Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-3)
av Jóna Hafdis Einarsson
Vitenskapelig publikasjon
(side 4-18)
av Berit Skorpen
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelens tema er muntlig språk i barnevernet. Artikkelen undersøker ordforråd, kategorier og språklige virkemidler som er i bruk når barnevernsarbeidere muntlig utveksler informasjon om og vurderinger av klienter. Artikkelen baserer seg på et materiale fra et mini-feltarbeid i en stor barneverntjeneste på Østlandet. For å kunne «gå rundt» den overveldende informasjonsmengden og skape seg oversikt god nok til gode nok beslutninger, kreves for barnevernsarbeiderne en språklig tilgang til varierte vokabular. Materialet analyseres fordelt på tre språklige kategorier: fagspråk, «stammespråk» og et hverdagsspråk rikt på metaforer. Studien viser den praktiske syntesen (Grimen 2008) mellom kunnskapsformer og deres språklige uttrykk i praktisk barnevernsarbeid.

Nøkkelord: barneverntjeneste, fagspråk, stammespråk, hverdagsspråk, praktisk syntese

Abstract

The theme of this article is spoken language in child-protection services. The article explores vocabularies, categories and linguistic measures that are in use when child-protection workers verbally exchange information and assessment on their clients. The article is based on data from a mini-fieldwork in a large municipal child-protection service in Eastern Norway. To «walk around» the overwhelming quantity of information and create an overwiev good enough to make good enough decisions, the child-protection workers need linguistic access to varied vocabularies. The material is analyzed as showing three linguistic categories: a terminology based on academic subjects and models, a «tribal» vocabulary and an everyday-language rich on metaphors. The study shows the «practical synthesis» (Grimen 2008) between perspectives on knowledge and their linguistic expressions in practical child-protection work.

Vitenskapelig publikasjon
(side 20-35)
av Ingunn T. Ellingsen og Ingunn Øyre
SammendragEngelsk sammendrag

Fosterhjemsarbeid er en viktig del av barnevernets arbeid, og relativt mange barn bor til enhver tid i et fosterhjem. Det betyr også at mange barn vokser opp med fostersøsken i hele eller deler av sin oppvekst. I artikkelen belyser vi fosterforeldres egne barns erfaringer med å være fosterhjem for barn som har en utfordrende atferd. Studien er retrospektiv og funnene viser til økt konfliktnivå og uro i familien, og at fosterhjemsoppdraget kan medføre endringer i familienettverket. Brudd i fosterhjemsplassering gjør det vanskeligere for barna å knytte søskenrelasjon til nye barn. Likevel viser studien at det å vokse opp med fostersøken med utfordrende atferd også gir viktig sosial kompetanse som informantene verdsetter. Deres erfaringskunnskap er viktig fordi den peker på viktige områder for fosterhjemsomsorgen som lett kan komme i skyggen av andre oppgaver.

Nøkkelord: biologiske barn, fostersøsken, søskenrelasjon, nettverksendring, sosial kompetanse.

Abstract:

Foster home provision is an aspect of the role of Child Welfare Services in Norway, and, a relatively high proportion of children are in foster care. This also means that a number of children grow up with foster siblings. In this article, we investigate the experiences of foster carers’ own children regarding how they feel about sharing home with foster children who may exhibit some behavioural challenges. Our study is retrospective. Findings indicate some increase in conflict and trouble in their family after becoming a foster home. Furthermore, being a foster home can alter the family’s social networks. Experiences of foster home breakdown seem to make it more difficult to attach a sibling relation to new foster children. Even so, our research suggests that the experience of growing up with foster siblings who have behavioural difficulties can enhance the social skills of foster carers’ own children. This «trade-off», so to speak, is appreciated by the participants. These experiences are important to be aware of when working with foster home placements.

Vitenskapelig publikasjon
(side 36-51)
av Veronika Paulsen
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen fokuserer på ungdommers opplevelse av ettervern og overgangen fra barneverntiltak til voksenliv. Artikkelen bygger på intervju med 43 ungdommer i alderen 17–26 år som har eller har hatt tiltak fra barnevernet, og bidrar dermed til å belyse ettervern fra de unges ståsted. Forskningsspørsmålene som belyses er: Hvilke behov beskriver ungdommene i overgangen til voksenlivet, og hvordan opplever ungdommene at behovene imøtekommes i barnevernssystemet? Spørsmålene drøftes opp mot gjeldende lovverk og føringer på området og bidrar til å belyse konsekvenser av begrenset oppfølging i overgangen til voksenlivet, med fokus på følgende tre områder: 1) Brå overgang til voksenlivet, 2) Manglende medvirkning og opplevelse av avmakt og 3) Utfordrende overgang til voksentjenestene.

Nøkkelord: Ettervern, barnevern, sosial støtte, medvirkning, overgang

Abstract:

This paper focuses on adolescents’ experiences regarding aftercare and transition from the Child Welfare Services to adulthood. The paper is based on interviews with 43 adolescents between the age of 17–26 years that are currently receiving or have received measures from the Child Welfare Services, which means that the research questions are shed light on by the youths themselves. The research questions are: Which needs to the youths describe in transition to adulthood? And how do the youths experience that their needs are ensured in the Child Welfare System? The questions are discussed and seen in connection with current legislation and guidelines in the field. The paper also discusses consequences of limited follow-up in transition to adulthood, focusing on the following three dimensions: 1) sudden adulthood, 2) lack of participation and feeling of powerlessness and 3) challenging transitions to adult services.

Vitenskapelig publikasjon
(side 52-67)
av Aina A. Kane
SammendragEngelsk sammendrag

Barnets rett til beskyttelse skal ifølge FNs Konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen 1989) fremmes gjennom både lovgivning og myndighetsutøvelse. Både England og Norge har ratifisert barnekonvensjonen, og har nasjonale lover som skal sikre barnets beskyttelse mot vold og omsorgssvikt gjennom at bekymringsverdige forhold blir meldt fra om og undersøkt av ansvarlige myndigheter. Begge land har synlig-gjort barnets menneskerettigheter i sin lovgivning, herunder prinsipper om barnets beste, lovmessighet, forholdsmessighet og barnets rett til medvirkning. De to landenes lovgivning har både likheter og forskjeller på disse områdene, og i denne artikkelen sammenlignes disse for å belyse hvordan barnets rett til beskyttelse kan påvirkes av landenes nasjonale lovgivning. I England har foreldre adgang til «rimelig fysisk avstraffelse» av sine barn, mens Norge har forbud mot det. I Norge har yrkesutøvere i velferdstjenester plikt til å opplyse barneverntjenesten om bekymringer for barn, en plikt som ikke finnes i England. Terskelen for igangsettelse av barnevernundersøkelse er høyere i England enn i Norge, samtidig har England mer detaljert rammeverk enn Norge for hvilke områder rundt barnet som skal fokuseres på i en barnevernundersøkelse. Barnets beste, som grunnleggende prinsipp, har en mer fremtredende plassering og er mer detaljert beskrevet i engelsk rett enn i norsk. Hvilke konsekvenser kan de ulike forskjeller ha med hensyn til barnets rett til beskyttelse i de to landene? Dette er hovedspørsmålet som diskuteres i artikkelen.

Nøkkelord: Barn, barnekonvensjonen, beskyttelse, barnevern, bekymringsmelding, undersøkelse, Children Act, barnevernlov.

Abstract

The UN Convention on the Rights of the Child (1989) states that the child’s right of protection is to be secured through legislation and governance. England and Norway have ratified this convention, and have national legislations, which aim to secure the child’s protection against violence and negligence through concerns about the child being reported to and assessed by authorities. Both countries have visualized the child’s human rights in their legislations, amongst others principles of the child’s welfare/best interests, legality, proportionality and the child’s right to be heard. The two countries’ legislation shows both similarities and differences within child protection through reports and assessments, and this article compares the legislations in order to enlighten how the child’s right of protection is influenced by national legislations. In England, parents have the right to use «reasonable punishment» towards their children, which is banned in Norway. In Norway, professionals are obliged to report concerns about a child to the child protection services – this is not mandatory in England. The threshold for initiating a child protection assessment is higher in England than in Norway, whilst England’s framework for assessments is more detailed than Norway’s. The Child Welfare/best interest Principle is placed more prominently and described more detailed in the English legislation than in the Norwegian. What are the possible consequences of these differences with regards to the child’s right to protection in the two countries? This is the main question to be discussed in this article.

Bokanmeldelse
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon