene og hoppet uti det med all dens skrekk og gru. Så var det ingen ting å være redd for.

Det er ganske godt med den jevne duren. Så går jeg litt, spiser litt, strikker litt og går på møter, når det går i en jevn dur.

Hvordan forstå psykose – utenfor det terapeutiske rom?

Randi forteller:

Det var en vei jeg skulle gå fra ende til ende, det var mørkt. Det var mordere og drapsmenn rundt hjørnene, og det kom musikk ut av vinduene, det var horehus. Men det var en som gikk ved siden av meg og beskyttet meg, så ingen rørte meg. Det var en drøm.

Noen ganger så hender det at tankene begynner å gå rundt og rundt, akkurat som en tankekarusell. Umulig å komme ut av. Så er det vanskelig å be når tankene går rundt, men jeg sa det til Jesus: – Tenk om det var noen som kunne be for meg, og da ble jeg så rolig. Kanskje det er noen som ber? «Ja,» det er noen som ber. Det kjennes sånn ut, tenk at det er noen som ber.

Jeg hadde makter etter meg. Før så visste jeg ikke hva det var, da gikk jeg ute om natten, noen ganger sov jeg med klær på.

Jeg gikk ut mellom kl. 24.00–03.00 om nettene, hadde på følelsen at det var noen inne hos meg, men jeg så ingen. Gikk til og med i skap og skuffer og lette, for et sted måtte de være …

En natt så drømte jeg at det var makter og at jeg skulle tenne et lys og be dem gå i Jesu navn. Så gjorde jeg det.

Får ofte trykk mot brystet så det blir tungt å puste. En natt så sto de i døra inn til soverommet, de liknet mennesker, det var flere, og jeg kjente trykk mot brystet, – de var ute etter sjela. Jeg ba dem gå i Jesu navn. Så lenge jeg ba, holdt de avstand, men jeg måtte jo trekke pusten. Mens jeg trakk pusten, klarte de å løfte den ene foten, men de rakk ikke å sette den ned foran seg før jeg var ferdig med å puste og kunne be igjen. Så ble jeg sint og formante dem å gå, og da gikk de.

Randis forbeholdenhet kan være et utrykk for skepsis. Samtidig er hennes taushet en måte å være til i denne verden på. Randi stengte mennesker ute fordi hun hadde blitt skuffet så mange ganger. Hva var det som fanget Randis oppmerksomhet? Når alt raser i et kaos i ens indre, er det viktig og skape orden i kaoset. For Randi handler roen i kaoset om tro på en Gud som er større enn mennesket. Randi lærer meg stadig noe nytt. Troen gir ikke hele svaret. Troen åpner for dialog. Troen er et felles utgangspunkt for en dypere forståelse. Det jevne er det beste for alle mennesker. Forutsigbare, trygge rammer, og struktur på livet er spesielt viktig når alt rundt er et kaos. Det er ofte vanskelig å forstå hva en psykose er. Hvor-

dan oppleves det å være psykotisk og høre stemmer? Drøm eller virkelighet? Randi kaller psykosen for en drøm.

På et aktivitetssenter er det ikke et team av fagfolk. Der må vi stole på intuisjon og egen faglig forståelse. Det setter på mange måter større krav til integritet og etikk i alt vi ut-øver. Det er en balanse mellom å gi medmenneskelig støtte og hjelp, og å trekke seg tilbake. Vi må stole på at de klarer seg. Vi slipper noe av kontrollen. Fordi et aktivitetssenter ikke skal utøve behandling, er det ikke lagt inn ressurser til tett oppfølging av alle. Det er helt nødvendig å tenke seg et nettverk av samarbeid på ulike nivåer både i det offentlige og private. Dette samarbeidet går veldig bra så lenge vi har tett kontakt med spesialisttjenesten, primærlege og psykiatrisk sykepleier i bydelen.

Aktivitetssenteret fungerer som er fristed uten behandlingsavtaler med den enkelte. I dette ligger at du må være i stand til å klare deg selv for å delta. Det forhindrer ikke at noen i perioder er så dårlige at de trenger spesialisthelsetjenesten. Tidlig hjelp kan bety det å komme til behandling. Aktivitetssenteret er et viktig supplement til spesiallist og kommunehelsetjenesten. Utfordringen ligger i å spille på lag. Brukere, samarbeidsparter og pårørende opplever at aktivitetssenteret er viktig. Det er lov til å ha dårlige perioder. Ingen ser ned på deg om du har en dårlig dag. Tvert imot. Dette å ha et sted hvor en alltid er velkommen, er en stor verdi i seg selv.

Hvordan ivaretar aktivitetssenteret den enkelte bruker?

Vottene

Da Liss, min søster døde, det var like før jul, så strikket jeg votter til henne som hun skulle få i julegave. Den kvelden jeg strikket vottene ferdig, døde hun. Siden strikket jeg ikke votter, det tok mange år. Det tok over 30 år før jeg begynte å strikke votter igjen. En dag begynte jeg å strikke votter med mønster i. Før jeg var ferdig med den første votten, tenkte jeg; Nå dør den som skal ha dem, og jeg følte meg som en morder, men jeg strikket vottene ferdig og ga dem bort. Jeg strikket mange par og det samme skjedde hver gang. Så orket jeg ikke mer. Jeg sa det til Jesus: «Jeg er ingen morder. Jeg strikker jo bare votter», og så kom gråten, og det hjalp det.

Randis historie, i likhet med mange av de vi kommer i kontakt med, har mye sorg, tap og ensomhet i sin bagasje. Randi beskriver sin sorg i historien om «Vottene». Derfor er det sterkt å se Randi strikke votter i dag. Til glede for så mange. Aktivitetssenteret ivaretar den enkelte bruker gjennom daglig kontakt over lang tid. Det fine med aktivitetssenteret er at kontakten er ikke tidsbegrenset.

Er det tabu å snakke om tro?

Hvorfor det er så få innen psykisk helsevern som våger å snakke om det å ha en tro? Randi og flere andre forteller meg at de er redd for å snakke om tro, fordi de er redde for å ikke bli trodd. Hvordan oppfattes det å snakke om drømmer og syn? Blir vi som ansatte redde og henviser til terapeut eller tar vi diskusjonen? Randi formidler en tro som gir henne styrke der alt annet svikter, noe som preger alt hun skriver. Randi er opptatt av om hun har kjærlighet i sitt hjerte og om hun fortjener kjærlighet. For meg står kjærligheten sentralt i all mellommenneskelig kontakt. Jeg er ikke så redd for å utfordre de vanskelige spørsmålene. På aktivitetssenteret har vi hatt mange diskusjoner

om det å se syner som ingen andre ser. Det skaper trygghet når jeg åpent tar opp temaet. Det er ufarlig å snakke om tabuer rundt tro. Det er ikke så mystisk som mange forestiller seg. «Men hvordan kan jeg vite om jeg fortjener kjærligheten?» spør Randi meg. Jeg viser til det Randi selv har skrevet i «Hjertedøra».

Hjertedøra

Jeg tenkte så ofte på hjertedøra.

Jeg forsto det ikke helt;

Å åpne hjertedøra for Jesus?

Så mange ganger ba jeg Jesus om å komme inn i mitt hjerte.

Men plutselig en dag oppdaget jeg at hjertedøra hadde stått åpen heletiden.

Psykisk helse i en brytningstid

Det er større åpenhet omkring psykisk helse i dag. Samtidig går det ikke en dag uten kritikk av manglende oppfølging og behandlingstilbud. Hvis det er så ille, hvorfor er det så få fagpersoner innen psykisk helse som protesterer?

Det er et vanskelig felt vi beveger oss i. Et fagfelt som inntil noen tiår tilbake var lukket for omverden. Fagfeltet psykiatri domineres av høyt kvalifiserte, ofte sterke fagpersoner. I kraft av posisjoner og hierarki, har fagpersoner stor makt i utøvelsen av faget. Psykiske lidelser er sammensatte. Lidelsene gjenspeiler ofte den verden vi lever i. Vi blir stadig påminnet om vår egen utilstrekkelighet. Menneskeverdet kommer ofte i skyggen av økonomisk vekst og krav til vellykkethet.

Som et resultat av nedbygging av institusjonsplasser, vokser det fram aktivitetssen- tre i alle bydeler i Oslo. Etablering av aktivitetssentre er et av mange viktige tiltak innen psykisk helsearbeid. Aktivitetssentre skal gi meningsfulle aktivitetstilbud og være en møteplass, som et supplement til behandling. Det er ikke alltid like lett å skille mellom ansvarsfordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Knappe ressurser setter viktigheten av samarbeidet på prøve. På aktivitetssenteret blir jeg utfordret i forhold til hvem jeg er, som person, på en helt annen måte enn da jeg arbeidet innen spesialisthelsetjenesten. I møtet med mennesker, kommer jeg i kontakt med egen angst, skyld, og skam. Jeg har nok blitt mer ydmyk, og lytter mer enn jeg kommer med gode råd. Trygghet og tillit opparbeides over tid. Relasjoner som skapes der mennesker møtes, er noe av det viktigste som skjer på et aktivitetshus. Til tider er det strevsomt.

Derfor trenger vi et åpent samarbeid hvor brukere, frivillige, profesjonelle, pårørende og myndigheter står sammen om å løse oppgavene uten å skyve ansvaret over på hverandre. Det blir derfor et paradoks at kvalitetssikringen av våre tjenester er fundert på en «industrialisert verden» hvor kjøp og salg av tjenester blir målt og veid ut fra visse standardiserte kvalitetskrav. Den menneskelige kontakten blir mer og mer spist opp av skjemaer og vedtak som sikrer at vi oppfyller rett tjeneste til rett nivå.

Er vi i ferd med å betrakte mennesket som en «ting» eller «vare» der skjemaet avgjør hvor mange minutter menneskelig kontakt vi har til disposisjon for den enkelte? I så fall blir aktivitetssentrene viktige og nødvendige i framtiden.

I mitt møte med Randi og de andre på akti-

vitetssenteret ser jeg nødvendigheten av å ha en kjærlighet til faget. Hvor henter jeg så min styrke til å være medmenneske i ut-øvelsen av faget? Jeg henter min styrke gjennom en personlig tro på at det finnes noe som er større enn mennesket. Slik holder jeg ut.

Avslutningsvis tar jeg med et dikt som Randi har skrevet:

Snøklokker

Når våren kommer helt ut dit hvor kulda er så hard,

isen så tjukk, der våren kommer så seint,

– der så jeg snøklokker.

I stillhet og ensomhet.

Vitner om Guds nærhet til det som er så langt borte.

Litteratur

Orlien, A.G. 2006 ( sendt til trykking): Aktivitet som fremmer psykisk helse- hva virker? Basert på en brukerundersøkelse gjennomført ved Jesperud aktivitets og rehabiliteringssenter, Stovner Bydel.

Summary

Anne Grete Orlien and Randi Marlen Petersen

«The worst part of starting over again, is taking responsibility of my life,» says Randi Marlen Petersen, a volunteer at Jesperud Activity Center, and earlier psychotic

This article is about mental illness, beliefs and what helps in recovery. How do I meet a patient who tells me that God has healed her? Do I believe in what she actually tells me? Talking to Randi Marlen Petersen gives me the opportunity to reflect over my own beliefs, as a human being and in my work as a psychiatric nurse. What gives essential meaning in life? Randi tells her story straight and honest; she speaks about her doubts and beliefs. My challenge is to discuss how we deal with basic beliefs in our work and everyday life. Basic beliefs are personal matters. By asking the difficult questions I get new knowledge. Simple knowledge put into practice, helps me to understand what works, and stimulates my curiosity. A patient's trust in you as a professional has to be deserved; it is based on respect and confidence both ways.

Jesperud Activity Centre, in Oslo, where I work, challenges me on who I am. Daily I meet earlier and new patients who have both good and bad experiences from mental health services in their luggage. Randi gave me her story because in this way she wants to help others.