BARNEVERNSSTATISTIKKEN for 2010 viser at 49800 barn og unge mottok hjelp fra barnevernet. Antallet har steget hvert år uten at dette er fulgt opp med en tilsvarende vekst i antall ansatte. I inneværende år øremerket regjeringen 240 millioner kroner til 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet og 52 millioner til kompetanseheving blant de ansatte. Dette var et viktig og nødvendig løft for å hindre nye «mappebarn» og uforsvarlige ventelister på tiltak i mange kommuner. Mange hadde nok forventninger om at dette løftet skulle følges opp med om lag like mange stillinger i 2012. Spørsmålet er om en ytterligere øremerking på 50 millioner i form av 70 nye stillinger er tilstrekkelig til å kunne snakke om et fortsatt barnevernsløft. På pressemøtet som statsråden holdt den dagen statsbudsjettet ble lagt fram, var det stort sett representanter fra interesseorganisasjonene som hadde møtt fram. Ingen våget å si det høyt, men i de uformelle samtalene før og etter møtet undret flere seg på om det store ressursløftet hadde gått over til mer luftige løfter om en fortsatt satsing. Når det likevel ikke blir noen offentlig kritikk, er det fordi statsråden har opparbeidet seg stor tillit blant organisasjonstillitsvalgte på ulike nivåer i barnevernet. Når han snakker om de utsatte barna og den viktige jobben som ansatte i barnevernet gjør, er det få som er i tvil om at statsråden er engasjert og vil det beste. Nøkkelen til denne troverdigheten ligger i at han i større grad enn sine forgjengere har klart balansekunsten mellom å løfte fram alt det gode og viktige arbeidet som gjøres og behovet for ytterligere satsing og videreutvikling.

I 2012 er det kommuner med størst behov som skal prioriteres. Dette er konkretisert til å gjelde små og sårbare barneverntjenester med færre enn fem fagårsverk, kommuner som vil styrke sine tjenester gjennom interkommunalt samarbeid og barneverntjenester med veldokumenterte behov, men som likevel ikke nådde opp i 2011. Nasjonale rekrutteringskampanjer for flere fosterhjem og tiltak for bedre beskyttelse og omsorg for barn utsatt for menneskehandel er også velbegrunnede prioriteringer for å kunne satse mer der det trengs mest.

En bebudet stortingsmelding erstattes med en stortingsproposisjon med forslag til framtidig organisering av barnevernet. Dette er grep for å kunne følge opp forskningsevalueringen av forvaltningsreformen av 2004 og de radikale forslagene som Barnevernpanelet har fremmet, i inneværende stortingsperiode. Vi er spente på hvor langt det politiske Norge synes det er forsvarlig å gå når det gjelder ansvarsoverføring til kommunene. Selv om vi er mange som står bak den såkalte kommunemodellen fra Barnevernpanelet, er det ikke vanskelig å se dilemmaer med å gi ett forvaltningsnivå det hele og fulle ansvaret for barnevernets velferdstjenester. Uansett organisering må det foregå et utstrakt samarbeid når det gjelder tiltak som bare noen barn og unge i hver kommune trenger. Den store utfordringen blir derfor å ikke etablere nye flaskehalser i andre administrative enheter.

Under åpningen av Norsk Barnevernkongress i september i år tok vi opp den situasjonen som har oppstått i forbindelse med at Bufetat er pålagt en omfattende «omstilling». Når en av regionene har måttet innskrenke driften med rundt 65 millioner, er det på ett nivå forståelig at det går ut over det faglige tilbudet. Det er også et resultat av en ønsket utvikling mot mer ressurser til det kommunale nivået. Vår bekymring har likevel spesielt vært knyttet til bruken av sentrene for foreldre og barn. Formålet med et opphold her er å gi det enkelte barn bedre utviklingsmuligheter gjennom styrking av foreldreferdigheter. Det arbeides med barna gjennom foreldrene. Kartlegging av barnas utvikling inngår i dette arbeidet. I tillegg vurderes foreldrenes funksjonsnivå, samspill mellom foreldrene og barna, tilknytning og endringsmuligheter. Sentrene gir også tilbud om botrening, veiledning og opplæring i foreldrerollen. Selv om vi prinsipielt er enig i at barn og foreldre i den grad det er mulig bør få hjelp der de bor, vet vi at den konkrete hverdagen for noen foreldre og deres barn er slik at hjemmebaserte tiltak ikke er tilstrekkelig. Noen unge jenter får barn lenge før de mentalt, sosialt og materielt er klare for det. Overfor unge mødre med dårlig nettverk og mangelfulle ressurser gir det virkelig mening å snakke om tidlig intervensjon. De trenger de rammene som et senter for foreldre og barn kan gi. Når omstillingen fører til permisjonsvarsel for ansatte ved flere av sentrene, risikerer vi at et svært viktig forebyggende tiltak i barnevernets regi forsvinner. Resultatet kan bli at det tar lengre tid før noen fanger opp hva slags hjelp foreldre og barn trenger, eller at de rett og slett ikke får den hjelpen de har behov for. Dessuten forsvinner etablerte og gode fagmiljøer som også har hatt et ideelt formål. Det har vist seg at kommunene i liten grad velger å kjøpe heldøgnstiltak til sine innbyggere når de må betale hele prislappen. Det gjenstår derfor mye tankearbeid og strategiske grep før omstillingen og organiseringen av barnevernet forblir et løft som monner for dem som virkelig trenger det. Å vente til problemene har fått utvikle seg slik at ingen har noe valg, er det motsatte av innsparing. Men de største omkostningene bæres av dem som ikke får tilstrekkelig hjelp i en tidlig fase.