For ett år siden holdt jeg innlegg på en jubileumskonferanse. Mitt poeng var å hakke litt på det jeg kalte «selvfølgelighetene» på fagområdet vårt. Jeg var, og er, opptatt av forståelser og påstander som tas som selvfølgelige; påstander man ikke stiller spørsmåltegn ved, men som man oppfatter som riktige og dermed retter seg etter uten at det blir stilt krav om verken teoretisk ramme, forskning eller praksiserfaringer som underbygger dem. På den motsatte kanten finnes det kunnskaper som, gjennom forskning og praksiserfaringer, er såpass overbevisende at de kanskje burde bli selvfølgeligheter, uten at de er blitt det.