Det skjer i dag store endringer innen høgskolesystemet som har store konsekvenser for barnevernspedagogutdanningen. En viktig endring er akademiseringen, som kommer til uttrykk på flere vis. Ved HiOA gir dette seg utslag i universitetsambisjoner, FOU-profilen skjerpes, rekruttering kun av folk med doktorgrad, samlokalisering av lærere og forskningsmiljøer, nedlegging av førstelektorprogram mm. De endringene som artikkelen peker på, er resultat av en villet og styrt utvikling. Endringene utløser flere spørsmål: Hva vil akademisering og universitetssatsning innebære for barnevernsutdanningen og barneverntjenesten? Hvilken kunnskap, teori og forskning vil bli prioritert, hva vil det gå på bekostning av, og hva vil et eventuelt profesjonsuniversitet fortrenge? Er det en utvikling barnevernspedagogene ønsker? Universitetsambisjonen og akademiseringen av profesjonsutdanningene føyer seg inn i den etter hvert klassiske debatten om forholdet mellom teori og praksis i utdanningen som framstår i noe ulike versjoner. Med tanke på masterstudiet i barnevern er det en spesielt relevant problemstilling hvorvidt utdanningen skal være rettet mot praksisfeltet, eller ta sikte på å rekruttere folk til videre forskning. Hensikten med artikkelen er å øke refleksjonen om utviklingen som skjer i barnevernspedagogutdanningen.