Det er snart 60 år siden den engelske psykiateren John Bowlby lanserte teorien som i norsk oversettelse har fått navnet tilknytningsteori. Her beskrives det at barnet har en medfødt tilbøyelighet til å søke mot personer som kan gi trygghet. Omsorgspersonens reaksjoner på barnets tilknytningsatferd de tre–fire første leveårene er avgjørende for hvilken indre arbeidsmodell som etableres hos barnet. Dette er en kognitiv størrelse som barnet anvender for å predikere omsorgspersonens handlemåter og planlegge hvordan det selv skal respondere. Når barnet er fire–fem år gammelt, blir arbeidsmodellen i økende grad generalisert til andre relasjoner. På denne måten blir arbeidsmodellen avgjørende for barnets sosiale utvikling. I sin levetid høstet Bowlby både kritikk og anerkjennelse, kanskje mest av det første. De tre siste tiårene har tilknytningsteorien fått stor anvendelse innen barnepsykiatri og barnevern, også i vårt land. Psykoanalysen var Bowlbys faglige startsted. Han beveget seg imidlertid tidlig utenfor grensene til dette paradigmet. Bowlby hadde et faglig vidsyn og hentet inspirasjon fra mange hold. Flere som har arbeidet i tradisjonen etter Bowlby, har gjort viktige innsatser med å videreutvikle tilknytningsteorien. Også disse etterfølgerne har vært eklektikere og formulert synteser. Å følge tilknytningsteoriens historie er en spennende oppdagelsesreise som går innom en rekke teorier om barns utvikling, og hvor en stadig krysser grenser mellom fag. Første del av denne artikkelen rommer en kortfattet presentasjon av Bowlbys livshistorie. I del to beskrives hendelser, personer og paradigmer som har vært særlig viktige i tilknytningsteoriens historie.