Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et liv i barnevernets tjeneste

Olav André Manum, frilansjournalist. Redaksjonssekretær i Tidsskriftet Norges Barnevern

manum@online.no

I år fyller en av Norges viktigste forkjempere for barnevernet og barns rettigheter 80 år. Vigdis Bunkholdt skal feires med seminar i regi av Norsk Barnevernsamband og Norsk Fosterhjemsforening. I forbindelse med jubileet er det på sin plass med et intervju i Tidsskriftet Norges Barnevern. Det blir en samtale om praksis og kunnskap, utdanning, politikk og barnevernets fremtid.

 

Hun er en rakrygget person, Vigdis Bunkholdt. Det er det første som slår meg når jeg tenker på denne nestoren i norsk barnevern: Rakrygget. Og da mener jeg slett ikke bare metaforisk, men helt bokstavelig. Hun fremstår som et menneske som tar et rom eller et forsamlingslokale i sin besittelse og på en stillferdig måte sier: «Her er jeg. Lytt gjerne til det jeg sier». Tydelig ja, men aldri brautende. Og fordi Bunkholdt også er rakrygget i metaforisk betydning, gjør folk nettopp det, de lytter. Det er ikke minst av den grunn at Tidsskriftet Norges Barnevern vil markere hennes åtti-årsdag med både intervju og seminar. Vi synes hun er verdt å lytte til.

Det neste jeg tenker er at kanskje har hun hentet noe av den styrken fra sitt mer enn 40 år lange samliv med ektefellen Solveig Askjem. Sistnevnte lager lunsj mens Bunkholdt prater, og lunsjen avbryter intervjuet. Samtalen rundt bordet er hyggelig og uanstrengt, men mest av alt interessant med massevis av anekdoter fra lange og innholdsrike liv. Der jeg sitter og trekker til meg kunnskap som en svamp, kjenner jeg at jeg har lyst til å gi det lange samlivet med Askjem i hvert fall litt av æren for Bunkholdts rakryggethet.

Bunkholdt har lang fartstid i barnevernet. Gjennom størstedelen av sitt yrkesaktive liv har hun hatt tilknytning til feltet, både på praksissiden og i undervisningssammenheng. Utallige artikler og kronikker står hun også bak, og likeledes flere pensumbøker om barnevern.

– Barnevernet har fulgt meg hele yrkeslivet, slår hun fast.

Hun begynte som skolepsykolog i Bergen, og fikk deretter jobb i daværende Oslo helseråds avdeling for barne- og ungdomspsykiatri.

– Jobben der var å bistå barnevernet i Oslo i spesielt vanskelige saker. Jeg ble et slags mellomledd mellom psykiatrien og barnevernet.

Det var kanskje en bestemmende jobb for hennes videre karriere, liv og virke:

– Jobben besto blant annet i veiledning av godt voksne damer med relativt lav utdanning, men med mye pågangsmot og entusiasme. Jeg trivdes. Jeg ble involvert, fikk nettverk. Dette var et felt jeg kunne utvikle meg på og være med å utvikle.

Den følelsen ble forsterket da hun begynte å jobbe som lærer ved Statens sykepleieskole og senere som lektor og førsteamanuensis på barnevernslinjen og sosiallinjen på Norges Kommunal- og Sosialhøyskole Dette var på 1970-tallet. Det var også her hun møtte Askjem. Studentene var radikale, ja, enkelte av dem var sågar revolusjonære. Bunkholdt «stormtrivdes» som hun uttrykker det:

– Jeg lærte mye av studentene, sier hun.

– Jeg lærte å sette mer fokus på psykologiens rolle i samfunnsutviklingen og beveget meg fra psykologiens individorientering. For meg ble det en periode hvor psykologien gikk fra å være individorientert til også å kunne belyse samfunnsforhold og samfunnsutvikling. Ikke minst også omvendt: hvordan omgivelsene og storsamfunnet er med på å prege et menneskes psykologi og forventninger.

Det var også i denne perioden hun skrev sin første lærebok i psykologi. Det har blitt mye skriving etter hvert, fagartikler, kronikker, bøker. Ikke minst har Bunkholdt vært en flittig bidragsyter til nettopp Tidsskriftet Norges Barnevern.

Allerede på 1970-tallet kan man si at hun var en premissleverandør til debatten om barnevernet i norsk offentlighet. Dette var en posisjon hun befestet da hun ble ansatt som sjefpsykolog ved daværende Helserådets avdeling for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo kommune. Her hadde hun et overordnet ansvar for forskning, undervisning, målsetting og måloppnåelse. I denne stillingen kunne Bunkholdt slå fast hvor problematisk det var å drive barnevern i Oslo. Byens barnevern slet med mange vanskelige saker og det var om å gjøre – da som nå – at det ikke ble fattet gale avgjørelser som kunne få negative konsekvenser for barna.

Barnevernsarbeiderne var ofte alene om å arbeide i kompliserte saker og manglet folk å rådføre seg med. Økt tilgang på veiledning var noe av svaret på disse utfordringene: – Vi, dvs. ledende sosionom og overlege i tillegg til meg, opprettet et team for å tilby veiledning, forteller Bunkholdt. Ekstern veiledning kan være et godt tilbud for å få luftet tanker og hypoteser i vanskelige saker og få støtte til å finne gode løsninger for barn og familie. Etter hvert har det blitt større knapphet på økonomiske ressurser innen barnevernet, og bruken av eksterne veiledere har blitt sterkt redusert. Slik burde det ikke være, sier Bunkholdt. Presset på den enkelte barnevernsarbeider har lenge vært veldig stort og noen sitter mye alene med vanskelige avgjørelser. I slike og for så vidt mange andre situasjoner er veiledning nyttig og viktig, understreker Bunkholdt og ville nok også gjort sitt for at flere fikk tilgang til ekstern veiledning.

Institusjoner

Flere stikkord i temaer vi ønsker at Bunkholdt skal si noe om har allerede dukket opp. Vi tar dem i tur og orden: Først institusjoner: Det er flere grunner til at institusjonenes fremtid i barnevernet er usikker. Bunkholdt er klar på at det opp gjennom barnevernets historie har vært mye dårlig institusjonspraksis. Overgrep som har skadet barna har forekommet, sannsynligvis i et større omfang enn det vi er klar over. En annen sak er at politikerne ønsker at fosterhjem prioriteres når barn må flytte. Bunkholdt forstår at det er skepsis til institusjonsbruk innenfor barnevernet, men er sterkt kritisk til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (BUF-dir) avgjørelse om at institusjonsene skal avvikles og at institusjonsplasser nedlegges.

– Vi vet i dag mye om hvordan institusjoner skal fungere til barns beste, sier Bunkholdt, – og vi ser også at det er minst to grupper barn som kan ha nytte av opphold på en god institusjon.

Den første av disse gruppene er også den det er lettest å snakke om:

– Det er de barna som skal plasseres i fosterhjem, slår Bunkholdt fast. Hun mener et institusjonsopphold vil øke mulighetene for en effektiv og korrekt utredning og kartlegging av barnas behov. Dette vil gi bedre informasjon om hva ungene trenger og hvilke tiltak som vil fungere og ikke fungere. Dermed vil vi også ha kunnskap nok til en mer presis utvelgelse av fosterfamilien, en familie som i større grad møter barnas behov og deres premisser.

Bunkholdt ser at det foreligger et stort kunnskapsbehov hos fosterfamiliene.

– De får ofte for lite informasjon om barna de skal ta seg av fordi barnevernet heller ikke vet godt nok hva barnet trenger. Bedre utredninger i institusjon vil kunne bøte på denne utfordringen, mener hun.

Barn med relasjonsvansker

Den andre og kanskje viktigste gruppen er de barna som åpenbart har så store relasjonsvansker at utbyttet av å bo i en familie er tvilsomt. De har vanskelig for å finne sin plass og å fungere innenfor rammene av en familie.

– Jeg ser det slik at det må være en viss grad av gjensidighet i en familierelasjon, også i en fosterfamilie. Det handler om å gi og få både for fosterbarn og fosterforeldre. Enkelte av disse barna makter ikke å svare på den omsorgen de får, de forsvarer seg mot nye skuffelser med ikke å ville ta imot verken kjærlighet, omsorg elle hjelp. Det gir en vanskelig og vond situasjon for fosterforeldrene og fører i alt for mange tilfeller til et sammenbrudd i fosterhjemsforholdet, til stor skade for barna som allerede er svært utsatt. Fosterforeldrene orker ikke mer, barna blir omplassert og de opplever nok en gang et nederlag gjennom ikke å passe inn, ikke å ha noen plass i familien, i samfunnet. Dette er noen av de mest sårbare barna og de burde slippe å oppleve omplasseringer til stadig nye fosterforeldre og stadig nye familiesammenbrudd.

I slike tilfeller vil ungene ha mer nytte av et institusjonsopphold, mener Bunkholdt. Disse barna trenger profesjonelt tilsyn 24 timer i døgnet. På en institusjon vil det være flere voksne til å ta seg av dem. Her vil det også være systemer for «debriefing» av omsorgspersonene, slik at relasjonene ikke bryter sammen, men tvert imot bygges opp over tid. Etter hvert kan ungene kanskje bli så velfungerende at de kan finne seg til rette i en fosterfamilie – dersom det er ønskelig.

Hele 30 prosent av fosterhjemsplasseringer i Norge ender i sammenbrudd. Dette burde være et varsku overfor myndigheter om at fosterhjem ikke er løsningen på alle barns problemer, kanskje særlig ikke de mest sårbare blant dem. Her kan institusjonene komme inn som et fullverdig og bedre alternativ, mener Bunkholdt.

Psykologen er krass når hun slår fast at politikerne og det byråkratiet som er satt til å forvalte barnas interesser svikter på dette området. Det virker som om byråkrati og politikere ikke vil ta konsekvensene av det vi vet, mener hun: Nemlig kunnskapen om hvor skadelige slike sammenbrudd i fosterhjemsoppholdene er og hvor godt en institusjon kan fungere.

Noe av tilbakeholdenheten til institusjoner, er den tradisjonelle forståelsen av betydningen av å vokse opp i en familie. Familien er selvsagt den arenaen hvor de aller fleste barn skal vokse opp i – også barn som må flytte. Men familien er altså ikke for alle. Dette må få gjennomslag slik at det kan legges til rette for en endret politikk på dette området.

Politikernes ansvar og det biologiske prinsipp

Et tilgrensende tema er betydningen av «det biologiske prinsipp», altså båndet til de biologiske foreldrene. Det er et prinsipp som nyter stor respekt i samfunnet. Problemet er at prinsippet kan ha stått i veien for ny innsikt og ført til en konservativ politikk som ikke nødvendigvis har vært til barns beste, mener Bunkholdt. Flere andre eksperter på feltet er enige med henne.

– Anniken Huitfeldt var den første barneministeren som fattet mistanke om at noe burde gjøres og hennes etterfølger Audun Lysbakken tok det videre, sier Bunkholdt. I 2011 ble det opprettet et ekspertutvalg som skulle se på saken. Bunkholdt satt i dette utvalget sammen med kompetente fagfolk både fra barnevern, juss, psykologi og filosofi. En viktig debatt var om ikke det biologiske prinsipp fikk lov til å dominere over andre forhold i barnas liv som kunne bety like mye. Kunne det biologiske prinsipp fungere så dårlig at det sto i veien for barns utviklingsmuligheter?

Ekspertutvalget svarte et klart ja på dette spørsmålet:

– I den resulterende NOU’en – Bedre beskyttelse av barns utvikling (2012) – kom vi med en rekke konkrete forslag til hvordan biologien kunne finne en plass som en viktig, men ikke overordnet del i barns liv, som så kunne påvirke viktige beslutninger i barnevernet på en balansert måte: Det kunne for eksempel resultere i flere adopsjoner og mer fleksible og varierte samværsordninger. I den påfølgende stortingsmeldingen ble våre forslag drøftet, men førte ikke til stort annet enn at forslagene skulle utredes nærmere. Jeg ble ærlig talt skuffet – jeg synes vi hadde utredet og grunngitt forslagene våre med det beste vi hadde av kunnskaper, sier Bunkholdt oppgitt.

Hun er imidlertid raskt ute med å presisere at ekspertutvalget fikk gjennomslag for ett nytt prinsipp i norsk barnevern: Barnet skal ha rett til utviklingsstøttende relasjoner. Dette var ikke for å bagatellisere biologiske bånd, men for å sikre at barn får tilgang til noe vi ser på som avgjørende for deres utvikling. I stortingsmeldingen om dette temaet ble det slått fast at utviklingsstøtte og tilknytningsforhold alltid skal vurderes når det skal tas viktige beslutninger. Dette er ikke minst viktig når det skal vurderes om barn skal flytte fra fosterhjem tilbake til opprinnelseshjem. Vi må vite hvilke relasjoner vi bryter, sier Bunkholdt.

Og så kom regjeringsskiftet. – Det store spørsmålet nå er om barnevernet vil få mer av et biologi- og familiepreg igjen, sier Bunkholdt med kanskje mer enn en anelse oppgitthet i stemmen.

– Jeg synes vi må arbeide hardt for å sikre at denne utviklingen som vi har sett i barnevernet fortsetter – det vil være til barnas beste.

Så om Bunkholdt fikk bestemme, skulle prinsippet om utviklingsstøtte få den samme posisjonen som det biologiske prinsipp har hatt. Vi er på vei. Satt hun først i sjefsstolen ville hun også endret barnevernsutdanningen på vesentlige punkter. Spesielt ville hun utvide den til fem år, og skape et femårig løp mot en mastergrad.

Utdanning og kunnskapsforvaltning

– Hvilke andre hjelpemidler enn kunnskap, skjønn og erfaring har vi å dra veksler på når vi skal ta vanskelige avgjørelser, spør hun retorisk.

– Vi skal hele tiden være på leting etter såkalt beste praksis, som jo nettopp er kombinasjonen av de tre – kunnskap, skjønn og erfaring. Men barnevernsarbeiderne må kunne forvalte kunnskapen på kritisk vis. Evidensbegrepet har for eksempel stor tyngde i barnevernet. Evidensbasert praksis skal velges, heter det fra myndighetenes side, det er beste praksis. Men hva, spør Bunkholdt, er evidens? Og er det virkelig grunn til å mene at bruk av tiltak som har vist sin effektivitet på den såkalte «gullstandarden», det vil en randomisert, kontrollert studie, alltid er beste praksis? spør Bunkholdt og mener selv nei.

Om forskning sier Bunkholdt ganske enkelt:

– Vi trenger mer kunnskap om alt. Jeg kjenner ikke til en eneste utredning eller rapport som ikke konkluderer med at vi trenger mer forskning, mer kunnskap. Det er så å si ikke et eneste felt vi ikke trenger å vite mer om. Derfor må også forskning prioriteres. Men samtidig må det sies at det har skjedd mye bra og stadig skjer mye bra på forskningsfronten.

Samarbeid

En annen hjertesak for Bunkholdt – og mange andre – er å få til et bedre samarbeid mellom etatene, for eksempel mellom barnepsykiatri, barnevern og NAV. Mange av brukerne går igjen innenfor alle etatene, og likevel er skottene mellom de ulike instansene i hjelpeapparatet generelt sett for tette. Svært mange av barnevernets klienter lever i dårlige økonomiske kår og mange barn i Norge er fattige barn. Familiene deres har store og sammensatte problemer, og trenger koordinert og sammensatt hjelp.

– Barna blir skadet av manglende samarbeid og likevel klarer vi ikke å løse opp grensene mellom instansene og samarbeide godt nok til barns beste, sier Bunkholdt.

– Jeg tror at vi har for dårlige kunnskaper om hverandre til at vi klarer å løsne på grensene mellom oss. Revirtenkningen skaper avstand. Men dette er ikke enkelt– å skape større nærhet og mer samarbeide så lenge mye av handlingsrommet til de forskjellige etatene er fundert i ulike lovverk og avgjørelsene belagt med en nødvendig taushetsplikt, sier hun.

Et hjelpemiddel kan være å ha mer tverrfaglig undervisning under utdanningene, mener hun.

– Da kan vi øke kunnskapen om hverandres fagfelt, kan se mer av det som er felles og se hvor nødvendig det er med samarbeid i langt større omfang. Jeg ser også at det kan være fint for både studenter og helt ferske fagfolk å hospitere på de andres fagfelt for å lære mer og å se sammenhenger.

Minoriteter

En av utfordringene verden som helhet står overfor i våre dager er flyktningkrisen. Situasjonen med mange innvandrere, flyktninger og enslige, mindreårige asylsøkere skaper også helt spesielle utfordringer for barnevernet. Det må tilpasse seg endrede forhold i verden og i lokalsamfunnet: Bunkholdt mener at vi har kommet for kort i arbeidet for og med familier og barn med minoritetsbakgrunn. Noe av kritikken fra minoritetene er riktig og vik-tig. Noe er tatt ut av luften og faller på sin egen urimelighet. Hun viser til ryktene både innad i landet og utenfor: Det norske barnevernet er ondt, det representerer et system som vil ta barn fra utenlandske familier for å gi dem til norske familier. Hensikten er angivelig å forbedre vårt eget elendige genmateriale! Andre påstår at barna tas fra innvandrerfamilier for å bli bortadoptert til norske par som ikke kan få, men ønsker seg barn.

– Overfor disse gruppene og andre har vi et stort kommunikasjonsproblem, slår Bunkholdt fast.

– Enkelte grupper er nesten ugjennomtrengelige og vi trenger folk på innsiden av disse miljøene som kan formidle kunnskap om og forståelse for norsk kultur og norsk barnevern. Vi kunne ha bruk for en slags kulturtolker for å øke forståelsen av hva barnevernet står for og gjør. Ofte handler det jo om mistillit til myndigheter som forfulgte mennesker har med seg fra landet de reiste fra. Mange minoritetsfamilier er ikke vant til at det offentlige skal være med på å dele ansvaret for barnas oppvekst og levekår. Dette ser de som et overgrep.

– Hvordan skal vi fortelle dem om god omsorg, barnevernets rolle og barns rettigheter, ikke minst. Vi har langt igjen.

Bunkholdt forteller om diskusjonen rundt hvorvidt barn med minoritetsbakgrunn som må flytte i fosterhjem, bør flytte innen sin opprinnelige kultur eller til et etnisk norsk fosterhjem. – Selvsagt skal vi være opptatt av å finne løsninger som inkluderer mennesker fra samme miljø og kultur, men jeg har noen reservasjoner: Fosterfamilier fra minoritetene må være så godt integrerte i storsamfunnet at de kan gi barna den kunnskapen de trenger for å fungere i det norske samfunnet. Vi må være veldig nøye når vi vurderer hvor velintegrerte eventuelle fosterforeldre fra disse miljøene faktisk er.

Bredde- eller kjernebarnevern?

I den pågående debatten om breddebarnevernet og kjernebarnevernet, altså vernet om de ekstra vanskelig stilte, er Bunkholt spørrende i sin stillingtagen:

– Ifølge barnevernloven har barnevernet plikt til å følge med på hvordan alle barn har det. Det er en stor oppgave som barnevernet per i dag ikke har kapasitet til å oppfylle. Spørsmålet er om andre instanser burde jobbe forebyggende med breddebarnevernet mens barnevernet arbeider med de tunge sakene med alvorlig omsorgssvikt og overgrep. Erfaringer har vist at mange familier kommer til NAV med problemer barnevernet tradisjonelt skal hjelpe dem med. Det er tryggere å gå til NAV fordi NAV ikke er forbundet med tvang, med omsorgsovertakelser og flytting av barn, slik barnevernet er. Er det da slik at breddebarnevernet bør skilles ut og overføres til NAV? Bunkholdt er usikker og understreker nettopp usikkerheten sin, men sier likevel at hun per i dag mener dette vil være feil.

– Med så tette skott som det er mellom instansene i hjelpeapparatet vil det kunne bety at vi i barnevernet vil miste kontinuiteten i en families utvikling og familien mister kontinuiteten som ligger i å ha samme saksbehandler gjennom hele prosessen. Per i dag tror jeg barnevernet skal ha både kjernebarnevernet og breddebarnevernet. Familier som sliter bør slippe å gå fra den ene instansen til den andre og heller ha et fast holdepunkt. Denne diskusjonen skal vi føre i tiden fremover – det er mange spennende perspektiv, sier åttiåringen.

Før vi avslutter føler Bunkholdt det maktpåliggende å få uttrykt sin beundring for menneskene i praksisfeltet i barnevernet, de som møter virkeligheten og tar de tunge avgjørelsene. Ofte jobber de innenfor rammebetingelser som bidrar til å skape problemer. De viser stor styrke og entusiasme for barn og familier.

– Dette nærer jeg en stor beundring for, ikke minst i et Norge hvor myndighetene forholder seg alt for passive til å gi den støtten barnevernsarbeiderne trenger for å orke å stå i denne virkeligheten!

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon