I januar ble det arrangert et seminar ved Universitet i Agder (UiA) som markerte avslutningen på et samarbeidsprosjekt mellom Praxis-sør og UiA. Prosjektet omhandlet muligheter for fagutvikling i det kommunale barnevernet. Innledningsvis ble deltakerne minnet om at fagutvikling favner om forskjellige faktorer som: de profesjonelle, kunnskapsgrunnlaget og organisering av tjenesten. Lokalt skal fagutviklingen foregå i skjæringspunktet mellom statlige signaler og de ressursene og mulighetene som stilles til rådighet lokalt. Flere av deltakerne var opptatt av at at lokale politiske føringer og priorteringer setter rammene for hva det er mulig å få til.

I Agderfylkene er det et utstrakt interkommunalt samarbeid, det finnes ingen liten kommune igjen som driver barnevern alene. Likevel er det fremdeles store forskjeller mellom de største bykommunene og eksempelvis to landkommuner som har slått seg sammen. I debatten som fulgte de faglige innleggene, ble organiseringen av tjenestene viet oppmerksomhet. På dette som på andre områder, må vi se opp for pendelsvingninger. Like viktig som å slå fast at det er vanskelig eller umulig å drive godt barnevern i de minste kommunene, er det å spørre hvor stor en tjeneste bør bli, før det oppstår administrative problemer som følge av at tjenesten er uoversiktlig og den ene ikke vet hva den andre gjør. Det ble for eksempel framhevet av en forsker knyttet til prosjektet Det nye barnevernet at en stor del av barnevernsarbeidet handler om å administrere tiltak. Til dette repliserte en representant fra en barneverntjeneste med fire ansatte at dette var noe hun ikke kjente seg igjen i. Hun framhevet med tyngde at «vi får faktisk til mye med de barna og foreldrene vi har kontakt med». Dette er det viktig å huske på i debatten om videreutvikling og styrking av det kommunale barnevernet. Norsk barnevern er ikke i krise selv om NRK Dagsrevyen gjorde et helhjerta forsøk på å få oss til å tro dette i løpet av julehelgen 2012. Selvfølgelig er det viktig at alle kommuner har akuttberedskap for å hjelpe barn som er i akutt fare eller nød, men det at flere kommuner mangler barnevernvakt betyr ikke at hele barnevernet er i krise. Gjennom det meste av året bruker de etablerte barnevernvaktene mye av sine ressurser til å bistå kommunene med oppfølging og tilsyn i pågående saker.

Prosjektet i Agder har synliggjort at det fort kan bli et ensidig fokus på de områdene der barneverntjenestene blir bedt om å rapportere, og mindre på det konkrete arbeidet med lokal forankring. I Meld.St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis understrekes det hvor viktig det er med et samspill mellom utdanning og yrkesliv. Livslang læring er nedfelt som et overordnet prinsipp i den norske kunnskapspolitikken, og omfatter målbevisst læringsaktivitet livet igjennom. Samarbeidet i Praksi-Sør er et avgrenset, men viktig svar på en slik målsetting. Når forskeren også reiser ut og treffer fotfolket som arbeider i tjenestene, gir det et viktig tolkningsgrunnlag til den samla forskningsbaserte empirien. På den måten kan kunnskapen som formidles i form av konkrete praksisanbefalinger, oppleves mer anvendelig for den enkelte praktiker og den enkelte barneverntjeneste.

Det er samtidig slik at det meste av den forskningsbaserte kunnskapen som er tilgjengelig kommer utenfra, i den forstand at både praktikere og studenter presenteres for studier som er gjort i helt andre kontekster enn den norske. Å trekke veksler på internasjonal forskning er helt nødvendig for å drive faget og feltet videre. Men fordi nesten alt barnevernsarbeid dreier seg om å vurdere og å ta hensyn til barn og foreldres helhetlige livssituasjon, er konteksten for den forskningsbaserte kunnskapen viktigere her enn om vi skal finne den best tilgjengelige kunnskapen for å senke blodtrykket eller helbrede kreft.

Barnevernledere og praktikere i Praxis-Sør-samarbeidet kunne bekrefte at feltet etterspør konkrete kartleggingsverktøy i utredninger og undersøkelser. I mange av landets kommuner er det knyttet stor optimisme til den såkalte «kvello-modellen». Praksisveiledningen i denne modellen er forskningsbasert i den forstand at anbefalingene baseres på en rekke omfattende risiko- og reciliensstudier. Problemet er at studiene det vises til, nesten utelukkende er amerikanske, og altså gjort i andre velferdsregimer enn det norske. Det vi trenger for å uttale oss om «effekten» av å ta i bruk nye modeller, er at det forskes på anvendelsen i en norsk barnevernkontekst. På hvilken måte er det nyttig å ta i bruk manualbaserte modeller, hva slags informasjon og kunnskap får de profesjonelle ved en slik arbeidsmåte, som de ikke får ved å arbeide på den tradisjonelle måten? Og framfor alt, hva mener barna og foreldrene om kartlegginger som foregår etter denne modellen? Praksisforskning er krevende, men nødvendig om ny kunnskap skal komme de som trenger den til gode.

Det er derfor nødvendig å fortsette arbeidet for å videreutvikle samarbeidet mellom forskning og praksis og mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Mye kan gjøres ved å utvikle lokale modeller, men vi kommer ikke utenom at det trengs ressurser i form av økonomiske overføringer til mer forskning forankret i en norsk kontekst. Om ikke lenge sparkes valgkompen i gang. Det blir spennende å se hvilke av de politiske partiene som vil gjøre et enda bedre barnevern til valgkampsak dette året!