Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Veiledning av fosterforeldre ut i fra deres oppfatning av barnet

Bachelor i barnevernspedagogikk ved Høgskolen i Telemark, Mastergrad i allmenn pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Barneverntjenesten i Skien.

sivmerethe.kapstad@gmail.com

  • Side: 94-105
  • Publisert på Idunn: 2014-09-01
  • Publisert: 2014-09-01

Artikkelen belyser hvordan fosterforeldres oppfattelse av fosterbarnet kan være et nyttig utgangspunkt for å kartlegge veiledningsbehovet hos fosterforeldrene, og som et utgangspunkt for selve veiledningen. Den baserer seg på intervju av 6 fostermødre gjennomført i forbindelse med masteroppgaven «Fosterforeldres oppfattelse av barnet og betydningen av veiledning. En kvalitativ studie.» (Kapstad 2013). I studien er det tatt utgangspunkt i «The Internal Working Model of the Child Interview» (Zeanah og Benoit 1995, ref. i Benoit, Parker & Zeanah 1997a), men jeg tilpasset dette til fosterforeldre/fosterbarn dyader. I studien kommer det frem at det kan være vanskelig for fosterforeldre å forstå barnets behov fordi atferden barnet viser kan være villedende og fordi fosterforeldrene opplever å ha fått mangelfull informasjon om barnet før innflyttingen.

Artikkelen tar utgangspunkt i hvordan den individuelle veiledningen barneverntjenesten skal gi til fosterhjemmene kan styrkes ved å ta utgangspunkt i hvordan fosterforeldrene selv oppfatter fosterbarnet og deres motivasjon for å bli fosterhjem. Dette kan si noe om deres følelsesengasjement i barnet og skape rom for refleksjon og utforskning av hvordan de som omsorgspersoner for barnet er med på å forme relasjonen. Formålet er å styrke fosterforeldrenes forståelse av barnet og deres evne til mentalisering i møte med barn som har vanskelige erfaringer med tidligere omsorgspersoner.

I Norge er fosterhjemsplasseringen den formen for omsorgstiltak som er mest brukt (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 2012a). Det er et stort behov for flere fosterhjem og det regnes med at det er om lag 1000 barn som til enhver tid venter på å få tildelt fosterhjem og rundt 700 barn flytter hvert år inn i fosterhjem (Barne-, ungdoms- og familieetaten 2010b). For at fosterhjemmene skal kunne gi barnet den utviklingsstøtten og omsorgen som det trenger, er det avgjørende at fosterhjemmet får oppfølging og veiledning i forhold til det enkelte barnets behov og problematikk (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 2012b nr. 5). Ansvaret for oppfølging og veiledning av fosterhjem er delt mellom Bufetat og det kommunale barnevernet. I tillegg til rekruttering og opplæring av fosterhjem har Bufetat også ansvar for å tilby fosterhjem generell veiledning og kursing etter plassering. Det kommunale barnevernet har ansvaret for individuell veiledning og oppfølging av fosterhjemmene etter plassering. Ifølge retningslinjene for fosterhjemsarbeid skal behovet for veiledning bli vurdert i fellesskap av barneverntjenesten og fosterforeldrene (Retningslinjer for fosterhjem 2004). Barneverntjenesten har i tillegg til ansvaret for oppfølging og veiledning av fosterhjemmet også ansvaret for å kontrollere det enkelte barnets situasjon i fosterhjemmet (Forskrift om fosterhjem paragraf 7, 2003).

Samtidig som det i dag er mangel på fosterhjem, er det også slik at det er mange barn som opplever å måtte flytte fra det fosterhjemmet de bor i. Flyttinger som er utilsiktede, altså ikke planlagte, representerer nok et brudd i barnets relasjon til omsorgspersonen og i mange tilfeller også et skifte av skole eller barnehage (Backe-Hansen et al. 2010). Slike utilsiktede flyttinger skjer som oftest i starten av en plassering og innen de to første årene av plasseringen. Det er ofte påpekt at det er nødvendig å styrke oppfølgingen og veiledningen av fosterhjemmet i starten av en plassering, som et virkemiddel for å motvirke slike brudd, gjennom å etablere et utviklingsfremmende omsorgsmiljø for barnet (jfr. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 2012b, Killén 2010, Backe-Hansen 2009).

Fosterforeldre som veiledere for barnets følelser

Barnet i fosterhjemmet vil ha store muligheter til å få bekreftet sin utrygge eller desorganiserte tilknytningsstil også etter plasseringen, selv om fosterforeldrene er sensitive overfor barnet. Dersom barnet er eldre enn halvannet år vil det ofte være mindre i stand til å få god omsorg og til å ta i mot støtte og nærhet enn hva yngre barn er (Anka 2007). Oppgaven som fosterforeldrene står i kan derfor sies å ligge i skjæringspunktet mellom «vanlig» god omsorg og profesjonell omsorg. I dette ligger det at formålet med fosterhjemsplassering er at barnet skal ha en midlertidig base i et vanlig hjem der barnet vil få det det trenger av omsorg, oppfølging og materielle goder. Fosterhjemmet er samtidig noe mer enn et vanlig hjem i det at fosterforeldrene er på oppdrag fra det offentlige og at barnet som er i behov av et slikt hjem ofte har med seg en bagasje i form av traumatiske hendelser. Terapeutisk omsorg blir brukt om omsorgen som disse barna er i behov av. I dette ligger det at barnet er i behov av voksne som evner å se behovene som ligger bak barnets unnvikende, ambivalente eller desorganiserte strategi og som responderer på barnets grunnleggende tilknytningsbehov (Killén 2012, Johannesen 2010, Killén 2010, Dozier et al. 2002). Hvilken tilknytningsstrategi barnet har vil kunne være retningsgivende for hva slags tilnærming fosterforeldrene bør ha i samspillet med barnet (Anka 2007).

Metode

I studien som helhet har jeg benyttet meg av et kvalitativ semi-strukturert intervju. Jeg tok utgangspunkt i «The Internal Working Model of the Child Interview» (Zeanah og Benoit 1995, ref. i Benoit, Parker & Zeanah 1997a), men tilpasset dette til fosterforeldre-fosterbarn dyader. Det er tatt høyde for at dette ikke omhandler biologiske dyader og at barnet er eldre enn hva det opprinnelige WMCI er utarbeidet for. Utvalgskriteriene i studien var at barna skulle være mellom 3 og 6 år ved plasseringene, plasseringen skulle ikke ha vart mer enn ett år og intervjupersonen skulle være den av fosterforeldrene som hadde mest med barnet å gjøre.

Det kvalitative forskningsintervjuet har mange viktige fordeler med hensyn til å gi fosterforeldrene en god arena der deres egne opplevelser, meninger og erfaringer kommer frem og forsøker å forstås (Kvale og Brinkman 2009, Silverman 2005). Hensikten med studien var å få frem informasjon som kan bidra til å gjøre oppfølgingen og veiledningen av fosterhjem bedre. Intervjuguiden omhandler fostermors motivasjon for å bli fosterforeldre og for å ta til seg nettopp dette barnet, barnets personlighet, atferd, hva fostermor liker og misliker ved barnet og hva hun kunne tenkt seg at var annerledes. Fostermødrene ble også bedt om å beskrive hvilke ønsker de har for barnets fremtid, hva de forventer og hva de engster seg for. Intervjuet er derfor ikke sentrert rundt hva barnet gjør eller ikke gjør, men er rettet mot fostermors opplevelse av barnet i situasjonene. Hvordan fosterforeldre tenker om barnet vil være med på å forme relasjonen (Zeanah et al 1993, Benoit, Parker & Zeanah 1997a, Benoit, Zeanah, Parker, Nicholsen & Coolbear 1997b).

Funn

Motivasjon for å bli fosterhjem

Fostermødrenes motivasjon for å bli fosterhjem varierte for de fostermødrene som hadde egne barn fra før og de som hadde vært ufrivillig barnløse. For den sistnevnte gruppen var ønsket om å få et barn styrende for deres valg om å bli fosterhjem. For den andre gruppen handlet motivasjonen om å kunne hjelpe noen og en vurdering av den totale familiesituasjonen. Fostermødrenes følelsesmessige tilnærming til oppgaven fremsto med bakgrunn i dette som forskjellig.

I tillegg synes det som at fostermødrenes motivasjon også i stor grad preger hvordan de forsto barnets atferd den første tiden etter innflyttingen. De fleste av fostermødrene opplevde å ha fått lite ekstra oppfølging i starten av plasseringen, og noen beskrev barneverntjenesten som totalt fraværende. Det kan derfor synes som at måten barnet ble møtt og forstått på den første tiden i fosterhjemmet ble overlatt til fostermors egen vurdering ut i fra hvordan hun ser barnet, og ikke ut i fra barneverntjenestens faglige vurderinger og kunnskap om hvilke erfaringer barnet har med seg.

Oppfattelse av barnet knyttes til motivasjon og kunnskapen om barnets bakgrunn

Fostermødrenes oppfattelse av barnet knyttet seg til deres motivasjon for å bli fosterhjem, kunnskapen de hadde om barnets bakgrunn og deres følelsesengasjement for barnet. Fostermødrene beskrev hvordan de selv opplevde utfordrende situasjoner med barnet, og hvordan det å stå i omsorgsoppgaven for barnet utfordret deres tålmodighet. Fostermødrene uttrykte også en stor grad av bekymring for fosterbarnets fremtid. De fleste av barna ble beskrevet som «robuste» og med et lite behov for trøst. Barnets umiddelbare tilpasning i fosterhjemmet ble også av de fleste fostermødrene oppfattet som utelukkende positivt.

Synet på eget behov for veiledning

Veilednings- og oppfølgingsbehovet hos fostermødrene varierer, men det synes som en tendens i dette materialet at rolleavklaringen mellom fosterhjem og den kommunale barneverntjenesten når det gjelder oppfølging og veiledning er noe uklar. For de fosterhjemmene som aktivt meldte seg på kurs i regi av Bufetat, syntes det å kunne dele erfaringer med andre i samme situasjon som viktig for fostermødrene.

Hvordan barnets atferd forstås

Det å flytte et barn fra sine foreldre og til et fosterhjem er et alvorlig inngrep som kan oppleves som skremmende for barnet (Killén 2010, 2013). Alderen til barnet, og i hvilken grad det opplever å ha blitt hørt i forbindelse med saken, vil være viktig for hvordan situasjonen oppleves. Selv om barnet har levd med omsorgssvikt og derfor ikke mottatt den omsorgen og oppfølgingen som det skulle hatt, er det likevel dette hjemmet som er det som er kjent for barnet og fosterhjemmet vil derfor representere noe ukjent og nytt. Noen barn sliter med skyldfølelse og engster seg for hvordan det skal gå med foreldrene når det selv flytter ut. Den nye situasjonen kan føre til at barnet opplever at verden blir preget av ytterligere kaos og uforutsigbarhet. Dette kan igjen føre til at barnets indre arbeidsmodeller blir ytterligere svekket og skjøre. Forestillingen om at verden og den voksne er uforutsigbar blir bekreftet sammen med opplevelsen av ikke å bli hørt eller sett i prosessen. Dette kan bekrefte et allerede dårlig selvbilde (jfr. Toth et al. 2000, ref. i Dozier et al 2002).

For barnet vil det ofte være en sorgprosess forbundet med det å skulle flytte fra foreldrene sine, selv om omsorgen det har fått har vært mangelfull. Barnets følelser overfor flyttingen, fosterforeldre og foreldre kan være motstridende og vanskelig å sortere. Både sorg, sinne og skuffelse er vanlige følelser for barn i en slik situasjon (Killén 2010). Negative følelser overfor foreldrene som sinne og skuffelse kan for barnet være skremmende å kjenne på, fordi dette kan være følelser barnet tidligere har erfart er forbudte eller farlige. Andre barn kan bære på mye ansvar for foreldrene og derfor klandre seg selv for situasjonen og bekymre seg for hvordan det nå vil gå med foreldrene sine (Killén 2012).

Siden evnene til å regulere egne følelser blir underutviklet som følge av omsorgssvikt (Killén 2010), kan barnet i fosterhjemmet ha vansker med å håndtere disse følelsene i forbindelse med flyttingen. Følelsene kan da enten undertrykkes eller overføres på andre personer eller gjenstander (Killén 2012). Det er ulikt hvordan barn reagerer i slike situasjoner, men i følge Bunkholdt kan dette resultere i at noen av barna blir ekstra «snille» og «flinke» og at de forsøker å tilpasse seg fosterhjemmet i overdreven grad (Bunkholdt 2010 s. 97). En av beskrivelsene fra en fostermor kan tyde på dette:

Det har gått kjempefint. Det er ingen egentlig reaksjon. Så vi har egentlig vært forberedt på at vi kan få en utfordring etterhvert, men det har fortsatt ikke dukket opp noe, så da regner jeg med at det nå høyst sannsynlig ikke kommer noe nå heller, (…) – de var liksom hjemme fra første dag. En veldig, veldig rar følelse. Og noe annet enn det vi var forberedt på. For det er klart du er forberedt på at det blir tøft i begynnelsen. Så ja, nei, det gikk kjempegreit.

Hvordan barnets atferd blir forstått i innflyttingsperioden kan si noe om fostermødrenes forståelse for barnets tidligere erfaringer og deres refleksjon rundt barnets perspektiv.

Schofield og Beek (2005) hevder at kunnskap om barnets fortid kan hjelpe fosterforeldrene med å forstå barnet, og at dette kan legge til rette for ikke bare sensitiv omsorg, men også terapeutisk omsorg. Barn som lever med omsorgssvikt utvikler en tilknytningsstil som er den mest hensiktsmessige i det miljøet de er oppvokst i. Deres tilknytning til omsorgspersonen er ofte utrygg eller desorganisert (jfr. Killén 2012, 2010, Dozier og Stovall 2000, Egeland et al. 1983). Det er for mange av dem uklart hva de kan forvente seg av den voksne og de tolker omsorg ut ifra sin egen frykt (Brandt og Grenvik, 2010). Barnets indre arbeidsmodell av seg selv, omsorgspersonen og verden rundt, er organisert rundt disse erfaringene og for å beholde oversikten i situasjonen vil barnet forsøke å gjenskape et miljø og reaksjoner som stemmer overens med disse. En grunnleggende mistillit til de voksne er ofte godt integrert i barnet og de voksnes verden kan betone seg som både uforutsigbar og utrygg. Det er derfor ikke uvanlig at barn etter innflyttingen oppleves som svært ettergivende overfor de andre i fosterhjemmet eller svært aktive i å skape avvisning fra dem, fordi det er slike forhold som er forutsigbare for barnet (jfr. Tucker og MacKenzie 2012, Killén 2010, Ponciano 2010, Bath 2008).

Når det egentlige tilknytningsbehovet til barnet ikke blir forstått, vil barnet fortsette med å få gjentatte erfaringer på negative interaksjoner (Fisher et al. 1999 gjengitt i Dozier et al. 2002). I følge Bath (2008) fører den utfordrende atferden barnet viser til at de voksne rundt barnet responderer med kontroll og negative konsekvenser, og er derfor ubevisst med på å opprettholde barnets negative relasjonsspiral. Barna blir feilaktig oppfattet som selvstendige, avvisende eller utagerende, mens dette egentlig er beskrivelser på en atferd som er tillært gjennom erfaringer barnet har gjort med den tidligere omsorgspersonen, og derfor tildekker barnets egentlig grunnleggende behov for støtte, trøst og sensitiv omsorg (Johannesen 2010).

Barn som har levd med omsorgssvikt har ofte også et stort behov for å kontrollere sine omgivelser. De har erfart at de voksne ikke er til å stole på og har ofte vært mye overlatt til seg selv. Schofield og Beek (2005) beskriver hvordan disse barna «monitor the environment» (s.249) for å klare å kontrollere og forutse. Denne kontrollen gjør at barna motarbeider forandringer og derfor vanskelig endrer sin oppfatning av hva de forventer av omsorgsgiveren (ibid). Guro, en av fostermødrene i min studie, forteller at hun synes det er vanskelig når Adrian er sutrete og lager en slags klagelyd. Hun beskriver at dette gjør henne sur og lei, men at hun ikke tror at han ser det på henne. Så forteller hun om hvordan hun har endret sin måte å møte han på i slike situasjoner etter å ha mottatt veiledning på dette:

For at jeg gjorde feil før. Når han skrek og trassa så kanskje jeg reagerte ubevisst med en slags avvisning. Litt sånn at; ok, så løper du inn i stua og sutrer litt på sofaen, og så står jeg her og så er vi i hver vår surhet med litt sånn avstand, og hvis du trekker deg unna meg så har jeg respekt for det og så trekker jeg meg unna, og.

Guro beskriver her hvordan hun tidligere reagerte på atferden til Adrian uten å se det grunnleggende behovet han hadde for at hun var nær ham. Etter å ha fått en bedre forståelse for hvordan barn med tilknytningsvansker reagerer har hun lært en ny strategi for å kunne være Adrians trygge base; – Så når han oppfører seg urimelig og griner og trasser og sånn, så må jeg heller være fysisk og heller komme og involvere meg da, og gi han trøst og prøve å fortelle han og sette ord på hans følelser da (…) det er ikke bevisst hos han hvordan han reagerer.

Guro sier det er lettere å møte Adrian etter denne nye forståelsen, men at det også gjør henne sliten innimellom. Hun forteller at hun har kjent på følelsen av ikke å orke mer og at omsorgsoppgaven kan oppleves som overveldende stor.

Hvorfor er fosterforeldrenes oppfattelse av barnet viktig?

Terapeutisk omsorg

En bevissthet hos fosterforeldrene om hvorfor barnet oppfører seg som det gjør, er avgjørende for at fosterforeldrene dag etter dag skal kunne klare å møte barnet uten å bekrefte de negative forventingene barnet har, og i stedet utfordre disse (jfr. Killén, 2012, Johannesen, 2010, Killén, 2010, Dozier et al. 2002). Basert på en slik tilnærming blir fosterforeldrene kompenserende tilknytningspersoner som barnet etter hvert kan utvikle tillit til, fordi de representerer trygghet. Fosterforeldrene blir barnets nye trygge base, der de kan hente trygghet og støtte. Et eksempel fra min studie illustrerer dette:

Fostermor beskriver barnet som en aktiv og virksom gutt. For ham er det viktig å mestre og han har et stort konkurranseinstinkt og pågangsmot. I situasjoner der fostermor må sette grenser for ham, blir hans pågangsmot en utfordring. Hun har flere lange situasjonsbeskrivelser av hvordan hun lar seg imponere av barnets utholdenhet og kreativitet. Hun forteller også om hvordan dette utfordrer henne. Hun er opptatt av at han ikke skal få «slippe unna», og at det er viktig at de prater sammen om uenigheter. Hun reflekterer over hvordan hun kan forstå og relatere til hans opplevelse av situasjonen, men at måten han reagerer på må justeres. Fostermor sier at barnet må være «mentalt klar for det» når de skal snakke sammen om uenigheter, og sier at hun gir ham tid til dette. Hun ser at han har endret seg den tiden han har bodd hos dem, fordi han nå har et større behov for å snakke og forklare sin side av saken. Fostermor forteller at han har begynt å søke blikket hennes når situasjoner oppstår der han føler seg urettferdig behandlet. Hun opplever at han roer seg ned når hun bekrefter med et blikk eller nikk at hun forstår hva han reagerte på.

For det første han har lyst til, det er jo å slå. Samme når de leker så hvis det blir litt voldsomt og noen bare puffer litt til han sånn i leken, så flyr han opp og bare har lyst til å gyve på liksom. Du ser at han har skikkelig lyst til å bare gå rett på og ta igjen. Men så skjer det noe i den prosessen på vei bort på en måte. At du ser at -han teller helt sikkert til ti- han tenker og da hjelper det for han å se på en av de voksne. At da særlig meg da hvis jeg har vært der, så ser han på meg og så bare nikker jeg litt sånn at; «nå må vi tenke,» liksom.

Fostermor sier at hun kan føle seg litt «trassen» og «utålmodig», men at hun ikke kjenner på frustrasjon eller at hun blir lei seg. Hun beskriver en indre dialog om hvordan hun først tenker at hun ikke har tid her og nå til å ta det, men at hun så stiller seg et spørsmål om hvorfor hun ikke har tid. Hun oppsummerer med at dette her er jobben hennes og at dette er noe hun må ta seg tid til.

Kunnskap om barnets fortid

Utrygge barn kan være ganske utholdende i sitt forsøk på å kontrollere og avvise nye omsorgsgivere, og det kan være en krevende oppgave for fosterforeldrene å være forutsigbare og sensitive (Killén 2010). Det kan være en hjelp for fosterforeldrene dersom de klarer å sette seg inn i barnets situasjon og forstå den bakenforliggende årsaken til at barnet reagerer som det gjør. Kunnskap om hva barnet har gått igjennom i forkant av plasseringen kan hjelpe fosterforeldrene til å forstå barnet. Å sette barnets utfordrende oppførsel inn i en sammenheng, kan øke fosterforeldrenes toleranse overfor barnet og også deres utholdenhet i arbeidet med å endre barnets strategier (Schofield og Beek 2005). Etter hvert vil barnet kunne benytte fosterforeldrene som en trygg base, som barnet søker inn til for å fylle opp «trygghetskontoen» før det igjen kan utforske omgivelsene (Hoffman, Marvin, Cooper & Powell, 2006).

Regulering av følelser

Fordi barn som er utrygge eller desorganiserte også undertrykker eller fordekker følelsene sine, må også følelsesregulering inngå som en del av den terapeutiske omsorgen (Bath 2008).

Fosterforeldrene må trygge barnet på at de kan romme og håndtere barnets følelser, selv om de kan være kaotiske og voldsomme. Barnet trenger hjelp til å benevne følelsene og å uttrykke behov og ønsker (Schofield og Beek 2005). Marie, et av fosterbarna i min studie, var ikke vant med å snakke om følelser og viste lite empati overfor andre. Fostermoren til Marie sier at hun derfor har vært opptatt av å sette ord på følelser, både Maries følelser og sine egne følelser. Ett år etter innflyttingen begynner hun å se at Marie setter ord på følelsene sine. Fostermor setter dette i sammenheng med at Marie da begynte å bli tryggere på dem og sier at hun er glad for denne utviklingen. Nå opplever fostermor at Marie søker til henne når hun slår seg og trenger trøst. Fostermor forteller hvordan hun opplever det å skulle trøste Marie:

Jeg opplever det som at hun trenger veldig mye mer enn noen (...) Noen ganger kan jeg bli litt sånn «opp igjen, det går fint», og da blir hun helt fra seg og så er det sånn «men, kjære vene, det gjorde da ikke så vondt?!» Ikke sant, man tenker jo sitt. (…) og så må jeg tenke meg om litt igjen at hun trenger å sitte litt på fanget, for eksempel, istedenfor å bare si «opp igjen.» Jeg må liksom tenke meg om noen ganger.

Fostermor ser det som utfordrende å møte følelsene til Marie, fordi de oppleves som voldsommere enn situasjonen skulle tilsi og derfor vanskelig å relatere seg til. Hun har merket at Marie etter hvert har endret seg og at hun nå viser flere følelser og søker til henne for trøst. «Hun trenger det veldig mye mer enn noen» er perspektivet til fostermor. Det at den voksne tåler barnets følelser og aksepterer at følelsene blir uttrykt, gir barnet en forståelse av sine egne følelser og etter hvert vil barnet også kunne reflektere rundt egne og andres intensjoner. Omsorgen barnet blir møtt med i fosterhjemmet er ment å skulle gi barnet nye relasjonelle erfaringer som etter hvert vil kunne endre barnets indre arbeidsmodeller av seg selv, den andre og omgivelsene (jfr. Killén, 2012, Schofield og Beek 2008, Dozier et al., 2001).

Ved å ta utgangspunkt i fostermors oppfattelse av barnet, kan fostermor få være ekspert på sin fortelling om hvem barnet er for henne. Samtidig som det gir et utgangspunkt for veiledning i hva fostermor trenger å bli utfordret på i sin relasjon til barnet.

Som det er vist til her, vil følelsesengasjementet også prege hvordan de forstår og møter barnet, noe som igjen er avgjørende for barnets videre utvikling og tilknytning i fosterhjemmet. Omsorgspersonens følelsesengasjement i barnet vil også påvirke omsorgspersonenes reflekterende funksjon eller mentaliseringsevne (Bowlby 1997, Oppenheim og Koren-Karie, 2002, Fonagy et al., 2007). Å legge til rette for samtale og refleksjon rundt dette kan hjelpe fosterforeldre til å bedre forstå egne reaksjoner overfor barnet slik at den voksne får hjelp til å innta barnets perspektiv.

Saksbehandlers faglige kompetanse

Fordi det er saksbehandler som må inneha den nødvendige kunnskapen og teoretiske forankringen, bør det ikke være opp til fosterhjemmet selv å skulle be om hjelp den første tiden av en plassering. Veiledning i starten av en plassering bør være en del av oppfølgingen av fosterhjemmet. Det er de mest sårbare barna som plasseres i fosterhjem og de blir flyttet fra sine foreldre for å få bedre oppvekst- og utviklingsbetingelser. Det er omsorgen i fosterhjemmet som først og fremst skal hjelpe barnet. Disse barna har det offentlige ansvaret for. Dette er et stort ansvar og det trengs ytterligere forskning på hvordan fosterhjemsarbeidet kan styrkes. I kunnskapsstatusen gjort av Backe- Hansen m.fl. (2010) belyses flere områder der det trengs mer forskning for å kunne si noe om hvor og hva som skal styrkes. Veiledning av fosterhjem er ett av flere områder.

Fosterforeldres egne tilknytningserfaringer

Fosterforeldre vil ha med seg sine egne tilknytningserfaringer inn i oppgaven som fosterforeldre, og dette vil farge måten signaler og atferd hos barnet forstås og møtes på, slik det også gjør i biologiske dyader (Fonagy et al., 1991). Fosterforeldre med et konsistent bilde av egne tilknytningserfaringer, av relasjonens innflytelse og betydning for eget liv, fungerer som mer sensitive omsorgspersoner og klarer å ha et mer reflektert forhold til barnets tilknytningsbehov (jfr. Bick et al. 2012, Dozier et al. 2001, Stovall og Dozier 2000). Dersom fosterforeldrene har forsvarsstrategier som de selv ikke er klar over, følelser som blir undertrykket eller tildekket, vil dette svekke evnen til å møte barnet på en sensitiv måte og de kan oppleve å respondere på barnets atferd ut ifra disse ikke-bevisste arbeidsmodellene (jfr. Hoffman, Marvin, Cooper & Powell 2006, Bowlby 1980 og 1988). Det er gjort undersøkelser som viser at i de utrygge dyadene blir samspillet preget av et gjensidig forsterkende mønster. Barnet som viser ambivalent atferd, møtes med frustrasjon eller sinne, og barnet som viser unnvikende atferd, lar fosterforeldrene få være i fred (Stovall og Dozier, 2000).

Det vil derfor være hensiktsmessig å kartlegge dette i forkant av en godkjennelse, slik at denne informasjonen kan tas med inn i matchingen som barneverntjenesten gjør. Det er gjort forskning på hvordan foreldres egne tilknytningserfaringer og -strategier preger deres foreldrefunksjoner (Bifulco et al. 2008). I Sverige er det startet en utprøving av «Attachment Style Interview (ASI)» (Bifulco et al. 2008) eller «Intervju om Anknytningsstil (IAS)» som det heter på svensk (Lundén 2010), og det gis også opplæring til sosialarbeidere som jobber med fosterhjemsplasseringer. I tillegg til å måle tilknytningsstil gir intervjuet også informasjon om evne til å be om hjelp og støtte i eget nettverk. Også her er tanken at dette skal kunne legge føringer for hva fosterhjemmet vil kunne trenge av oppfølging og veiledning videre. For å øke min innsikt i dette arbeidet, ble jeg sertifisert i dette intervjuet i 2013.

Avslutning

I denne artikkelen er det belyst hvordan fosterforeldres oppfattelse av barnet kan være et utgangspunkt for å kartlegge behovet for oppfølging og veiledning. Det gir informasjon om både deres egne reaksjoner i møte med barnet og om hvordan de ser og forstår barnet. I tillegg kommer deres følelsesengasjement frem sammen med deres affektive tone. Dersom saksbehandler kan få tilgang til fosterforeldrenes oppfattelse av barnet, kan veiledningen spisses inn mot de områder der fosterforeldrene i særdeleshet trenger støtte. Refleksjonsarbeid som øker fosterforeldrenes evne til å ta barnets perspektiv vil kunne ta utgangspunkt i der fosterforeldrene er her og nå i sin forståelse av barnet. En større innsikt i barnets sinnstilstand og intensjoner vil gjøre fosterforeldrene bedre rustet til å gi barnet hjelp til å håndtere sine følelser, fremfor å gi barnet bekreftelse på sin evne til å tilpasse seg voksenverdenen. Omsorgen barnet får kan gå fra å være god til å inneha terapeutiske egenskaper.

I praksisfeltet der jeg selv jobber, må det være et helhetsperspektiv i fosterhjemsarbeidet. Det betyr blant annet at et slikt intervju bare vil være en del av et oppfølgingsarbeid. Saksbehandler må ha tilstrekkelig kunnskap om tilknytningsteori og omsorgssvikt, og om mentalisering og perspektivtaking, slik at vedkommende har mulighet for å sette seg inn i både fosterforelderens oppfattelse av barnet og for å kunne forstå barnets atferd i lys av dets tidligere erfaringer. Fordi det nettopp er saksbehandler som må inneha den nødvendige kunnskapen og teoretiske forankringen, bør det ikke være opp til fosterhjemmet å skulle be om hjelp den første tiden etter plassering. De vet ikke nødvendigvis hva de trenger veiledning om fordi de ikke er godt nok kjent med hvordan barn som har opplevd omsorgssvikt dekker til og forskyver sine følelser.

Erfaringen fra min masteroppgave, og den nye kunnskapen om IAS, har fått meg til å reflektere rundt hvordan en kombinasjon av disse to intervjuene ville være svært utfyllende og nyttig både i matchingen av fosterhjemmene og videre veiledning og oppfølgingen av dem. Dette mener jeg vil være et svært interessant forskningsområde som kan benyttes direkte inn i fosterhjemsarbeid i Norge. Det er omsorgen som barnet får i fosterhjemmet som først og fremst skal hjelpe barnet. Det er det offentlige som har ansvaret for barna og dette er et stort og alvorlig ansvar. Det trengs ytterligere forskning på hvordan fosterhjemsomsorgen kan styrkes, og veiledningen av fosterhjemmene er ett av disse områdene (Backe-Hansen et al., 2010).

Referanser

Anka, T. (2007). Tilknytning mellom fosterbarn og fosterforeldre: et behandlingsperspektiv. Tidskrift for Norsk Psykologiforening, 44, 1230–1238.

Backe-Hansen, E. (2009). Hvordan motvirke utilsiktede flyttinger fra fosterhjem? Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) for Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern.

Backe- Hansen, E., Egelund, T., & Havik, T. (2010). Barn og unge i fosterhjem, -en kunnskapsstatus. Fosterhjem for barns behov 2010. Hentet 29.april. 2013, fra NOVA http://nova.no/asset/4330/3/4330_3.pdf

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2012, 20.januar)a. Fosterhjem og fosterhjemsavtalen. Hentet 29.mars 2013, fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barnevern/fosterhjem.html?id=630511

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2012)b. Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp om barnevernet. NOU 2012:5. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Oslo.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (2010, 19.oktober)b. Tall og fakta om fosterhjem. Hentet 10.januar 2013, fra http://www.fosterhjem.no/Tall-og-fakta-om-fosterhjem/

Bath, H. (2008). The Three Pillars of Trauma – Informed Care. Reclaiming Children and Youth. 17(3), 17–21.

Benoit, D., Parker, K.C.H. & Zeanah, C. H. (1997)a. Mother`s Representations of Their Infants Assessed Prenatally: Stability and Association with Infant`s Attachment Classifications. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 38, 307–313. Cambridge University Press.

Benoit, D., Zeanah, C. H., Parker, K. C. H., Nicholson, E. and Coolbear, J. (1997)b. Working model of the child interview: Infant clinical status related to maternal perceptions. Infant Mental Health Journal, 18, 107–121.

Bick, J., Dozier, M., & Moore, S. (2012). Predictors of treatment use among foster mothers in an attachment-based intervention program. Attachment & Human Development, 14(5), 439–452.

Bifulco, A., Jacobs, C., Bunn, A., Thomas, G., & Irving, K. (2008). The attachment style interview: a support-based adult assessment tool for adoption and fostering practice. Adoption and fostering: The quarterly journal of British Agencies for Adoption & Fostering, 32(3), 33–45.

Brandt, A. E. & Grenvik, T. H. (2010). Med barnet i sentrum. Nye muligheter for spedbarn og småbarn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre. Kommuneforlaget, Oslo.

Bowlby, J. (1980). Attachment and loss. Volume 3. Loss, Sadness and Depression. The Hogarth Press and the Institute of Psycho-Analysis, London.

Bowlby, J. (1988). A Secure Base. Clinical Applications of Attachment Theory. Routledge Classic, London and New York.

Bowlby, J. (1997). Attachment and loss. Volume 1. Attachment. Pimilco Edition, London.

Bunkholdt, V. (2010). Fosterhjemsarbeid, fra rekruttering til tilbakeføring. (3.utg., 2.opplag) Gyldendal Akademiske, Oslo.

Dozier, M. K., Stovall, C. K., Albus, K. E. & Bates, B. (2001). Attachment for Infants in Foster Care: The Role of Caregiver State of Mind. Child Development, 72(5), 1467–1477.

Dozier, M. K., Albus, K., Fisher, P. A., Sepulveda, S. (2002). Interventions for fosterparents: Implications for developemental theory. Developement and Psychopathology, 14, s. 843–860.

Egeland, B., Sroufe, A., & Erickson (1983). The developmental consequence of different patterns of maltreatment. Child Abuse & Neglect, 7, 459–-469.

Fonagy, P., Steele, M., Steele, H., Moran, G. S. & Higgitt, A. C. (1991). The capacity for understanding mental states: The reflective self in parent and child and its significance for security of attachment. Infant Mental Health Journal, 12, 201–218.

Fonagy, P., Gergely, G., & Target, M. (2007). The parent-infant dyad and the construction of the subjective self. Journal of Child Psychology and Psychiatry 48(3/4), 288–328.

Forskrift om fosterhjem (2003). Forskrift om fosterhjem etter lov om barneverntjenester. Fastsatt ved kgl. res., 18. desember 2003 med hjemmel i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-22 tredje ledd. Hentet 25.mars 2013, fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/lover_regler/forskrifter/2003/forskrift-om- fosterhjem.html?id=92232

Hoffman, K. T., Marvin, R. S., Cooper, G., & Powell, B. (2006). Changing toddlers' and preschoolers' attachment classifications: The circle of security intervention. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 74(6), 1017–1026.

Johannessen, C. (2010). Terapeutisk omsorg. Belyst ut fra barnas behov i fosterhjemmet og i barnehage. Fosterhjemskontakt 3(10).

Kapstad, S. M. (2013). Fosterforeldres oppfatning av barnet og betydningen av veiledning. En kvalitativ studie. Masteroppgave i Pedagogikk. Allmenn studieretning. Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Killèn, K. (2010). Sveket II. Ansvar og (be)handling (4.utg). Kommuneforlaget, Oslo.

Killèn, K. (2012). Forebyggende arbeid i barnehagen. Samspill og tilknytning. Kommuneforlaget, Oslo.

Killén, K. (2013). Barndommen varer i generasjoner. Forebygging er alles ansvar (3.utg). Kommuneforlaget, Oslo.

Kvale S., & Brinkmann S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju (2.utg.). Gyldendal akademiske, Oslo.

Lundén, K. (2010). At identifiera omsorgssvikt hos förskolebarn. Hvad kan vi lära av forskningen? Almänna barnhuset, Stockholm.

Oppenheim, D. & Koren-Karie, N. (2002). Mother`s Insightfullness Regarding Their Children`s Internal Worlds: The Capacity Underlying Secure Child-Mother Relationships. Infant Mental Health Journal, 23(6), 593–605.

Ponciano, L. (2010). Attachment in Foster Care: The Role of Maternal Sensitivity, Adoption, and Foster Mother Experience. Child Adolescent Social Work Journal 27, 97–114

Retningslinjer for fosterhjem (2004). Oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet. Retningslinjer av 15. juli 2004 til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100. Hentet 22.november 2012, fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/ barnevern/retningslinjer-for-fosterhjem/11.html?id=415710

Schofield, G., & Beek, M. (2005). Providing a secure base: Parenting children in long-term foster family care. Attachement & Human Developement, 7(1), 3–25.

Schofield, G., & Beek, M. (2008). Growing up in foster care: providing a secure base through adolescence. Child & Family Social Work, 14, 255–266

Silverman, (2005). Doing Qualitative Research. (2.utg). SAGE Publications Ltd, London.

Stovall, Chase K. & Dozier, M (2000). The developement of attachment in new relationships: Single subject analyses for 10 foster infants. Developement and Psychopathology, 12, 133–156.

Tucker, D. J., & MacKennzie M. J. (2012) Attachment theory and change processes in foster care. Children and Youth Services Review 33, 2208–2219.

Zeanah, C. H., Benoit, D., Barton, M., Regan, C., Hirshberg, L. M., & Lipsitt, L. P. (1993). Representation of Attachment in Mothers and Their One- Year- Old Infants. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 32 (2), 278–285.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon