Når unge sliter – er det da lurest å sette inn tiltak for avgrensede grupper eller for alle? Jeg fikk dette spørsmålet nylig fra en svært kompetent forsamling. Jeg burde sikkert ha kunnet svart både enkelt og greit. Jeg kjenner jo til forskning som sier noe om når det er lurt å konsentrere innsats for avgrensede grupper, og når det er mer fornuftig å sette inn tiltak for større grupper. Likevel var det noe ved dette spørsmålet som forstyrret meg, uten at jeg riktig fikk tak i hva det var. Jeg stotret og slet selv om spørsmålet både var passende, forståelig og høyst relevant.

I ettertid forstår jeg mer hva uroen min besto i. Det har blant annet med denne fortellingen å gjøre:

Ada, 13 år gammel, gjør det stadig dårligere på skolen. Dette merkes særlig godt i fagene norsk og matte. Lekser gjør hun kun unntaksvis, hun kommer ofte for sent og svarer med et skuldertrekk når hun blir spurt om hvorfor. «Ingenting. Ikke bry dere», er svaret læreren får. Foreldrene kan heller ikke si hva som er galt. Ada blir et stadig større problem i klassen. Det er mye uro rundt henne, og læreren må bruke for mye av sin tid på henne. Det er ikke bra. Klassen skal snart over på ungdomsskolen, og da er det viktig at alle har lært det trenger i den nye skolehverdagen.

Også Ada må være klar når høsten kommer og ny skole venter. Hvordan kan skolen best hjelpe henne med det? Er det lurest å tilby henne ekstra leksehjelp alene? Eller bør hun få sitte sammen med elever fra andre klasser som sliter med de samme fagene? Kanskje ville det beste for Ada være at hele klassen fikk ekstra undervisning i norsk og matte?

Men hva er egentlig problemet, og hvem definerer det? Hvem bestemmer hva de gode løsningene skal være? Den australske professoren Carol Lee Bacchi hevder at vårt intellektuelle og politiske landskap preges av en iver etter problemløsning. Idet vi oppfatter noe som et problem, tenker vi nærmest automatisk på hvordan dette kan løses. Det vi imidlertid overser, hevder hun, er hvordan et problem skapes og defineres. Hvem er det et problem for? Hvordan har det oppstått? Bacchi oppfordrer oss til å ikke ta problemforståelser for gitt, men heller ta et steg tilbake og stille flere spørsmål før vi definerer problemet og velger løsninger.

Ada, 13 år gammel, har vonde hemmeligheter som hun aldri har fortalt til noen. Den dagen hun våger å fortelle, uten å være redd for at noe grusomt kan komme til å skje, kan hun slappe av og slippe noe av det ansvaret hun har tatt på seg hjemme. Forhåpentligvis vil hun da også kunne få overskudd til skolearbeidet, slik at norsk- og matteferdighetene blir bedre.

Fortellingen om Ada er et tenkt eksempel med mange paralleller til det virkelige liv. Som voksne ønsker vi gjerne å dele unge inn i ulike grupper, for deretter å kunne gi det vi antar er riktig hjelp. Noen tiltak settes da inn for mindre grupper, andre for større.

I artikkelen Relasjonen som plattform i møte med ungdom i barnevernet, som du kan lese i dette nummeret, ser vi hvordan Gartnerhaugen funderer sin virksomhet på relasjonsarbeid. For å skape en god relasjon, hevder forfatterne, må de voksne forstå og delta i hver enkelt ungdoms prosjekt. Det betyr at den voksne må utforske problemer, så vel som løsninger, sammen med den unge. Særlig spennende er det å lese om hvordan de skriver sine rapporter til den unge, heller enn om dem. Et utdrag kan illustrere dette:

Det er stort sett jeg som tar kontakt for å avtale treff, men du har som regel et ønske for hva vi skal fylle treffene med. «Jeg trenger hjelp til sånne NAV-ting, søknader og sånn», sa du forrige gang vi møttes. Du sier selv at du trenger støtte i forhold til NAV og ting som innebærer «papirarbeid». Dette tror jeg handler om at du er litt usikker på om du mestrer det alene. Jeg tror du trenger å oppleve at en tur alene på NAV ikke er så farlig, og at du med litt øvelse kan slappe av mer i forhold til dette. Jeg lurer på om du skal få mer ansvar for å ta kontakt selv i forhold til treff, slik at det er du som viser behovet. Jeg vil gjerne vite hva du tenker om dette selv.

Gartnerhaugens rapporter brukes ikke bare som et verktøy for rapportering, men som en kommunikasjon med den enkelte unge og en utforsking av hvordan problemer og løsninger kan forstås. Ved å skrive til – ikke om – ungdommen opplever de ansatte at det er lettere å engasjere ungdommene i arbeidet og snakke sammen om rapporten. Den unges opplevelse av å eie sin egen tekst, og sitt eget liv, vil sannsynligvis også forsterkes. Dersom jeg låner Bacchis perspektiv, aner jeg her motsatsen til en ureflektert problemforståelse.

Jeg er redd for at vi ofte er altfor raske med å kategorisere og problemdefinere unge uten i tilstrekkelig grad å anstrenge oss for å finne ut hvordan verden faktisk ser ut for dem. Først når vi vet hvordan de forstår, kan riktig hjelp gis. Og først da vil det være mulig å ta stilling til hvorvidt tiltak bør settes inn for avgrensede grupper av unge – eller for alle.

Så hva er egentlig problemet? Svaret må bli: Spør Ada. Spør ungdommen det gjelder. Ikke ta opplagte problemforståelser for gitt, men let sammen etter hva som er vanskelig, og hva som kan hjelpe. Det er ikke alltid enkelt, og det går ikke alltid fort. Gartnerhaugens erfaringer med rapportskriving gir imidlertid et godt bidrag for å finne ut hvordan det kan gjøres.

Det handler om relasjoner – og det handler om medvirkning. Først når barn og unge er med på ordentlig, og når medvirkning ikke lenger kun er et ord for papir og fine taler, kan vi sammen lete etter problemene. Og finne løsninger.

God lesning.

Reidun Follesø