Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når ledelse gjør forskjell - Ledelse som virkemiddel for å styrke samarbeidet mellom barnevern og barnehage for implementering av tidlig intervensjon



Høgskolelektor i ledelses- og organisasjonsfag, Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), 7600 Levanger. torill.moe@hint.no

  • Side: 6-27
  • Publisert på Idunn: 2015-04-14

Den overordnede målsettingen med min studie og denne artikkelen er å se på hvorvidt samarbeid på ledernivå mellom barnehage og barnevern gjennom felles kapabilitetsutvikling kan bidra til å nå målet om tidlig intervensjon for barn i risiko. Det er fokus på kapabilitetsutviklingen – kombinasjonen av kompetanse og kvalitet, i samarbeidet. Studien bygger på en kvalitativ undersøkelse i tre kommuner i Trøndelag. Det er gjennomført tre dybdeintervjuer med barnevernlederen og en barnehagestyrer sammen i hver kommune. I følge barnevernlederne er det et høyere antall meldinger – med større treffsikkerhet – fra de barnehagene hvor samarbeidet er mer utviklet. Studien viser at både gode strukturer, generell kunnskap, erfaringsbasert kompetanse og samarbeidskultur er vesentlig grunnlag for å lykkes i samarbeidet. Ut fra intervjuene, framstår imidlertid kontekstavhengig kunnskap og erfaring, lederatferd med vekt på relasjonsledelse, og en positiv samarbeidskultur som mest avgjørende for implementering av tidlig intervensjon (TI). Fordi det bare er seks informanter, kan det i begrenset grad trekkes konklusjoner ut fra datamaterialet. Min hensikt med analysen har vært å få til en konseptuell generalisering gjennom en stegvis-deduktiv og induktiv metode.

Nøkkelord: strategisk ledelse, ledelsespraksis, samarbeidskompetanse, barn i risikorelasjoner

Abstract

The overall aim of this paper is to answer the following question: whether or not collaboration at leadership level between Early Childhood Education and Care and Child Welfare Services, and through so-called mutual capability development, contributes to reaching the target of early intervention for children and families at risk. It is a qualitative study that is based on interviews as empirical data. Furthermore, this study has focused on how leaders of Child Welfare Services and Early Childhood Education and Care can collaborate systematically to better ensure reports of concern, whereby active collaboration, as a consequence, establishes an increase in professionalism within both public bodies. The leaders that have been interviewed within the Child Welfare Services say that there are more reports of concern, and with greater accuracy, submitted by Early Childhood Education and Care where the collaboration is developed and systematized. Nevertheless, few reports of concern are submitted by Early Childhood Education and Care. An increase in number of reports of concern, by establishing a more correct or real level of reports of concern, would potentially lead to an increase in early interventions, and that in turn could lead to a reduced escalation of the problems that children at risk are experiencing. Systematic collaboration, context-independent knowledge and procedures are essential components of successful cooperation. Based on different interviews, context-dependent knowledge and experience, combined with a practice of leadership that focuses on relationship, are key elements in establishing practices of collaboration which lead to early intervention. With only six informants, very limited conclusions can be drawn from the data. The purpose of the analysis is to develop a fruitful conceptual apparatus.

Keywords: Strategic leadership, Management practices, Capability of collaboration, Early intervention, Children at risk Relationships
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon