«Barna har avgjørende opplysninger som gjengis i sakene, men i mange saker tillegges det de forteller, liten vekt. Det er gjennomført samtaler med barna i de fleste undersøkelsene, men det framgår ikke om referater fra samtalene er gjennomgått.» Sitatet er hentet fra Helsetilsynets rapport Det å reise vasker øynene (Helsetilsynet, 2018). Her gjennomgås 106 saker som alle har vært til behandling i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Barns rett til deltakelse i alle forhold som berører dem, er nedfelt i så vel barnekonvensjonen som i norsk lovverk, og det er trist å se enda en gang at denne retten sviktes. De mange gode unntakene får ikke ta brodden av budskapet – barnevernet må bli bedre til å spørre, høre, vektlegge og dokumentere barns fortellinger.

Hvordan er det mulig å få dette til slik at den neste rapporten kan vise et annet bilde? Jeg vet at svarene er mange. Jeg anerkjenner at tid, rammebetingelser og menneskelige ressurser spiller sentrale roller. Likevel kommer vi heller ikke denne gangen utenom spørsmålet om kompetanse.

Lære det. I utdanningsinstitusjonene legges fundamentet for barnevernets kompetanse. Her skal studenter blant annet få lese, trene og reflektere over barns medvirkning. Det foreligger nå et forslag om to nye masterutdanninger, henholdsvis i barnevern og barnevernsarbeid. Her kan vi blant annet finne følgende beskrivelser av studentenes forventede læringsutbytter: Studentene skal lære «å gjennomføre samtaler med barn som er utsatt for vold, seksuelle overgrep og/ eller annen omsorgssvikt på en selvstendig måte» (masterutdanning i barnevern), og/eller «analysere og anvende ulike perspektiver og tilnærminger i samtaler, relasjoner og samarbeid med barn og foreldre i kritiske og utsatte livssituasjoner»(masterutdanning i barnevernsarbeid). Det er også etablert et femårig integrert masterstudium i barnevern ved Universitetet i Agder (UiA).

Gjøre det. Er det mulig å lære uten å gjøre? Den amerikanske filosofen og pedagogen John Deway (1859–1952) har satt varige spor så vel i internasjonal som i norsk pedagogikk. En forutsetning for å lære, hevdet han, er at man i tillegg til å lese og høre også må gjøre. Praksis som supplerende læringsarena gir studenter en slik mulighet til å gjøre – ikke minst trening i å snakke med barn og foreldre i krevende livssituasjoner. Samtaler er så mye mer enn teknikk. Det handler om å kjenne og gjenkjenne sine egne følelser, om å stå i motstand, og om å finne ut hvem man er i møte med andre. Jeg ville ha ventet at de nye masterutdanningene også tok høyde for dette ved å legge praksiskrav inn i utdanningene – noe som ikke er gjort. Riktignok kan praksisstudier benyttes, men det er ikke et krav. Dette kan bety at studenter som ikke har hatt praksis i barnevernet i sin bachelorutdanning, sannsynligvis heller ikke vil få det i sin masterpåbygning. Det bekymrer meg. Er det mulig å lære uten å gjøre? Kan man lære å snakke med barn uten å møte barn? Vil det gi den ønskede kompetansehevingen i norsk barnevern?

Være det. Kompetanse er også tema for flere av tekstene i dette nummeret. I sin artikkel Mentorgrupper i utdanningen – en vei til profesjonell dannelse hos barnevernsarbeidere? spør Sigrid Nordstoga hvordan kompetanse kan oppnås. UiA har etablert mentorgrupper, der hver studentgruppe gjennom sine fem studieår jevnlig møter sitt mentorteam. Dette består av en ansatt i barnevernet, en ungdom med barnevernserfaring og en ansatt ved UiO. Studenten skal ikke bare lære og gjøre, men også bli og være en profesjonell dannet barnevernsarbeider. Mentorgrupper vil kunne bidra til dette gjennom å gi studentene et sted å drøfte de emosjonelle sidene både ved seg selv og de andre og også til å arbeide med og forstå bakgrunnen for sine egne reaksjoner.

Barnevernets kompetanse er også tema for artikkelen Kompetansehjulet: en modell for arbeid med utvikling i barnevernet forfattet av Anette Andersen, Heidi Frantzen og Marte Knag Fylkesnes. Tjenestestøtteprogrammet er et av Bufdirs tiltak med fokus på undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid. Målsettingen er at hver enkelt barnevernsansatt skal kunne heve sin kompetanse, og at tjenesten som helhet skal kunne utvikle strukturer for systematisering og kvalitetssikring. I artikkelen diskuterer forfatterne hva Kompetansehjulet som modell for barnevernfaglig kompetanse er, og de deler sine erfaringer med å bruke denne som pedagogisk verktøy.

Hvilke erfaringer har fosterforeldres egne barn med å ha fostersøsken, og hvilke forandringer har det ført til for dem i familien? Dette spørsmålet stiller Tonje Gundersen og Jorunn T. Jessen i sin artikkel. De viser at mange unge trives med å ha fostersøsken, andre ikke, men de fleste rapporterer om utfordringer. Særlig synes tid og oppmerksomhet fra foreldre å være en kritisk faktor. Mange etterlyser også bedre oppfølging og informasjon fra barnevernet. På bakgrunn av erfaringene til fosterforeldres egne barn diskuterer forfatterne hvordan barneverntjenesten kan bidra for å bedre situasjonen.

Skoleerfaringer blant ungdom som bor i barneverninstitusjon, er temaet for Gro Ulsets artikkel. Studien som ligger til grunn for denne, har som mål å utvikle kunnskap om unges erfaringer med og perspektiver på skole, så vel faglig som sosialt. Studien favner i tillegg spørsmål som gjelder skoletrivsel, det vil si hva det er som bidrar til at ungdom som bor i barneverninstitusjon, trives eller ikke.

God lesning!