Det pågår en debatt i både offentlige dokumenter og i media om behovet for å styrke kompetansen i barnevernet. Samarbeidsorganet mellom universitets- og høgskolesektoren og barnevernsektoren kontaktet Tidsskriftet Norges Barnevern med forespørsel om vi kunne lage et temanummer med fokus på samspill og sammenheng mellom det en barnevernarbeider må kunne for å løse oppgavene, og det profesjonsutdanningen bidrar med.

Tidsskriftet Norges Barnevern tok selvfølgelig imot en slik utfordring! Det ble sendt ut Call for Paper hvor vi blant skrev: Vi ønsker oss artikler som kan belyse temaet, som kan skape debatt, men også innspill som kan bringe oss et stykke videre. Responsen var over all forventning. Resultatet er blitt et fyldig temahefte med i alt seksten fagartikler- og vitenskapelige artikler. Artiklene spenner over et vidt felt og viser at det er mange spennende kompetansestyrkingstiltak på gang. En stor takk til alle bidragsytere fra praksisfelt og utdanningsinstitusjoner.

Barnevernet er et komplekst fagfelt som forutsetter at yrkesutøverne innehar personlig og kommunikativ kompetanse, faglig og etisk kompetanse og forvaltningskompetanse. Videre at det påkrevd at de ansatte skal kunne reflektere kritisk og analytisk og kunne evaluere tjenestene og tiltakene. Erfaringene til barn og foreldre skal anvendes systematisk til forbedring av tjenesten. Dessverre viser Helsetilsynets og Riksrevisjonens gjennomgang av barnevernstjenestens dokumenterer dårlig systematisk arbeid. Det er ujevn kvalitet og mangel på medvirkning, tilfeldigheter når det gjelder hvilken type hjelp som ytes og uklare tersker for barnevernets inngripen.

Barnevernfeltet må kunne lære av sine feil og arbeide systematisk med kvalitetsforbedringer. Det er en forutsetning for at innføringen av begrepet 'faglig forsvarlighet' skal få et reelt innhold.

Det synes klart at barnevernet trenger et kompetanseløft. Men hva skal til?

Det har ikke har manglet på utredninger og forslag til hva som kan styrke kompetansen i barnevernet, noe Inger Oterholms artikkel, Kompetanse til arbeid i barneverntjenesten – ulike aktørers synspunkter, med all tydelighet viser. Forfatteren oppsummerer hovedtrekkene i offentlige utredninger slik:

Gjennomgangen av offentlige utredninger og stortingsmeldinger viser hvordan spørsmålet om kompetanse til arbeid i barneverntjenesten har vært tematisert i flere tiår. Samtidig som feltet har endret seg med egne stillinger, etablering av barneverntjenester og flere kompetansestyrkingstiltak, er det påfallende hvordan de samme temaene fortsetter å være aktuelle. Det er i stor grad de samme spørsmålene og til dels de samme løsningene som pekes på. (min utheving)

Helheten er som kjent mer enn summen av dens deler. Egenskapene til et gitt system kan ikke forklares eller bestemmes ut fra de enkelte komponentene alene. I stedet er det systemet som helhet som er av avgjørende betydning for hvordan de enkelte delene oppfører seg. Det er prøvd ut en rekke kompetansestyrkingstiltak. Her kan nevnes: barnevernfaglig ledelse, veiledet praksis, styrking av praksisstudier, hospitering etc. Dette viser da også gjennomgang av offentlige utredninger og artiklene i dette temaheftet. Det er vel og bra, men det blir for tilfeldig og for lite forpliktende.

Det må tas nasjonale grep som nettopp setter de ulike kompetansestyrkingstiltakene inn et helhetlig system, og som forplikter. Nasjonalt er det behov for autorisasjonsordninger som sikrer forsvarlige tjenester og at tjenesteutøverne kontinuerlig må tilegne seg relevante kunnskaper for å beholde autorisasjonen. Det må også legges føringer som sikrer studenter tilgang til praksisplasser i de kommunale barneverntjenestene. Formelle krav om lederkompetanse i barnevernet er også føringer som må legges sentralt. Videre er det behov for å revidere fagplanene for de barnevernfaglige utdanningene.

Dette reiser også spørsmålet om lengden på utdanningene. Som jeg skrev i en artikkel i Aftenposten den 26.02.2016 sammen med Vigdis Bunkholdt.

De aller fleste i feltet har 3-årig høgskoleutdanning – en utdanning som skal inneholde hele det juridiske underlaget for barnevernsarbeid, samfunnskunnskap, familieforståelse, utviklingspsykologi, ha ferdigheter i å snakke med barn, kunne håndtere svært konfliktfylte og av og til truene situasjoner, og ikke minst ha kulturkunnskap og – sensitivitet. Alt i løpet av 3 år.

Tiden synes overmoden for at utdanning til arbeid i det kommunale barnevernet krever et lengre utdanningsforløp. Utdanningspolitikk og utformingen av de enkelte utdanningene skjer på politisk plan. Norsk Barnevernssamband ber myndighetene ta grep om et kompetanseløft innen barnevernfeltet som sikrer et helhetlig system, slik at de enkelte kompetansestyrkingstiltak sees inn i en forståelse av at læring er en livslang prosess.

Det er videre behov for å øke og likestille satsene for den statlige finansieringen av de barnevernfaglige utdanningene slik at innholdet bedre kan tilrettelegges for et utfordrende praksisfelt. Å utvikle ferdigheter i for eksempel kommunikasjon og konfliktløsning læres ikke i plenumsforelesninger. Ferdighetstrening krever arbeid i mindre grupper og dette må tildeling av ressurser ta høyde for.

God lesning!