Jeg har fått en stemme i hodet. Den overstyrer meg når jeg minst venter det. Særlig i stressede situasjoner. Kanskje først og fremst når jeg er skviset i den mye omtalte tidsklemma.

Stemmen har tatt bolig i meg. Den forteller meg hva jeg bør gjøre. Og hva jeg absolutt ikke bør gjøre. Men mest av alt har den overtatt min egen stemme. Noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Selv om jeg selvfølgelig har hørt hviskende rykter om andre som har det på samme måte. Jeg tror det dreier seg om en skjebne mange kvinner har til felles, men som vi ikke snakker så høyt om. Stemmen kommer gjerne til uttrykk først når man står til knes i bleier, uvaskede klær og ikke har vært hos frisøren på aldri så lenge.

Jeg begynte å høre stemmen da jeg var underveis med nummer to. Inntil da var jeg temmelig sikker på at jeg var unik. Og det er jo en god følelse å ha. Da lever man i troen på at alt man sier og gjør er forankret i ens egen personlighet. Og denne personligheten er dyrket frem med den grenseløse omsorgen man gjerne har for seg selv.

Derfor var det også fint å vite at jeg gjerne registrerer det jeg mener er feil og begrensninger hos andre. Ikke minst gjelder dette alle dumheter jeg har sett hos min mor. Disse har jeg virkelig anstrengt meg for å ta lærdom av. Ifølge Rousseau er man visstnok voksen når man tilgir sine foreldre. Men det er jo heller ingen grunn til å repetere åpenbare latterligheter hos dem.

Nylig fikk denne freidige selvtilliten seg en alvorlig knekk. Bare på grunn av tre utrop. De kom med korte mellomrom - i perioden etter jobb, mellom middag og leggetid. Og de kom alle fra stemmen.

Først hørte jeg at jeg ropte: Nå har jeg sagt detmange ganger. Ingen hører på meg. Hvor mange ganger skal jeg si det?!

Slik snakker en person som allerede er kommet til kort. Det finnes ikke et godt svar på et slikt spørsmål. Så vidt jeg husker, lønner

det seg ikke å svare i det hele tatt. Ethvert forslag til tall, for eksempel tre ganger, vil bli oppfattet som en ren provokasjon og bare bidra til å jazze opp stemningen i huset enda mer. Dernest hørte jeg at jeg gikk enda en oktav opp - men fortsatt i en muggen tone: Her går jeg og bare rydder og rydder!

Dette er et utsagn nesten uten rot i virkeligheten. Så ille er hverdagen dog ikke. Derfor er min erfaring at utropet høster liten sympati hos dem som måtte høre det. Det går nærmest hus forbi. Det virker overdrevent selvmedlidende. Man bør ikke si sånne ting. Det trodde jeg faktisk at jeg hadde lært.

Men så toppet det hele seg. Jeg gikk opp i fistel. Idet jeg nesten skrek Jeg blir sprø!, skjønte jeg sammenhengen. Jeg hørte min mors stemme. Jeg håper det er normalt.