Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Barneverntjenesten – en polyfon organisasjon?


Hilde A. Aamodt: Phd i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Studieleder

I artikkelen sees barnevernets undersøkelse i et systemteoretisk perspektiv. Analysen viser hvordan barnevernet som organisasjon benytter seg av flere ulike kommunikasjonssystemer der det sosialfaglige system ikke er det dominerende. Den enkelte saksbehandler må dermed håndtere en organisasjon hvor det ikke er gitt fra hvilket system en beslutning skal tas. Gjennom de ulike måtene det kommuniseres på, trer barnevernundersøkelsen frem og med den et bestemt blikk på hvordan undersøkelsen og klientene skal forstås. Det er altså barnevernundersøkelsens tilknytning til et bestemt kommunikasjonssystem som blir bestemmende for hvordan saksbehandlerne forstår seg selv og sitt oppdrag, men også hvem familiene blir for dem. Dermed trer barnevernet frem som en mangestemmet eller polyfon organisasjon. Artikkelens empiriske datagrunnlag er ti samtaler mellom foreldre og saksbehandlere i deres første møte i en barnevernundersøkelse. Samtalene er videofilmet.

Nøkkelord: Barnevernets undersøkelse, Polyfon organisasjon, Niklas Luhmann, systemteori

This article examines the Norwegian Child Welfare Services from a systems theoretical perspective. The article shows how, as an organization, Child Welfare Services make use of several different communication systems rather than applying the professional care system as its dominant system of communication. The implication of this is that individual caseworkers have to manage from within an organization where it is not obvious which system serves as the basis of their decision-making. Child welfare investigations carried out by Child Welfare Services are seen through the lens of these different forms of communication, which each produce a distinct perspective on how to understand the investigation and the clients. In other words, the ways in which caseworkers perceive not only themselves and their responsibilities but also the families involved depend on and are determined by the association of the investigations with a specific system of communication. This causes Child Welfare Services to emerge as a polyphonic organization. The data supporting the article consists of ten conversations between parents and caseworkers during their initial meeting as part of a child welfare investigation. The conversations were recorded on video.

Keywords: Child welfare investigations, polyphonic organization, Luhmann, systems theory.

I artikkelen studeres kommunikasjonen mellom barnevernets saksbehandlere og foreldre i en barnevernundersøkelse, og jeg spør om måten det kommuniseres på kan forklare hvordan barnevernundersøkelsene gjennomføres. Gjennom analysen som ligger til grunn for artikkelen, blir det tydelig hvordan barnevernets undersøkelse trer frem gjennom saksbehandlernes ulike måter å kommunisere på, noe som ga helt bestemte blikk på hvordan barnevernundersøkelsen og klientene skulle forstås. Det var deres tilknytning til et bestemt kommunikasjonssystem som ble bestemmende for hvordan de både forsto seg selv og sitt oppdrag, men også hvem familiene ble i barnevernets undersøkelse.

Bakgrunnen for problemstillingen er analysen av denne studiens1 datamateriale. Den avdekket at til tross for ulikheten med hensyn til problemforståelse, meldingens alvorlighetsgrad, ulike barneverntjenester og ulike saksbehandlere, fremsto måten saksbehandlerne gjennomførte barnevernundersøkelsen på som svært lik. Artikkelen bygger dermed på en undring over hvordan denne likheten kan forstås.

I artikkelen anvender jeg Niklas Luhmanns systemteori (1992, 2000). Luhmanns systemteori handler om hvordan verden blir til gjennom individers, organisasjoners eller systemers blikk på verden, og som dermed får verden til å tre frem på bestemte måter. Samtidig trer også iakttageren frem gjennom det samme blikket, noe som betyr at også iakttageren selv avdekkes på bestemte måter. Sammenfattende kan det sies at verden skapes gjennom iakttagerens blikk, samtidig som blikket setter sin iakttager.

Hos Luhmann er ikke virkeligheten bestemt på en måte som gjør at den lar seg bli undersøkt ved hjelp av definerte metoder. Han avviser handlingens ontologi og dermed et ytre referansepunkt som kan danne utgangspunkt for undersøkelser av sosiale fenomener. Hos Luhmann fungerer handlinger som kommunikative tilskrivninger. Samfunnet er kommunikasjon. Dersom vi ønsker å undersøke hva som gjør at det sosiale fremtrer som det gjør, må vi dermed undersøke kommunikasjonen. Samfunnet eller det sosiale er hva kommunikasjonen gjør det til. Det er på bakgrunn av denne forståelse jeg har valgt å studere hvordan det kommuniseres i barnevernets undersøkelser.

Luhmanns teorier blir i økende grad anvendt i analyser av klienters møte med systemet, som for eksempel i studien av hvordan borgerkontrakter regulerer relasjonen mellom borger og stat (Andersen 2003) og videre i Kaspar Villadsens studie av hjemløse klienter (2005; 2007; 2008). I Anders La Cours studie av hvordan frivillig sosialt arbeid ikke kan styres gjennom tradisjonelle styringsmekanismer (La Cour 2002), er også Luhmanns teorier lagt til grunn. Det samme finner vi i Maria Appel-Nissens analyse av hvordan behandlingskommunikasjonen reproduserer et såkalt «behandlerblikk» i døgninstitusjoner for familiebehandling (Appel-Nissen 2005), mens Lars Skov Henriksen har sett på sosialhjelp i et systemteoretisk blikk (Skov Henriksen 2001). Også Sverre Moe (1998) anvender Luhmanns teorier i en studie av velferd sett i et systemteoretisk perspektiv. I det følgende gir jeg en kort beskrivelse av Luhmanns systemteori før jeg presenterer det empiriske materialet.

Niklas Luhmanns systemteori – funksjonell differensiering

Luhmann (2000) ser samfunnet som autopoietiske funksjonssystemer som består av og ved kommunikasjon. Systemene har til felles at de har en funksjon for samfunnet. Hvert system har sin særegne måte å se verden på der ingen av funksjonssystemene kan overta hverandres oppgaver. Gjennom sitt særegne blikk eller kode ser systemene ulike løsninger på samfunnets problemer. Det er med andre ord systemer som kommuniserer, og ikke individer. At systemene er autopoietiske, betyr at de er selvreferensielle og dermed operativt lukkede. Det er kun systemet selv som kan definere hva som er relevant kommunikasjon og informasjon for det gjeldende funksjonssystem. Hvert system får kun øye på det systemet selv tillater det å se, som igjen er knyttet til systemet funksjonelle oppgave.

Hvert funksjonssystem har hvert sitt medium det kommuniserer gjennom. Det pedagogiske systems medium er barnet, det sosialfaglige systems medium er anerkjennelse, rettens medium er gjeldende rett, det økonomiske systems medier er penger, osv. Det er mediene som bestemmer hvordan det videre kan kommuniseres, og hvilke muligheter den enkelte kommunikasjonsdeltager får (Jensen og Villadsen 2014).

Idet det kommuniseres gjennom et medium, blir verden delt i to. Dette skjer ved at mediet etablerer en binær kode hvor verden deles i to halvdeler. Koden avgrenser kommunikasjonen på saksdimensjonen, hvor det skilles mellom en positiv og en negativ verdi (Luhmann 1993). Den positive verdien definerer kommunikasjonens motiv, men uten at motivet blir spesifisert. Den negative verdien i koden tjener som refleksjonsverdi og brukes til å kontrollere verdien av sine aktiviteter i forhold til det som ikke ble gjort eller kunne ha vært sagt (Andersen 2002). Poenget er at hele verden kan begripes ut fra koden. Kommuniseres det i økonomiens kode «ha/ikke ha», kan verden sammenfattes i det jeg har og det jeg ikke har (ibid.). I det politiske funksjonssystemet er mediet makt, og koden deler verden i maktoverlegen/maktunderlegen. Er mediet gjeldende lov, deles verden i rett/urett. Når verden for eksempel iakttas gjennom mediet penger, blir beslutningen økonomisk relatert til forskjell fra for eksempel en sosialfaglig beslutning der verden alternativt ville deles inn i hjelp/ikke hjelp.

Koden blir bestemmende for hva kommunikasjonen kan se og kommunisere, og gjør hvert system kun i stand til å se det den ser, og ikke det et annet funksjonssystem ser. Funksjonskoden reduserer dermed virkelighetens enorme kompleksitet til et smalt vindu av relevans (Schirmer og Michailakis 2015a, 2015b).

Med bakgrunn i Luhmanns teori (1982, 2000, 2003) er barneverntjenesten en organisasjon, et sosialt system, som kommuniserer gjennom beslutninger, og som skaper seg selv gjennom den kommunikative beslutningsprosessen. Luhmann skiller altså mellom organisasjonssystemer og funksjonssystemer. Organisasjonssystemer (som for eksempel barnevernet) er konstituert på den sosiale dimensjon. De er ikke åpne for alle. Tvert imot krever det en type medlemskap å få delta. Det er kun de som er medlemmer av organisasjonen (for eksempel ansatte) som berøres av organisasjonens beslutninger. Organisasjonssystemer er derimot åpne på saksdimensjonen. En organisasjon kan kommunisere om alle mulige saksforhold. Funksjonssystemene, derimot, er åpne når det gjelder den sosiale dimensjon. Alle kan i prinsippet delta i kommunikasjonen. Det kreves ikke en særlig status for å delta i en økonomisk, sosialfaglig eller rettslig kommunikasjon. Penger, anerkjennelse eller gjeldende rett er prinsipielt like relevante for alle. Funksjonssystemene er altså i prinsippet åpne for alle, uten at det er en automatisk inklusjon. Hvert individ må gjøre seg relevant for de ulike funksjonssystemene. Funksjonssystemene er imidlertid lukket når det gjelder den saklige dimensjon, altså hvordan det kan snakkes om et saksforhold. Det økonomiske system kommuniserer kun økonomisk, det sosialfaglige kun sosialfaglig, det rettslige system kun rettslig osv.

Når barneverntjenesten kommuniserer, vil den kunne hekte seg på det økonomiske system, det pedagogiske system, det rettslige system, det politiske system, det sosialfaglige system osv. Ifølge Luhmann er det ingen hierarkisk relasjon mellom funksjonssystemene, noe som betyr at det ikke er et «overfunksjonssystem» som kan tre inn og tilråde om beslutningene bør tas i det ene eller andre funksjonssystemet. Dermed finnes det ikke et endelig kriterium for om en rettslig vurdering skulle være bedre enn en økonomisk eller sosialfaglig for eksempel.

Ofte vil man forutsette en organisasjons kobling til samfunnet ved at det i særlig grad er knyttet til ett funksjonssystem. Imidlertid vil mange organisasjoner være koblet på mange ulike funksjonssystemer. I stedet for å forutsette en bestemt organisasjons samfunnskobling, må vi gjøre koblingen mellom organisasjon og samfunn til et empirisk anliggende. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i denne artikkelen.

Det sosialfaglige funksjonssystem

Når jeg hevder at sosialt arbeid har et eget funksjonssystem som opererer med koden hjelp/ikke hjelp, og som kommuniserer gjennom mediet anerkjennelse, så skal det ikke leses som en absolutt konstatering. Det foregår en rekke diskusjoner om organisasjoners tilknytning til ulike funksjonssystemer og hvordan disse systemene etablerer og utvikler seg (Andersen 2002). Der mange beskriver sosialt arbeid som et eget hjelpesystem (Baecker 1994; Fuchs 2000; Scherr 2001), argumenterer Steffen Rodt og Anton Schütz (2015) for at sosialt arbeid ikke er et eget funksjonssystem, da de mener at sosialt arbeid er inkludert i det medisinske system. Olav Maass (2009) argumenterer imidlertid i sin doktoravhandling for å se sosialt arbeid som et eget funksjonssystem. Niels Åkerstrøm Andersen (2002) beskriver hvordan sosialforvaltningen som organisasjon former mediet omsorg med koden hjelp/ikke hjelp, og kaller systemet dermed for omsorgssystemet og ikke det sosialfaglige system eller hjelpesystemet. Også Dimitris Michailakis og Werner Schirmer (2017) beskriver det sosialfaglige system som samfunnets hjelpesystem, men de beskriver systemet som bundet til koden inklusjon/eksklusjon (Schirmer og Michailakis 2015a; 2015b). Når jeg i denne artikkelen har valgt betegnelsen det sosialfaglige system med koden hjelp/ikke hjelp og mediet anerkjennelse, er det fordi jeg mener anerkjennelse er et mer dekkende og presist begrep for sosialt arbeid enn omsorg. Se gjerne Peter Høilund og Søren Juul (2005), som argumenterer for anerkjennelse som forutsetning for hjelp, samt Laila G. Aamodt (1997), som tematiserer hvorvidt hjelperelasjonen er basert på støtte, omsorg eller anerkjennelse, og viser hvordan det bare er anerkjennelse som ivaretar den nødvendige gjensidighet som må være i en god hjelperelasjon.

Det empiriske materialet

Denne artikkelens empiriske datagrunnlag er ti videofilmer av første møte mellom foreldre og saksbehandlere i 14 ulike barnevernundersøkelser. Det er fem barneverntjenester, 15 saksbehandlere og 20 foreldre som har deltatt i studien. I elleve av de totalt 13 familiene var foreldrene enslige forsørgere eller levde med nye partnere. Alle samtalene hadde en varighet på mellom 40 og 120 minutter. Samtlige samtaler er transkribert og analysert. Bekymringsmeldingene som lå til grunn for barnevernundersøkelsene, hadde svært ulikt innhold og omfattet rusmisbruk, bekymringsfull adferd hos barnet, seksuelle overgrep, skolefravær, manglende foreldreoppfølging, konflikter mellom foreldre, trusler og bråk i hjemmet samt mangelfullt tilsyn av barnet.

Analysestrategien jeg her har valgt, går ut på å fastholde at iakttagelsesoperasjoner skal iakttas som nettopp iakttagelser, noe som betyr at oppmerksomheten er rettet mot disse og ikke mot kommunikasjonens deltagere. Barnevernundersøkelsen blir her sett som en forpliktelse mellom kommunikasjonssystemer mer enn en kommunikasjon mellom individer. Dermed analyseres kommunikasjonen kun som kommunikasjon, uten å redusere den til et resultat av den enkeltes motiver, meninger, forståelse, handlinger eller fagutøvelse. Det er en analyse av det som fremtrer i samtalene, og ikke noe annet. Analysen av barnevernets undersøkelse blir ut fra Luhmanns teori ikke en gjenstand eller et objekt som sees på, men en særlig distinksjon det kikkes gjennom ved å iaktta saksbehandlere og foreldres iakttagelser av barnevernets undersøkelse. Det er barnevernets undersøkelse som «et særlig blikk på verden» som utforskes.

I analysen av datamaterialet er det sett etter hva foreldre og saksbehandlere markerer i sine iakttagelser, samt hva de ikke markerer, men som likevel inngår i den fortløpende kommunikasjonen som en refleksjonsside. Dermed fungerer Luhmanns ulike funksjonssystemer som potensielle teoretiske muligheter som testes på empirien. Hvilke koder som opptrer og hvordan kommunikasjonen trer frem, kan kun empirien gi svar på. Det er dermed avgjørende at empirien er i stand til å gjøre motstand. Å påstå at en kommunikasjon knytter an til en bestemt kode, forutsetter dermed at vi kan argumentere for at verden i kommunikasjonen er delt i kodens to sider (Andersen 2002:53).

Sekvensene og beskrivelsene som er gjengitt i artikkelen, er eksempler på hvordan kommunikasjonen blir styrt av de ulike funksjonssystemene, og gir dermed ikke et fullstendig bilde av kommunikasjonen og funksjonssystemene som saksbehandlerne betjener seg av. Poenget er ikke å vise at det kommuniseres på bestemte måter i barnevernets undersøkelse. Heller har analysens hensikt vært å undersøke hvordan koblingen mellom barneverntjenesten som organisasjon og dennes tilknytning til de ulike funksjonssystemene blir styrende for hvordan barnevernundesøkelsen trer frem.

Barnevernundersøkelsen i et sosialfaglig system

Selv om en organisasjon alltid benytter seg av flere koder, har det tradisjonelt vært slik at alle organisasjoner har hatt en primær kodifisering (Andersen 2002). I barneverntjenesten kan vi anta at det sosialfaglige systemet med en primær kodifisering i koden hjelp/ikke hjelp har vært det dominerende og dermed vært det funksjonssystemet beslutningene har vært prøvd mot. Det betyr ikke at for eksempel den rettslige eller det økonomiske funksjonssystemet ikke også har vært i spill. Poenget er at barneverntjenesten har vært homofon i betydningen av at den har hatt en primær kodifisering som regulerer når andre kodifiseringer har blitt funnet relevant. På den måten har den sosialfaglige koden vært den som best har beskrevet organisasjonen.

I sekvensen nedenfor kommuniserer saksbehandler gjennom det sosialfaglige systemet hvor mediet er anerkjennelse og blikket deler «verden» i hjelp/ikke hjelp. Meldingen omhandlet at far hadde latt en baby sitte i bilen uten tilsyn mens han gjorde et ærend:

Saksbehandler: Vi har en del informasjon til dere om hvordan barneverntjenesten jobber. Dere har kanskje noen spørsmål i forhold til det? Så vil vi bruke litt tid på den bekymringsmeldingen som kom fra politiet. Og dere skal få lov å få forklare litt om deres side av den saken.

Mor: Ja, det er fint.

Saksbehandler: Og så vil vi gjerne snakke litt om lille hovedpersonen da (smiler mot babyen som er i rommet). Det er deg, Ola. Og sammen med dere vil vi finne ut hvordan vi skal gå videre.

Saksbehandler er opptatt av å skape trygghet ved å informere om barneverntjenestens arbeid, hvordan undersøkelsen videre skal forløpe, og hun fremstår tydelig på at hun er ute etter foreldrenes forståelse av meldingen, og at de sammen skal finne ut hvordan veien videre skal bli. Saksbehandler viser gjennom sin kommunikasjon at hun ønsker et samarbeid, og at hun anser fortellingen til foreldrene som viktig og betydningsfull. Hun er opptatt av å anerkjenne foreldrene og deres perspektiv, og kommunikasjonen er rettet mot familiens behov for hjelp.

Neste eksempel viser på lignende måte hvordan saksbehandler er opptatt av å anerkjenne en far og hans opplevelse av situasjonen. «Verden» er også her delt inn i koden hjelp/ikke hjelp, og saksbehandler oppholder seg på «hjelp-siden». Saken handler om at en gutt på elleve år hadde blitt utsatt for et seksuelt overgrep mange år tilbake, men hadde holdt dette skjult for foreldrene. Det var politiet som meldte saken til barneverntjenesten:

Far: Vi føler at han er blitt litt roligere etter at han har fått sagt dette her da. Altså han har jo gått og båret på dette i tre år.

Saksbehandler: Ja, ikke sant.

Far: Ja, og det sier seg sjøl hvordan det er.

Saksbehandler: Hvordan var det å være far å få høre noe sånt?

Far: Nei, det er jo helt ubeskrivelig. Helt forferdelig (… ). Det er til å kaste opp av, rett og slett.

Begge sekvensene viser hvordan det sosialfaglige funksjonssystemet skaper en kommunikasjon hvor bekreftelse og anerkjennelse av den andre blir sentralt.

Barnevernundersøkelsen i ulike funksjonssystem

I analysen av materialet ble det synlig hvordan saksbehandlers ulike blikk er det som skaper undersøkelsen og bestemmer den enkelte ansattes forståelse av familiene og deres behov for hjelp. Nedenfor vises et eksempel på hvilken forskjell det gjør om saksbehandler velger den rettslige kode til forskjell for den pedagogiske. I denne saken hadde barneverntjenesten fått melding fra skolen om at mor ikke fulgte opp datteren tilfredsstillende, og da særlig i forhold til matpakke og påkledning. Mor var i samtalen opptatt av at datteren skulle få den beste skolefaglige utviklingen, og kommuniserte gjennom koden læring/ikke læring, mens saksbehandler oppholdt seg i det rettslige funksjonssystemet:

Sosialarbeider: Vi må avslutte og si hva vi skal gjøre videre. For du sa, du sa at «vi trenger hjelp». Så jeg vet ikke helt hva du mener for slags hjelp?

Mor: Ja, at hun får lærerhjelp og det som er vanskelig for henne. At hun for eksempel får mattehjelp. At hun får hjelp med det. Lese, for eksempel. At hun får hjelp med det.

Sosialarbeider: Så mest sånn i forhold til skolen?

Mor: Ja.

Sosialarbeider: Men vi skal da inn og se om det er kanskje noe annen hjelp som vi kan tilby. Som vi kan hjelpe dere med. Så da tenker vi at vi skal ha tre samtaler med deg og gjerne også med mannen din. Og vi skal også komme hjem til deg. Komme hjem til dere og se hvordan dere har det hjemme. Og vi skal ha samtale med jenta. Og så innhenter vi opplysninger.

Som vi ser, var mor opptatt av jentas skolefaglige utvikling. Hun ønsket at jenta skulle få hjelp til å utvikle seg faglig, og hadde kanskje leksehjelp i tankene. Mor kommuniserte gjennom det pedagogiske funksjonssystemet hvor mediet er barnet (Luhmann 1993). Hos saksbehandler var det relevante spørsmålet om jenta hadde rett til hjelp eller ikke, og det ble denne distinksjonen som førte samtalen. Mediet er gjeldende rett. I denne sammenhengen betyr det at familien kun har rett til hjelp dersom denne hjelpen faller inn under tiltak barneverntjenesten rår over. Leksehjelp eller skolehjelp faller på forskjellens ytterside, og dermed ble utfallet at familien ikke hadde rett til hjelp. Saksbehandler forsøkte, som vi ser, å føre kommunikasjonen inn i et annet spor for dermed å undersøke om det var en annen type hjelp familien kunne ha rett til.

Eksempelet viser hvordan hvert funksjonssystem har hver sin kode med hver sine verdier, hvor andre systemers verdier og koder ikke kommer i betraktning. I rettens funksjonssystem vil for eksempel leksehjelp falle utenfor, da denne hjelpen ikke er inkludert i barneverntjenestens vifte av tiltak. Fra det pedagogiske systemet er det nettopp hva som bidrar til en best mulig utvikling, som gjøres relevant. Med dette blikket ville leksehjelp nettopp ha vært svaret og gitt en vei videre i kommunikasjonen.

I mange av samtalene varierte kommunikasjonen på en måte som viste at saksbehandlerne anvendte en rekke funksjonssystemer gjennom en samtale. Men det var også eksempler på at saksbehandlere oppholdt seg i ett funksjonssystem gjennom hele samtalen. I en bestemt sak var mor innkalt til en førstesamtale fordi hennes ekskjæreste, og far til datteren, var blitt stoppet i bil i ruspåvirket tilstand. Politiet hadde sendt melding til barneverntjenesten fordi far sto oppført i deres dokumenter med foreldreansvar. Mor fortalte i samtalen med barneverntjenesten at ekskjæresten aldri hadde bodd sammen med datteren, og at han så datteren kun en gang i året eller mindre. I samtalen kommuniserte mor gjennom familiesystemet. Hun fortalte om hverdagen med datteren og om hvordan hun hadde involvert helsesøster og skolen i datterens situasjon, både for at skolen og læreren skulle være informert om at jenta ikke hadde kontakt med faren, og fordi hun ønsket at de skulle ivareta jenta best mulig dersom hun skulle få ubehagelige spørsmål vedrørende faren. Barneverntjenesten kommuniserte imidlertid i rettssystemet og var opptatt av hvorvidt far hadde rett til å se datteren sin eller ikke. Dersom far ikke hadde foreldreansvar, ville det begrense rettighetene hans, noe som begrunnet hvorfor de ønsket at far skulle fratas foreldreansvaret. Mor hadde imidlertid ordnet dette før denne samtalen og fortalte at far hadde fraskrevet seg foreldreansvaret, og at dette dokumentet var sendt til folkeregisteret. Da mor fortalte dette, uttalte saksbehandler:

Det som kunne være greit, er å få en kopi av dette dokumentet og ha det i mappen.

Innenfor et rettssystem er det avgjørende at det er dokumentert i mappen at jenta ikke hadde kontakt med sin far. I og med at det var innenfor dette kommunikasjonssystemet saksbehandler oppholdt seg, ble det avgjørende for henne å sikre seg en kopi av dokumentet som viste at far hadde fraskrevet seg foreldreansvaret. I dette systemet ble denne kopien dokumentasjonen som sikret at jenta ikke hadde samvær med faren. Ut fra mors perspektiv ville derimot ikke et dokument kunne sikre at jenta ikke så en ruset far. Fra familiesystemet var det bare hennes troverdighet som mor som kunne sikre dette. Hun la derfor vekt på å formidle hvilke avgjørelser hun som mor hadde tatt for å ivareta datteren. I dette perspektivet var det mor selv som utgjorde den beste sikkerheten for jenta.

Hvordan skifte av medium får betydning for barnevernundersøkelsen

Strukturelle koblinger er ifølge systemteorien et forsøk på å forklare hvordan to systemer kan bli forstyrret av hverandre på tross av at de begge er lukkede omkring deres selvrefererende kommunikasjon (Luhmann 2000). Familiene kommuniserte ofte med tilknytning til familiesystemet, mens saksbehandlerne varierte mellom de ulike mediene. I analysen av samtalene fremkom det at saksbehandlers kommunikasjon ble forstyrret slik at koden skiftet i løpet av samtalen. Dermed ble det skapt en ny situasjon med nye tilslutningsmuligheter og nye veier å gå for både saksbehandler og forelder. I sekvensen nedenfor illustreres hvordan kommunikasjonen skifter fra det rettslige funksjonssystemet til det sosialfaglige systemet, noe som gjør at kommunikasjonen tar en annen retning enn den opprinnelige. Situasjonen blir ny, og det som tidligere er kommunisert, sees plutselig i et nytt perspektiv. Sekvensen er fra den samme barnevernundersøkelsen som er beskrevet ovenfor, hvor mor er meldt til barnevernet fra skolen. Bekymringen omhandlet som nevnt manglende oppfølging av datteren i forhold til mat og klær. Sekvensen er fra slutten av samtalen hvor undersøkelsens videre gang skulle bestemmes. Saksbehandler hadde en undersøkerplan som hun leste opp fra, hvor det var satt opp dager og tider for barneverntjenestens planer om å møte familien. Barneverntjenesten var imidlertid avhengig av mors samtykke for å få innhentet nødvendig informasjon fra andre tjenester og ønsket å få dette samtykket. Det var mor og to saksbehandlere som deltok i samtalen:

Sosialarbeider 1: Mmm, så da tenker jeg… (leser på skjemaet). Hvis det er greit. Altså her står det at… Her står det bare at vi skal kunne samarbeide med de instanser som er rundt barnet. Og det blir da at vi kan utveksle informasjon. For at de som jobber med familien skal få økt kunnskap om familien. Det betyr at vi kan snakke med for eksempel Nav, legen og skolen. Også tenker jeg å skrive PPT. At det også er viktig. Og da må du signere på det. Du må skrive under på at vi kan innhente informasjon fra de stedene.

Sosialarbeider 1: (Leser på skjemaet og henvender seg litt undrende til sosialarbeider 2:) Men her står det politiet?

Sosialarbeider 2: Ja, jeg lar det alltid stå, jeg.

Sosialarbeider 1: Ja.

Stille

Sosialarbeider 1: Hva tenker du? (til mor)

Mor: Jeg vil helst ikke ha noen problemer. Og jeg må passe på at ting ikke faller tilbake på meg. At jeg får noen problemer. Lege er ikke nødvendig, og politi, jeg har ikke noe med dem å gjøre, så jeg tenker er det meg personlig dere skal finne noe ut av?

Sosialarbeider 1: Grunnen til at vi vil innhente fra disse instanser… Det har å gjøre med… Når barnevernet får en bekymring for oppfølgingen til et barn, så vet vi jo noe om at noen foreldre kan for eksempel ha problemer med rus. Noen foreldre kan ha psykiske problemer og få mye medisiner hos legen, for eksempel. Og da tenker jeg at det beste er jo at det kommer frem i samtalen mellom oss. Hvis en familie har sånne problemer. Men barneverntjenesten må ivareta barnet. Og vi kan ikke alltid regne med at alt kommer frem i samtalen, så da må vi også innhente informasjon. Altså det er for å sikre barnet.

Mor: Barnet vil jo trenge hjelp hele tiden, så.

Sosialarbeider: Det er ikke fordi vi tror at sånn og sånn er galt. Men det er for å sikre oss, for å oppfylle loven.

(Stille, hvor mor lener seg tilbake og tar armene i kors. Etter lang tid tar sosialarbeider ordet igjen.)

Sosialarbeider 1: Neida, men i første omgang kan vi innhente fra skolen. (Henvender seg til sosialarbeider 2:) «Ja, hva tenker du er viktig. Vil du innhente fra skolen eller fra alle?»

Sosialarbeider 2: Jeg tenker at skolen er egentlig det viktigste, og kanskje fastlege?

(Det er stille lenge. Mor svarer ikke og sitter fortsatt med armene i kors.)

Sosialarbeider 1: Er det et problem for deg å skrive, har du ikke lyst å skrive under? Har du ikke lyst å samtykke til det?

Mor: Skolen liker ikke meg, her ser vi det allerede. Sier at jeg ikke lager matpakke. Hun har alltid med seg matpakke. Med frukt.

Sosialarbeider: Men kanskje vi heller skal ha et møte, hvor alle er med, og at vi snakker sammen?

Mor: Ja.

Saksbehandler oppholdt seg i det rettslige funksjonssystemet. Hun ønsket å innhente informasjon, men var her avhengig av mors samtykke. Hun forsøkte å forklare mor hvorfor dette var nødvendig. Hun formidlet at begrunnelsen ikke handlet om henne eller at de mistenkte at noe var galt med henne som mor, men at de for å sikre barnet var nødt til å innhente opplysninger utenfra. Dette for å oppfylle loven, som hun sa. Mor på sin side formidlet motstand. Hun følte seg kanskje mistenkeliggjort og lurte på om det var henne personlig de var ute etter. Imidlertid skjedde det som Luhmann (2000) beskriver som en strukturell kobling, hvor mediene lar seg forstyrre av hverandre. Fra det punktet da saksbehandler opererte i det rettslige systemet hvor hun var opptatt av å få samtykke til innhenting av informasjon, skiftes plutselig koden, og saksbehandler ble opptatt av å bekrefte mor og hennes perspektiv. Som vi ser, brøt hun ut av kommunikasjonen og det rettslige «sporet» og henvendte seg til mor og sa:

Er det et problem for deg å skrive, har du ikke lyst å skrive under? Har du ikke lyst å samtykke til det?

Her brøt mor tausheten; på videofilmen kunne vi observere at armene åpnet seg, og hun uttrykte at hun følte seg mistrodd av skolen. Saksbehandler fikk dermed innblikk i hva mors motstand handlet om, og hun forlot kravet om samtykke. I stedet møtte hun mor i det hun uttrykte:

Men kanskje vi heller skal ha et møte, hvor alle er med, og at vi snakker sammen?

Dermed var ikke spørsmålet om samtykke lenger i fokus. Det ble mors perspektiv og vegring som ble bestemmende for saksbehandlers kommunikasjon.

Dersom saksbehandler for eksempel ser barnet som et barn som er i fare for å ha samvær med en ruspåvirket far, vil det fra et pedagogisk kommunikasjonssystem bidra til å hindre et barns utvikling. Fra et sosialfaglig perspektiv vil derimot det samme barnet kunne ha behov for sosialfaglig bistand, mens det fra et maktperspektiv vil handle om at barneverntjenesten er i posisjon til å bestemme hva mor skal gjøre for å hindre at datteren ser faren. Dermed blir det saksbehandlerne som til enhver tid må håndtere de ulike mediene og funksjonssystemene fordi det i Luhmanns tenkning ikke finnes et «oversystem» som avgjør hva som er den rette vurdering (Luhmann 2000).

Barneverntjenesten som en polyfon organisasjon

Barnevernets undersøkelser fremstår som polyfone i betydningen at de ansatte benytter seg av flere funksjonssystemer. Dermed er det ikke gitt hvordan den enkelte barnevernssak skal forstås. Hver gang blikket eller mediet endres, endres måten man ser problemet og løsningsmulighetene på (Andersen og Pors 2014).

Idet det kommuniseres gjennom ulike koder, skapes helt bestemte muligheter og begrensninger for saksbehandlers forståelse av klienten. Men også hvem de som undersøkere blir, avhenger av hvilket medium kommunikasjonen knyttes til. I det pedagogiske system, hvor koden handler om å legge til rette for utvikling, blir saksbehandler en lærer eller underviser. Det sosialfaglige systemet skaper en hjelper, mens det i maktens funksjonssystem blir skapt en kontrollør. På samme måte forventes også foreldrene å se seg selv med gjeldende kode og skape seg selv i tråd med funksjonssystemets iscenesettelse av hvem de er og blir. Denne beskrivelsen kan skisseres slik:

Tabell 1

KodeMediumBarnevern- undersøkelsenForeldreSaks-behandler
Rettens blikk Rett/urettGjeldende rettSamfunnsoppdragRettssubjektForvalter
Sosialfaglig blikk Hjelp/ikke hjelpAnerkjennelseSamarbeidKlientHjelper
Politikkens blikk Maktoverlegen/maktunderlegenMaktKontrollEt objektKontrollør
Pedagogikkens blikk Utviklingsmessig læring/ikke læringBarnetBidrar til endring/ utviklingElev«Endrings-agent»

Når den enkelte løsning avhenger av hvilket medium kommunikasjonen kobles til, er det ikke gitt hva som er den beste vurdering, beslutning eller hjelp. Innenfor hvilket system kan man forvente at saksbehandlere gjennomfører sine vurderinger? Det neste spørsmålet blir: Hvordan kan man unngå at enhver vurdering blir saksbehandlers eget personlige valg når det ikke finnes en objektiv og nøytral arena som vurderingene kan prøves mot (Andersen og Pors 2014)? Innenfor Luhmanns kommunikasjonsteori kan enhver kode bare stå ved siden av den andre. Ingen kode er gitt posisjonen å stå over en annen. Herfra kan vi slutte at det forventes av barneverntjenesten å ivareta mange flere hensyn enn det som ligger i den sosialfaglige logikken. Som vi har sett, blir barnevernets undersøkelse koblet til en rekke ulike funksjonssystemer, hvor spørsmålet blir hvilket funksjonssystem som skal være det gjeldende, og når det skal være gjeldende.

Barnevernundersøkelsen trer dermed frem på denne måten:

Figur 1

Avsluttende refleksjoner

I denne artikkelen har jeg vist hvordan barnverntjenesten i sin praksis lener seg på en rekke ulike funksjonssystemer. For barnevernets undersøkere er det ikke gitt at familiens behov for hjelp skal vurderes ut fra et sosialfaglig perspektiv. Vurderingene vil like ofte plassere seg i det rettslige, økonomiske eller pedagogiske systemet. Saksbehandlere i barneverntjenesten står i en situasjon hvor de er forpliktet til å gjøre en rekke vurderinger hvor beslutningen vil endres avhengig av hvilket funksjonssystem vurderingene kodes i. På den måten vil barneverntjenesten som organisasjon være en organisasjon hvor usammenlignbare verdier støtes sammen, og hvor ingen verdi kan fange og representere helheten av de øvrige (Andersen 2008:41). Ifølge Luhmann er det heller ikke mulig å hierarkisere de ulike funksjonssystemene. Med andre ord finnes det ikke ett sted hvor det kan avgjøres hvilket kommunikasjonssystem som skal være det rådende. Andersen skriver at

[e]thvert forsøk på å installere en sånn oververdi alltid vil bare forøke den heterofone kompleksitet (ibid:41).

Man kan for eksempel forestille seg at det er barnevernlederen eller den enkelte teamleders oppgave å ta stilling til hvilket medium saksbehandlerne skal kommunisere i, og dermed hvilken kode som skal være styrende for barnevernets undersøkelse. Det ville imidlertid fordre at denne lederen hadde et sted hvor han eller hun kunne tre inn og se organisasjonen utenfra. Dette stedet finnes ikke. Også lederens kommunikasjon skjer med anknytning til en bestemt kode i et gitt funksjonssystem uten at dette kan stilles over de andre. Dermed dukker det samme problemet opp på ledernivå som på saksbehandlernivå. Det finnes intet sted i organisasjonen hvor organisasjonen kan representeres i sin helhet (Andersen 2008:41; Andersen og Born 2007). Dermed blir det den enkelte sosialarbeiders problem å håndtere dette. Saksbehandler blir da satt til å manøvrere mellom en rekke funksjonslogikker hvor de ulike logikker i de ulike systemene skaper ulike svar og forståelser og dermed ulike vurderinger av hvordan verden skal forstås. Det innebærer at det blir opp til den enkelte ansatte selv å håndtere den multiple kodifiseringen (Andersen 2014).

Fordi barneverntjenesten ikke har en primær kodifisering, blir barneverntjenestens selvbeskrivelser polyfone, altså mangestemmige. Velkjente diskusjoner er for eksempel hvorvidt barneverntjenesten skal tilby kompenserende eller endrende hjelpetiltak (Marthinsen og Lichtwarck 2013). Diskusjonen kan forstås med referanse til om barneverntjenesten beskriver seg selv som en organisasjon som primært kommuniserer i koden hjelp/ikke hjelp, og hvor målsetningen er å kompensere for manglende omsorg og yte hjelp til barnet der foreldre svikter, eller alternativt om kommunikasjonen er tilkoblet det pedagogiske systemet, hvor koden er knyttet til hva som skaper endring og utvikling for barnet og dets familie, og hvor det avgjørende er om tiltakene bidrar til endring i familien. Fra det pedagogiske systemet forventes familier å utvikle en bedre livssituasjon i henhold til barneverntjenestens mål, mens det i koden hjelp/ikke hjelp handler om å anerkjenne familienes egen problemforståelse ved å tilby dem den hjelpen de selv uttrykker å ha behov for.

En annen velkjent diskusjon er hvorvidt det er den enkeltes klients behov som skal virke bestemmende for hvilke tiltak som skal tilbys, eller om det er de tiltak som barneverntjenesten rår over som bestemmer familienes hjelpebehov. Igjen ser vi hvordan de ulike funksjonssystemene danner grunnlag for kommunikasjonens muligheter. For den enkelte saksbehandler innebærer endringen fra en homofon til en polyfon organisasjon at der det før var rammer man kunne referere til som begrunnelse for handlingene, er undersøkelsens rammer i dag noe man selv må ta ansvaret for å skape (Andersen 2008). Ikke bare gjelder det hvem klienten blir, men også blikket på samarbeidende velferdstjenester og egen fagutøvelse. Poenget er at når barneverntjenesten blir en polyfon organisasjon, må vissheten om at verden kan iakttas og beskrives på forskjellige måter, bli sentral. Det avgjørende blir at barnevernets ansatte selv ser at man iakttar og beskriver seg selv og sin omverden under en betingelse av at man kunne ha iakttatt og beskrevet seg selv og verden annerledes (Andersen 2007).

Referanser

Andersen, Niels Åkerstrøm (2002). «Polyfone Organisationer». Nordiske Organisasjonsstudier, no. 2, Oslo: Fagbokforlaget, 27–53.

Andersen, Niels Åkerstrøm (2003). Borgerens kontraktliggjørelse. København: Hans Reitzels Forlag.

Andersen, Niels Åkerstrøm (2007). Organisation i anden ordens perspektiv – systemteoriens analysestrategiske maskin. I Højlund H. og M. Knudsen (red.), Organiseret kommunikation- systemteoretiske analyser. 1.e-bogsudave. Fredriksberg, Samfundslitteratur, 2003.

Andersen, Niels Åkerstrøm (2008). Velfærdsledelse: Diagnoser og udfordringer. I Camilla Sløk og Kaspar Villadsen, Velfærdsledelse. I den selvstyrende velfærdsstat. København: Hans Reitzels Forlag.

Andersen, Niels Åkerstrøm (2014). Kan man fundere kritik i kritikkens umulighed? Tanker om en systemteoretisk samtidsdiagnostik. Social kritik, 140, 50–67.

Andersen, Niels Åkerstrøm og Asmund Born (2007). Heterophony and the postponed organization – Organizing autopoietic systems. Tamara Jounal for Critical Organizational Inquiry, 6(2), 176–186.

Andersen, Niels Åkerstrøm og Justine Grønbæk Pors (2014). Velfærdsledelse. Mellem styring og potentialisering. København: Hans Reitzels Forlag.

Appel-Nissen, Maria (2005). Behandlerblikket. Ph.d avhandling, Institut for Sociale Forhold og Organisation. Aalborg: AUC.

Baecker, Dirk (1994). Soziale Hilfe als funktionssystem der Gesellschaft. Zeitschrift für Soziologie, 83(2), 93–110.

Fuchs, Peter (2000). Systemtheorie und Soziale Arbeit. I R. Merten (red.), Systemtheorie Sozialer Arbeit. Neue Ansätze und veränderte Perpsektiven (s. 157–175).

Høilund, Peter og Søren Juul (2005). Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbejde. København: Hans Reitzels Forlag.

Jensen, Signe Mie og Kaspar Villadsen (2014). Kompleksitet i velfærdsstatens frontlinje i Tidskrift for Arbejdsliv, 1, 39–53.

La Cour, Anders (2002). Frivillighedens pris: En undersøgelse af Niklas Luhmanns teori om sociale systemer og dens anvendelse på området for frivilligt social arbejde. Sociologisk Institut, København: KU.

Luhmann, Niklas (1982). The differentiation of Society. New York: Columbia University Press.

Luhmann, Niklas (1992). Hvorfor systemteori. I Jens Christian Jacobsen (red.), Autopoiesis. En introduction til Niklas Luhmanns verden af systemer. København: Forlaget politisk revy.

Luhmann, Niklas (1993). Barnet som medie for oppdragelsen. I John Cederstrøm, Lars Qvortrup og Jens Rasmussen (red.), Læring, samtale, organisation – Luhmann og skolen. København: Unge pædagoger.

Luhmann, Niklas (2000). Sociale systemer. Grundrids til en almen teori. København: Hans Reitzels Forlag.

Luhmann, Niklas (2003). Beslutningens paradoks. I Holger Højlund og Morten Knudsen (red.), Organiseret kommunikation- systemteoretiske analyser. Frederiksberg: Forlaget Samfundslitteratur.

Maass, Olaf (2009). Die Soziale Arbeit als Funktionssystem der Gesellschaft. Der Verlag für Systemische Forschung im Internet: www.systemische-forschung.de.

Marthinsen, Edgar og Willy Lichtwarck (red.) (2013). Det nye barnevernet. Oslo: Universitetsforlaget.

Dimitris Michailakis og Werner Schirmer (2017). Systemiska perspektiv på socialt arbete. Lund: Studentlitteratur.

Moe, Sverre (1998). Den moderne hjelpens sosiologi: velferd i systemteoretisk perspektiv. Sandnes: Apeiros forlag.

Roth, Steffen og Anton Schütz (2015). Ten Systems: Toward a Canon of Function Systems. Cybernetics and Human Knowing. 22(4), 11–31.

Scherr, Albert (2001). Soziale Arbeit als organisierte Hilfe. I V. Tacke (red.), Orgnaisation und gesellschaftliche Differenzierung. Wiesbaden, Germany: Westdeutcher Verlag.

Skov Henriksen, Lars (2001). Niklas Luhmann- Socialhjælp i systemteoretisk belysning. I Michael Hviid Jakobsen, Mikael Carleheden og Søren Kristiansen (red.), Tradition og fornyelse. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Schirmer, Werner og Dimitris Michailakis (2015a). The Luhmannian approach to exclusion/inclusion and its relevance to Social Work. Journal of Social Work, 15(1), 45–64.

Schirmer, Werner og Dimitris Michailakis (2015b). The help system and its reflection theory: a sociological observation of social work. Nordic Social Work Research, 5, sup1, 71–84.

Villadsen, Kaspar (2005). Iagttagelsen af den hjemløse: Usammenlignelige koder i det sociale arbeide». GRUS, 75(76), 60–83.

Villadsen, Kaspar (2007). Luhmann: Velfærd i kommunikative systemer. I Nanna Mik-Meyer og Kaspar Villadsen (red.), Magtens former. Sociologiske perspektiver på statens møde med borgeren. København: Hans Reitzels Forlag.

Villadsen, Kaspar (2008). «Polyphonic» Welfare: Luhmanns systems theory applied to modern social work. International Journal of Social Welfare, 17, 65–73.

Aamodt, Laila G. (1997). Den gode relasjonen: støtte, omsorg eller anerkjennelse? Oslo: Ad notam Gyldendal.

1Inspirert av Andersen 2008, s. 60

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon