Problemstillinger knyttet til barnevernets arbeid med etniske minoriteter har hatt en økende aktualitet de seneste årene. I diskusjonene er det påpekt manglende kompetanse, uklare forbindelser mellom statens velferdspolitikk og gjeldende integreringspolitikk, og minoritetsgruppers motstand og opprør mot det de anser som ikke-legitime inngrep i minoritetsetniske familiers forhold. Blant annet har foreldre og ulike innvandrerorganisasjoner tatt til orde for at barnevernet ikke forstår eller tar hensyn til deres kultur og oppdragelsesstrategier og derfor fatter beslutninger på feilaktig grunnlag. Det påpekes videre at forholdet mellom barnevernet og minoritetsbefolkningen i stor grad er preget av mistillit.

Også offentlige myndigheter ser med alvor på etniske minoriteters manglende tillit til barnevernet. Som et ledd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets satsing på et mer kunnskapsrettet barnevern, ble videreutdanningen Barnevern i et minoritetsperspektiv i 2008 etablert ved fire høgskoler i Norge. Utdanningen pågår fortsatt og er fullfinansiert av departementet. Dette temaheftet er et resultat av redaktørenes engasjement i denne videreutdanningen og et tilknyttet forskningsprosjekt.

Det er nødvending at det norske samfunnet har tillit til at barnevernet møter og forstår utsatte familier og barns situasjon med åpenhet og respekt. Dette gjelder også barnevernets møte med foreldre og barn med minoritetsbakgrunn. I barnevernet er tilliten spesielt sårbar, både fordi barnevernets arbeid utøves i skjæringspunktet mellom det private og det offentlige, og fordi barnevernet er en instans som i sterk grad kan gripe inn i menneskers privatliv. Mistillit og frykt er nært forbundet og det finnes frykt for barnevernet blant minoritetsbefolkningen. Dette kan forstås på bakgrunn av implisitte normative føringer for hva som er barns beste og hva som er godt foreldreskap, i tillegg til hva mange kan ha hørt om barnevernets inngripen i og håndtering av konkrete saker. Norge anses som et barnesentrert samfunn hvor barn har tydelige individuelle rettigheter. Her kan det oppstå konflikter i barnevernets møte med foreldre dersom de ikke deler majoritetssamfunnets syn på barn og barndom.

Barnevernet er avhengig både av personlig tillit som oppnås i profesjonelle relasjoner og tillit til barnevernet som system. Systemtillit krever at barnevernet innehar en moralsk og faglig troverdighet. Dette innebærer blant annet at ansatte i barnevernet har relevant fagkunnskap om, og forståelse for etniske minoriteters situasjon i majoritetssamfunnet og deres anerkjennelse av ulike verdier og praksiser. Kommunikasjonsferdigheter og bevisst bruk av tolk er også nødvendige forutsetninger for å kunne bygge tillitsfulle relasjoner og opparbeide en gjensidig forståelse mellom barnevernsarbeidere og mennesker med andre kulturelle referanserammer enn dem selv. Utover alt dette kreves det av et kultursensitivt barnevern at de ansatte utøver kritisk refleksjon over hvordan både majoritetens egne og minoriteters verdier og væremåte påvirkes av kulturelle normer. Ikke minst kreves det at barnevernsarbeiderne har høy bevissthet om hvordan deres egen bakgrunn og maktposisjon påvirker samhandling og kommunikasjon. Vi lar et sitat fra en av Naushad Ali Qureshis (1958–2012) senere tekster innlede dette temanummeret. Dette sitatet oppsummerer på en god måte hva en må være bevisst i sosialt arbeid med minoritetsetniske barn og familier:

Til alle tider har det eksistert en forestilling om de andre – de som ikke er som oss. Det kan være de som lever annerledes, tror på andre religioner, snakker andre språk, eller oppfører seg forskjellig fra majoriteten. De andre utfordrer oss, og kan forstyrre harmonien og selvbildet. De andre stimulerer også til ettertanke og refleksjon: Hvilke verdier bygger våre egne forestillinger og holdninger på? De andre setter våre verdier og holdninger på prøve og gjør oss mer usikre i vår adferd og kommunikasjon. Endringer utfordrer hver enkelt av oss. Endringer skaper dilemmaer som kan være uvante og vanskelig å takle. Profesjonell kompetanse i et mangfoldig samfunn rommer både kunnskap i å gjenkjenne andres verdigrunnlag og å kjenne sitt eget. Det innebærer å ha kunnskap om diskriminerende mekanismer som medvirker til ekskludering og marginalisering. I denne kompetansen må en inkludere evnen til å se kritisk på offentlige tjenestetilbud og anvende disse tjenestetilbudene på en måte som gjør at de oppleves som relevante for minoritetsgruppene selv. (Fra «Kultursensitivitet i profesjonell yrkesutøvelse» i Over profesjonelle barrierer. I Eide, K., N.A. Qureshi, M. Rugkåsa og H. Vike (red.). Oslo: Gyldendal Akademisk 2009.)

Ketil Eide og Marianne Rugkåsa