Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-3)
av Reidun Follesø
(side 4-17)
av Gry Mette D. Haugen, Veronika Paulsen og Joakim Caspersen
Sammendrag

Denne artikkelen bygger på funn fra prosjektet «Barnevernets arbeid med vold i minoritetsfamilier» som NTNU Samfunnsforskning har gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Artikkelen handler om barnevernets forebyggende arbeid mot vold i minoritetsfamilier. Sentrale spørsmål er for det første i hvilken grad barnevernstjenestene arbeider med forebyggende tiltak rettet mot denne gruppen, for det andre i hvor stor grad dette arbeidet innebærer samarbeid med andre etater, og for det tredje på hvilken måte barnevernstjenestene jobber for å forebygge mistillit og frykt for barnevernet. Studien viser at barns medvirkning er viktig i denne typen arbeid, og videre at ulike typer dialogarbeid og erfaringsutveksling kan være lovende tilnærminger i det forebyggende arbeidet rettet mot denne gruppen.

Vitenskapelig publikasjon
(side 18-35)
av Ingunn Studsrød
SammendragEngelsk sammendrag

De senere årene har det blitt avdekket graverende tilfeller av omsorgssvikt og overgrep begått mot barn og unge under offentlig omsorg i hele den vestlige verden. Mange land har utviklet, eller holder på å utvikle, oppreisningsordninger for de utsatte barna som nå er blitt voksne. I Norge har de fleste fylkeskommuner og kommuner opprettet oppreisningsordninger og betalt ut millioner til voksne barnevernsbarn. Men utover den økonomiske siden; hva innebærer oppgjøret? Det mangler forskning på dette området. Denne artikkelen bygger på en kvalitativ studie der elleve saksbehandlere i oppreisningsordningene er intervjuet. Spørsmålene i studien var: Hvordan utføres lokalt oppreisningsarbeid? Hvilken tilnærming har saksbehandlerne i dette arbeidet? Resultatene viste at lokalt oppreisningsarbeid varierer, og at saksbehandlerne har tre separate, men sammenvevde tilnærminger: å saksbehandle søknader, å støtte overlevende og å gjennomføre et lokalt samfunnsmessig oppgjør med institusjonelle overgrep av barn under offentlig omsorg. Analysene viste at oppreisningsarbeid omhandler flere ulike og motstridende rettferdighetsforståelser.

In recent years, there have been documented several cases of the severe abuse of children under public «care». Many countries are developing systems of redress for survivors. Local governments in Norway have implemented schemes and paid millions to survivors. Still, there is a lack of research in this area. The present study explores two questions: How do caseworkers execute local redress, and what approach do they employ? The data consists of in-depth interviews with eleven caseworkers. The results show that the work included three separate, but interlinked approaches: investigating applications, supporting survivors, and confronting a societal resolution after institutional abuse of children under public care. The findings reveal that caseworkers’ efforts involve handling several contradictory understandings of justice.

Vitenskapelig publikasjon
(side 36-49)
av Hilde A. Aamodt
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen sees barnevernets undersøkelse i et systemteoretisk perspektiv. Analysen viser hvordan barnevernet som organisasjon benytter seg av flere ulike kommunikasjonssystemer der det sosialfaglige system ikke er det dominerende. Den enkelte saksbehandler må dermed håndtere en organisasjon hvor det ikke er gitt fra hvilket system en beslutning skal tas. Gjennom de ulike måtene det kommuniseres på, trer barnevernundersøkelsen frem og med den et bestemt blikk på hvordan undersøkelsen og klientene skal forstås. Det er altså barnevernundersøkelsens tilknytning til et bestemt kommunikasjonssystem som blir bestemmende for hvordan saksbehandlerne forstår seg selv og sitt oppdrag, men også hvem familiene blir for dem. Dermed trer barnevernet frem som en mangestemmet eller polyfon organisasjon. Artikkelens empiriske datagrunnlag er ti samtaler mellom foreldre og saksbehandlere i deres første møte i en barnevernundersøkelse. Samtalene er videofilmet.

This article examines the Norwegian Child Welfare Services from a systems theoretical perspective. The article shows how, as an organization, Child Welfare Services make use of several different communication systems rather than applying the professional care system as its dominant system of communication. The implication of this is that individual caseworkers have to manage from within an organization where it is not obvious which system serves as the basis of their decision-making. Child welfare investigations carried out by Child Welfare Services are seen through the lens of these different forms of communication, which each produce a distinct perspective on how to understand the investigation and the clients. In other words, the ways in which caseworkers perceive not only themselves and their responsibilities but also the families involved depend on and are determined by the association of the investigations with a specific system of communication. This causes Child Welfare Services to emerge as a polyphonic organization. The data supporting the article consists of ten conversations between parents and caseworkers during their initial meeting as part of a child welfare investigation. The conversations were recorded on video.

(side 50-69)
av Terje Halvorsen
Sammendrag

Det er snart 60 år siden den engelske psykiateren John Bowlby lanserte teorien som i norsk oversettelse har fått navnet tilknytningsteori. Her beskrives det at barnet har en medfødt tilbøyelighet til å søke mot personer som kan gi trygghet. Omsorgspersonens reaksjoner på barnets tilknytningsatferd de tre–fire første leveårene er avgjørende for hvilken indre arbeidsmodell som etableres hos barnet. Dette er en kognitiv størrelse som barnet anvender for å predikere omsorgspersonens handlemåter og planlegge hvordan det selv skal respondere. Når barnet er fire–fem år gammelt, blir arbeidsmodellen i økende grad generalisert til andre relasjoner. På denne måten blir arbeidsmodellen avgjørende for barnets sosiale utvikling. I sin levetid høstet Bowlby både kritikk og anerkjennelse, kanskje mest av det første. De tre siste tiårene har tilknytningsteorien fått stor anvendelse innen barnepsykiatri og barnevern, også i vårt land. Psykoanalysen var Bowlbys faglige startsted. Han beveget seg imidlertid tidlig utenfor grensene til dette paradigmet. Bowlby hadde et faglig vidsyn og hentet inspirasjon fra mange hold. Flere som har arbeidet i tradisjonen etter Bowlby, har gjort viktige innsatser med å videreutvikle tilknytningsteorien. Også disse etterfølgerne har vært eklektikere og formulert synteser. Å følge tilknytningsteoriens historie er en spennende oppdagelsesreise som går innom en rekke teorier om barns utvikling, og hvor en stadig krysser grenser mellom fag. Første del av denne artikkelen rommer en kortfattet presentasjon av Bowlbys livshistorie. I del to beskrives hendelser, personer og paradigmer som har vært særlig viktige i tilknytningsteoriens historie.

1-2018, årgang 95

www.idunn.no/tnb

Redaktør

Reidun Follesø, professor, Nord Universitet

Redaksjonssekretær

Olav André Manum

Redaksjonsmedlemmer

Øivin Christiansen, ph.d., Universitetet i Bergen

Inger Oterholm, førsteamanuensis, VID

Viggo Krüger, førsteamanuensis II, Griegakademiets senter for musikkterapiforskning

Ingrid Blindheim, barnevernsleder

ISSN print: 0800-1014

ISSN online: 1891-1838

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon