Nye reproduksjonsteknologier og «det biologiske prinsipp»

Nye reproduksjonsteknologier – hva handler det om?

Nye reproduksjonsteknologier ble introdusert og grep for alvor inn i kulturen da det første «prøverørsbarnet» ble unnfanget på slutten av 1970-tallet. I boken After Nature (1992) er Marilyn Stratherns hovedpoeng at vi nå har passert eller befinner oss bortenfor naturen. Dette forklarer hun blant annet med hvordan disse teknologiene overtrår («transgress») skillet / krysser grenser mellom dominerende oppfatninger av hva som er natur, og hva som er kultur.

Reproduksjon sees gjerne som en naturlig, biologisk prosess, sterkt forankret i sosiale institusjoner som familie og slektskap, hvor vi er bundet sammen av blodsbånd – altså genetisk og biologisk sammenbundet (Howell, 2001b; Howell & Melhuus, 2001). Dette peker på ideer om en opphavsideologi, hvor biologiske og genetiske relasjoner tillegges en egen verdi, nærmest uavhengig av sosiale relasjoner (Svendsen, 2001; Spilker, 2007). Man skal heller ikke langt tilbake i tid før den eneste «naturlige» måten å unnfange barn på handlet om heteroseksualitetens tradisjonelle erfaringskategori, nemlig samleiet mellom en kvinne og en mann. Fortsatt er dette den vanligste måten barn unnfanges på, men nye reproduksjonsteknologier rokker ved «naturligheten» i dette og derved kulturens dominerende etiske, normative og juridiske oppfatninger. Stacey (1998) gir følgende eksempel på hvordan de nye teknologiene utfordrer eksisterende oppfatninger om bl.a. biologi, legalitet og foreldreskap. Hun skriver:

Reproduksjonsteknologier er en relativ ny anordning hvor vi ennå ikke overskuer hva som vil kunne skje i framtiden. Kjensgjerningen av at seksualitet ikke nødvendigvis lenger har noe å gjøre med reproduksjon, viser hvordan teknologien har medvirket til å oppløse ikke bare reproduksjonsprosessen, men også kroppens og seksualitetens manifestasjoner. Reproduksjon kan med andre ord skje utenfor den fysiske kroppen og uten den heteroseksuelle kjønnsakten. At menn og kvinner nå har mulighet til å unnfange barn og bli foreldre selv om dette biologisk eller genetisk sett ikke lar seg gjøre, indikerer hvordan: «Nature is no longer the solid basis it used to be in our understanding. Culture has entangled itself into it from different sides and distorted the concept of 'pure nature'» (Lie, 2002, s. 395). Teknologiene opphever dominerende motsetninger mellom fertilitet og sterilitet; den sterile kan bli fertil og ulike surrogatpraksiser vil kunne oppstå, noe det følgende er et eksempel på.

De ulike måtene surrogati utføres på, utfordrer her dominerende oppfatninger om foreldreskap og da i særlig grad oppfatninger om morskap og hvem som egentlig er barnets mor. I juridisk sammenheng er mor den som føder barnet, men uten at hun nødvendigvis er den genetiske moren (paragraf 2, 1981).

Men i tillegg til å utfordre våre dominerende oppfatninger om kjønn og foreldreskap vil nye reproduksjonsteknologier også kunne medvirke til en økende kommersialisering og handel både med sæd, egg og barn. Mens gestasjonell surrogati ikke er tillatt i Norge,⁵ Gestasjonell surrogati foregår via in vitro fertilisering (prøverør) og er ikke tillatt i Norge, mens tradisjonell surrogati ikke kan offentlig registreres eller reguleres, siden dette er private avtaler som inngås mellom partene. vet vi at det på verdensbasis er en voksende industri i land som Storbritannia, India, Israel, Canada og USA. Ifølge Thompson (2005) finnes det to ulike former for surrogati; kommersiell surrogati og altruistisk surrogati. Den førstnevnte innebærer en økonomisk transaksjon mellom partene, mens den sistnevnte innebærer at relasjonelle og familiære forpliktelser erstatter den kommersielle økonomiske transaksjonen. Stacey og Davenport (2002) hevder at koplingen mellom kommersialisering og teknologi vil kunne øke tilgangen til «surrogacy, sperm banks, ovum exchange, genetic screening, gender selection, frozen embryos, and the no-longer-distant specter of human cloning» (2002, s. 357).

Siden en global økonomisk transaksjon bringes inn i bildet, rører surrogati ved det etiske og normative rammeverket knyttet til reproduksjon (Mamo, 2007; Teman, 2010). Vi registrerer derfor at i tillegg til at teknologiene utfordrer etablerte oppfatninger om biologiens betydning og foreldreskapet, utfordrer de også etiske og moralske oppfatninger knyttet til kommersialisering av reproduksjon og til syvende og sist ideer om mennesket og menneskeverdets ukrenkelige verdi.

Til tross for at kulturelle forventninger tilsier at både kvinner og menn som ikke blir foreldre, heller ikke fullt ut oppfyller meningen med livet (Howell, 2001a), er ikke norsk lovgivning i takt med disse forventningene. Ifølge Rydstrøm (2011) har de nordiske landene utformet et lovverk som har vist særlig interesse i å regulere tilgangen til å unnfange barn. For eksempel har enslige kvinner ikke tilgang til assistert befruktning og homoseksuelle menn ikke tilgang til surrogati.

Det biologiske prinsipp, nye reproduksjonsteknologier og foreldreskap

Det biologiske prinsipp er et sentralt rettsprinsipp i familie- og barneretten (se bl.a. NOU 2000:12 Barnevernet i Norge; St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap; NOU 2009:5 Farskap og annen morskap; NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling). Prinsippet har betydning for hvilke rettslige bånd som skal eksistere mellom foreldre og barn, og er en juridisk betegnelse som bl.a. bygger på oppfatningen om at barn primært skal vokse opp hos biologiske foreldre. For eksempel forholder barnevernloven med forskrifter (1992) seg ikke til et biologisk, men til et juridisk foreldreskap etablert etter reglene i barneloven og adopsjonsloven (NOU 2012:5, s. 49).

Retten om at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, finner vi også uttalt i barnekonvensjonens artikkel 7 nr. 1. Her står det at et barn fra fødselen av skal «så langt det er mulig, ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Ifølge Lassen og Stang (2012) er «så langt det er mulig» et strengt vilkår som innebærer at det skal svært mye til for å nekte barnet sine rettigheter etter denne artikkelen. Ut fra dette vil en kunne hevde at artikkel 7 understreker et av barnekonvensjonens hovedprinsipper, nemlig at barn har det vanligvis best hos sine foreldre (Lassen & Stang, 2012). Imidlertid er det interessant å merke at det i barnekonvensjonen ikke defineres eller presiseres hva som ligger i begrepet foreldre, noe som innebærer at begrepet framstår som både vidt og inkluderende. Lassen og Stang (2012) hevder at artikkel 7 i konvensjonen må sees i sammenheng med artikkel 5, hvor foreldre likestilles med

I barneloven benyttes ikke eksplisitt begrepet det biologiske prinsipp. Likevel framheves det i flere av paragrafene betydningen av å ivareta relasjonen mellom biologiske foreldre og barnet. Ser man på tidligere rettspraksis, vil man kunne fastslå at det har vært vurdert som positivt at barn kjenner sitt biologiske opphav, og av den grunn må det

Et sentralt omdreiningspunkt i diskusjoner om nye reproduksjonsteknologier handler om biologiske foreldres rett til anonymitet – det såkalte anonymitetsprinsippet. Denne retten settes opp mot barnas rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Siden gestasjonell surrogati ikke er tillatt i Norge, gjelder diskusjonen de barn som er unnfanget ved hjelp av donor. I bioteknologiloven paragraf 2-7, som omhandler barnets rett til å få opplysninger om sin donor, heter det: «Den som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd, har ved fylte 18 år rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Et donorregister skal bistå barnet med dette» (2003). Her tydeliggjøres det at biologi eller det biologiske prinsipp ikke synes å være vesentlig før etter fylte 18 år, og indikerer manglende samsvar mellom barnekonvensjonens artikkel 7 og bioteknologiloven.

Hvilke konsekvenser kan inkonsistensen medvirke til?

Oppfatninger om det biologiske prinsipps betydning er som følge av de nye reproduksjonsteknologiene under press. Til syvende og sist handler dette om barnets rettigheter i forhold til hvem som etter loven skal regnes som barnets foreldre. Dette krever at det biologiske prinsipp og dets betydning både må ryddes i, klargjøres og gjøres konsistent i lovverket.

Sandberg (2003) har et interessant poeng når hun foretar en todeling av prinsippet. Hun hevder at på den ene siden handler prinsippet om barns rettigheter til å vite om sitt biologiske opphav, på den andre siden gjelder det hvilken betydning prinsippet har for foreldrenes omsorgsutøvelse og ivaretakelse av barnets beste. Disse to perspektivene gir grunnlag for å stille spørsmål om hvorvidt biologi og omsorgsutøvelse nødvendigvis henger sammen. Forskning så langt viser at dette i mange tilfelle ikke sammenfaller (se for eksempel Hanssen, 2007, 2012; Howell, 2001; Stacey & Biblarz, 2001; Stiklestad, 2012; Tasker & Golombok, 1997; Vanfraussen mfl., 2002; van Gelderen mfl., 2012; Wright, 2001; Zhao, 2012).

Det er interessant å registrere at det juridiske ansvaret for barn presiseres i en rekke av paragrafene i barneloven uten at omsorgsansvaret nevnes, og likeledes at det biologiske prinsipp indirekte framholdes som svært viktig, uten at det i barneloven eksplisitt står skrevet, eller at det gis et meningsinnhold. Sett i lys av dette framstår prinsippet nærmest som et ubegrun-net dogme i loven. Sandbergs (2003) todeling av prinsippet i et opphavsperspektiv og et omsorgsperspektiv medvirker til å tydeliggjøre det biologiske prinsipps kompleksitet og åpner for at biologiens betydning må forklares; med andre ord hvorfor det ansees viktig å kjenne sitt biologiske opphav.

Hvor trer så inkonsistensen i lovverket tydeligst fram? I barnekonvensjonen framheves det også at barn «så langt det er mulig» har rett til å vite hvem som er deres foreldre (artikkel 7). Her gjøres det imidlertid ikke noe skille på hvorvidt barnet er unnfanget på «naturlig» måte, ved hjelp av donor, ved eggdonasjon eller ved surrogati. I Prop. 105L hevdes en rekke steder at det er av vesentlig betydning å kjenne sitt biologisk opphav (2012–2013 s. 7, s. 36–37). I tillegg er det all grunn til å stille spørsmål om anonymitetsprinsippet i bioteknologiloven – slik det i Norge gjelder for barn unnfanget ved hjelp av donor – bryter med barnekonvensjonens artikkel 7, til tross for at det påpekes at anonymitetsprinsippet tilfredsstiller barnekonvensjonene krav (Hagen & Rønbeck, 2011). Vel nok kan barnet få opplysninger om donor ved fylte 18 år, men da har «barnet» blitt voksent.

I barnekonvensjonens artikkel 1 står følgende:

Det strenge vilkåret i barnekonvensjonen om at barn «så langt det er mulig» har rett til å kjenne foreldrene, synes dermed ikke å være tilstrekkelig tatt hensyn til i bioteknologilovens paragraf 2-7. Heller ikke i forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 64 2002–2004) synes 18-årsgrensen å være diskutert eller problematisert. Her knyttes 18-årsgrensen til adopsjonslovens paragraf 12, hvor det står:

Ut fra ovenstående kan det synes som om 18-årsgrensen nærmest tas for gitt. Imidlertid påpeker man i forarbeidet til loven at barnet bør kunne informeres før 18-årsalderen om at det er unnfanget ved hjelp av donor, men det endrer ikke det faktum at barnet ikke har tilgang til å få vite hvem donor er før etter fylte 18 år.

Ser vi på barneloven, registrerer vi at det ved eggdonasjon og surrogati ikke argumenteres for genetisk tilknytning som viktigst for morskap. Her regnes den som føder barnet som barnets mor, uavhengig av hvorvidt det er den genetiske (surrogati) eller den ikke-genetiske (eggdonasjon) moren som føder barnet. Ved fastsettelse av farskap/medmorskap slår pater est-regelen igjennom, så heller ikke her blir biologisk tilknytning vektlagt som vesentlig. Dette indikerer at pater est-regelen på flere områder framstår som et paradoks med hensyn til det biologiske prinsipp (Stiklestad, 2007). Det er også grunn til å stille spørsmål om hvorvidt den store betydningen pater est-regelen gis både når det gjelder farskap og medmorskap, kan ha å gjøre med bevaringen av kjernefamiliekonstellasjonen mor-far-barn-triaden eller mor-mor-barn-triaden, heller enn at det biologiske prinsipp problematiseres som konsekvens av de nye reproduksjonsteknologiene.

Ovenstående viser at det er et man-glende samsvar og en inkonsistent argumentasjon mellom ulike lovverk som omhandler det biologiske prinsipp. I barnekonvensjonen og i Prop. 105L framheves dette prinsippet som betydningsfullt, mens det i bioteknologiloven og barneloven ikke framstår som særlig vesentlig eller til dels både paradoksalt og uklart.

Å tilpasse «gamle» rettsregler til dagens praksiser både har og vil få juridiske, etiske og moralske konsekvenser for det stadig økende antall barn som unnfanges og fødes ved hjelp av de nye reproduksjonsteknologiene. Med utgangspunkt i scenarioer om teknologienes posisjon i framtiden, er det av stor betydning at lovverket som omhandler det biologiske prinsipp, foreldreskap og foreldrerettigheter, samsvarer både med dagens og framtidige praksiser. Dette indikerer at forestillinger om morskap og farskap fra romerrettens tid i liten grad lar seg anvende når vi registrerer hvordan en del barn unnfanges i dag, og hva framtidige praksiser vil kunne være.

Etiske utfordringer

Diskusjonen om nye reproduksjonsteknologier utfordrer imidlertid ikke bare lovverket og jussen. I tillegg utfordrer de oss i spørsmål som gjelder i hvilken grad teknologier bør regulere reproduksjonen, eller med andre ord: Hvor mye skal reproduksjonsteknologiene innvirke på vår kanskje mest intime del av livsverdenen? Giddens (2000) hevder at overførselen av gener ved hjelp av disse teknologiene avgjøres av mennesker, og på den måten «brytes det siste bånd mellom artenes liv og den biologiske evolusjon» (2000, s. 254). Siden seksualiteten da ikke lenger nødvendigvis henger sammen med reproduksjonen og motsatt, vil et mangfold av mulige variasjoner av foreldreskap kunne oppstå.

I tillegg til at barn vil kunne unnfanges og skapes uten graviditet, vil også kloning kunne være en del av den framtidige reproduksjonen. Mulighetene som ligger i de nye reproduksjonsteknologiene, vil derfor komme til å stille oss overfor flere spørsmål både av juridisk og etisk karakter: Bør det settes grenser for vitenskapelig/teknologisk innovasjon innen reproduksjons- og genteknologifeltet? Er foreldreskap eller det å bli foreldre en rettighet – nærmest på lik linje med menneskerettighetene? Hvilke juridiske utfordringer vil reproduksjonsteknologiene kunne gi hvis barnekonvensjonens intensjoner – slik de er utformet i dag – skal kunne oppfylles? Dette er spørsmål som kontinuerlig vil måtte være på agendaen, og som det ikke er lett å svare på. Imidlertid vil man ikke kunne reversere den teknologiske utviklingen; den har kommet for å bli, og den angår oss alle fordi den handler om hvordan menneskeliv skal unnfanges, om morskap, farskap og familiekonstituering. Det innebærer at etiske problemstillinger som teknologiene reiser, er for betydningsfulle og alvorlige til at de kun skal foregå innenfor et avgrenset fagfelt. Derfor er det viktig at dominerende tanker, ideer og praksiser innen reproduksjonsteknologisk utvikling kontinuerlig løftes fram i offentligheten og ikke kun skjer i laboratorier, teknologiske miljøer eller avgrensede fagmiljø. Med mindre disse fagdiskursene utfordres av andre diskurser, kan det medvirke til at vårt lovverk og viktige verdidiskusjoner konstant blir på «etterskudd» og vil måtte justeres, endres og tilpasses naturvitenskapens reproduksjonsteknologiske framskritt.