Litteratur som omhandler miljøterapeutisk arbeid med utsatte barn og unge trekker på ulike måter inn aktiviteter som et naturlig element i arbeidet (Larsen & Selnes, 1983; Cederlund, 2000; Halvorsen, 2006; Storø, 2008). Felles for disse bidragene er manglende fokusering på teorier som belyser aktivitet på et overordnet plan. Inge Kvaran og Jan Holm (2012) hevder at slike overordnede teorier har vært fraværende i barnevernsfaglig arbeid og miljøterapi. En mulig kilde til kunnskap om aktiviteter kan være aktivitetsvitenskap. Aktivitetsvitenskap er en tverrfaglig akademisk disiplin med utspring fra ergoterapifaget, hvor formålet er å generere kunnskap om menneskelig aktivitet (Bendixen, 2005). Denne artikkelen tar sikte på å forene kunnskap om miljøterapi med aktivitetsvitenskap og på den måten bidra til en utvidet forståelse av aktivitetenes plass i det miljøterapeutiske arbeidet.