Artikkelen tar utgangspunkt i barneverntjenesters erfaring med hvilket læringsutbytte bachelorutdanningene gir kandidatene med inn i arbeidslivet. Den kommunale barneverntjenesten er i betydelig grad første arbeidsplass etter endt utdanning for barnevernpedagoger og til en viss grad sosionomer. Dette blir dermed også den arenaen som må stå for nødvendig videreføring av kompetansetilførsel og opplæring på en måte som gjør tjenestens praksis forsvarlig. Argumentasjonen dreier seg om det paradoks som eksisterer i koblingen av de aller mest komplekse, belastende og krevende arbeidsoppgaver på feltet barn og unge, med en kort og generalistpreget utdanning. Til slutt foreslås konturene av en ramme for utdanning som kan ha mulighet til å gi studentene tilstrekkelig læringsutbytte for de krevende oppgavene som venter i barnevernets 1. linje.