o-volden@frisurf.no

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1–2006) har intervjuet spesialrådgiver Arild Gjertsen. Gjertsen har hatt en sentral rolle i utformingen av Stortingsmelding 25 Åpenhet og helhet som dannet bakgrunnen for Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Intervjuets første del gir oss samtidshistorisk innsideinformasjon om Opptrappingsplanens tilblivelse, grunnlagstenkning og profil. Intervjuets siste del knytter an til den første evalueringen av Opptrappingsplanen og arter seg mer som en samtale om dilemmaer her og nå og om framtidige utfordringer. Intervjuet som helhet er spennende lesning. Ikke minst fordi det både i form og innhold byr oss noe annet enn de ofte monomane og skjematiske foreleggene vi finner i dagspressen og tidvis i fagpressen.

Intervjueren peker på at den første evalueringen av Opptrappingsplanen viste at reformen går for sakte, og at dette skyldes «… faglig motstand både med hensyn til å integrere brukerperspektivet og endringer i holdninger og kulturer hos ansatte». Gjertsen avviser ikke på noen måte dette, tvert i mot. Når han så gjør et forsøk på å problematisere brukerperspektivet, etterlater han et inntrykk av at dette er tanker som han har sittet og tumlet litt for lenge med i enerom.

«Det er viktig at det er brukerens behov som skal stå i sentrum og at tjenestene er til for brukeren, ikke omvendt. I gamle dager var det nærmest motsatt. Men nå er det tendenser til å tabloidisere eller overforenkle spørsmål om brukermedvirkning. Av og til får en nesten inntrykk av at kompliserte faglige spørsmål kan avklares bare ved å spørre brukeren, og at en så vil få en fiks ferdig løsning.» Hvem har gitt deg dette inntrykket, Gjertsen? Kan du virkelig belegge at fagfolk på psykisk helsefeltet nå står nærmest maktesløse i møtet med mektige brukere? Hvordan passer dette med den nyss utkomne (mars 2006) rapporten fra SINTEF/Helsetilsynet om tvangsbehandling og fattigdom, for eksempel?

«Det er også en overforenkling å oppfatte brukere og pårørende som en ensartet gruppe. Det er jo store variasjoner i oppfatningene blant disse, som blant oss andre. Hvordan brukerperspektivet kan gjøres mest mulig representativt for brukerne er ganske komplisert, og er for lite gjennomtenkt». Dette er viktig. Vi i Mental Helse har nylig løftet dette inn i et sentralt forum i egen organisasjon. Men representerer dette egentlig noe som er unikt for brukerorganisasjonene som aktør? I Psykisk helse 1 2006 finner vi et oppslag om psykologprofesjonen. Der uttaler professor Anna von der Lippe: «Psykologi har gått fra å være et fag for spesielt interesserte til å være et statusfag, …».

Vil dette kunne ha noen konsekvenser for dynamikken i feltet? Trenger dette feltet egentlig flere preseterister på fagsida når dårlige levekår både er en årsak til og en virkning av psykisk lidelse? Jeg tror det er flere, og vel så innflytelsesrike aktører som brukerne som bør klargjøre sine agendaer – både for seg selv og andre.

«Å ta med en tilfeldig bruker, gjerne fra en høyrøstet organisasjon, i et utvalg som skal utrede vanskelige faglige spørsmål, gjør ikke nødvendigvis at synspunkter som er representative for brukerne kommer godt frem.» Ja vel, Gjertsen. Negrene bor i Afrika og møter ikke på jobb hvis de har mat nok til å klare seg gjennom dagen. Retorikk av denne typen holder ikke en meter i 2006. Den karikaturen du presenterer, er like ubrukelig som mitt eksempel på vestlig arroganse overfor mennesker under en annen sol. Du klasker fordom på fordom og utydelighet på utydelighet. Det er svært ydmykende å skulle forsøke å gå i dialog med noe slikt. Men om jeg nå biter tennene sammen og prøver, så ser min versjon av virkeligheten slik ut:

Brukerorganisasjoner oppnevner etter beste evne representanter når de får forespørsler om det, på alle nivåer, i likhet med det som gjelder for de andre aktørene. På psykisk helsefeltet er det Mental Helse Norge og Landsforeningen for pårørende innen psykiatri som får de fleste forespørslene, direkte eller gjennom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Mental Helse Norge hadde pr 1. januar 2006 drøyt 8000 medlemmer og er en landsdekkende organisasjon. Flere hundre mennesker, flest tillitsvalgte gjennom demokratiske prosesser, selvfølgelig, men også et økende antall ansatte, prøver etter beste evne å skolere seg for best mulig innsats i utviklingen av feltet – i komiteer og utvalg, som møtearrangører, foredragsholdere og skribenter. For oss som har eller har hatt psykiske lidelser ligger det i lidelsens natur at det kan være vanskelig å kommunisere like elegant som profesjonelle snakkehoder, men der vi møter fagfolk og byråkrater som kan tilpasse seg eventuelle funksjonsbegrensninger hos en eller flere av møtedeltakerne, er dette ikke noe problem. Og hvis ikke fagfolk klarer å møte brukerrepresentanter på systemnivå uten å få problemer med kommunikasjonen, hva slag tillit er det grunn til å ha til dem i klinisk arbeid?

Om vi tar med de tre nivåene av brukermedvirkning: Er det et problem at det lages for mange og for gode individuelle planer? Er det gjennomført for mange brukerundersø-kelser på de enkelte tjenestesteder? Er det virkelig et problem på systemnivå at bruker-representanter forstyrrer viktige prosesser?

Samme dag som dette skrives, ser jeg på nettsida til Mental Helse at det er valgt et nytt nasjonalt ungdomsstyre i organisasjonen, med eget handlingsprogram. Vi har fra før et omfattende handlingsprogram for organisasjonen som helhet. Vi er i ferd med å få en nasjonal knoppskyting av Mental Helse Fremmedkulturelt lag. I siste nr av Sinn og Samfunn tas det til orde for å danne seniorlag i Mental Helse. På tross av at mangfoldet i organisasjonene øker, ser vi at nettopp «tilfeldige brukere» og deres synspunkter ofte foretrekkes av media og politikere. Da tenker jeg ikke på representanter fra organisasjonene, men på folk som Reiulf Steen, Kjell Magne Bondevik og andre profilerte mennesker med solide nettverk og verdsatte roller.

Så langt brukerperspektivet. Arild Gjertsens andre hovedpoeng er at et ensidig fokus på fagfolks holdninger er en avsporing. Gjertsen peker istedenfor på foretaksreformen som en underkjent forklaring. Dette er interessant. Men jeg er ikke villig til å slippe tak i fagfolks holdninger. Vi i brukerorganisasjonene har nok ofte vært for naive og kunnskapsløse når vi har brukt denne forklaringsmodellen på alt vi ikke er fornøyd med. Det store mistaket er ikke at vi har brukt modellen, men at vi har brukt den feil. Vi har nesten utelukkende gjort «holdninger» til et individuelt problem hos den enkelte fagperson. Vi har vært for lite analytiske overfor og for lite kritiske til vitenskapsfagene, studiefagene, fag- og byråkratkulturene og utvekslingene mellom politikk, byråkrati, fag og brukere. Det er primært slike forhold som former fagfolk og fagut-øvelse – og brukernes forventninger og selvoppfattelse.

Det er selvfølgelig ikke slik at det er en forklaring alene som gjelder. Det er Arild Gjertsen tydelig på, og det er som sagt interessante momenter han bringer inn i intervjuet. Men etter mitt skjønn er følgende avsnitt helt sentralt: «Hovedtyngden skal være på bredt orienterte tjenester ute i samfunnet. Samtidig trenger vi en spesialisthelsetjeneste som skal spisse, som skal være en tydeligere spesialisthelsetjeneste med mer kompetanse og mer kvalitet. Den skal arbeide i tråd med det som gjelder for spesialisthelsetjenesten ellers, nemlig å ta i mot, utrede, sette i gang behandling, for så å tilbake-føre pasienten og samarbeide med kommunale helse- og sosialtjenester». Gjertsen lar her spesialisthelsetjenesten fortsette å være «den store beveger» på feltet. Etter mitt skjønn er det her hele reformen står og vipper: Er det i det hele tatt mulig å gjøre psykiatri og psykisk helsearbeid kompatibelt? Har psykisk helsearbeid kun en støttefunksjon i forhold til psykiatri, eller er psykiatrien – som submedisinsk disiplin, og som tjeneste – en blant mange aktører på psykisk helsefeltet? Skal psykisk helsearbeidere også veilede psykiatere og psykologer, eller skal psykisk helsearbeidere kun ha assistentfunksjoner? Kan psykologer og psykiatere være psykisk helsearbeidere? Skal borgere med psykiske lidelser/tilpasningsvansker kunne shoppe tjenester etter behov (med eksemplarisk kundeveiledning), eller skal de fortsatt transformeres til «psykiatriske pasienter» som frem- og tilbakeføres mellom forskjellige ledd i «behandlingskjeden»?

Vi kommer neppe i mål før vi klarer å føre skikkelige samtaler om disse spørsmålene, og intervjuet med Arild Gjertsen er ikke noe dumt sted å begynne.