Per Petterson: Ut å stjæle hester

Roman Forlaget Oktober 2003 Kr 338,-, ISBN 82-495-0017-2

«Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden. Så mye kan jeg si. At det ikke har vært sjelden. Jeg har vært heldig. Men sjøl da, for eksempel midt i et favntak når noen hviska ord i øret mitt jeg gjerne ville høre, kunne jeg plutselig lengte bort til et sted der det bare var helt stille. Det kunne gå år da jeg ikke tenkte på det, men det betyr ikke at jeg ikke lengta dit. Og nå er jeg her, og det er nesten akkurat som jeg hadde forestilt meg.»

Hovedpersonen i Per Pettersons siste roman «Ut å stjæle hester» lever alene med hunden Lyra i et lite hus på landsbygda. Det går ofte mange dager uten at han veksler et ord med noen, og denne ensomheten er tilsynelatende selvvalgt. Han er en mann i slutten av sekstiårene, som har trukket seg tilbake for å leve sine siste dager i ro og harmoni med seg selv, sin hund og naturen som omgir ham. Men en dag blir han helt uventet konfrontert med fortiden, og minnene begynner å tvinge seg på og forstyrrer ham i hans frivillige eksil. Og etter hvert som historien fra fortiden begynner å ta form, aner man at tibaketrekningen kanskje ikke er like harmonisk som det teksten gir inntrykk av på de første sidene.

Leseren blir mer og mer smertelig klar over - ja for det er smertelig lesning - at jegfortellerens stadig gjentagende: «jeg har vært heldig», som går igjen i teksten som et mantra, bare er en livbøye, et forsøk på mestring. En anelse som blir bekreftet mot slutten av romanen når denne setningen knyttes til en helt konkret scene. En beskrivelse av hvordan han som ung lot være å dra til en fyr i Karlstad: «Hadde jeg slått mannen i Karlstad, ville livet mitt blitt et annet liv, og jeg vært en annen mann. Og det ville vært dumt å påstå som mange gjør, at dét ville gått ut på det samme. Det ville ikke det. Jeg har vært heldig. Jeg har sagt

det før. Men det er sant.» Jeg-fortellerens blikk på tilværelsen, eller snarere tilbakeblikk, er et blikk som bærer preg av et mestret liv, snarer enn et levd liv. Og hvor det som har holdt ham oppe er fortregning, en fortregning som delvis slår sprekker, og det er disse sprekkene som tilsammen utgjør fortellingen. I dette perspektivet kan romanen leses som en fortelling om å mestre de sårene som fortiden gir, og der fortellerhandlingen kan fortolkes som et bilde på en slik form for mestring.

Romanen har en klassisk retrospektiv oppbygging, hvor hovedpersonens fortid bit for bit (eller bilde for bilde) rulles opp for leseren. I likhet med Proust, som i «På sporet av den tapte tid» setter i gang erindringsprosessen ved å dyppe en madeleinekake i en kopp med lindete, er det også noe utenfor ham selv som får minnene til å strømme på hos jegfortelleren i «Ut å stjæle hester». Men i Pettersons roman er det et ansikt fra fortiden som fremkaller det plutselige raset av minner, eller «ufrivillig erindring», som beskrives så inngående hos Proust. Og minnene i «Ut å stjæle hester» stammer fra en bestemt sommer, da han var femten år og han og faren bodde alene på en seter, ikke langt fra svenskegrensa. Denne sommeren ble livet hans fullstendig forandret og han gikk fra å være et barn til å bli en voksen mann. Men dette var samtidig en forandring fra lys til mørke, fra felleskap til ensomhet, fra håp til resignasjon: «Det var som om et teppe hadde senka seg og skjulte alt jeg noen gang hadde visst om. Det var som å begynne på nytt. Fargene var annerledes, luktene annerledes, følelsen ting ga meg djupt inni meg sjøl var annerledes. Ikke bare forskjellen mellom varme og kulde, lys og mørke, lilla og grått, men en forskjell i måten jeg var redd på og måten jeg var glad.» Etter som fortellingen tar form gjennom erindringen, trer jeg-fortelleren fram som en dypt ulykkelig, for ikke å si resignert person. Og nøkkelen til denne resignasjonen ligger gjemt i tilbakeblikkene, i de hendelsene som frarøvet ham både barndommen og det mennesket som betydde mest for ham, faren hans. I et slikt perspektiv kan det virke relevant å lese romanen i lys av en psykoanalytiske fortolkningsmodell, der fortellerhandlingen betraktes som en terapeutisk prosess, som sublimering og/eller mestring av de konkrete eller symbolske tap som mennesket utsettes for i løpet av utviklingen fra barn til voksen. I en slik fortolkningsmodell trekkes det en parallell mellom forholdet leser-tekst og terapeut-pasient.

I «Ut å stjæle hester» er det forholdet mellom far og sønn som er romanens sentrale motiv. Et forhold der sønnen opplever å bli sveket av faren, et svik som markerer overgangen fra barn til voksen, men som samtidig tar fra jeg-personen et av de viktigste holdepunktene i tilværelsen. Denne tematikken forsterkes ved at jeg-fortelleren som far, synes å repetere dette sviket ved å trekke seg tilbake til huset i skogen, uten å fortelle sine barn hvor han befinner seg. I dette perspektivet kan sommeren han levde alene med faren i skogen, leses som en speiling av den tilbaketrekningen han selv foretar mange år senere. Men i motsetning til hans egen far som forsvant for alltid, blir han selv innhentet av sin voksne datter, og dette forholdet synes i det minste å gå mot en forsoning: «Huset mitt er annerledes nå, og tunet er annerledes. Hun starter motoren med åpen dør. Hun sier: - Nå veit jeg hvor du bor. - Det er bra, sier jeg, - det er jeg glad for, og hun vinker kort, og bildøra smeller i, og bilen begynner å rulle ned bakken.»

Et annet besnærende trekk ved romanen er fraværet av navn. Navnløsheten gjelder både steder i romanen og de mest sentrale karakterene som: «Faren», «mora», «mora til jon», «faren til jon», «setra», «huset» etc. Denne manglende (be)navningen gjør at det som beskrives får et preg av allmenngyldighet, noe som igjen fører til at far og sønn-motivet fremstår som et ur-motiv. Også de geografiske stedene i teksten heves opp på et symbolplan slik at for eksempel landskapet kan leses som bilder på jeg-fortellerens sjelelige tilstand.

«I ut å stjæle hester» har Per Petterson nedfelt voldsomme og dramatiske hendelser i et knapt og udramatisk språk. I dette motsetningsforholdet mellom form og innhold ligger etter min mening mye av romanens drivkraft. Fortellingen befinner seg på overflaten, men der fortellingen tier blir leseren tvunget til selv å utforske det som måtte befinne seg nærmere havbunnen... Og dette dykket, selv om det gjør vondt og også nettopp derfor, kan virkelig anbefales på det sterkeste.