Den store Psykologprisen 2013 er tildelt forsker Elisabeth Backe-Hansen ved Nova. Det er en stor ære for meg, sa prisvinneren ved overrekkelsen, men også en stor ære for barnevernet. Hun understreket at psykologer har kunnskap som barnevernet trenger. Når barnevernet tar over omsorgen for barn, er det et samfunnsansvar å sørge for det beste for barna og gi dem en stabil omsorgssituasjon. Med dette framhever prisvinneren også en bredde i kunnskapstilfang og et stort engasjement for de mest utsatte barna.

Vi våger å påstå at om du ikke kjenner til forskningen til Elisabeth Backe-Hansen, da kjenner du ikke barnevernet i Norge. Hun har satt tydelige spor etter seg både i fag- og forskningslitteraturen. Hun har lagt vekt på å formidle kunnskap på en måte som gjør at den treffer både sosialarbeidere under utdanning, erfarne praktikere, undervisere og forskere. Dessuten har hun tatt aktivt del både i samfunnsdebatten og i kunnskapsdebatten knyttet til barnevernfeltet, og hun har tatt til orde for justeringer og nyansering av både fagpolitiske føringer og metodeanbefalinger. Backe-Hansens motivasjon er ikke snevre profesjonsinteresser, men et aktivt og inderlig engasjement for å bedre levekår og omsorgsbetingelser for de mest vanskeligstilte barna. Når hun nyter så stor respekt er det fordi hun har en tydelig stemme samtidig som hun ikke faller for fristelsene til å se bort fra hvor komplekst og sammensatt barnevernfeltet er.

Årets prisvinner går heller ikke av veien for å utfordre kollegaer fra samme profesjon eller ekspertutvalg med klare anbefalinger. På Norsk Barnevernsambands erfaringskonferanse i april i år, brukte hun sin psykologiske kunnskap til å argumentere mot innføring av nye prinsipper i barnevernet. Hun stiller ikke spørsmål ved tilknytningens betydning for barns utvikling, men hun understreker at det er konkrete verktøy i barnets beste -vurderingene som er det sentrale i alt barnevernsarbeid. Det handler blant annet om trygghet, tilhørighet, tilknytning, kontinuitet og stabilitet, og om hvordan dette skal sikres i praksis.

Prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning som er fremmet i NOU 2012:5 er problematisert og utfordret også i andre fagmiljøer. Enheten for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP) ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo, påpeker i sitt høringssvar til NOUen at utredningen lider av en slagside i litteraturvalg, og derved også av en forenkling av komplekse sammenhenger. Det savnes motstridende forskningsfunn og brist på det som kalles kontradiksjon. Etter å ha presentert supplerende studier framhever EKUP at det ikke er konsensus i forskningsmiljøene om hvilke effekter omsorgssvikt har på barns nevrokognitive utvikling. Videre understrekes det at forskningen som finnes når det gjelder alternativer til oppvekst hos biologiske foreldre er metodologisk dårlig, og at NOUen avdekker metodiske problemstillinger som ikke diskuteres. Det trekkes slutninger fra studier som har begrenset overføringsverdi, og vi mangler forskning på en rekke områder som har betydning for hjelp og tiltak. Slike nyanseringer må drøftes og tas hensyn til dersom barnevernfeltet skal videreutvikles som et forsknings- og kunnskapsbasert felt.

Vi vil legge til at sosioøkonomiske forhold og sammensatte vansker fort kan bli underkommunisert når psykologiske perspektiver får dominere. Fattigdom og dårlige og ustabile boligforhold svekker mulighetene til å bygge og delta i nabo- og vennenettverk. Da blir barna også mer sårbare for svikt i foreldrefunksjoner. Det kan være vanskelig å se hva barnet ditt har behov for, om du er nødt til å bruke personlige ressurser til å kjempe for livets opphold. Vi har skrevet det tidligere, men gjentar det gjerne. Det er store kulturelle forskjeller både i de etnisk norske og i minoritetsetniske familier når det gjelder foreldre-barn-samspill. Jo mer de bedrestilte middelklasseforeldrene dyrker sine barn og legger til rette for optimale utviklingsbetingelser, jo større blir gapet til dem som henger igjen i forestillinger om at barn kan håndtere det meste selv, dersom foreldrene sørger for mat, klær og tak over hodet.

Dette er forhold som må vektlegges i utdanningen av sosialarbeidere. Det hjelper lite med utviklingspsykologisk kunnskap, dersom nyutdannede barnevernsarbeidere ikke har gode kommunikasjonsferdigheter, og ser sin egen og andres rolle i den profesjonelle samhandlingen. Derfor kan vi ikke understerke sterkt nok at flere forhold og flere profesjoner må virke sammen for å videreutvikle et barnevern med høy faglig og etisk standard.

Etter 12 år i redaktørstolen og i tidskiftets 90. år takker denne redaktøren for seg. Tidsskriftet Norges Barnevern gjenspeiler utviklingen i faglige tilnærminger, i forskning og i rammevilkår. Både forskere og praktikere må fortsatt ha tydelige stemmer i tidsskriftets spalter. En særlig takk til alle som har bidratt med fagartikler og vitenskapelige artikler i denne redaktørperioden. Det står stor respekt av bidragsytere som bruker tid og ressurser på å skrive og ikke minst bearbeide og utvikle sine manus til interessante publikasjoner. Uten alle dere hadde fagutviklingen i barnevernfeltet blitt langt fattigere.

Jorunn Vindegg