Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Glimt fra tilknytningsteoriens historie


Terje Halvorsen, Professor, Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet

Det er snart 60 år siden den engelske psykiateren John Bowlby lanserte teorien som i norsk oversettelse har fått navnet tilknytningsteori. Her beskrives det at barnet har en medfødt tilbøyelighet til å søke mot personer som kan gi trygghet. Omsorgspersonens reaksjoner på barnets tilknytningsatferd de tre–fire første leveårene er avgjørende for hvilken indre arbeidsmodell som etableres hos barnet. Dette er en kognitiv størrelse som barnet anvender for å predikere omsorgspersonens handlemåter og planlegge hvordan det selv skal respondere. Når barnet er fire–fem år gammelt, blir arbeidsmodellen i økende grad generalisert til andre relasjoner. På denne måten blir arbeidsmodellen avgjørende for barnets sosiale utvikling. I sin levetid høstet Bowlby både kritikk og anerkjennelse, kanskje mest av det første. De tre siste tiårene har tilknytningsteorien fått stor anvendelse innen barnepsykiatri og barnevern, også i vårt land. Psykoanalysen var Bowlbys faglige startsted. Han beveget seg imidlertid tidlig utenfor grensene til dette paradigmet. Bowlby hadde et faglig vidsyn og hentet inspirasjon fra mange hold. Flere som har arbeidet i tradisjonen etter Bowlby, har gjort viktige innsatser med å videreutvikle tilknytningsteorien. Også disse etterfølgerne har vært eklektikere og formulert synteser. Å følge tilknytningsteoriens historie er en spennende oppdagelsesreise som går innom en rekke teorier om barns utvikling, og hvor en stadig krysser grenser mellom fag. Første del av denne artikkelen rommer en kortfattet presentasjon av Bowlbys livshistorie. I del to beskrives hendelser, personer og paradigmer som har vært særlig viktige i tilknytningsteoriens historie.

Bowlby ble født i 1907 og vokste opp i London (Dijken, 1998; Ezquerro, 2017; Horst, 2011). Som barn og ungdom gjorde han erfaringer med tap og savn som kan ha virket inn på teorien han skulle bli kjent for. Bowlby ble født inn i en viktoriansk øvre middelklassefamilie. Han var nummer fire i rekken i en søskenflokk på seks. Barna ble passet av barnepiker og hadde svært begrenset kontakt med foreldrene. Bowlby erindret at han i perioder var sammen med sin mor kun én time om dagen, og kun så sin far én gang i uken. Da unge John var fire år, sluttet den av barnepikene som han var mest knyttet til. Få år senere ble han elev på en kostskole, noe som innebar at han kun var hjemme i ferier og enkelte helger. Da første verdenskrig brøt ut i juli 1914, var Bowlby sju år gammel. Bowlbys far tjenestegjorde som sanitetskirurg og var borte fra familien det meste av tiden under krigsårene. I løpet av krigen falt 750 000 britiske soldater. Et enormt antall mennesker opplevde at en sønn, en bror, en ektemann eller en far ikke kom hjem. I tillegg til at Bowlby gjorde egne erfaringer med tap og savn, var dette helt sentrale bestanddeler i den samfunnstilstand som rådet i hans unge år (Mowat, 1961).

Et annet forhold fra Bowlbys barndom som kan ha innvirket på hans akademiske innsats, er en naturinteresse som han fikk overført fra sin mor. Bowlbys mor var svært opptatt av natur og friluftsliv. Som beskrevet ovenfor, hadde hun lite kontakt med barna. Et unntak fra dette var i skoleferiene. I disse periodene tok hun barna med på turer både i England og i Skottland. Dette synes å ha preget Bowlby. Han ble en naturens venn og aktiv friluftsmann. Som fagperson holdt han det naturvitenskapelige perspektiv som det primære.

Som ung startet Bowlby på en utdanning som marineoffiser. Denne ble imidlertid avbrutt, og i 1925 gikk han i gang med medisinstudier i Cambridge. Høsten 1928 og våren 1929 arbeidet han på en skole for elever med atferdsvansker. To av elevene Bowlby møtte her, gjorde et særlig inntrykk på han. Den ene var

an isolated, affectionless adolescent who had never experienced a stable relationship with a mother figure, and the other was an anxious child who followed Bowlby around like a shadow (Ainsworth og Bowlby, 1991, s. 333).

Gjennom arbeidet på skolen kom Bowlby i berøring med Sigmund Freuds ideer. Den aktuelle skolen var en av flere såkalt progressive skoler som hentet inspirasjon fra psykoanalysen.

Bowlby fullførte medisinstudiet i 1933. I siste del av studiet, og i forlengelsen av dette, spesialiserte han seg i psykiatri. Deler av sin spesialistutdanning fikk han ved British Psychoanalytic Institute i London. I 1936 var han utdannet psykoanalytiker. Etter medisinstudiet påbegynte Bowlby en PhD-utdanning som han aldri fullførte.

Fra 1934 til 1938 arbeidet Bowlby ved Institute for the Scientific Treatment of Delinquency. I 1936 ble han også engasjert i en delstilling ved London Child Guidance Clinic. I 1938 ble Bowlby gift med journalisten og forfatteren Ursula Longstaff. Paret fikk fire barn. Longstaff delte Bowlbys faglige interesser og ble en viktig samtalepartner også hva gjelder faglige spørsmål (Kahr, 2016). Mye av det vi i dag vet om tilknytningsteoriens tilblivelse, er opplysninger fra brev Bowlby skrev til kona.

Under andre verdenskrig arbeidet Bowlby som militærlege og var involvert i utvikling av metoder for utvelgelse av kandidater til offisersutdanning. Her tilegnet han seg kunnskaper om surveymetodologi, altså om det å foreta undersøkelser på større utvalg. Under krigen fortsatte Bowlby også sitt arbeid ved London Child Guidance Clinic. Med utgangspunkt i observasjoner herfra publiserte han rapporten Forty-four Juvenile Thieves (Bowlby, 1946). Her presenteres en undersøkelse hvor atferdmønsteret til et utvalg unge lovbrytere forklares med utgangspunkt i de unges barndomsopplevelser. Mot slutten av krigen ble Bowlby ansatt ved Tavistock Clinic i London. Han ble leder ved Children’s Department. Straks etter tilsettelsen sørget han for at enheten endret navn til Department for Children and Parents. I 1948 etablerte Bowlby en forskningsenhet som han kom til å lede resten av sin yrkeskarriere. Det meste av tiden kombinerte han klientarbeid, forskning og administrasjon.

De fleste som inngikk i Bowlbys forskningsenhet, delte hans faglige oppfatninger. Bowlby la imidlertid vekt på å invitere fagfeller som representerte alternative antakelser. Et eksempel på det siste var den radikale psykiatrikritikeren Ronald Laing (1990). Han deltok på mange av møtene i Bowlbys enhet.

I 1949 fikk Bowlby i oppdrag fra WHO1 å utarbeide en kunnskapsstatus om hvilken virkning mangel på nær og stabil omsorg har for barns utvikling. Kunnskapsstatusen forelå tre år senere i form av rapporten Maternal care and mental health (Bowlby, 1952)2. Her beskrives et stort antall studier, det gjøres vurderinger av disse, og det trekkes en oppsummerende konklusjon. De fleste av undersøkelsene som beskrives, gjelder barn som har bodd på institusjoner eller i fosterhjem. Rapporten omhandler imidlertid også undersøkelser av barn som i perioder har vært uten omsorg og tilsyn grunnet krigshandlinger. Bowlby slår fast at deprivasjon hva gjelder omsorg de første leveårene, normalt vil gi seg utslag i personlige og sosiale problemer senere i livet. I forbindelse med oppdraget fra WHO fikk Bowlby over en lengre periode vie store deler av sin arbeidstid til å lese forskningspublikasjoner. Han tilegnet seg følgelig en faglig oversikt som få fagfeller kunne skilte med. Rapporten viser også at Bowlby på dette tidspunktet hadde omfattende kunnskaper om moderne psykologisk forskningsmetodologi. Flere steder i teksten gjør han kvalifiserte vurderinger av de undersøkelsesdesign de ulike forskerne har anvendt. Eksempelvis kommenterer han utfordringer knyttet til å realisere randomisert utvelging, han framholder at prospektive undersøkelser er å foretrekke framfor retrospektive når en ønsker finne ut hvor virkningsfulle ulike årsaksfaktorer er, og han oppgir om observerte forskjeller er statistisk signifikante eller ikke. Rapporten ble oversatt til 14 språk, og den ble solgt i store antall.

Som en følge av arbeidet med rapporten kom Bowlby i 1953 med i World Health Organization Study Group on the Psychobiological Development of the Child. Dette var en internasjonal forskergruppe som møttes til et årlig seminar. Det første ble avholdt i 1953 og det siste fire år senere. Gruppen hadde faste medlemmer. I tillegg ble sentrale forskere invitert spesielt til enkelte av seminarene. Blant de Bowlby møtte på seminarene, var Bärbel Inhelder, Jean Piaget, Margaret Mead, Konrad Lorenz, Ludwig von Bertalanffy og Erik Homburger Erikson. Etter det siste seminaret i 1957 tilbrakte Bowlby to semestre ved Stanford University i California. I løpet av dette året møtte han Gregory Bateson.

Mange av de Bowlby møtte i etterkrigsårene, inspirerte ham i arbeidet med å formulere en alternativ teori om barns sosiale utvikling (Bretherton, 1992). En tidlig versjon av denne ble presentert i artiklene The nature of the child’s tie to his mother (Bowlby, 1958), Separation anxiety (Bowlby, 1960a) og Grief and mourning in infancy and early childhood (Bowlby, 1960b). Teorien fikk en svært dårlig mottakelse i det psykoanalytiske miljøet. Sammen med en liten gruppe lojale medarbeidere arbeidet Bowlby likevel ufortrødent videre fra en isolert posisjon i utkanten av den tradisjon han var opplært i. Herfra knyttet han stadig nye kontakter med forskere innen andre paradigmer og fag. Han inviterte ofte andre forskere til å delta på møtene i forskningsenheten ved Tavistock. I tillegg arrangerte han i årene fra 1959 til 1965 det som ble kalt CIBA-symposiene. Dette var en serie av forskningskonferanser hvor en rekke meritterte forskere deltok3.

Mot slutten av sin yrkeskarriere gav Bowlby en oppdatert, og svært utfyllende, presentasjon av tilknytningsteorien gjennom trilogien Attachment and loss (Bowlby, 1969, 1973, 1980). Andre bind ble publisert det året Bowlby ble pensjonist. Da siste bind utkom, hadde han vært pensjonist i sju år. De siste årene Bowlby levde, forfattet han en biografi om Charles Darwin, en av sine store forbilder. I biografien søker Bowlby (1990) å forklare Darwins psykiske vansker i lys av tilknytningsteorien. Bowlby døde i tidlig i september i 1990, bare to måneder etter at Darwin-biografien ble publisert. I sine siste leveår opplevde Bowlby å bli anerkjent i mange psykoanalytiske fagmiljøer. Etter hans bortgang har oppslutningen om tilknytningsteorien økt blant forskere og blant utøvende sosialarbeidere, pedagoger, psykologer og psykiatere. Teorien er gjort tilgjengelig gjennom læreboktekster, og den er gjort anvendbar gjennom manualer for kartlegging og veiledning (Oppenheim og Goldsmith, 2007). I Norge har Kari Killén (1994), Lars Smith (2002) og Øyvind Kvello (2012) vært aktive formidlere av teorien.

Viktige hendelser, personer og paradigmer – Psykoanalysen over til de britiske øyer

På den tiden da Bowlby fikk sin utdanning, var London i ferd med å bli et nytt arnested for psykoanalysen. Dette var i stor grad et resultat av innsatsen til Ernest Jones, den første engelsktalende psykoanalytiker (Maddox, 2006). Ved inngangen til det tjuende århundre eksisterte psykoanalysen knappest utenfor den tysktalende del av Europa. De viktigeste psykoanalytiske miljøene var i Wien, Zürich, Berlin og Budapest, hvor henholdsvis Sigmund Freud, Carl Gustav Jung, Karl Abraham og Sándor Ferenczi ledet hver sin gruppe av fagfeller. Jones møtte Freud første gang i 1908. I årene som fulgte, ble Jones helt sentral i arbeidet med å oversette Freuds tekster til engelsk og med å etablere et psykoanalytisk miljø på de britiske øyene. Han inviterte flere psykoanalytikere fra kontinentet til å bosette seg i London. I 1913 stiftet Jones British Psychoanalytical Society. I regi av denne organisasjonen ble det etablert en klinikk samt et institutt for forskning og utdanning. I 1926 flyttet Melanie Klein til London etter oppfordring fra Jones. Hun ble etter kort tid en ledende skikkelse blant psykoanalytikere i London og en pioner i arbeidet med å anvende psykoanalysen i hjelpeinnsats for barn. Utover 1930-tallet bidro de politiske forholdene i Mellom-Europa til at stadig flere takket ja til invitasjonene fra Jones. Etter Tysklands annektering av Østerrike i mars 1938 så også Freud seg nødt til å forlate hjemlandet. Jones ytte praktisk bistand, og i juni 1938 kom Freud som flyktning til London. Arbeidet til Jones fikk ringvirkninger også i det britiske skolesystemet ved at psykoanalysen vant innpass på flere spesialskoler. Det var altså et nylig importert paradigme som Bowlby ble introdusert for da han arbeidet som spesialskolelærer og da han litt senere gikk i gang med psykoanalytisk utdannelse.

Selv om psykoanalytisk hjelpearbeid med voksne klienter dreier seg om frigjøring gjennom ny innsikt, må psykoanalysen sies å romme et deterministisk menneskesyn. Mennesket beskrives som et objekt, altså som styrt av årsaksforhold. Bowlby adopterte den deterministiske tenkemåten. Gjennom hele sin karriere arbeidet han med å avdekke årsaker til menneskers problemer og med å gi detaljerte beskrivelser av årsaksmekanismer.

I første halvdel av forrige århundre oppstod det en rekke undertradisjoner innen den psykoanalytiske skoleretningen. Flere av psykoanalytikerne som virket på de britiske øyene, var aktive i arbeidet med å formulere undertradisjonen objektrelasjonsteori (Greenberg og Mitchell, 1983). Uttrykket objektrelasjon brukes her om individets forestillinger om dets relasjoner til andre. Ordet objekt anvendes om individets mentale representasjoner av andre. Barnets primære omsorgspersoner er utgangspunkt for dets første objekter. Det som kalles overføring, består i å overføre innholdet i en etablert objektrelasjon til nye relasjoner. Dette fenomenet innebærer at kvaliteten av de første relasjonene blir avgjørende for om barnet møter nye mennesker med positive eller negative forventninger. I og med at våre forventninger til andre ofte har en selvoppfyllende virkning, blir barnets første objektrelasjoner avgjørende for dets sosiale utvikling. Sentrale objektrelasjonsteoretikere i Storbritannia var Melanie Klein (1975), Ronald Fairbairn (1994), Donald Winnicott (1987) og Joan Riviere (1991). Bowlby adopterte beskrivelsen disse gav av en slags prototyper for sosiale relasjoner. Det er en klar analogi mellom det objektrelasjonsteoretikerne kaller objektrelasjon, og Bowlbys indre arbeidsmodell. Tilknytningsteorien kan sies å være en variant av objektrelasjonsteori.

Anna Freud, Dorothy Burlingham og James Robertson

Da Freud kom som flyktning til London, var datteren Anna en av flere familiemedlemmer som fulgte ham (Young, 2008). Hun hadde siden 1923 drevet egen psykoanalytisk praksis. Også Anna Freuds venninne Dorothy Burlingham kom til London sammen med familien Freud. Hun var amerikansk, men hadde bodd i Wien noen år og her samarbeidet med Anna Freud.

Familien Freud slo seg ned i Hampstead, et forstadsområde nord i London. I september og oktober 1940 ble sentrale og østlige deler av London utsatt for massive angrep fra tyske bombefly. Boliger ble ødelagt, og mange mennesker ble drept eller skadet. Det at barn måtte evakueres fra de mest utsatte byområdene, det at barn ble foreldreløse, det at fedre utførte krigstjeneste, og det at mødre ble mobilisert til å ivareta viktige samfunnsoppgaver, skapte behov for et stort antall barnehjemplasser. Anna Freud og Burlingham så at de her kunne gjøre en innsats. I 1941 etablerte de Hampstead War Nurseries, en institusjon med tre enheter og med plass til over 100 barn fra spedbarnsalder til skolealder (Midgley, 2007). To av enhetene var barnehjem med døgnkontinuerlig drift, mens den tredje var en barnehage. I tillegg til å ta vare på barna, så Anna Freud og Burlingham driften av institusjonen som en mulighet til utøve forskning. De ansatte på barnehjemmet fikk en grunnleggende opplæring i psykoanalytisk teori og i det å observere barnas reaksjonsmåter og utvikling. Observasjonsdata ble lagt fram og diskutert i daglige møter og på personalseminarer. Med utgangspunkt i observasjonene publiserte Anna Freud og Burlingham (1942, 1943, 1954) flere bøker. Observasjonene av barna ved Hampstead War Nurseries var noe radikalt nytt innen psykoanalysen. Sigmund Freud hadde anvendt en retrospektiv forskningstilnærming. På bakgrunn av data fra klientens frie assosiasjon trakk han slutninger om forhold i tidlig barndom. Anna Freuds og Burlinghams undersøkelser var derimot prospektive ved at barna ble observert over tid. Det var også en viktig forskjell hva gjelder utvalgsstørrelse. Mens Sigmund Freud hadde praktisert en nærmest kasuistisk tilnærning, hvor erfaringer med enkeltklienter ble tillagt stor vekt, studerte Anna Freud og Burlingham et større utvalg. Undersøkelsene ved Hampstead War Nurseries var av mer naturvitenskapelig art enn den metode Sigmund Freud og de fleste av hans etterfølgere hadde praktisert. Den naturinteresserte og naturvitenskapelig orienterte Bowlby hadde sans for Anna Freuds og Burlinghams tilnærming.

Noe av det de ansatte ved Hampstead War Nurseries registrerte, var hvor sterkt barna savnet foreldrene sine. Barnas savn kom til uttrykk gjennom utsagn, gråt og utviklingsmessig regresjon. Anna Freud og Burlingham sammenholdt Hampstead-barnas atferd med reaksjonsmåtene til barn som var sammen med sin mor i det krigsherjede London:

We certainly see no similar states of distress in children when we make the round of London shelters and find them sleeping on the platforms next to their mothers (1943, s. 44).

For å imøtekomme barnas behov for nærhet til faste omsorgspersoner prøvde Anna Freud og Burlingham ut en ordning hvor den enkelte ansatte ble knyttet til en mindre gruppe barn. De la også til rette for at foreldrene kunne besøke barna så ofte som mulig. Noen av mødrene ble rekruttert som ansatte. Bowlby merket seg Anna Freuds og Burlinghams beskrivelser av barnas savnreaksjoner og av de tiltak som ble iverksatt.

For å imøtekomme behovet for mannlige identifikasjonsmodeller rekrutterte Anna Freud og Burlingham seks unge menn som av samvittighetsgrunner ikke ville gjøre krigstjeneste. En av disse het James Robertson. Han hadde vokst opp i en arbeiderklassefamilie i Glasgow og arbeidet noen år på en fabrikk. I tenårene hadde han blitt medlem av Kvekerbevegelsen, et trossamfunn hvor pasifisme er et sentralt element. Ved Hampstead War Nurseries ble Robertson ansatt som vaktmester. Han ble imidlertid også engasjert i arbeidet med barna og etter hvert også i det å foreta observasjoner. Robertson utmerket seg som en svært dyktig observatør. Etter krigen utdannet han seg til sosialarbeider, og i 1948 ble han engasjert som forskningsmedarbeider ved enheten som Bowlby ledet ved Tavistock. Robertson fikk i oppgave å foreta naturalistiske observasjoner av barn som hadde opphold i institusjoner, eksempelvis sykehus.

Robertson mente å se at barn som skilles fra sine foreldre, gjennomgår tre faser: en protestfase, en fase preget av oppgitthet og en fase av tilsynelatende tilpasning til sitt nye miljø. Disse funnene ble beskrevet i flere tekster (Bowlby og Robertson, 1953; Robertson, 1953). Robertson kom imidlertid til at det var vanskelig å formidle barnas savn og sorg på en dekkende måte kun ved bruk av ord. Han mente at film var et mer egnet medium. Dette fikk han støtte for hos Bowlby. I 1952 gjorde Robertson naturalistiske filmopptak av to år gamle Laura, som i løpet av ni dager endrer sin væremåte radikalt. Klipp fra opptakene ble satt sammen til filmen A two-year old goes to hospital. Filmen ble vist på en rekke møter og på fjernsyn4. I tillegg til at Robertsons film bidro til opphør av praksisen med å begrense foreldres adgang til å besøke barn på sykehus (Auestad, Killingmo, Nyhus og Pande, 1971), skapte filmen positiv oppmerksomhet om Bowlbys forskningsenhet.

Gjennom mer enn et tiår hadde Bowlby og Robertson et samarbeid som de begge hadde utbytte av. Robertsons fikk faglig anerkjennelse ved å virke sammen med en merittert forsker, mens Bowlby fikk tilgang på data som han selv ikke hadde tid til å innhente. Senere kom det til et brudd mellom de to. Dette skjedde etter at Bowlby gjennom artikkelen The nature of the child’s tie to his mother (Bowlby, 1958) distanserte seg fra flere av Anna Freuds oppfatninger, og etter at Anna Freud (1960) gav sitt tilsvar. Robertson måtte velge side, og han valgte sin opprinnelige mentor. Som ansatt ved Hampstead War Nurseries hadde Robertson fått opplæring i ortodoks psykoanalyse. Etter krigen hadde han fått praktisk hjelp og veiledning av Anna Freud. Trolig opplevde han å være i en takknemlighetsgjeld til henne.

Kontroversene i British Psychoanalytical Society

Ifølge Sigmund Freud er ethvert menneskelig motiv avledet fra en av de to grunnleggende drifter, seksualdriften og aggresjonsdriften. Freud (1966) beskriver også at barnet gjennomgår en biologisk fastlagt psykoseksuell utvikling. Dersom utfordringer knyttet til seksuelle impulser ikke blir håndtert på en tilfredsstillende måte, kan det skje en fiksering til det som i freudiansk terminologi kalles infantile seksualytringer. På det første stadiet, det orale, er munnen senter for barnets lystopplevelse, og barnet retter sin libidoenergi mot mor. Ved mors bryst opplever barnet oral gratifikasjon samt å få stilt sin sult5. Ifølge Freud er det denne tilfredsstillelsen av drifter som får barnet til å søke mot mor. Karl Abraham (1991) var blant de av Freuds elever som la størst vekt på beskrivelsen av psykoseksuell utvikling. Abraham var Kleins mentor i årene før hun flyttet til London. Hun var tydelig påvirket av Abraham og brakte med seg en radikal versjon av driftsteorien da hun kom til London.

Etter at familien Freud kom til London i 1938, og særlig etter Sigmund Freuds bortgang i 1939, oppstod det en kontrovers mellom Klein og Anna Freud. Sistnevnte la større vekt på den rasjonelle siden ved personligheten og tonet ned beskrivelsen av mennesket som irrasjonelt og driftsstyrt. En annen uenighet gjaldt observasjon av barns lek. Klein (1975) hevdet at slik observasjon kan gi informasjon om barnets ubevisste fantasier og skjulte emosjoner. Det er altså ifølge Klein en analogi mellom lekeobservasjon og den frie assosiasjonsmetode. Anna Freud avviste en slik analogi. En tredje uenighet gjaldt Kleins beskrivelse av spedbarnets utvikling. I motsetning til Sigmund Freud, som vektla utviklingen de seks–sju første leveårene, la Klein avgjørende vekt på det som skjer det første leveåret. Hun beskrev at barnet allerede i det første leveåret opplever en konflikt mellom kjærlighetsdrift og aggresjonsdrift. I en tidlig fase oppfatter barnet, ifølge Klein, objekter som enten gode eller onde. En sunn utvikling betinger at barnet evner å erfare ambivalens gjennom å innse at objekter kan være både gode og onde. Anna Freud holdt fast ved sin fars beskrivelse av en psykoseksuell utvikling som skjer over flere år.

Både Klein og Anna Freud hadde et antall tilhengere blant medlemmene i British Psychoanalytical Society. Konfliktnivået mellom de to grupperingene ble etter hvert så høyt at Ernest Jones tok initiativ til et slags meglingsarbeid. I årene fra 1942 til 1944 ble det arrangert en rekke seminarer hvor de to gruppene la fram sine oppfatninger og det de mente var gyldig empirisk belegg. Resultatet av seminarrekken var at man ble enige om å være uenige. Det ble enighet om at organisasjonen skulle romme både den kleinianske tradisjonen og den Anna Freud var eksponent for. Nye kandidater skulle få opplæring i begge tradisjonene og anledning til å velge spesialisering innen én av disse.

Bowlby fant seg ikke til rette verken i den kleinianske grupperingen eller i den Anna Freud ledet. Som student hadde han hatt Joan Riviere som veileder. Hun var en svært lojal formidler av Kleins ideer. Bowlby hadde kommet i klar opposisjon både til Riviere og Klein. Han reagerte på at Klein ikke ville foreta naturalistisk observasjon av samspill mellom foreldre og barn, men kun observerte barna på klinikkens leketerapirom6. Han var mer enig med Anna Freud og hadde stor respekt for hennes forskning ved Hampstead War Nurseries. Imidlertid hevdet hun, som Klein og de fleste andre i det psykoanalytiske miljøet, at spedbarnets tilknytning til omsorgspersonen har utgangspunkt i libido, og at det er driftstilfredsstillelse som motiverer barnet til å søke mot omsorgspersonen. Dette var Bowlby uenig i. Han mente at behovet for nærhet er primært og ikke avledet.

Etologi, Konrad Lorenz og Robert Hinde

I British Psychoanalytical Society inngikk Bowlby i en nøytral, tredje gruppering.

Samtidig som han var uenig med nestorene Klein og Anna Freud i sentrale spørsmål, strevde han med å formulere et tydelig alternativ. I de første årene etter krigen var han søkende, på intens leting etter noe som kunne bringe ham videre. Dette noe fant Bowlby i 1951 da en bekjent anbefalte ham å lese Konrad Lorenz’ tekster om pregning av medfødte atferdsformer hos andeunger. Østerrikeren Lorenz var en av pionerene innen etologi, studiet av arters atferd i det naturlige miljø og atferdens betydning i evolusjonen. Sammen med landsmannen Karl von Frisch og nederlenderen Nikolaas Tinbergen mottok Lorenz i 1973 en Nobelpris for sin innsats.

Lorenz (1935) hadde vist at andeunger har en medfødt disposisjon til å følge det første de ser beveger seg. Vanligvis vil dette være moren. Lorenz fant at slik pregning må finne sted i en sensitiv periode noen timer etter klekking. Dersom ingenting beveger seg i denne perioden, vil tilbøyeligheten til å følge ikke bli realisert. Innen psykologi og flere tilstøtende fag har det eksistert en utbredt skepsis mot å generalisere funn fra dyrestudier til mennesket. Kanskje var det Bowlbys sterke interesse for livet i naturen som gjorde ham mottakelig for Lorenz’ rapporter om fuglers atferd. Høsten 1951 og vinteren 1952 leste Bowlby alt han kom over av tekster om etologi. I Bowlbys forskergruppe var det forundring og uttalt skepsis til denne nye interessen.

Bowlby møtte Lorenz første gang i 1953. Dette skjedde på oppstartsmøtet i World Health Organization study group on the psychobiological development of the child.

Bowlby hadde foreslått at Lorenz skulle inviteres. De to ble gode venner og hadde hyppig kontakt i årene som fulgte. Bowlby ble også kjent med Tinbergen, men det er usikkerhet om hvor mye faglig samarbeid de hadde. Den som skulle bli Bowlbys viktigste mentor hva gjelder etologi, var Robert Hinde. Han arbeidet som ornitolog i Cambridge. Lorenz kjente Hinde og knyttet kontakt mellom ham og Bowlby. Hinde og Bowlby møttes første gang i 1954. Hinde ble da invitert til å delta på de ukentlige seminarene i Bowlbys forskergruppe. Det faglige samarbeidet, og etter hvert også vennskapet, mellom de to kom til å vare helt fram til Bowlbys død.

Som beskrevet ovenfor hadde Bowlby adoptert Sigmund Freuds tro på å kunne årsaksforklare menneskelig atferd. Fra etologene hentet han en annen type forklaringer, nemlig funksjonsforklaringer. I motsetning til årsaksforklaringene dreier funksjonsforklaringene seg ikke om hvorfor fenomener oppstår, men om hvorfor de vedvarer å eksistere. Fenomener blir ifølge funksjonsforklaringene opprettholdt av den virkning de har. Bowlby tok utgangspunkt i at mennesket som biologisk art har gjennomgått en utvikling hvor egenskaper som har vist seg å være funksjonelle for overlevelse, har blitt videreført. Han kom til at tilbøyelighet til tilknytningsatferd er en egenskap som har blitt selektert fordi barn med en slik tilbøyelighet har unngått predatorer og andre farer. Også voksnes disposisjon for omsorgsatferd har blitt selektert gjennom fylogenesen fordi foreldre med en slik disposisjon har bidratt til egne barns overlevelse.

I tillegg til funksjonsforklaring, er atferdssystem, sensitiv periode, pregning og genetisk disposisjon blant begrepene som Bowlby hentet fra etologi, og som satte han i stand til å formulere det første utkastet til det som skulle bli tilknytningsteorien.

Lansering, kritikk og isolering

Som beskrevet i artikkelens første del fikk Bowlbys teori en svært kjølig mottakelse fra fagfeller i det psykoanalytiske miljøet. De tre manuskriptene som rommer den første presentasjonen av tilknytningsteorien (Bowlby, 1958, 1960a, 1960b), ble lagt fram på en seminarrekke i British Psychoanalytical Society sent på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Etter framleggene ble Bowlby møtt med massiv kritikk fra seminardeltakerne. I årene som fulgte, ble kritikken videreført gjennom forelesninger, artikler og bøker. Om ikke utstøtt, så ble Bowlby klart marginalisert (Gullestad, 2001).

Det som i særlig grad skilte Bowlby fra de psykoanalytiske fagfellene var hans påstand om at tilknytning ikke har utgangspunkt i libido og behovet for mat. Bowlby hevdet at tilknytningsatferd inngår i et annet atferdssystem enn seksuell atferd. Også det at Bowlby knyttet an til etologi og andre teorier, vekket reaksjoner.

Bowlby var forberedt på angrepene fra Melanie Klein. Han ble imidlertid noe overrasket over kritikken fra Anna Freud (1960) og René Spitz (1960). Bowlby mente at disse hadde lagt fram empiriske beskrivelser som viste nettopp det han selv hevdet. Disse kritikerne evnet ifølge Bowlby ikke å fortolke sin egen empiri.

I tillegg til uenighetene som eksisterte mellom Bowlby og ortodokse fagfeller hva gjelder beskrivelsen av barnets utvikling, kan det hende at han provoserte ved å trivialisere psykoanalysen. Sigmund Freud hadde etablert psykoanalysen som en esoterisk tradisjon i grenselandet mellom humaniora og naturvitenskap, jamfør det at tekstene hans inneholder en rekke allusjoner til skjønnlitteratur og mytologi, samt at man for å bli psykoanalytiker måtte gjennomgå en årelang egenanalyse. Den uttalte naturviteren Bowlby gikk inn for å erstatte obskur hermeneutikk med en positivistisk tilnærming7.

Harry Harlow

Da den tidlige versjonen av tilknytningsteorien forelå i siste del av 1950-tallet, var det empiriske belegget spinkelt. Studiene ved Hampstead War Nurseries, Robertsons studier fra sykehus og Bowlbys egen kunnskapsstatus viste at fravær av nær omsorg fra faste omsorgspersoner ofte har en negativ virkning. Bowlby manglet imidlertid empirisk belegg for påstanden om at tilknytning er et primært behov. For å skaffe slikt belegg etablerte Bowlby og Hinde i 1959 en koloni med rhesusaper. Det er en rekke praktiske utfordringer knyttet til en slik etablering. Dette gjorde at nyttige observasjonsdata fra kolonien først forelå en gang ut på 1960-tallet. Flere år før dette, i 1957, deltok Hinde på en konferanse i Palo Alto i California. Her møtte han den amerikanske forskeren Harry Harlow, som da i flere år hadde drevet studier av rhesusaper. Harlow var professor i psykologi ved University of Wisconsin-Madison. Tidlig i sin karriere var Harlow opptatt av læring og av hvor i hjernen ulike kognitive kapasiteter er lokalisert. Det siste søkte han å avdekke gjennom såkalte lesjonsstudier, altså undersøkelser hvor en tar bort vev fra en del av hjernen for å se om enkelte kapasiteter mistes.

Harlow erfarte at det å opprettholde driften av apekolonien gjennom stadige innkjøp av nye individer både var kostbart og innebar smittefare. Han kom derfor til at han heller ville skaffe nye individer gjennom oppdrett. For å unngå smitte tok han ungene tidlig fra moren og plasserte dem i egne bur. Resultatet ble fysisk friske, men psykisk ubalanserte individer. Harlow merket seg at ungene klynget seg til teppet i bunnen av buret, og at de reagerte med sinne når teppet ble tatt bort for å bli erstattet med et rent. Disse observasjonene vekket en ny forskningsinteresse hos Harlow og brakte ham i retning av det Bowlbys gruppe bedrev på andre siden av Atlanteren.

Selv om Hinde straks oppfattet Harlow som en nyttig samarbeidspartner, var det tydelig forskjeller mellom dem. Som etolog hadde Hinde som ambisjon å etablere en apekoloni hvor dyrene levde i et fysisk og sosialt miljø som var mest mulig likt det naturlige. Her skulle han gjennomføre longitudinelle, naturalistiske studier. Harlows praksis var helt annerledes. Han var en typisk laboratorieforsker. Dyrene levde atskilt i bur og ble hentet ut for undersøkelser. Ofte hadde undersøkelsene et eksperimentelt design. Hinde hadde også etiske innvendinger mot Harlows forskning, men formidlet likevel kontakt mellom han og Bowlby. De to gikk straks i gang med å utveksle ideer og forskningsresultater via brev. I 1958 møttes Harlow og Bowlby for første gang. Etter dette hadde de et nært samarbeid fram til Harlow ble pensjonist i 1974.

I Harlows (1958) mest kjente undersøkelse ble tolv timer gamle apeunger plassert inn i bur hvor det var to surrogatmødre. Den ene var lagd av metalltråd. Den andre var lagd av tre, men kledd med mykt tøy. Fire apeunger oppholdt seg i bur hvor metalltrådmoren hadde en smokk som ungen kunne suge melk fra. Fire andre unger oppholdt seg i bur hvor smokken var på den myke moren. Ungene ble observert gjennom seks måneder. Det viste seg alle ungene oppholdt seg ved den myke surrogatmoren det meste av tiden. Dette gjaldt også de som var avhengige av å få melk fra ståltrådmoren. Etter at disse hadde sugd i seg melk, flyttet de seg over til den myke surrogatmoren og klynget seg til denne. I en del av undersøkelsen eksponerte Harlow ungene for en skremmende skapning. Alle ungene flyktet da rett til den myke moren.

Harlows studie viste at ungens behov for nærhet ikke er et sekundært, avledet behov, men et primærbehov. Det var nettopp dette Bowlby trengte.

Mary Ainsworth

Blant Bowlbys mange viktige støttespillere står Mary Ainsworth i en særstilling (Ainsworth og Bowlby, 1991; Bretherton, 1992). Hun bidro med sentrale begreper til tilknytningsteorien, innhentet viktig empirisk belegg samt utformet en kartleggingsmetodikk som gjorde teorien anvendbar for ansatte innen barnepsykiatri og barnevern.

Ainsworth vokste opp i USA og Canada. I 1940 fullførte hun en PhD-utdanning i psykologi ved Universitetet i Toronto. Hun hadde da etternavnet Salter. Hennes veileder i arbeidet med doktoravhandlingen var William Blatz. Han hadde formulert det som kalles security theory, en teori om at barn trenger en trygg base som utgangspunkt for sin utforskning av verden (Blatz, 1966). Under krigen var Ainsworth, som Bowlby, engasjert i offisersrekruttering. I 1950 flyttet hun sammen med sin mann til London. I 1951 svarte hun på en stillingsutlysning og ble en del av Bowlbys forskerteam. Dette var det samme året som Bowlby hadde fattet interesse for etologi. Ainsworth var i utgangspunktet skeptisk og betraktet etologi som et blindspor. Hun advarte Bowlby og hevdet at det å bruke «baby chicks’ behavior to argue against an entrenched psychoanalytic position might ruin his reputation» (Ainsworth og Marvin, 1995, s. 7). Hva gjelder konkrete oppgaver, arbeidet Ainsworth mye sammen med Robertson og gjorde studier av barn som var skilt fra sine foreldre. Ainsworth lærte mye av Robertson om det å foreta naturalistiske observasjoner.

I 1954 flyttet Ainsworth til Uganda. Hennes mann hadde fått en stilling ved en forskningsinstitusjon i Kampala, og Ainsworth fulgte med. Etter tre år i Bowlbys forskerteam hadde hun tilegnet seg god innsikt i hans oppfatninger. Dessuten hadde hun, takket være Robertson, svært god øving i det å foreta naturalistiske observasjoner. Selv om hun ikke hadde noen jobb i Uganda, ønsket Ainsworth å drive med forskning. Hun planla først å studere reaksjonene til Ganda-barn som ble avvendt fra mors brystmelk ved å bli sendt bort til slektninger for en periode. Ganda er et folkeslag i Uganda som tradisjonelt hadde praktisert en slik prosedyre for avvenning. Det viste seg imidlertid at denne skikken mer eller mindre hadde opphørt da Ainsworth kom til Uganda. Hun endret da problemstilling og gjennomførte en undersøkelse hvor hun samlet data om mødres omsorgsatferd og om barns tilknytning til sine mødre (Ainsworth, 1967). Et utvalg på 26 familier ble rekruttert. Ainsworth besøkte familiene annenhver uke i ni måneder og foretok observasjoner av samspillet mellom mor og barn. I tillegg ble mødrene intervjuet. Hvert besøk i familiene varte omkring to timer. På bakgrunn av observasjonene delte Ainsworth barna i tre grupper: barn med sikker tilknytning, barn med usikker tilknytning og barn uten tilknytning. Som vi skal se, ble denne inndelingen senere endret og utvidet. Ainsworth fant et høyt samsvar mellom mødres sensitivitet og sikker tilknytning. Mødre som fortolket barnets reaksjoner korrekt og som responderte raskt på en tilpasset måte, hadde barn med sikker tilknytning. I tillegg til tilknytningsatferd i form av tilnærmingsatferd, som å krype eller gå mot mor, gjorde Ainsworth detaljerte observasjoner av signalatferd, som å gråte, søke blikkontakt og rekke opp armene.

Funnene Ainsworth gjorde i Uganda, fikk henne til å endre oppfatning om det å integrere etologi i en teori om tilknytning. Hun innså at Bowlby hadde rett. Etologiske begreper som pregning, sensitiv periode og atferdssystem passet som hånd i hanske til det hun observerte.

I 1955 flyttet Ainsworth og mannen fra Uganda og til USA. De slo seg ned i byen Baltimore. Ainsworth fikk arbeid som psykolog ved et sykehus og som timelærer ved Johns Hopkins University. Mangel på tid, samt utfordringer i ekteskapet, gjorde at hun ikke fikk ferdigstilt en publikasjon om undersøkelsen i Uganda.

I 1960 møttes Ainsworth og Bowlby for første gang siden hun flyttet fra London. Møtet fant sted i Baltimore og ble et vendepunkt for Ainsworth, men også for Bowlby. Han hadde sett for seg at Ainsworth inngikk i gruppen av kritikere, jamfør hennes tidligere uttalte skepsis mot å knytte an til etologi. Denne skepsisen var nå borte, og de kunne begge fastslå at de delte oppfatninger i sentrale spørsmål. Bowlby fattet stor interesse for Uganda-studien og oppfordret Ainsworth til å publisere denne. Dessuten inviterte han henne til å delta på de neste CIBA-seminarene. Her fikk Ainsworth legge fram sine funn, hun fikk møte tidligere kollegaer fra Tavistock, blant andre Robertson, og hun fikk møte flere av de Bowlby senere hadde etablert samarbeid med, blant andre Harlow og Hinde.

På 1960-tallet og 1970-tallet gjennomførte Ainsworth en studie i Baltimore som langt på vei var en replikasjon av undersøkelsen i Uganda. Også i Baltimore-undersøkelsen fant Ainsworth korrelasjon mellom mødrenes sensitivitet og barnets tilknytning (Ainsworth, Blehar, Waters og Wall, 1978).

På midten av 1960-tallet laserte Ainsworth en metode for å kartlegge barnets tilknytning til foreldrene eller andre omsorgspersoner (Ainsworth og Bell, 1970). Denne metoden, som på norsk har fått navnet fremmedsituasjonen, består i at barnet observeres i et lekerom mens det er sammen med omsorgspersonen, mens det er sammen med omsorgspersonen og en fremmed, mens det er sammen med kun den fremmede, mens det er alene og idet omsorgspersonen vender tilbake etter å ha forlatt rommet noen minutter. Undersøkelsen gjennomføres når barnet er omkring ett år. På bakgrunn av barnets reaksjonsmåter skiller Ainsworth mellom de som har sikker tilknytning, de med usikker-unnvikende tilknytning og de med usikker-motvillig tilknytning. Ainsworths student Mary Main lanserte senere en fjerde kategori, nemlig usikker-disorganisert (Main og Solomon, 1986). Ainsworth beskriver at et barn med sikker tilknytning vil bedrive utforskningsatferd mens det er alene sammen med omsorgspersonen, det vil være tilbøyelig til å samhandle med den fremmede så lenge også omsorgspersonen er til stede, det vil bli urolig når omsorgspersonen forlater rommet, og det vil lett la seg trøste av omsorgspersonen når vedkommende vender tilbake.

I utformingen av denne metoden hentet Ainsworth inspirasjon fra Harlows studier av hvordan apeungers utforskningsatferd og tilknytningsatferd påvirkes av stressfaktorer. Ainsworth hentet også begreper og beskrivelser fra Blatz’ security theory om at foreldrene er en trygg base, eller plattform, hvorfra utforskning av verden kan starte. I og med at Ainsworth og Bowlby møttes flere ganger i løpet av 1960-årene og 1970-årene, og i tillegg utvekslet manuskripter via brev, fikk Ainsworth stor innvirkning på Bowlbys arbeid med trilogien Attachment and Loss.

Metodikken som Ainsworth utviklet, bidro til at en rekke barnevernansatte tok tilknytningsteorien i bruk (Oppenheim og Goldsmith, 2007). Det ble vanlig å anta at man med utgangspunkt i observasjoner av barnets utforskningsatferd og dets reaksjoner mot omsorgspersonen kan fastslå noe om omsorgskvalitet. Det ble også vanlig å anta at man med utgangspunkt i disse observasjonene kan predikere sosial utvikling. I tillegg til å bruke tilknytningsteori til å avdekke og til å predikere anvender barnevernansatte teorien som grunnlag for foreldreveiledning. De siste to tiårene er det utviklet metodikker for å dyktiggjøre foreldre og andre omsorgspersoner. Når tilknytningsteorien i dag er den sentrale teori innen barnevernet i flere land, er dette et resultat av at Ainsworth gjorde den anvendbar.

I tillegg til å lansere en fjerde tilknytningskategori, var Ainsworths student Mary Main sentral i arbeidet med å utvikle det som på norsk er kalt tilknytningsintervjuet. Dette er et semistrukturert intervju hvor voksne blir bedt om å besvare spørsmål om deres egen tilknytningshistorie. Flere av spørsmålene dreier seg om hvordan de ble behandlet av sine foreldre, og om forholdet til hver av disse. Med utgangspunkt i svarene tilordnes personens indre arbeidsmodell én av tre kategorier (Main og Hesse, 1990; Main, Kaplan og Cassidy, 1985). Flere forskere har undersøkt om det er samsvar mellom foreldres indre arbeidsmodell, slik denne framkommer i tilknytningsintervjuet, og barnets tilknytning, slik denne framkommer i fremmedsituasjonen. I en metastudie konkluderes det med at det eksisterer et slik samsvar (Ijzendoorn,1995).

Jean Piaget

Den sveitsiske filosofen og psykologen Jean Piaget (1950) var den første som formulerte en helhetlig beskrivelse av barns kognitive utvikling. Gjennom sin teori logisk konstruktivisme åpnet han opp for forskningsspørsmål som senere er søkt belyst av andre forskere. Piaget var virksom som akademisk forfatter fra tidlig i 1920-årene. Det at tekstene hans er formulert i en komplisert språkdrakt, gjorde at det tok flere år før teorien ble kjent og fikk oppslutning. I USA bidro dessuten atferdspsykologiens hegemoni til at det var liten interesse for en teori om kognitiv utvikling. Omkring 1960 skjedde det imidlertid en radikal endring ved at mange psykologer, pedagoger og sosialarbeidere fattet interesse for Piagets teori. Ved å låne en formulering fra populærkulturen kan man si at Piaget slo igjennom. Det er vanlig å omtale dette som den kognitive vending i utviklingspsykologien.

Bowlby møtte Piaget på WHO-seminarene på midten av 1950-tallet. På seminaret i 1957 hadde Bowlby i oppgave å gi kommentarer til et manuskript av Piaget. Denne kontakten ble av stor viktighet for Bowlby. Han var blant de første som gjorde aktiv bruk av innsikter fra Piagets tekster, eksempelvis i beskrivelsen av utviklingsmessige fenomener som assimilasjon, akkomodasjon, permanens og konstans. Det er en klar analogi mellom Piagets beskrivelse av barnet som et aktivt vesen som stadig utforsker omgivelsene, og den framstilling som gis av barnets utforskningsatferd i tilknytningsteorien (Pallini og Barcaccia, 2014).

Etter den kognitive vending ble det det lansert flere teorier om kognitiv utvikling. En av disse er informasjonsbearbeiding. I denne anvendes datamaskinen som et bilde på menneskets kognitive fungering. Aktuelle forskerne er opptatt av å beskrive enkeltprosesser som inngår i oppgaveløsning, hvordan kapasiteten til å prosessere informasjon økes med alderen, hvordan prosesser automatiseres, hvordan sanseerfaringer persiperes, samt hvordan informasjon bearbeides, lagres og hentes opp for anvendelse (Richardson, 1998). I bind tre av Attachment and loss anvender Bowlby (1980) informasjonsbearbeiding for å forklare hvorfor den indre arbeidsmodellen i liten grad endres etter at den er etablert. Han hevder at modellen opprettholdes som den er fordi denne påvirker hva personen har oppmerksomheten rettet mot, samt hvordan informasjon prosesseres.

Systemteori

I siste del av forrige århundre ble systemteori etablert som en viktig tradisjon i profesjonelt hjelpearbeid med barn og unge. Systemteoretisk orienterte psykologer, sosialarbeidere og pedagoger framholdt at problemårsakene ikke eksisterer inne i individene, men i relasjonene mellom dem. Intervensjoner må derfor rettes mot aktuelle systemer, eksempelvis familien. Der hvor systemteori ble introdusert, ble det ofte framholdt et tydelig skille mellom systemteori og utviklingspsykologi. Systemteori ble hevdet å være et helt nytt og alternativt paradigme.

Utgangspunktet for de etter hvert mange variantene av systemteori var arbeidene til Ludwig von Bertalanffy (1969). I årene før, under og like etter andre verdenskrig formulerte han det som kalles generell systemteori. Denne rommer paradigmets aksiomer og grunnbegreper. En annen som var sentral i etableringen av systemteori, var Gregory Bateson. Han var også en pioner i arbeidet med å implementere teorien i psykologisk og sosialfaglig arbeid (jfr. Bateson, Jackson, Haley og Weakland, 1956).

Som beskrevet i første del av artikkelen hadde Bowlby kontakt med von Bertalanffy og Bateson allerede på 1950-tallet. I stedet for å betrakte systemteori som et alternativ, valgte Bowlby å integrere elementer av systemteori i sin egen teori. Av de ulike undertradisjonene innen systemteori oppfattet Bowlby kybernetikk som den mest relevante. I sine egne tekster benevner han denne control theory. Kybernetikk omhandler hvordan avvik i et system aktiverer en korrigerende reaksjon som gjenoppretter en normaltilstand. Bowlby anvender denne modellen på samspillet mellom barn og omsorgsperson og på vekslingen mellom utforskningsatferd og tilknytningsatferd.

Et annet element som Bowlby adopterte fra systemteorien, er beskrivelsen sirkulære, eller resiproke, påvirkningsforhold. Både i vitenskap og i folkelig forestilling er vanlig å ta for gitt at årsaksforhold er lineære, altså rettlinjede fra årsak til virkning. Årsaken kommer først, virkningen etterpå, og det var det. I studier av barneomsorg kan man legge en lineær årsaksmodell til grunn og beskrive hvordan voksne kan anvende hensiktsmessige strategier og påvirke barn på positivt vis. Man kan også beskrive hvordan voksne kan feile og påvirke barn negativt. I systemteori legges det vekt på at de fleste delene i et system både påvirker og påvirkes. Eksempelvis kan en voksen påvirke barnet, men barnet vil også påvirke den voksne. Denne antakelsen om gjensidig påvirkning er helt sentral i tilknytningsteorien. I dyaden omsorgsperson–barn foregår det et samspill hvor årsakspilen stadig skifter retning. Barnets tilknytningsatferd utløser den voksnes omsorgsrespons, den voksnes omsorg gjør at barnets tilknytningsatferd termineres, osv.

Kritikeren Jerome Kagan

Den meritterte Harvard-professoren Jerome Kagan har kritisert Bowlby i en rekke tekster. Kagan framholder at tilknytningsteorien impliserer at barn vil kunne ta skade av å gå i barnehage før de er omkring tre år gamle. For å undersøke om dette er tilfellet, etablerte han sammen med kollegaer en barnehage og gjennomførte et eksperiment hvor gruppen av barn som fikk et tilbud i denne barnehagen, ble sammenlignet med en gruppe som var hjemme (Kagan, Kearsley og Zelazo, 1978). Barna i de to gruppene var tre og en halv måned da eksperimentet startet og nesten to og et halvt år da det ble avsluttet. Barna gjennomgikk psykologisk utredning åtte ganger i denne perioden. Kagan og kollegaene fant ingen vesentlige forskjeller hva gjelder kognitiv og emosjonell utvikling mellom gruppen av barn som gikk i barnehage og gruppen som var hjemme. Bowlby har ifølge Kagan skapt en unødig bekymring hos småbarnsforeldre som lar barna være i barnehage.

Kagan har også kritisert bruken av fremmedsituasjonen som undersøkelsesmetode. Ifølge Kagan (1995) er barns reaksjoner i fremmedsituasjonen et resultat av medfødte temperamentstrekk og ikke av foreldrenes tidligere omsorgsatferd eller mangel på sådan. Barn fødes ifølge Kagan med temperamentstrekk som på en avgjørende måte virker inn på hvordan de agerer i sosiale sammenhenger. Disse trekkene vil være relativt stabile slik at atferdsmønstre i spedbarnsalder predikerer sosial fungering i ungdomsalder. Det følger av Kagans kritikk at man med støtte i tilknytningsteorien feilaktig kan tillegge foreldre til krevende barn ansvar for barnas problemer.

Skismaet mellom Bowly og Kagan har ledet til en omfattende forskningsinnsats8.

Undersøkelser som viser høyt samsvar mellom foreldres sensitivitet og barnets tilknytning, og undersøkelser som viser at barn kan ha ulik tilknytning til mor og far, støtter Bowlbys antakelse om en kausal sammenheng mellom foreldres sensitivitet og barnets tilknytning. Undersøkelser som viser svake korrelasjoner mellom foreldres sensitivitet og barnets reaksjonsmåte i fremmedsituasjonen, støtter Kagans antakelse om at reaksjonsmåten avspeiler faste egenskaper hos barnet. Også fremmedsituasjonsstudier som viser at mange barn reagerer på samme måte overfor begge foreldrene, kan framholdes som belegg for Kagans posisjon. Et slikt funn kan imidlertid også være et resultat av at foreldre har lik omsorgspraksis, noe som igjen kan skyldes at de har like personligheter, eller at de har diskutert seg fram til hvordan de skal behandle barnet.

De siste årene har noen forskere søkt å integrere Bowlbys posisjon og Kagans posisjon (Ijzendoorn og Bakermans-Kranenburg, 2012). Disse forskerne har blant annet framholdt at sårbare og robuste barn vil kunne påvirkes ulikt av samme omsorgspraksis, og at sensitive foreldre kan kompensere for et barns vanskelige temperament9.

Feministisk kritikk

Mange britiske kvinner som under krigsårene hadde blitt yrkesaktive for å ivareta viktige samfunnsfunksjoner, opplevde etter krigen en uttalt forventning om at de nå skulle vike plassen for menn som var tilbake i det sivile arbeidsmarked. Kvinner ble omtalt som en «arbeidskraftreserve», en gruppe som kunne erstatte eller supplere menn i særlige tilfeller, men som til vanlig skulle være hjemme. I rapporten Maternal care and mental health konkluderer Bowlby med at

what is believed to be essential for mental health is that an infant and young child should experience a warm, intimate, and continous relationship with his mother (or permanent mother substitute) in which both find satisfaction and enjoyment (1952, s. 11).

Denne konklusjonen ble brukt i argumentasjonen overfor kvinner som ble bedt om å forlate en jobb utenfor hjemmet.

Etter at stadig flere kvinner i vestlige land har blitt yrkesaktive og mange barn har opphold i barnehage, har fagfolk med støtte i tilknytningsteorien advart mot å la små barn være i barnehage (Smith, 2002)10. Selv om de aktuelle fagfolkene ikke anbefaler tidligere tiders kjønnsrollemønster, vil slike advarsler kunne oppfattes som et angrep på kvinners rett til arbeid utenfor hjemmet.

Tilknytningsteorien har blitt kritisert for å være ahistorisk og for å romme en essensialistisk oppfatning om at kvinner har bedre naturlige forutsetninger for barneomsorg enn menn (Cleary, 1999; Franzblau, 1999). Kanskje har kritikken og samfunnsutviklingen virket inn på teorien. Mens beskrivelsene i de første tekstene om tilknytningsteori dreide seg om mor og barn, er det i senere tekster vanlig å bruke uttrykksmåter som «mor eller far», «barnets foreldre» og «mor, far eller andre omsorgspersoner». Også Bowlby tydeliggjorde i sine siste arbeider at det å gi omsorg til barnet ikke er en oppgave kun for mor11.

Peter Fonagys reformulering

I siste del av forrige århundre lanserte den ungarsk-britiske psykologen Peter Fonagy mentaliseringsteori (Fonagy, Gergely, Jurist og Target, 2004; Bateman og Fonagy, 2016). Dette er en teori som kan sies å være en videreutvikling av tilknytningsteorien. Det er imidlertid snakk om en videreutvikling hvor sentrale deler av utgangspunktet er reformulert.

Det å mentalisere vil si å oppfatte sine egne og eller andres reaksjonsmåter som uttrykk for mentale tilstander. Denne introspektive og sosialkognitive kapasiteten virker inn på sosial fungering på to måter. For det første vil en realistisk forståelse av hvordan ens egne reaksjonsmåter er et resultat av indre størrelser, sette en i stand til å utøve kontroll over egne følelser. Affektregulering, i form av å redusere eller øke følelsesuttrykk, vil ofte være en forutsetning for å fungere godt i en situasjon. Mentalisering vil også sette en bedre i stand til å hensynta andre. Gjennom en realistisk oppfattelse av hvordan andre tenker og føler, vil man kunne velge de handlemåter som imøtekommer andres behov.

Ifølge Fonagy har spedbarnet vage forestillinger om egne emosjoner. Barnet trenger hjelp fra den voksne for å kunne erfare sin mentale tilstand tydeligere og derigjennom tilegne seg klare og realistiske forestillinger. Hjelpen den voksne kan yte, består i å «speile» barnets emosjoner. Den voksne later som om hun eller han opplever den tilstand som barnet erfarer, men som det altså ikke evner å ha klare forestillinger om. I tillegg til å speile barnets emosjoner markerer den voksne sitt spill som nettopp et spill. Dette gjøres ved å legge hodet litt på skakke, snakke i et høyere toneleie, snakke med litt overdrevet intonasjon og ved bruk av forkortede og skjematiske atferdssekvenser. Markeringene gjør at barnet oppfatter at den voksne bare later som, altså ikke selv erfarer den aktuelle emosjon.

Uttrykket metarepresentasjon brukes om innsikten i at både en selv og andre mennesker, på bakgrunn av erfaringer, etablerer mentale representasjoner av personer, ting og hendelser. Markeringene som den voksne legger på de emosjonsuttrykk hun eller han speiler, aktiverer ifølge Fonagy barnets latente system for metarepresentasjon. Barnet blir etter dette gradvis bedre i stand til å reflektere over tanker og følelser og til å oppfatte reaksjonsmåter som uttrykk for mentale tilstander.

Det å hjelpe barnet til å oppfatte egne emosjoner er altså startpunktet på en reise fram mot en utviklet evne til mentalisering. Fonagy beskriver at den voksne i samhandling med spedbarnet kan feile på to vis: ved å unnlate å speile barnets emosjoner og ved å unnlate å markere speilingen.

Som det framgår av det ovenforstående, er det en tydelig forskjell mellom Bowlbys posisjon og Fonagys. Mens Bowlby beskriver at man møter verden med en indre arbeidsmodell i form av positive eller negative forventninger, beskriver Fonagy at man møter verden med en utviklet eller begrenset evne til mentalisering, en evne som avgjør om vi klarer å tilpasse egne emosjoner og hensynta andre.

Som sin forgjenger knytter Fonagy an til kognitiv utviklingspsykologi. Han viderefører Bowlbys beskrivelser av logisk konstruktivisme og informasjonsbearbeiding som relevante perspektiver. Fonagy går imidlertid videre og integrerer også Lev Vygotskys sosialkonstruktivisme. Sentralt i Vygotskys teori er at vi tenker ved hjelp av språket, og at det følgelig vil være slik at vår kognitive kapasitet økes gjennom læring av ord, begreper og syntaktiske varianter (Vygotsky, 1962). Voksne kan ifølge Fonagy fremme barnets evne til å tenke om mentale tilstander ved å introdusere og forklare et antall ord om tanker og følelser.

Avslutning

Som det framgår av sidene foran, har historiske begivenheter og andre menneskers innsats vært av stor betydning for tilknytningsteoriens tilblivelse. Bowlby kan sies å ha vært heldig ved å være til stede til rett tid på riktig plass. Samtidig er det også rimelig å hevde at han var rett mann til det som skulle bli hans livsoppdrag. Bowlby hadde et faglig vidsyn samt en evne til, og en vilje til, å lære av andre. Han hadde også en uvanlig evne til å etablere faglige nettverk over paradigmeskiller, fagskiller og geografiske avstander. Dette i en tid hvor faglig ortodoksi var idealet, hvor det var vanskeligere å reise, og tiår før ord som e-post og internett eksisterte. Bowlby var også en uvanlig intellektuell kapasitet, noe som framkommer tydelig gjennom tekstene hans. Disse er svært velformulerte og viser en særlig evne til å se implikasjoner av kunnskap, blant annet hvordan elementer fra ulike teorier kan utfylle hverandre i en ny teori. Det var slik tilknytningsteorien ble til.

Referanser

Abraham, K. (1991). The influence of oral erotism on character-formation. I: Perzom, S. og Kets de Vries, M. (red.): Handbook of character studies. Madison: International Universities Press.

Ainsworth, M. (1967). Infancy in Uganda: Infancy and the growth of love. Baltimore: John Hopkins University Press.

Ainsworth, M. og Bell, S. (1970). Attachment, exploration, and separation: Illustrated by the behaviour of one-year-olds in a strange situation. Child development, 41(1), 49–67.

Ainsworth, M., Blehar, M., Waters, E. og Wall, S. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the strange situation. Hillsdale, NJ: Erlbaum.

Ainsworth, M. og Bowlby, J. (1991). An ethological approach to personality development. American Psychologist, 46(4), 333–341.

Ainsworth, M. og Marvin, R. (1995). On the shaping of attachment theory and research: An interview with Mary D. S. Ainsworth. I: Waters, E., Vaughn, B., Posada, G. og Kondo-Ikemura, K. (red.): Caregiving, cultural, and cognitive perspectives on secure-base behavior and working models. Monographs of the Society for Research in Child Development, 60(2), 3–21.

Auestad, A., Killingmo, B. Nyhus, H. og Pande, H. (1971). Når barn må på sykehus. Oslo: Universitetsforlaget.

Bateman, A. og Fonagy, P. (2016). Mentalization-based treatment for personality disorders. Oxford: Oxford University Press.

Bateson, G., Jackson, D., Haley, J. og Weakland, J. (1956). Toward a theory of schizophrenia. Behavioral Science, 1(4), 251–264.

Bertalanffy, L. von (1969). General system theory. New York: George Braziller.

Blatz, W. (1966). Human security: Some reflections. Toronto: University of Toronto Press.

Bowlby, J. (1940). The influence of early environment in the development of neurosis and neurotic character. The International Journal of Psycho-Analysis, 21(2), 154–178.

Bowlby, J. (1946). Forty-four juvenile thieves: Their characters and home lives. London: Ballie, Tindall og Cox.

Bowlby, J. (1952). Maternal care and mental health. Genève: WHO.

Bowlby, J. (1958). The nature of the child’s tie to his mother. International Journal of Psycho-Analysis, 39(5), 350–373.

Bowlby, J. (1960a). Separation anxiety. International Journal of Psycho-Analysis, 41(2), 89–113.

Bowlby, J. (1960b). Grief and mourning in infancy and early childhood. The Psychoanalytic Study of the Child, 15(1), 9–52.

Bowlby, J. (1969). Attachment and loss. Bind 1. Attachment. New York: Basic Books.

Bowlby, J. (1973). Attachment and loss. Bind 2. Separation, anxiety, and anger. New York: Basic Books

Bowlby, J. (1980). Attachment and loss. Bind 3. Loss, sadness, and depression. New York: Basic Books.

Bowlby, J. (1984). Psychoanalysis as natural science. Psychoanalytic Psychology, 1(1), 7–21.

Bowlby, J. (1988). A secure base. Parent-child attachment and healthy human development. New York: Basic Books.

Bowlby, J. (1990). Charles Darwin: a new biography. London: Hutchinson.

Bowlby, J. og Robertson. J. (1953). A two-year-old goes to hospital. Proceedings of the Royal Society of Medicine, 46(6), 425–427.

Brandtzæg, I., Smith, L. og Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner. Tilknytning og behandling. Bergen: Fagbokforlaget.

Bretherton, I. (1992). The origins of attachment theory: John Bowlby and Mary Ainsworth. Developmental Psychology, 28(5), 759–775.

Cleary, R. (1999). Bowlby’s theory of attachment and loss: A feminist reconsideration. Feminism og Psychology, 9(1), 32–42.

Dijken, S. van (1998). John Bowlby: His early life: A biographical journey into the roots of attachment therapy. London: Free Association Books.

Ezquerro, A. (2017). Encounters with John Bowlby. Tales of attachment. New York: Routledge.

Fairbairn, R. (1994). Psychoanalytic studies of the personality. London: Routledge.

Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E. og Target, M. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of self. New York: Other Press.

Franzblau, S. (1999). Historicizing attachment theory: Binding the ties that bind. Feminism og Psychology, 9(1), 22–31.

Freud, A. (1960). Discussion of Dr. John Bowlby’s paper. The Psychoanalytic Study of The Child, 15(1), 53–62.

Freud, A. og Burlingham, D. (1942). Young children at war-time: A years’s work in the residential war nursery. London: George Allen og Unwin.

Freud, A. og Burlingham, D. (1943). War and children. New York: Medical War Books.

Freud, A. og Burlingham, D (1954). Infants without families: The case for and against residential nurseries. London: George Allen og Unwin.

Freud, S. (1966). Seksualteorien. Oslo: Cappelen.

Greenberg, J. og Mitchell, S. (1983). Object relations in psychoanalytic theory. Cambridge, Mass: Harvard University Press.

Gullestad, S. E. (2001). Attachment theory and psychoanalysis: controversial issues. The Scandinavian Psychoanalytic Review, 24(1), 3–16.

Harlow, H. (1958). The nature of love. American Psychologist, 13(12), 673–685.

Horst, F. van der (2011). John Bowlby – from psychoanalysis to ethology: unraveling the roots of attachment theory. Oxford: Wiley-Blackwell

Ijzendoorn, H. van (1995). Adult attachment representations, parental responsiveness, and infant attachment: A meta-analysis on the predictive validity of the adult attachment interview. Psychological Bulletin, 117(3), 387–403.

Ijzendoorn, H. van og Bakermans-Kranenburg, M. (2012). Integrating temperament and attachment. I: Zentner, M. og Shiner, R. (red.): Handbook of temperament. New York: The Guilford Press.

Kagan, J. (1995). On attachment. Harvard Review of Psychiatry, 3(2), 104–106.

Kagan, J. og Fox, N. (2006). Biology, culture, and temperamental biases. I: Damon, W. og Lerner, R (red.): Handbook of child psychology. Social, emotional, and personality development. Hoboken, NJ: Wiley.

Kagan, J., Kearsley, R. og Zelazo, P. (1978). Infancy: Its place in human develpement. Cambridge, Mass: Harvard University Press.

Kahr, B. (2016). Ursula Longstaff Bowlby (1916–2000). The creative inspiration behind the secure base. Attachment, 10(3), 223–242.

Killén, K. (1994). Sveket. Oslo: Kommuneforlaget.

Klein, M. (1975). Love, guilt, and reparation, and other works 1921 1945. New York: The Free Press.

Kvello, Ø. (2012: Tidlig barneverninnsats med utgangspunkt i tilknytningsforskning. Norges barnevern, 89(3), 116–134.

Laing, R. (1990). The divided self: An existential study in sanity and madness. London: Penguin Books

Lorenz, K. (1935). Der kumpan in der umvelt des vogels. Journal für Ornithologie. 83(2 og 3), 137–213 og 289–413.

Maddox, B. (2006). Freud’s wizard. The enigma of Ernest Jones. London: John Murray.

Main, M. og Hesse, E. (1990). Parents’ unresolved traumatic experiences are related to infant disorganized attachment status: Is frightened and/or frightening parental behaviour the linking mechanism? I: Greenberg, M., Cicchetti, D. og Cummmings, E. (red.): Attachment in the preschool years: Theory, research, and intervention. Chicago: University of Chicago Press.

Main, M., Kaplan, K. og Cassidy, J. (1985). Security in infancy, childhood and adulthood: A move to the level of representation. I: Bretherton, I. og Waters, E. (red.): Growing points of attachment theory and research. Monographs of the Society for Research in Child Development, 50(209), 66–104.

Main, M. og Solomon, J. (1986). Discovery of a new insecure-disorganized/disoriented attachment pattern. I: Brazelton, T. og Yogman, M. (red.): Affective development in infancy. Norwood, NJ: Ablex.

Midgley, M. (2007). Anna Freud: The Hampstead war nurseries and the role of direct observation of children for psychoanalysis. International Journal of Psychoanalysis, 88(4), 939–959.

Mowat, C. (1961). Britain between the wars. Chicago: University of Chicago Press.

Oppenheim, D. og Goldsmith, D. (red.) (2007). Attachment theory in clinical work with children. New York: The Guilford Press.

Pallini, S. og Barcaccia, B. (2014). A meeting of the minds: John Bowlby encounters Jean Piaget. Review of General Psychology, 18(4), 287–292.

Piaget, J. (1950). The psychology of intelligence. London: Routledge and Kegan Paul.

Richardson, K. (1998). Models of cognitive development. Hove: Psychology Press.

Riviere, J. (1991). The inner world and Joan Riviere. Collected papers 1928–1958. London: Karnac Books.

Robertson, J. (1953). Some responses of young children to loss of maternal care. Nursing Times, 47(4), 382–386.

Salter, M. (1940). An evaluation of adjustment based on the concept of security. Toronto: University of Toronto Press.

Smith, L. (2002). Tilknytning og barns utvikling. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Spitz, R. (1960). Discussion of Dr. John Bowlby’s paper. The Psychoanalytic Study of The Child, 15(1), 85–94.

Thompson, R. (2006). The development of the person: Social understanding, relationships, conscience, self. I: Damon, W. og Lerner, R (red.): Handbook of child psychology. Social, emotional, and personality development. Hoboken, NJ: Wiley.

Vygotsky, L. (1962). Thought and language. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Winnicott, D. (1987). The child, the family, and the outside world. New York: Perseus.

Young, E. (2008). Anna Freud: A biography. New Haven: Yale University Press.

1World Health Organization.
2En foreløpig versjon av rapporten ble publisert allerede i 1951.
3Betegnelsen CIBA-konferanse ble brukt fordi Bowlby mottok økonomisk støtte fra CIBA-fondet.
4På andre siden av Atlanteren lagde René Spitz en lignende film. Det var imidlertid Robertsons film som fikk mest oppmerksomhet.
5Det at mat er sentralt i etablering av tilknytning, var en oppfatning psykoanalytikerne delte med atferdsteoretikere. Denne oppfatningen omtales ofte som The cupboard-love theory of attachment.
6Se Bowlby (1940, s. 154).
7Se Bowlby (1984).
8Se oversiktsbeskrivelser hos Ijzendoorn og Bakermans-Kranenburg (2012), Kagan og Fox (2006) og Thompson (2006).
9Se også Brandtzæg, Smith og Torsteinson (2011).
10Se også intervju med Torild Skard og Gro Nylander i avisen Vårt land 27. mars 2017.
11Se eksempelvis Bowlby (1988, s. 9).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon