Barnevernets behov for økt kompetanse i et kulturelt komplekst samfunn er stort, og yrkesutøvere med innvandret minoritetsbakgrunn er derfor ettertraktet i barnevernet. For å rekruttere flere studenter med minoritetsbakgrunn til bachelorutdanningen i barnevern og bidra til at slike studenter gjennomfører studiet, ble det satt i gang et prosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) i 2011. Begrunnelsen var at denne studentgruppen har verdifulle «tilleggskvalifikasjoner i form av språklig og kulturell kompetanse» som er nyttig for barnevernfeltet. Min evaluering viser imidlertid at slike studenters uformelle kunnskap ikke automatisk er en tilleggskvalifikasjon uten at det tas grep for å gi studenter mulighet til å reflektere over hva denne kunnskapen er og hvordan den kan anvendes, dvs. formaliseres gjennom utdanningsløpet. Artikkelen tar derfor opp minoriteters uformelle kunnskap og behovet for at utdanninger, som den ved HiOA, og barneverfeltet for øvrig, sammen ser på hvordan de kan bidra til økt handlingskompetanse for den enkelte yrkesutøver i barnevernfeltet slik at den enkelte kan fungere som en ressurs i det barnevernfaglige arbeidet.